![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Museumsøya Tekst: Øystein Eike «Hallo,
er det museene på Bygdøy?» Det var ikke uvanlig at undertegnede fikk
dette åpningsspørsmålet i resepsjonen på Folkemuseet når telefonen kimte.
Oversikt over åpningstidene til Vikingeskipshuset, Kon-Tiki og de andre museene lå fremme. Likeså
rutetabeller for buss nr. 30 og båten til Dronningen og Bygdøynes. Det var
like greit å innse at for publikum er Bygdøy synonymt med en tur, en utflukt.
Da får det være det samme at museene sysler med litt ulike ting, sett fra et
faglig synspunkt. Kongsgård og tarvelige
forlystelser I
Yngvar Nielsens Reisehaandbog over Norge fra 1888, finner vi denne
beskrivelsen av Bygdøy: «Halvøen byder på en
henrivende Natur. Den er overalt gjennemskaaren af Veie, af hvilke den, som
fører langs Vestsiden, er udmærket smuk. Bygdø danner for en stor
Del en smuk Park». I 1888 var Bygdøy forlengst
blitt et utfartsmål både for faste beboere og tilreisende. Hit ble
man tidligere skysset over med robåt eller seilbåt, dersom man ikke tok den
lange veien rundt Frognerkilen. Fra 1857 gikk det
dampbåtruter til Bygdøy. Siden fulgte flere båter og nye linjer. Mange bar
kongelige navn, som Josephine, Oscar og Louise. På slutten av 1880-tallet var
det ikke mindre enn fire selskap som hadde dampbåtruter til Bygdøy. Bygdøy
tilhørte cistencienserklosteret på Hovedøya i
middelalderen. På 1500-tallet ble Bygdøy kongelig gods. Her fikk kong
Christian IV oppført en jakthytte, som ble opprinnelsen til dagens Kongsgård.
Hovedbygningen, som står der i dag, ble oppført i 1733. Fra slutten av
1700-tallet ble det skilt ut løkker, hvor velstående byborgere
tilbragte sommerdagene, holdt husdyr og dyrket
grønnsaker til eget forbruk. I 1814
gikk Kongsgården over fra å være kongens private eiendom til å bli statlig
grunn. Karl Johan kjøpte seg imidlertid inn på Bygdøy igjen, ved å sikre seg
flere av de private løkkene rundt Kongsgården. I 1837
ble det som var igjen av Kongsgården lagt ut for salg. Den fattige norske
stat trengte penger. Advokat Frederik Stang bød høyest, men han kjøpte ikke
på egne vegne. Det var Karl Johan som var det egentlige kjøperen. Dermed var
atter store deler av Bygdøy på kongelige hender. Karl
Johan hadde planer om å anlegge en folkepark etter mønster av Djurgården i Stockholm og tilsvarende folkeparker rundt
om i Europa. De neste tiårene ble det opparbeidet spaserveier og kjøreveier.
Ikke minst var det Christian Holst, som var bestyrer på Kongsgården fra 1840-årene,
som sto for åpningen av Bygdøy for vanlige folk. Kristianiafolk
strømmet til spisestedene, og ikke minst til sjøbadet på vestsiden av
halvøya. Sjøbadet åpnet i 1880, og holdt det gående med badeliv, restauranter
og revyscene til slutten av 1950-årene. Lenger
ute på Bygdøy ligger Langvik. Fra 1830-årene var
dette et svært populært sted, med dans og syngedamer fra Københavns kneiper.
Det var et folkelig sted, og ikke så vel ansett blant mer fornemme borgere og
Bygdøybeboerne. På 1850-tallet ble underholdningen
utvidet med etableringen av Fredriksborg Tivoli. Nå
kom det også forestillinger under tak, og stedet kunne holde åpent hele året.
«Det tarvelige Forlystelsessted», som Yngvar Nielsen skrev i sin
reisehåndbok, ble drevet frem til 1916. Bygdøy
var folkelig og fornem på samme tid. Hit tok man med utenlandske gjester ved
større begivenheter. I 1844 holdt skandinaviske naturforskere et møte i
Christiania, og en utflukt ble lagt til Bygdøy og Dronningberget.
Det gjorde også de skandinaviske studentermøtene i
1851 og 1852. Eventyrslottet ved Frognerkilen Det var
i utgangspunktet de naturskjønne omgivelsene som trakk folk til Bygdøy.
Samtidig var eiendomsforholdene gunstige. Kongen var en god forvalter. Snart
skulle Bygdøy også få en severdighet, da Oscarshall
ble oppført. Oscarshall troner eventyrlig, og kanskje noe pompøst, over Frognerkilen. Kong Oscar I ønsket seg et lystslott i
Christiania, eller i omegn. Slottet ble oppført i nygotisk
stil, i ulike varianter, og etter inspirasjon fra særlig Tyskland og England.
Oscarshall ble oppført i perioden 1847 til 1852.
Arkitekter var det ikke mange av i Norge på den tiden, så danske Johan Henrik
Nebelong fikk oppdraget, mens kongsgårdbestyrer
Christian Holst hadde overoppsyn med byggingen. Den
kunstinteresserte kongen ville samle Norges fremste kunstnere og håndverkere
til arbeidet. Slottet ble derfor et slags samtidsmuseum, med verk fra blant
mange andre Adolf Tidemand og Hans Gude. Slottet
har gjennomgått få endringer siden Oscar Is dager. At hverken Oscar I ellers
hans etterfølgere noen gang tok det i bruk som bolig, har nok vært
medvirkende til å bevare slottets opprinnelige utseende og innredning.
Faktisk var Oscarshall åpent for publikum fra det
stod ferdig. Adgang var gratis, og billetter fikk man hos Christian Holst. En
svensk familie på norgesbesøk lot seg begeistre av Bygdøy og Oscarshall da de kom på besøk i 1869: «Vi nådde snart Ladegårdsøen,
hvor Oscarshall med den underliggende kongsgård er
beliggende, altså på fjordens eller vikens annen side. Det lille slott som
lenge hadde lyst oss i møte, syntes meg lik en østerlandsk villa med sine
høye, slette flater, sine smale ranke vinduer og sine hvite marmorlignende
farger. Det på den ene side anbrakte tårn med sitt enkle spir dannet kronen på
denne sublimt skjønne bygning, hvis rene, men eiendommelige stil ikke
forstyrret harmonien ved den omgivende alvorlige
natur.» Bondekulturen på museum I Oscar
IIs regjeringstid, var Kongsgården statlig eiendom.
I 1863, etter Oscar Is død, kjøpte staten Kongsgården tilbake. Bruksretten
tilfalt imidlertid den til enhver tid sittende konge. Også
Oscar II skulle komme til å sette sitt preg på Bygdøy. Etter hans ønske og
for hans egen regning ble det samlet inn en rekke bygg som representerte
norsk bygdekultur. Det begynte med våningshuset til Ole Haave
i Telemark, det som i dag heter Hovestua på
Folkemuseet. Huset ble revet og satt opp igjen på Bygdøy i 1881. Siden fulgte
redningen av stavkirken i Gol, som skulle rives. Den ble gjenoppført i
1884-85. Senere kom et stabbur, et loft og en årestue. Det var
ikke uvanlig at parker på denne tiden ble forskjønnet med historiske bygg,
selv om de sjelden dokumenterte annet enn samtidens svermeri for gamle dager.
Vanligvis inngikk de i kulissen, sammen med de naturlige omgivelsene. Det
spesielle med Oscars samling av hus, var at de var autentiske. Bygningene ble
flyttet dit for å vise frem en kultur som var fordrevet av industrialismen.
Det lå en ambisjon om folkeopplysning og forskning bak. Samlingen regnes som
verdens første friluftsmuseum. I 1894
ble Norsk Folkemuseum stiftet, i starten som et privat initiativ. Museet
hadde som mål å samle inn og gjenreise et utvalg av eldre bygg fra norske
gårder, og å samle inn mindre gjenstander som dokumentasjon av bondekulturen. Plasseringen
var straks et tema, og Bygdøy var aktuell fra første stund, selv om museet i
starten holdt til inne i byen. Folkemuseet fikk avslag på søknaden om gratis
grunn fra Kongsgården. I tomtejakten vurderte man både Stensparken,
Thomas Heftyes eiendom på Frognerseteren, men også
grosserer Benneches eiendom Christiansro rett nord
for Langvik på Bygdøy. Man foretrakk Christiansro, men fant at man ikke hadde råd. Først i
1898 ble det kjøpt inn en tomt. Det var 50 mål av eiendommen Dronninghavn, med Kongsgården som nærmeste nabo i nord. I 1907
overtok Norsk Folkemuseum administrasjonen av Oscar IIs
samlinger. Området ble videre utbygget med oppføring av eldre hus, etterhvert organisert i tun etter de ulike distriktene
som var representert. På 1920- og 1930-tallet ble Gamlebyen bygget opp,
bestående av byhus. I 1914 sto det første av
utstillingslokalene ferdig. Det var et nybygg, tegnet av Henrik Bull. To
andre utstillingsbygninger ble åpnet på 1930-tallet. Vikingskipene I 1903
ble et av de viktigste arkeologiske funnene i Norden gjort i Slagendalen i Vestfold. Året etter ble så det store Osebergskipet, i en grav fra vikingtiden, gravd ut under
ledelse av professor Gabriel Gustafson. Dette var
det største og rikeste av tre store funn fra vikingtiden. I 1867 ble
Tuneskipet funnet på Rolvsøy, og i 1880 ble Gokstadskipet
gravd ut fra gården Gokstad i Sandefjord. Gokstadskipet og Osebergskipet stod i en
årrekke utstilt i hvert sitt skur i Universitetshagen. Allerede i samtiden
innså man hva disse skipene representerte i kulturhistorisk sammenheng. De
var enestående, og var mektige symboler på den stolte «sagatiden». Professor Gustafson foreslo at skipene skulle få et eget bygg, og Tullinløkka, Nisseberget og Bygdøy ble vurdert som
plasseringsalternativer. Planene
vokste imidlertid, og Gustafson lanserte senere et
forslag om et nytt nasjonalmuseum for norsk kulturhistorie. Det ble utlyst en
arkitektkonkurranse i 1913, som ble vunnet av Arnstein Arneberg. I en
aviskommentar til vinnerforslaget het det at «Hr. Arnebergs plan har ogsaa den fordel, at huset ligger på Bygdø.
Han følger den riktige og meget naturlige tanke, at der ute bør vi samle mest
mulig av det, som angaar norsk kulturhistorie; der
bør vort fremtidige historiske museum ligge». I 1916
kjøpte Universitetet nabotomten til Folkemuseet, og samme år ga Stortinget en
bevilgning til oppføring av Vikingskipshuset, som skulle danne kjernen i det
nye nasjonalmuseet. Arbeidene begynte samme år, men stoppet så opp i 1918. Da
slo dyrtiden til. Først i 1926 ble arbeidet gjenopptatt. Det var
kommet illevarslende meldinger om at Osebergskipet
var i ferd med å ødelegges slik det sto, og at man kanskje ikke kunne greie å
flytte det om man ventet for lenge. En del av Vikingskipshuset ble dermed
framskyndet. Osebergskipet foretok da det som
skulle være dets siste reise, på skinner fra Universitetshagen, ned til Pipervika, på lekter over til Dronningen på Bygdøy, og
igjen over på skinner opp Huk aveny. Flyttingen, som foregikk fra 28. til 30.
september 1926, var en stor begivenhet. I 1932
sto de to fløyene til Tuneskipet og Gokstadskipet
ferdige, og også disse ble flyttet ut til Bygdøy. Først i 1954 sto den siste
fløyen ferdig til å romme de gjenstandene som ble funnet sammen med Osebergskipet. Idéen om et nasjonalmuseum på Bygdøy har aldri blitt
fullstendig avskrevet. For øyeblikket ønsker imidlertid Kulturhistorisk
museum seg helst til Sørenga, og planlegger enda en
ferd for vikingskipene. De planene kan kanskje bli stoppet dersom Arnebergs
haller fredes, som også vil bety at skipene må forbli der de er. Arneberg
ville forene norsk fortid og fremtid. Nå er vikingskipene murt inne i et
skall som også er blitt et kulturminne i seg selv. Om det er frigjørende for
skipene, eller et mausoleum, vil det fortsatt være uenighet om. Nansen og Heyerdahl går i land På
Bygdøynes lå det fra 1902 et offentlig sjøbad. Fra 1920-tallet begynte man å
tenke på å bruke deler av området til museumsformål.
Polarskuta og nasjonalklenodiet Fram
var først ute. Ideen om å landsette Fram
på Bygdøynes kom fra Norsk sjøfartsmuseums bestyrer Gunnar Isachsen i 1925. Det ble ikke noe av det den gangen, men
i begynnelsen av 30-årene ble Løchenløkken, ved Langviksbukta like innenfor Bygdøynes, kjøpt av Framkomitéen. Komitéen var blitt dannet for å redde skuta, som var nær ved å
bli hugget opp, og som sto og forfalt. I stedet for å bygge et museum her,
valgte i stedet Framkomitéen å ta imot et tilbud
fra Bygdøynes sjøbad om å bygsle en tomt lenger ute på pynten. Der ble
Framhuset oppført i 1935, og Fram fikk sitt hjem. Løchenløkken ble tilbudt Sjøfartsmuseet som takket nei. Et par år
senere kjøpte imidlertid Sjøfartsmuseet en tomt ved siden av Frammuseet. Men
det skulle gå mange år før Norsk sjøfartsmuseum var kommet i eget hus. I 1947
foretok Thor Heyerdahl og hans besetning den berømte reisen med Kon-Tiki, fra Sør-Amerika til Polynesia. Heyerdahl og Kon-Tiki-flåten ble verdenskjendiser. Sjøfartsmuseet fikk
tilbud om å overta Kon-Tiki i 1947, men hadde ikke
ressurser til å ta vare på den. Den ble likevel fraktet til Bygdøynes, hvor
den lå fortøyd inntil Kon-Tiki-huset sto ferdig i
1949, på Sjøfartsmuseets grunn. Heller ikke da Kon-Tiki-huset
var ferdig, maktet Sjøfartsmuseet å overta, og i 1956 kjøpte Kon-Tiki-museet deler av tomten. Det akterutseilte museet Norsk
Sjøfartsmuseum ble stiftet i 1914. Formålet var å sikre minner, dvs.
seilskuter, fra norsk sjøfartshistorie, i en tid da de siste seilskutene ble
erstattet av motordrevne fartøyer. Første formann i styret var skipsreder Ludvig
Castberg, bosatt i Huk aveny. Museet hadde alt fra starten en tilknytning til
Bygdøy. Sjøfartsmuseets
første tilholdssted var et ridehus på Folkemuseet. Dette var ikke stort mer
enn en brakkebygning. I 1928 fikk imidlertid Sjøfartsmuseet flytte inn i den
nyoppførte Generalitetsgården i Folkemuseets gamleby. Sjøfartsmuseet hadde
selv vært med på å finansiere flyttingen av huset fra Kvadraturen, slik at
man endelig kunne åpne en fast utstilling i 1929. Det var
likevel aldri meningen at Sjøfartsmuseet skulle bli værende på Folkemuseet.
Målet var et eget museum. Gunnar Isachsen, museets
første bestyrer, eller direktør, ville ha Sjøfartsmuseet i eget bygg på
Bygdøy. I 1923 foreslo han at vikingskipene skulle bli grunnstammen i et
norsk sjøfartsmuseum. Slik
gikk det ikke. Universitetet hadde ingen interesse av å la skipene sine inngå
i Sjøfartsmuseet. Norsk Sjøfartsmuseum hadde i det hele tatt problemer med å
bli anerkjent som et nasjonalt museum. Det fantes flere lokale
sjøfartsmuseer, og mange, særlig Bergen Sjøfartsmuseum så med misnøye på at
et museum i Kristiania skulle tilrive seg en slik posisjon. Sjøfartsmuseet
fortsatte sin leieboertilværelse på Bygdøy, og måtte finne seg i at publikum
først måtte betale for å komme innenfor portene på Folkemuseet før de i det
hele tatt kom frem til Sjøfartsmuseet. Flere
eiendommer ble vurdert: Huk, Villa Grande og Akershus slott og festning.
Sistenevnte ble rehabilitert på 1920-tallet, og det var uklart hva anlegget
skulle brukes til. Sjøfartsmuseet var interessert i å flytte inn, men fikk
ikke lov til å flytte inn her heller. Så ble altså tomten på Bygdøynes kjøpt
i 1936, men foreløpig var det ikke penger til å bygge. Etter
nesten 40 år i landflyktighet, fant Norsk sjøfartsmuseum veien til sjøen. I
1953 vant Trond Eliassen og Birger Lambertz-Nilssen
arkitektkonkurransen for det nye Sjøfartsmuseet på Bygdøynes. Første delen,
båthallen, åpnet i 1958. Siden kom det påbygninger, inntil det var ferdig i
1974. Bygdøy – noe for seg selv Vi kan
konkludere med at Bygdøy er attraktiv på grunn av sine museer. Den er
attraktiv fordi turister og byens egne innbyggere trives i disse særegne museumsomgivelsene; tilbaketrukket og rolig, men
sentrumsnært. Selv om vi har andre kulturklynger i Oslo og landet forøvrig,
er denne halvøya noe helt for seg selv. Denne kombinasjonen av natur, kultur
og geografisk plassering finner man ikke noe annet sted i landet. Kun på
Bygdøy. Kilder og litteratur: • Aker
reguleringsvesen A-11001/D/0002, 0018, 0035. •
Amundsen, Leiv: Det historisk-filosofiske fakultet. Lærere og forskning i
Universitetet i Oslo. 1911-1961. • Bing,
Morten: Drømmen om Arkadia i Byminner 2/3 – 1994. • Boye,
Else: Bevertnings- og forlystelsesessteder på
Bygdøy i Byminner nr. 2/3 – 1994. • En Dalmas-families Norgesreise i 1869 i St. Hallvard nr. 5 –
1952. •
Fredriksen, Bjørn Anders og Mørch, Monica:
Kulturhistorien i Ny tid for Dronningberget –
regjeringens gave til kongeparets 70-årsdager i 2007. • Hegard, Tonte: Museet i parken i Byminner
2/3 – 1994. •
Hjelde, Gunnar: Oscarshall. Lystslottet på Bygdøy. •
Kolltveit, Bård: Båttrafikken mellom Oslo og Bygdøy i Byminner
nr. 3 – 1976. •
Kolltveit, Bård: Fra Skarpsno til Bygdøynes. Norsk
Sjøfartsmuseum gjennom 75 år – et lite tilbakeblikk. • Molaug, Svein: Norsk sjøfartsmuseum 1914-1964 i Norsk
sjøfartsmuseets årsberetning for 1963. • Mørch, Monica og Fredriksen, Bjørn Anders: Ny tid for Dronningberget – regjeringens gave til kongeparets
70-årsdager i 2007. • Mørch, Morten Ole: Arnstein Arneberg. Mennesket og
arkitekten, byggverkene og byggherrene. •
Nielsen, Yngvar: Reisehaandbog over Norge. •
Universitetets Oldsaksamling: Vikingskibshuset. TOBIAS 1/2009 |