![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Holmenkollen - Byens
turistmagnet Tekst: Tore Somdal-Åmodt En
million mennesker! Nå er ikke dette et tall som fremkommer ved en nøyaktig
registrering av alle tilreisende til området. Tallet representerer en
kvalifisert gjetning utarbeidet på bakgrunn av undersøkelser og antall
besøkende til Skimuseet. Likefullt er det imponerende. Vigelandsparken har
muligens et tilsvarende antall besøkende. Munch-museet har det ikke. Hvorfor
reiser en million mennesker hvert år opp i høyden? Nå vil jeg tro at mange av
dem også har vært i Vigelandparken, og på Munchmuseet og også dessuten besøkt
museer på Bygdøy og tatt del i alt annet som Oslo har å by på. Men opp skal
de altså – opp til Holmenkollen. Kanskje er det historien som
trekker? Det har
vært hopprenn i Holmenkollen siden 1892. Før Holmenkollbakken ble bygget var
Kastellbakken arena for Det årlige
premieskirenn i Christiania. Denne bakken, som også benevnes som
Husebybakken, lå omtrent der hvor Smestad brannstasjon ligger i dag. Her var
det skirenn fra 1879-91. Rennene fikk stor betydning for skisportens
utvikling på slutten av 1800 tallet. Christiania Skiklub var første arrangør,
senere overtok Foreningen til
Ski-Idrettens Fremme (Skiforeningen). Det
blir hevdet at upålitelige snøforhold på Huseby etter hvert gjorde det
nødvendig å finne en ny, høyereliggende arena. Jo da, snøfattige vintre er
ikke noe nytt. Uansett om det bare var dette, eller også om spørsmål
vedrørende leieforholdet fremskyndet en flytting, så festet man seg ved
skråningen på vestsiden av det oppdemmede Besserudtjern. Og så startet man
arbeidet med en ny bakke, seks år før Holmenkollbanen stod ferdig. Det
første hopprennet i bakken fant sted den 31. januar 1892. Tolv tusen tilskuere var
til stede. Selve bakken gjorde ikke mye av seg. Hoppet var bygget opp av
kvister og dekket med snø. Folk trasket i timesvis til rennet til fots eller
på ski. Andre brukte hestedrosje. Det må ha vært kø av hestedrosjer oppover,
en lang reise på den tiden. Det
lengste hoppet var på Kanskje er det spenningen? Les
denne skildringen fra hopprennet år 1893 gitt av Mrs. Alec Tweedie, om første
mann utfor: «Der kom han. Frem for han
til den lille plattformen som var bygd ut fra fjellsiden, så gjorde han et
voldsomt hopp, med bena trukket opp under seg og med armene hvirvlende rundt
som en vindmølle for å holde balansen. Å, for et øyeblikk av intens
spenning!» Her berøres noe viktig: Hvorfor ville folk
ellers slite seg oppover i timesvis, hvis det ikke var for denne gevinst -
øyeblikk av intens spenning! Det gjelder vel også i våre dager. Den teknologiske utviklingen I 1898
åpnet Holmenkollbanen. Nå kan de store folkemengder ta seg opp i høyden og
tilbake igjen – på samme dag. Knut A. Nilsen sier i forordet til
Nordmarkstrikken, en bok om Holmenkollbanens første 100 år, at «Holmenkollbanen har alltid vært noe mer
enn en vanlig forstadsbane. Den ble anlagt først og fremst som en utfartsbane
som skulle åpne store rekreasjonsområder for byens befolkning». En av de
største utfartsdagene i banens historie er Holmenkoll-søndagen den 3. mars
1946. Da ble det solgt 80 448 billetter til hopprennet. Skiinteressen øker I
1880-90 årene ble skiløping et mer utbredt fenomen. Ski har vært en del av
folks hjelpemidler ved jakt, fangst og i kommunikasjon i uminnelige tider,
men interessen for skisport vokste ikke frem før industrialisering og
økonomisk vekst gav folk mulighet for fritid og rekreasjon, det vil si
friluftsliv. I «skisportens vugge» – Morgedal – ble skileik tidlig en del av
fritidsaktivitetene, og vi vet at Sondre Nordheim deltok i skirenn ved Gamle
Aker Kirke i 1868 – og vant. Og det skal ha vært skirenn i Tromsø allerede i
1843. Var
renndeltakerne kun nordmenn? Tor Bomann Larsen skriver i sin bok «Den evige
sne» at det var først i 1903 at svensker ble invitert som deltakere i den
nordiske vinteridrettsuke. Jeg stiller meg spørsmål om dette var en
forsonende gest overfor makthaverne, i en tid hvor tanken på unionsoppløsning
og frigjøring fra Sverige ble stadig sterkere, eller om det var et overlagt
initiativ for å gjøre idretten og bakken kjent utenfor rikets grenser? Ikke
godt å si, men det var i hvert fall tydelig at det ikke bare var nordmenn som
sto på ski. Er det fra nå av at skiturismen begynner? Det
blir nå oppmerksomhet om dette vinteridrettsleketøyet. Folk skaffer seg ski,
skiforeninger dannes, utstyret spesialiseres og den nye kongefamilien tar det
i bruk som redskap i byggingen av nasjonal identitetsfølelse. «Det
væsentligste var dog at gaa rett fram» skal Nansen ha sagt. Initiativtaker og
stifter av Norges Skiforbund, Karl Roll, parerte: «Men en gang kan det hænde,
at det gaar opp for Dem, at det var lægetøyet, der bragte Dem gjennom
Grønland.» Og ennå
hadde ikke Amundsen nådd Sydpolen! Kanskje er det beliggenheten? Se bare
hvor bakken ligger: I inngangen til Nordmarka. Du har byen under deg, og
landskapet foran deg. Du trenger egentlig ikke gjøre mer: Sett deg ned og se
utover. La blikket hvile mot horisonten. I dag gir turstier, sykkelveier og
skiløyper deg umiddelbar tilgang til naturopplevelser med skog, vann, lys og
luft. Serveringssteder og overnattingsmuligheter gir anledning for
aktiviteter og adspredelse sommer som vinter. Kanskje er det arkitekturen? Etter
det første rennet i 1892 er Holmenkollbakken blitt endret 18 ganger. Sist den
ble bygget om var til VM i 1982. I 1914 ble det første stillaset reist:
«Babels Tårn». I 1927 raste tårnet sammen dagen etter hopprennet. Et Til de
VI Olympiske vinterleker i Oslo i 1952 ble det bygget permanente tribuner og
dommertårn. Det ble også bygget heis opp til hopptårnet, med fartstilløp og
hopp i jernarmert betong. 120 000 tilskuere møtte opp til hopprenn i stor
bakke under de olympiske lekene. Denne publikumsrekorden står fremdeles.
Mange av de må ha vært tilreisende og turister. Bakken
ble i våre dager et eget visuelt landemerke. Den hvite profilen mot den
grønne åsen var synlig over lange avstander. Blikket dras mot bakken, og
dermed også den kultur og historie den representerer innen skiopplevelser –
«denne intense spenningen» man opplever som publikummer i bakken, i det gode
været, sammen med alle andre ski- og hoppinteresserte. Konkurransen pirrer
nasjonalfølelsen, egentlig uavhengig av hvem som vinner. Aldri smaker vel kaffen
så godt som da, og aldri føler vi oss så nær Fridtjof Nansen og Roald
Amundsen og den skitradisjon de var med å gi det nye selvstendige Norge. Også
når vi i dag betrakter det hele foran tv-en. Skimuseet spiller en rolle Skimuseet
har vært en fysisk integrert del av selve bakken, og må ha en del av æren for
dagens tilstrømning av turister. Det er også museet som bidrar med tall og
statistikk på antall besøkende. Verdens eldste spesialmuseum for ski gir
innsikt i 4000 år med skihistorie presentert gjennom litteratur, historiske
kilder, foto og utstillinger og bidrar aktivt til høye besøkstall også for
Holmenkollbakken. Men kanskje er nasjonens skihistorie enda eldre: Bølamannen, en helleristning ved
Snåsavannet viser en mannsperson som antakelig går på ski, antas å være 6000
år gammel. I dag Den
gamle bakken er borte. Ikonet ble revet i 2008. Selve symbolet på vinter- idrett,
hoppsport, underholdning, folkefest og glede, er plukket fra hverandre. Med
den svinner også minnene om slitet og den tykke tåke som stundom kunne prege
hoppernes og publikums opplevelse. Alt
måles i forventninger: En ny spektakulær bakke skal stige frem og være klar
til VM i 2011. I dagene fra 23. februar til 6. mars 2011 arrangeres det
øvelser innen langrenn, kombinert og hopp, i tillegg til en rekke kultur- og
festivalarrangementer. Sett av dagene allerede nå. Holmenkollbakken vil igjen
være midtpunktet for nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Vil det
fortsatt strømme en million turister hvert år til det nye anlegget og området
rundt? Vi tror
det! Kilder og litteratur: • Oslo
byleksikon, • Houge, Nils. «Oslo-marka ved vinterstid»,
i Oslomarka bind II • Oslo
kommune, Holmenkollprosjektet •
Nilsen, Knut A. «Nordmarkstrikken, Holmenkollbanen gjennom 100 år». Aschehoug
& Co (W.Nygaard) 1998 • Vår
egen by, Nr. 5 – 1964 •
«Reiseliv i Oslo gjennom 75 år», Oslo Promotion •
Larsen, Tor Bomann: ”Den evige sne”.
J.W.Cappelens Forlag a.s 1993 •
Alnæs, Karsten: «Jeg spenner mine ski». Aschehoug
forlag. (Årstall ikke oppgitt) •
www.skiforeningen.no TOBIAS 1/2009 |