![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Turisme – et overblikk Tekst: Bård Alsvik De
første turister som kom til Oslo var antakelig utenlandske pilegrimer på vei
til Olav den Helliges skrin i Nidaros. De reiste ofte i ordnede former, som
grupper og kunne således minne om dagens charterturister. Oslo var et
naturlig stoppested. Her rastet de, her fylte de opp proviant, og kanskje var
de innom byens domkirke, St. Halvardskatedralen,
som var en av middelalderbyens største
«turistattraksjoner». Sigrid
Undset skrev om pilegrimer som turister i sitt stykke På pilegrimsferd
(1939): «Det må
ikke glemmes, at pilegrimsferdene også var middelalderens form for ferier og
turistreiser ... Så godt som alle drives vel av mer eller mindre klare
religiøse motiver også. Alle trodde de at de kunde sanke
sig skatter der hvor verken møll eller rust kunde skade dem, når de reiste ut
og bad på de hellige steder. Og der lå sjelelig frigjørelse bare i det å
bryte op fra sin hverdag, fra de stedene hvor en arbeidet og sloss og var
bundet av hensyn til frender og venner og fiender. Senke sitt eget liv en
stund i strømmen av fremmed liv, glemme tusen små ting som en er nødt til å
tenke på hjemme – og få en hel del smått nytt å tenke på i stedet».
Ferie
er å gjøre noe annet, det var det også i middelalderen. Kan vi likevel si at
pilegrimene var turister i ordets rette forstand? Statistisk
sentralbyrå definerer hva en turist er på denne måten: «… en
person som reiser til eller oppholder seg på et sted som ligger utenfor det
området han eller hun normalt ferdes i, der reisen er av en ikke rutinemessig
karakter og oppholdet varer under ett år». Pilegrimene
var turister ut fra denne definisjonen, og man kan hevde å
finne spor av turisme allerede for 4-5000 år siden i Mesopotamia , der
jordbruket var så produktivt at enkelte grupper av mennesker fikk både
«fritid» og penger til å innrette seg på andre ting enn jordbruk, blant annet
reisevirksomhet. Gjør vi et hopp, til om lag Når
René Goscinny og Albert Uderzo
fletter inn turister i sine sprudlende fortellinger om Asterix og Obelix, har dette også en viss rot i virkeligheten. Ikke
bare fikk romerne oppført ferievillaer utenfor byene som de kunne søke
tilflukt i under den verste sommervarmen. Også kurbadene i det gamle Rom var
flittig besøkt av tilreisende. For ikke snakke om Colosseum,
som kunne ta i mot 50 000 besøkende, der mange kom langveis fra nettopp for
fornøyelsens skyld. Vi kan
altså se flere likhetstrekk mellom denne eldre form for turisme og vår tids
turisme. Det var noe som pushet de reisende av gårde, både motivasjonsmessig
og økonomisk. Det fantes måter å ta seg fram på, enten turistene brukte
beina, ridedyr eller båt. Dessuten var det mulig å få seg kost og losji, og
det fantes en eller flere attraksjoner, ofte med en religiøs betydning, som
Hellige Olavs relikvier i Nidaros.
Det
religiøse aspektet som motiverte de reisende i pilegrimvandringenes tid,
forsvant ved reformasjonen, og nye kom til. Behovet for å oppdage, for å
legge ut på eventyr, finner vi flere eksempler på: Marco Polos sjøreiser på
1200-tallet, Columbus og Vasco da Gamas reiser ved 1400-tallets slutt og Magellans verdensomseiling på begynnelsen av 1500-tallet
viste vei for europeere som ville utforske den gamle verdens utkanter. Trangen
til å oppdage hang ofte sammen med ønsket om å erverve seg kunnskap. På 1600-
og 1700-tallet ble det populært, og nærmest nødvendig, å foreta såkalte
dannelsesreiser. Engelskmennene kalte dem for «Grand Tours» og av dette
begrepet kan ordet tourism (turisme) utledes. Siden
slutten av 1500-tallet hadde sønner av velbårende adelsmenn reist ut til
kunnskapssentra rundt i Europa og fått sin utdannelse. I løpet av 1600-tallet
ble det vanlig at også sønner fra den fremvoksende borgerklassen foretok slike
reiser. Paris og en rekke italienske byer som Milano, Firenze, Roma og
Venezia sto på reiseprogrammet. Hensikten med dette var å få ulik kunnskap
fra forskjellige steder og kulturområder. Man skulle lære seg språk, treffe
fremstående personer og se ulike turistattraksjoner som kirker, klostre,
forsvarsanlegg og handelshus. Slike dannelsesreiser skulle naturligvis
dokumenteres. Heldigvis ble denne skikken holdt i hevd nærmere vår tid, noe
som gjør at vi vet mye om reisende fra tidligere tidsepoker. Helsereiser En
annen type reiser eller turisme vi kjenner til, er helsereisene. Med
romerrikets fall forsvant
interessen for kurbadene, men med renessansen tok interessen
seg opp igjen. Revmatisme, ufruktbarhet, syfilis; ja, årsakene var mange til
at folk ønsket å komme seg til en kuranstalt. Frisk luft og ikke minst
mineralvannkilder, var en god kombinasjon for å anlegge slike bad. Flere
steder i Europa vokste de fram, også i Norge på 1800-tallet. På
midten av 1700-tallet begynte imidlertid mange å reise til kysten. Noen mente
å kunne dokumentere at sjøvann hadde langt bedre virkning mot ulike plager
enn mineralvann. På begynnelsen av 1800-tallet ble dessuten bildet av det
voldsomme og farlige havet endret til en opplevelse av havet som Guds
skaperverk. Nye vitenskaper økte interessen for havet, men også dets
pittoreske og
romantiske side begynte å pirre reiselysten. Søken etter det naturlige Med de
romantiske ideene som preget europeisk tenkning og som slo gjennom for fullt
på slutten av 1700-tallet, ble også Norge et aktuelt reisemål for utenlandske
turister. Å stå på en topp og nyte utsikten mot mektige fjell og daler, kun
for opplevelsens skyld, ble viktig for de reisende. Det var engelskmennene som var først ute i
Norge. Den kjente engelske forfatterinnen og feministen Mary Wollstonecraft ga ut sine reisebrev fra Skandinavia og
Norge i 1776, noe som ikke gikk upåaktet hen i hjemlandet. Større betydning
for markedsføringen av Norge som reisemål, hadde nok John William Edys billedbok fra 1820. I 1838 ga dessuten
London-forleggeren John Murray ut den første Handbook
for Travellers in Denmark,
Norway, Sweden and Russia. Industrialiseringen
i løpet av 1800-tallet førte til at folk flyttet fra landsbygda til byene.
Med urbaniseringen ble kontrasten mellom by og land stor. Byen representerte
det kalde, mørke, trange, rasjonelle – landet det lyse, varme, grenseløse,
ekte og åpne. Med dette vokste det naturromantiske tankesett enda sterkere
fram, også som noe som var salgbart. Men
selv om reiselysten var der, så skulle det mere til for å gjøre et land eller
et område til et attraktivt reisemål. Selv om en og annen oppdager hadde vært
på reise i Norge siden pilegrimenes tid, så var landet forholdsvis
utilgjengelig for de mer vanlig reisende. Utviklingen av kommunikasjonsmidlene
var en viktig forutsening for norgesturismen. Store dampbåter kunne på ett par-tre døgn frakte turister fra kontinentet til landet.
Dampbåtene kunne dessuten tøffe oppetter kysten og vise Norge fra sjøsiden,
noe som var langt enklere enn å ta landeveien fatt. Nordkapp ble blant annet
av den grunn et populært reisemål. For
innlandsturismen var jernbanen helt avgjørende. Allerede fra midten av
1800-tallet kunne man ta tog fra Christiania til Eidsvoll, for så å gå ombord
i Skibladner og seile til Lillehammer ved porten
til Gudbrandsdalen og selve fjellheimen. Etter hvert ble det også bygget
veier som var mer farbare, selv om Norge ikke akkurat utmerket seg på dette
området. Tilretteleggerne Norges
hovedstad fikk en helt spesiell betydning for utviklingen av turismen. Hit
kom de aller fleste av dampskipene fra Europas havner, og fra byen gikk som
nevnt jernbanen nordover. I tillegg hadde den også sporforbindelse inn i
Sverige. Det
gikk en stund før byens egne skjønte det potensialet som lå i å markedsføre
byen og landet som et turistmål, selv om stiftelsen av Den norske
turistforening skjedde på initiativ fra en Kristiania-mann, nemlig Thomas
Heftye i 1868. Nok en gang måtte det en engelskmann til for
å få fart i sakene. Navnet var Thomas Bennett, og hans betydning for turismen
i Norge og Kristiania er så enestående at vi har funnet plass til ham i en
egen artikkel et annet sted i dette bladet. Med et tusenkunstnerisk talent
gikk han i gang med å etablere et firma som til de grader gjorde Norge kjent
for turistene. Med den
store strømmen av turister som kom til Norge via Kristiania, vokste det også
frem et hotellvesen i byen som holdt høy internasjonal standard. Fra 1902
gikk reiseinteressenter i byen sammen om å gi ut en ciceron
– en turistveileder –
for Kristiania som skulle ligge på hvert enkelt hotellrom i
byen og lede turistene til det byen hadde å by på. Reisetrafikkforeningen tar grep Det
første skikkelige og organiserte framstøtet fra byens side for å trekke
turister til Kristiania, var imidlertid opprettelsen av Vinterturistkomiteen
i 1892. Som det fremgår av navnet var det vinter og snø man ville selge, og
først og fremst hadde man svenske turister i tankene. Etter hvert ble
Vinterturistkomiteen utvidet til å gjelde for hele landet og skiftet navn til
Norsk Vinterturistforening. Det var
imidlertid Thomas Bennetts sønn, Francis Bennett, som skulle ta initiativet
til å få fart på turistlivet her i byen. I 1924 tok han til ordet for å danne
en reisetrafikkforening for Kristiania og omegn. En forening som dette kunne
bidra til å utvikle turismen som egen næringsvei. Men det gikk litt tregt i
starten og først på tampen av året 1929, da byen ikke lenger het Kristiania,
men Oslo, var det at Reisetrafikkforeningen for Oslo og Omegn ble stiftet. Et
viktig skritt var da tatt for å løfte turistnæringen opp og fram i
hovedstaden. Foreningens
viktigste oppgave var å skaffe turister til Oslo, både ved å gjøre byen
attraktiv og ved å gjøre den kjent utenfor byens og landets grenser.
Entusiasme preget dette pionerarbeidet, mens skepsis preget de bevilgende
myndigheter som ikke fant mer en fem tusen kroner å bevilge til driften det
første året. Men
entusiasme viste seg å være mere verdt enn penger. Rett kvinne i rett stol
var hovedårsaken til foreningens suksess. I kamp med 45 søkere ble Alfhild
Hovdan først ansatt som sekretær. Senere ble hun turistsjef. Hun utmerket seg
på flere måter, men var først og fremst et energisk oppkomme
av ideer. Oslodagene ble startet som en årlig
foreteelse fra 1933. Oslopiken ble kåret, og arrangementet gikk fra starten
av med stort overskudd. Vinterstid samarbeidet foreningen med Oslo Bymuseum
om å gjenskape det som fra riktig gammelt av hadde trukket folk til byen,
nemlig «Oslomarken». Fra 1933 utga foreningen dessuten trykksaken Osloguiden,
som ble distribuert til hoteller og ombord på ulike kommunikasjonsmidler. Lista
er lang over alle de tiltak Reisetrafikkforeningen tok initiativ til for å
sette Oslo på turistkartet. Alt kan ikke nevnes her. Verd er det å nevne at arbeidet
fikk en stor opptur i og med at de olympiske vinterleker
ble arrangert i Oslo i 1952. Dette ga byen et enormt løft som
vinterhovedstad, men lekene avdekket også turistnæringens kanskje største
problem, mangelen på hoteller og annen innkvartering. Ekstraordinære tiltak
ble igangsatt under vinterlekene for å skaffe alle
innkvartering, men problemet forble vedvarende også etter lekene. Et tiltak
var å opprette en innkvarteringssentral på Østbanestasjonen,
der det ble skaffet rom til flere tusen turister på hoteller, i private hjem
og pensjonater. Oslo – en kjedelig turistby? Det tok
likevel ikke helt av i Oslo. Vi gjør et stopp i 1961 og spør, som Albert Nordengen gjorde i Bystyret: «Hva kan gjøres for at Oslo
kan bli en hyggeligere og morsommere turist- og sommerby?»
I debatten som fulgte, var alle enige om at Oslo var en vakker by. Den hadde
sitt å by på: Flott beliggenhet og vakker natur, Holmenkollen, Kontiki og de andre museene. Men morsom? Nei, det var man
stort sett enige om at den ikke var. Reisetrafikkforeningen gjorde sine saker
vel, kunne samtlige talere være enige om, men det var også enighet om hva
byen manglet: Et tilbud etter at sightseeingsesongen var over. Byen manglet
kulturelle innslag, teater og konserter, ja noe á Mange
av talerne støttet Nordengen. En oppmykning av
serveringsbestemmelsene, folkepark på Hovedøya, færre sommerstengte kinoer,
en virkelig friluftsscene, ulike festivaler og kanskje en kulturuke var flere
av forslagene. Og hva med de stakkars barna? En hel sommer var ille nok å
komme igjennom for de barna som allerede bodde her, men lett kunne det heller
ikke være å ta med seg barn hit! Werna Gerhardsen
sa det slik:«De fleste barn vil gjerne være med på noe som er litt gøy, og
noe gøy er det ikke i denne byen. Det er ikke tivoli og ikke noen dyrepark.»
Behovet for både tivoli og sirkus var alle enige om, og som varaordfører
Stranger ironisk nok uttrykte det, viste dette at bystyret var «en samling av
ganske fornøyelige mennesker». En «Ibsen-uke» var imidlertid hans forslag til
et kulturelt tiltak som kunne løfte byen fram som en attraktiv og morsom
kultur- og turistby. Turistbyen Oslo Oslo
har i dag fått sin forlystelsespark (Tusenfryd), sine festivaler, som Øya, Norwegian Wood og by:larm. Her
feires Ibsen og Hamsun, her spilles det på små og store scener. Her shoppes
og drikkes det i et tidligere mekanisk verksted (Aker brygge) og tusener er
de som vandrer opp på Operaens tak. Byen er kjent for sitt natteliv, på godt
og ondt, og kan skilte med et vell av restauranter og utesteder, antakeligvis
like mange steder som det finnes meninger om hva slags turistby Oslo er. Fra
det ene ytterpunkt: «Oslo er innadvendt, utilgjengelig og mangler selvtillit,
mener eksperter», slik det sto på trykk i Aftenposten i 2006, til «Oslo var
den byen med desidert best service for sine turister», ifølge en undersøkelse
utført av Forbruker-rapporten i 2005. Nærmere to
millioner turister kom til Oslo i 2008. Kontrastene til pilegrimene er store.
Selv om utgangspunktet var et annet for pilegrimene enn for den alminnelige
turist i dag, som har Operaen og Holmenkollen som mål, så har de en ting
felles: De vil,med
Undset, «senke sitt eget liv en stund i strømmen av fremmed liv,
glemme tusen små ting som en er nødt til å tenke på hjemme – og få en hel del
smått nytt å tenke på i stedet» Kilder og litteratur: • Bystyresak 245/1961. Forespørsel fra Nordengen
om hva som kan gjøres for at Oslo skal bli en hyggeligere og morsommere
turist- og sommerby. •
Haukeland, Jan Vidar: «Internasjonal turisme. Historiske tilbakeblikk på – og
noen drøftinger av – turismens utviklingstrekk», Oslo 1986 • Blom,
Thomas & Nilsson, Mats:
«Turismens historia & utveckling»,
Karlstad 2005 • Lund,
Børre Aa og Andersen, Alf G.: «Reiseliv i Oslo
gjennom 75 år 1929-2004» Oslo 2004 • Byantikvaren i Oslo: «Fra Oslo til Nidaros.
Pilegrimsleden. Første etappe fra middelalderbyen
Oslo til Bærum», Oslo 1997 TOBIAS 1/2009 |