---

Oslo havn - byens hjerte

«Den ideelle havn skal være beskyttet mot sjøgang, den skal være isfri og uten tidevann. Innseilingen må være enkel, store skip må kunne fortøye direkte til kaier med moderne utstyr, og fremfor alt må havneavgiftene være lave. Tolv kilometer kaianlegg på 60 grader nord og 11 grader øst oppfyller alle disse betingelser samtidig som Norges innland og naboland er knyttet til Oslo Havn ved gode veier og jernbaner».

Av Bård Alsvik

---

Slik innleder filmskaperen Sigvald Maartmann-Moe filmen «Oslo havn – byens hjerte» fra 1948. Filmen er en hyllest til havna, til det «fjes» man først møter når man kommer sjøveien til Oslo. I dag er filmen også et arkiv av levende bilder, som gir oss et godt innblikk i havnebyen Oslo for seksti år siden.

Fra toppen av Kornsiloen panorerer kameraet over Hovedøya, glir videre over Sjursøya, Grønlia, Bispevika og Bjørvika. Kameraet trekkes så ned etter Tollbrygga over Langbrygga og Utstikkerne, og ender opp i et helbilde av et stort dampskip. En offiser lener seg over rekka på kommandobroen og blåser i en fløyte. Skipet glir langsomt forover. Fortøyningene strammes over spillet akterut, sprekken mellom kai og fartøy smalner. Et nytt fløytestøt, en klokke ringer, og skipet er lagt til kai.

Nedover kaiene kommer det ruslende arbeidskledde karer, alene og i små klynger. Ved Oslo Bryggeriarbeiderforenings lokale på Kranbrygga forsvinner de inn. Der inne sitter de tett i tett langs benkene. De aller fleste røyker, og når kameraet zoomer inn, ser vi at de er preget av sitt yrke, med furete ansikter og sterke hender. Arbeidet fordeles, en kaiarbeider reiser seg fra plassen sin, trykker lua nedover ørene, tar veska med termos og mat og han filmes ut av døra, i følge med de andre arbeiderne. Kameraet rettes så mot den største lossekrana. Kranføreren svinger den i stilling over skipsluka, hvor kaiarbeiderne har tatt oppstilling. I maleriske bilder ser vi mannskapene losse lasten mens tollerne følger med og ser at alt går riktig for seg.

Ny scene; et tog kommer tøffende i en tåke av hvit damprøyk forbi kranene som svinger fram og tilbake mellom skip og kai. Toget stanser og en kran løfter last rett opp på togets vogner. Toget er i bevegelse igjen. En betjent går foran og ringer med en klokke idet godstoget beveger seg over et trafikkert område på havna.

Femti tusen godsvogner ble losset eller lastet slik, i løpet av 1948. Ikke noe sted kunne skipene komme så langt inn til fruktbare og tett befolkede distrikter hvor halvparten av landets befolkning befant seg innen få timers reise fra havna. Dette var selve forutsetningen for den posisjon byen hadde fått som landets politiske, økonomiske og industrielle sentrum. Et nett av skinner bragte varene som ble losset utover det ganske land. En tredjedel var eksport, resten import: «Asfalt fra Abania, jern fra Amsterdam, kull fra Enland, huder fra Argentina, vin fra Spania og tobakk fra Amerika». Men selv om Oslo i 1948 var landets største importhavn, ble det også eksportert herfra: «Papir til Australien og hermetikk til Italien».

Kilder

Oslo kinematografers arkiv, boks merket ”Oslofilm, manus til filmen ”Oslo havn – byens hjerte”

---

TOBIAS 1-2/2008