[Oslo kommune, Byarkivet]

Jordbruk i byen

 

Med trussel om ekspropriasjon hengende over seg, måtte gårdbrukerne i Aker forsøke å drive gården som de alltid hadde gjort. Bøndene var utsatt for press, ikke bare fra byen, som kom stadig nærmere, men også fra landbrukspolitisk hold.

Av Bård Alsvik

Det skulle være lønnsomt å drive jordbruk i Norge, på lik linje med andre næringer. Den grunnleggende problemstillingen var å lette vilkårene for utnytting av ny teknologi som nå så dagens lys. Det stivbente og konservative landbruket skulle mykes opp, effektiviseres og rasjonaliseres. Små og ulønnsomme bruk skulle bort, og nye, store bærekraftige bruk skulle etableres. Den nye teknologien var basert på traktorens inntog i det norske landbruket. Hester og hesteredskaper var passé. Uten traktor, var det vanskelig å opprettholde et lønnsomt landbruk. Ny teknologi så også dagens lys i fjøsene. Melkemaskiner tok over for mennesker.


For Akerbonden må dette ha vært et dilemma. Selv den mest optimistiske bonde må ha skjønt at han drev på lånt tid innenfor byens grenser. Kjøp av traktor og nye redskaper var en langsiktig investering, men likevel ikke noe man kom utenom om man skulle greie å leve av gården. Ved jordbrukstellingen i 1939 fantes det i Aker 566 gårdsbruk som var over fem dekar. Ved neste telling, i 1949, var antallet redusert til 424 bruk. Det var i nordøst og i syd at byens «bondebygd» lå. Omlag halvparten av alt jordbruksareal i Oslo lå i Østre Aker. Flere gårder var praktisk talt uberørt av utparsellering. En nærmere titt på brukene i Østre Aker gir oss et inntrykk av det jordbruket som ble drevet. De små og mellomstore brukene dominerte i antall. Av Østre Akers i alt 149 bruk, var 65 under 50 dekar. 66 befant seg i kategorien mellomstore bruk (50-500 dekar) og 18 var bruk over 500 dekar. De to største gårdene var Linderud, som var eid av staten, og Romsås. Til begge disse gårdene lå det mye skog.

 

Fra melk til korn

 

Hva slags drift var det så snakk om? Under krigen ble den såkalte varmmelksordningen i Aker avviklet. Bøndene fikk ikke lenger levere varmmelk direkte til kundene og dermed ble lønnsomheten mindre og hensikten ved å drifte såkalt skiftefjøs borte. Mange fjøs ble derfor stående tomme, og i stedet leide man dem ut til lager og andre virksomheter.

Sju av ti gårder i Østre Aker drev med melkeproduksjon i 1948, i 1959 bare tre av ti. I hele Aker fantes det 5269 storfe i 1939. Ved tellingen i 1949 var tallet knappe tre tusen og i 1959 åtte hundre. Men de bruk som fortsatte med kyr, økte imidlertid antall dyr på båsen, og de fleste lå i Østre Aker. Blant gårder som drev stort, må nevnes Nedre Fossum med hele 41 kyr på båsen. Andre større melkeprodusenter var Jeriko, Trosterud og Lindeberg Søndre.

 

Reduksjonen i bruk som drev melkeproduksjon var i tråd med utviklingen i øvrige østnorske jordbruksbygder. Korn var en mer økonomisk lønnsom vekst og ble foretrukket framfor husdyr- og gressproduksjon. Gjennom prispolitikken stimulerte dessuten myndighetene bøndene til å satse på korn. Tall for hvordan arealet ble utnyttet i Østre Aker viser denne utviklingen klart. I 1949 ble det dyrket 3600 dekar korn, 6900 dekar var eng, 2000 dekar var beite og 650 dekar var til potetdyrking. I 1959 var fortsatt 3500 dekar kornarealer, mens enga var redusert til 2800 dekar, beite til 997 og potetdyrkinga til 257. Kornproduksjonen holdt seg med andre ord oppe, selv om antallet bruk sank drastisk.

 

Hva så med annet husdyrhold? Totalt fantes det 3844 griser i Østre Aker i 1948. Seks av ti bruk hadde svin på gården, og nærmere halvparten av disse hadde fem griser eller mindre, dyr som først og fremst skulle fylle behovet for flesk til eget hushold.

 

Derimot fantes det ti bruk i 1948 som virkelig drev i stor skala med mer enn hundre svin i bingen. To av disse hadde henholdsvis 690 og 500 svin. Fleskeproduksjonen gikk kraftig ned fra 1948 til 1959, men her, som for storfe, økte tallet på svin per bruk kraftig. At de bøndene som fortsatte med dyrehold gjorde det de kunne for å drive lønnsomt, ved å spesialisere seg og øke besetningen, ser vi også når det gjelder hønsedriften. 4000 høns kaklet rundt på gårdene i Østre Aker i 1948. Tallet var redusert til 3200 i 1959, men antallet høns per bruk var mer enn fordoblet.


Traktor eller hest?


I 1937 utviklet Ferguson et hydraulisk løftesystem som gjorde det mulig for traktoren å bære redskapen fritt. Sagt på en annen måte ble redskapen en del av traktoren, noe som gjorde det hele mer lettvint enn før da redskapen ble festet til traktoren. Redskapen hadde tidligere vært tung å trekke i oppoverbakker, som det fantes masse av i Aker, og man måtte bruke stor plass for å snu når man pløyde.

 

Det var ikke tvil om at man kunne spare mye tid og krefter nå når traktoren omtrent kunne snu på en femøring.

Traktoren tok for alvor steget inn i norsk landbruk i løpet av 1950-tallet. I 1948 fantes det derfor ikke mange gårder i Aker som hadde investert i dette nye vidunderet. Det er først i de etterfølgende årene etter 1948 at traktordur ble vanlig å høre rundt om på gårdene.

 

Med traktoren forsvant hesten. Totalt ble antallet hester redusert med ni hundre fra 1948 til 1959. I 1959 var det bare 211 hester igjen i Aker, og et stort antall av disse levde en pensjonisttilværelse på et jorde, ubekymret for hva fremtiden ville bringe.

 

Bonden visste imidlertid hvor det bar. Det var en stor og langsiktig investering å gå til innkjøp av traktor. Ni tusen kroner kostet en gråtass i 1950. I tillegg måtte man ut med store summer til ulike redskaper. En løsning var å leie eller låne. 21 % av brukene i Østre Aker med kornproduksjon lånte eller leide traktor eller redskaper så som såmaskiner, ploger eller harver i 1949. I 1959 var dette tallet steget til 49 %.

 

Det er likevel ingen ting som tyder på at bonden i Aker sto særlig tilbake for sine kollegaer i andre bygder rundt Oslo. I like stor grad anskaffet Akerbonden seg 4-hjuls-traktor i årene etter 1948 som andre bønder i nabobygdene.  Akerbonden av 1948 var med andre ord en moderne bonde som var villig til å tilpasse seg skiftende tider, «ridende» på en gråtass, til tross for at han var på god vei til å bli historie.

 

Kilder


Bård Alsvik: Kampen om verdistigningen. Tomtepolitikk i Oslo i tjuefem etterkrigsår. Hovedoppgave i historie, UiO 1995.

 

Statistisk sentralbyrå, Jordbrukstellinger 1939, 1949 og 1959

TOBIAS 1-2/2008