[Oslo kommune, Byarkivet]

Fortsatt bolignød

 

De boligsøkende var ofte personer som levde under kummerlige boforhold, trangt, uten skikkelige oppvarmingsmuligheter, med lekkasjer og trekk, uten innlagt vann og uten tilgang til kjøkken. I arkivet etter Oslo Husfordelingsnemnd finnes det protokoller som dokumenter søknadene fra de boligløse.

 

Av Aina Basso

Søknaden fra en verkstedsarbeider og tobarnsfar på Bekkelaget forteller at søkeren og hans familie ble registrert som hussøkende ved Leiegårds­kontoret allerede sju år tidligere. Han hadde hjemstavnsrett i Oslo og søkte om å bli tilvist en annen bolig enn de «2 mindre bra rom og kjøkken i kjelleretasjen» der de bodde i november 1948. Det ble gjort en befaring i familiens leilighet, og søkerne ble ansett å være skikkelige folk, ordentlige og renslige. Leiligheten blir beskrevet slik:

 

«Det er åpninger mellom rommene uten dører (…) Det er kun ett ildsted – komfyr i kjøkkenet. Det er lett for muggdannelser på grunn av beliggenhet under terrenget. Søkerens leilighet må sies å være svært lite skikket for familier med barn, men da familien jo tidligere er forsøkt anvist husrom som han dog ikke har villet ha – finner jeg ikke å kunne anbefale søkeren godkjent til leilighet foreløbig, selv om han har ansiennitet fra 18/3 1941.»

 

Andre søkere hadde havnet i konflikt med huseieren. I flere av søknadene fortelles det om urimelige, aggressive og også i enkelte tilfeller voldelige husverter og -vertinner, som gjorde boforholdene nærmest uutholdelige for familien som leide, og som i flere av tilfellene gikk hardt utover både hustruens nerver og tryggheten til barna. I ett tilfelle måtte barnet settes bort fordi husverten ikke tålte støy, og leieboerne måtte hviske og gå rundt med tøfler for ikke å forstyrre. Rom og leiligheter var rekvirerte av myndighetene, slik at det ikke var selvvalgt å dele bolig, verken fra vertskapets eller de innlosjertes side. I de tilfellene der vertskapets urimelighet var særlig alvorlig, ble søkerne omplasserte til nye boliger.

I enkelte tilfeller gjorde de dårlige boforholdene at ektefellene måtte bo atskilt fra hverandre, og i ett av tilfellene rapporteres det at kona var blitt så overnervøs og utslitt at hun, dersom det ikke ble skaffet ny bolig innen de nærmeste par ukene, ville skille seg fra mannen sin. Også forlovede og nygifte søkte bolig, men fikk ofte avslag hvis de kunne bo hos familie eller andre.

 

Etterdønningene etter krigen synes også godt i protokollen. En søker hadde tidligere bodd i en rekvirert flyktning­leilighet, men måtte flytte da flyktningen kom tilbake etter frigjøringen. Andre ville søke seg bort fra brakkene de måtte bo i etter å ha vært på feil side under krigen. Noen søkere fikk uventet tilbake sine sønner som hadde vært i krigen, og som de trodde var døde, de fikk plutselig behov for mer plass. Andre ønsket å få tilbake sine gamle rekvirerte leiligheter etter krigen. Mange av disse fikk avslag, særlig de som var på fiendens side noen år tidligere.

Men noen fikk tilvist bolig. Sykdom var ofte en vektig grunn, og da særlig sykdom som kunne antas å ha direkte sammenheng med de dårlige boforholdene. Også konflikt med huseiere eller spesielt kummerlig boligstandard kunne gjøre at noen søkere ble prioritert, i tillegg til trusselen om familieoppløsning på grunn av de uutholdelige boforholdene.

TOBIAS 1-2/2008