![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files/byarkivlogo.gif)
|
Fra trange kår... I 1948 kom det flere bind i en storstilt boligundersøkelse holdt
i regi av Oslo Byes Vel. Bind nummer to i denne
bokserien, Mennesker og boliger, bruker eksempler fra vanlige folks dagligliv
i den mest vanlige boformen i den nylig sammenslåtte hovedstadskommunen,
nemlig en toroms leiegårdsleilighet. I undersøkelsen møter vi familien Ruud, en virkelig familie med
et fiktivt navn. Familien må antas å være relativt gjennomsnittlig for denne
tiden, i den grad det finnes gjennomsnittlige familier. Familien har seks
medlemmer. Av Aina Basso Far i huset, Reidar Ruud, er bryggearbeider, 44 år og gift på 21. året.
Kona Emma er jevngammel, og fra landet. Den eldste sønnen er Harald, 24 år,
som står i butikk, «en jobb som har satt sitt preg på hans litt flotte måte å
være på». Nestemann er Tor, 22 år, som arbeider på et stort bakeri, går på
aftenskole og tilbringer sin fritid med lekser og en «velfortjent
middagshvil». Så er det 17 år gamle Einar, som er mekanikerlærling, og til
slutt veslejenta Berit på 10 år, som går i fjerde klasse og er morens lille
solstråle. Og alle disse seks, hvorav minst fire må regnes som voksne
mennesker, bor på to rom og kjøkken i en relativt ny og gjennomsnittlig
Oslo-leiegård. Leiligheten på til sammen Statistisk sett Dersom vi slår opp i Statistisk årbok og finner tallene for 1948, ser vi
at den vanligste boformen i Oslo og Aker var toromsleiligheten. 44 000
leiligheter hadde to rom, 33 000 ett og «Ofte kjennes det som litt av et eventyr å ta seg på vandring gjennom et
stort, moderne boligkompleks. Særlig i kveldingen kanskje, når lysene tennes
og det stråler varmt og levende fra hundrer av vinduer, mens alt det slitte
og utrivelige forsvinner i skumringen. (…) Men alle disse vinduene som lyser
så festlig om kvelden, er også avslørende. De gir oss gløtt inn i leiligheter
som er altfor små. Man oppdager fort at hvert eneste vindu på de svære
frontfasadene oftest er stue-vinduer, at hver
eneste lysåpning representerer en hel familie. Og da kjennes den knugende
tanken på alle familiene som her er stablet sammen, ved siden av hverandre,
over og under hverandre i et veldig antall.» Familien Ruud er altså en gjennomsnittlig 1940-tallsfamilie. Det var
vanlig å bo trangt, og det var vanlig at barna bodde lenge hjemme. Mange
fortsatte å bo hos foreldrene i blokk- eller bygårdsleiligheter også etter at
de hadde giftet seg og fått sitt første barn. I en leilighet i Birch Reichenwalds gate på Sandaker bodde hele ti
mennesker på fire rom og kjøkken. I ett av rommene bodde den eldste datteren
med mann og et lite barn, foreldrene sov på et annet rom sammen med de to
yngste guttene på åtte og ni år. Det tredje rådde de to eldste sønnene over,
mens mellomstemann på tolv sov på en divan i stua. Leiligheten hadde i
tillegg atskilt bad og wc, og en entré av «godt format, men [som] er
stappfull av dører, og [som] levner liten plass til å henge fra seg klær,
utenom det lille garderobeskap». Med lengsel i blikket Det var kanskje ikke så rart at slike arrangementer måtte til, når
statistikken forteller at hele 36 500 individer fordelt på 14 000 familier
meldte seg som hussøkende ved Oslo kommunale leiegårdskontor i 1948. I
tillegg kom de 3500 familiene på til sammen 9400 medlemmer som var innmeldt
ved det tidligere Aker rekvireringskontor. Det var altså om lag 10 prosent av storkommunens befolkning som meldte seg
som hussøkende dette året. Og selv om innlemmelsen av Aker med sine selveide småhus og eneboliger senket leieboerprosenten
noe for kommunen, var det fremdeles 75-80 % av kommunens innbyggere som var
leietagere. Likevel blir året 1948 regnet for å være et vendepunkt i boligsammenheng.
Dette året regnet kommunen med at flere boliger ble bygget enn det som var
kommet til av nye boligtrengende. Dette var også året da treromsleiligheten
begynte å dominere boligproduksjonen. TOBIAS 1-2/2008 |