[Oslo kommune, Byarkivet]

Sammenslåing i boligbyggingens navn

I 1945 skulle landet gjenreises etter fem år med krig. Staten satte opp nasjonale mål for boligbyggingen. Regjeringens boligpolitikk var å stimulere bolig¬produksjonen samt bedre boligstandarden. Husbanken ble opprettet med det mål for øyet å yte direkte boligsubsidier. Likeså la staten forholdene til rette for at kommunene selv kunne skaffe seg rimelig tomtegrunn.

 

Av Bård Alsvik

Gjennom prisregulering og utstrakte muligheter til å ekspropriere tomter til boligbygging, hadde kommunene tilsynelatende fått de verktøy de trengte for å nå sine mål.

De første par årene etter krigen prøvde Oslo og Aker seg litt famlende fram. En del tomter ble kjøpt ved frivillige ordninger. En forutsetning for en rasjonell boligbygging var imidlertid å kunne bygge ut store arealer under ett. Det hjalp ikke å kjøpe en tomt her og en tomt der. Knappe ressurser gjorde det nødvendig å prioritere.

Planer måtte legges og grunnlagsarbeid måtte gjøres for ett eller noen få strøk av gangen. Viktigst var det at utbyggingen skjedde i de områder som var lettest å kople opp til eksisterende infrastruktur. Men i et tomtemarked, der tomtene kom i markedet etter grunneierens forgodtbefinnende og ikke i den rekkefølge og i det omfang som kommunen trengte, var en sammenhengende og rasjonell utbygging ikke mulig.

Sammenslåingen i 1948 ble det endelige vendepunktet. En administrasjon og ett politisk styre kunne nå stå samlet om å erobre mulighetenes land i Aker. Resultatene kom raskt. Kvadratmeter for kvadratmeter ble erobret i boligbyggingens navn. Nye og moderne boligområder poppet opp i det som ble omtalt som Det Nye Oslo. Boligkøene ble kortere år for år. Mot slutten av 1960-tallet var de så godt som avskaffet.

Kritikken av drabantbyene som boform satte da inn for fullt. Kanskje glemte man da, og glemmer man nå, når debatten med jevne mellomrom blusser opp, at folk faktisk fikk seg et sted å bo. Kanskje er det nostalgien mer enn fornuften som tar tak i oss når vi med klump i halsen tenker på at bydeler som Vika, Vaterland og Enerhaugen ble sanert.

Det er lett å glemme å se dette i lys av den tid det skjedde i. Klaskedasser og rotter, trekkfulle boliger og skitt i Vika sto den gang i skarp kontrast til kjøkken og eget bad, linoleum på gulvet og balkong og grøntområder på Lambertseter. Ikke bare noen få, men mange fikk det bedre.

TOBIAS 1-2/2008