Ny rasjon av
appelsiner! «Det gjaldt å følge med om man skulle få med seg alle meldingene
om tilleggsrasjoner og endrede regler for hvilke merker som kunne brukes til
hva» Av Anette Walmann «Ny
rasjon av tørket frukt! Rasjonen vil bli levert hovedsakelig i rosiner og
aprikoser.» «Tilleggsrasjon
såpe til barn opp til fylte 2 år.» Slike og liknende meldinger var ikke uvanlig å se i
avisene i 1948. Direktoratet for Proviantering og Rasjonering, som sorterte
under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, sto bak annonsene. Det
gjaldt å følge med om man skulle få med seg alle meldingene om
tilleggsrasjoner og endrede regler for hvilke merker som kunne brukes til
hva. De som ikke hadde sett meldingen om nye rasjoner i avisa, fikk nok høre
det på annet vis. Sånt spredte seg raskt. I 1948
var en rekke varer fortsatt rasjonert. Det gjaldt viktige basisvarer som mel,
brød og melk, egg, ost, kjøtt og fett. Rasjoneringen på kaffeerstatning var
opphevet, men kaffe var enda ikke i fritt salg. Heller ikke skotøy, klær
eller såpe. Levekårene var riktignok bedre enn under krigen. Rasjonene var
ikke så knappe som før, kostholdet ikke så ensidig, og færre gikk sultne til
sengs om kvelden. Andre forbruksvarer var imidlertid frigitt. Så lenge man
hadde penger, kunne man kjøpe ubegrensede mengder med te, tobakk, grønnsaker,
frisk frukt, fisk, salt og vaskepulver, for å nevne noe. For å
få landet på fote igjen etter krigen, valgte de politiske myndighetene å gi
industriutvikling og offentlige investeringer førsteprioritet. Forbruksvarer
måtte vike til fordel for varer som var nødvendig for å holde industri og
næringsliv i gang. Ved
hjelp av rasjonering skulle privatforbruket holdes nede. Streng kontroll med
tilgangen på varer og priser skulle også hindre inflasjon i en tid hvor
kjøpekraften i befolkningen var i kraftig vekst. Vi beklager å måtte meddele… Man
skal ikke bla lenge i de innbundne bøkene med utgående brev fra
Rasjoneringskontoret for å få et innblikk i den knapphet som preget
hverdagen. Bak de
formelle avslagene på søknadene til rasjoneringskontoret om ekstrarasjon på
ullstrømper, ulltepper og andre ting, får vi ørsmå glimt inn i folks hverdag.
I deres bekymringer og utfordringer: «Det framgår av Deres brev at
de støvler De har kjøpt til Deres sønn var «kriselær»
og nå er ubrukelige til vinteren. Etter gjeldende bestemmelser har en ikke
anledning til å anvise skotøy i tillegg til skotøymerkene». Og et
annet svar: «Ang. søknad om ulltepper: Det avslag som er sendt Dem er
korrekt og i full overensstemmelse med gjeldende bestemmelser. Det framgår
imidlertid av Deres brev at De bor i en kjellerleilighet, hvor De må benytte
ulltepper hele sommeren. En ber Dem skaffe en bevitnelse for dette
undertegnet av to personer.» Når det
gjaldt tekstilvarer, hadde krigen skapt et enormt behov. Etter fem år med
slitasje uten mulighet til fornyelser, var strømper stoppet til det
ugjenkjennelige. Bukser og jakker var lappet på og sko utslitt og fravokst.
Skjørt og kjoler sydd sammen av deler av gamle plagg som fortsatt var
brukbare. Det
mest skrikende behovet ble dekket de første årene etter frigjøringen, ved
hjelp av en bevisst politikk fra myndighetenes side. Det ble importert
rikelig med tekstilvarer, og rasjonene var romslige. I løpet av 1947 ble man
imidlertid nødt til å kutte i importprogrammet, og det så ut til at man måtte
leve med tekstilrasjoneringen som en hard realitet i årene framover. Skjemaveldet En
annen ting som er slående når man tar en kikk på arkivene etter
Rasjoneringskontoret, er hvor omfattende dette systemet må ha vært. Det
kommunale Rasjoneringskontoret ble opprettet i 1939 for å administrere
rasjoneringsapparatet i Oslo. Utstedelser og utdeling av rasjoneringskort,
behandling av søknader om tilleggsrasjoner og erstatning for tapte kort,
kontroll av privatpersoners skotøybeholdning og garderobe for å vurdere
behovet for ekstrarasjoner av sko eller klær. Alt dette var oppgaver som
Rasjoneringskontoret skulle ta seg av. Oppgavene var mange, og det var også
antallet funksjonærer. Ved krigens slutt var hele femhundre
sysselsatt for å ta seg av disse oppgavene. Ved utgangen av 1947 var tallet
nede i 163. Funksjonærene var fordelt på forskjellige avdelinger, blant annet
for tekstil og skotøy, kjøkkenutstyr, såpe, petroleum og tapte kort. Nok er nok? I
historiebøkene kan man lese at den første etterkrigstida var preget av
optimisme og pågangsmot. Gjenreisning, dugnad og fellesskapsånd er
merkelapper som har blitt satt på denne perioden. Men tre år etter krigens
slutt hadde den første frigjøringsrusen lagt seg, og folk begynte å bli
utålmodige. Man var lei av tomme butikkhyller. Og ikke minst, man var lei
alle skjemaene, det stivbeinte byråkratiet og restriksjonene. I 1948
ble det lagt fram et forslag til nye pris- og rasjonaliseringslover for
Stortinget. Forslaget møtte kraftig motstand i befolkningen. En
underskriftskampanje, organisert av noen som kalte seg Opplysningsutvalget
mot pris- og rasjonaliseringslovene, samlet omtrent hundre tusen
underskrifter bare i Osloområdet. Troen på statlig regulering av ressurser,
priser og forbruk begynte å slå sprekker. I 1948
lå det private forbruket fortsatt under nivået fra årene før okkupasjonen. I
de siste årene før krigen hadde man såvidt sett
opptakten til et forbrukersamfunn. Sykkel, bil, radio, grammofon, elektrisk
komfyr, støvsuger, sigaretter, sjokolade og tannpasta hadde trengt inn i
folks drømmer, om ikke ennå i alle hjemmene. Under krigen hadde imidlertid
livet blitt en jakt etter det mest nødvendige, som mat, brensel, klær og
erstatningsstoffer. Folk
hadde i løpet av krigen og i de første etterkrigsårene,
opplevd en kraftig inntektsvekst. Gjennomsnittsinntekten til en Oslo-borger
lå hele 76 prosent høyere i 1948 enn i 1939. Tilsvarende hadde levekostnadene
økt med 52 prosent. Kjøpekraften var altså betraktelig forbedret for de
fleste. Men hva hjalp det med økte inntekter og penger i banken når det ikke
var varer å få kjøpt? Brusende skjørter, nylonstrømper, skinnjakker og
stilige motorsykler var, for de aller fleste, fortsatt noe man kun fikk se på
film. Ti kroner uka I 1948
hadde ukebladet Alle Kvinners blad tiårsjubileum. I den forbindelse ble det
arrangert en konkurranse hvor leserne skulle svare på hva de ville gjort hvis
de fikk ti kroner uka resten av livet. Dette var også premien til de heldige
utvalgte. Svarene gir et lite glimt av hva et knippe kvinner drømte om i året
1948. Svarene spenner fra livrenteforsikring, opparbeidelse av en reisekasse
for å kunne reise ut i verden til det å kunne kjøpe en skinnjakke. Men dette
svaret gjorde særlig inntrykk: «Jeg
er redd jeg ville få slagtilfelle av glede. Men hvis jeg skulle overleve det,
så vet jeg hva jeg ville gjøre. Jeg ville beholde de pengene helt som mine
egne, private. De skulle være min spesielle hemmelighet. I alle de årene jeg
har vært gift, har jeg drømt om å ha en liten inntekt som bare var min.
Penger jeg kunne bruke uten å be min mann om dem, uten å måtte avlegge
regnskap for dem som en liten unge. Tenk å kunne kjøpe en liten gave eller en
kinobillett selv, akkurat som da jeg hadde post. Jeg er av dem som verken har
faste husholdningspenger eller nålepenger. Bare den som har opplevd hvor
nedverdigende det er for et voksent menneske å ha det slik, vil kunne forstå
hvordan 10 kr. uken for resten av livet ville kunne forgylle tilværelsen.
Tenk å kunne ranke ryggen og puste fritt!» Dollarhjelp fra vest 1948
skulle vise seg å bli et merkeår for utviklingen mot et moderne
forbrukersamfunn. Dette var året da Norge takket ja til Marshallhjelp fra
USA. Amerikansk dollar ble sprøytet inn i norsk økonomi. For mannen og kvinnen
i gata skulle dette blant annet bety en vei ut av knapphet og rasjonering. Sakte, men sikkert
kom det tilbake varer i butikkhyllene som man ikke hadde sett siden før
krigen. Dessuten, nye og spennende varer fra det store utland, ikke minst fra
USA. Kilder
og litteratur Arkivmateriale
etter Rasjoneringskontoret (Fra arkiv A-20063:
Forsyningsnemnda, serie Fs, Xh, Zb) Beretning
om Oslo kommune for årene 1912-1947, Oslo 1952 Statistisk
årbok for Oslo by 1940 og 1949 Alle
Kvinners blad, nr 35-36, 1948 Oslo
bys historie, bind 4 og 5 Even Lange: Aschehougs Norges historie, bind 1 Berge Furre: Norsk historie 1905 -1990 TOBIAS 1-2/2008 |