[Oslo kommune, Byarkivet]


Ny rasjon av appelsiner!

 

«Det gjaldt å følge med om man skulle få med seg alle meldingene om tilleggsrasjoner og endrede regler for hvilke merker som kunne brukes til hva»

Av Anette Walmann


«Ny rasjon av tørket frukt! Rasjonen vil bli levert hovedsakelig i rosiner og aprikoser.» «Tilleggsrasjon såpe til barn opp til fylte 2 år.»

Slike og liknende meldinger var ikke uvanlig å se i avisene i 1948. Direktoratet for Proviantering og Rasjonering, som sorterte under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, sto bak annonsene.

 

Det gjaldt å følge med om man skulle få med seg alle meldingene om tilleggsrasjoner og endrede regler for hvilke merker som kunne brukes til hva. De som ikke hadde sett meldingen om nye rasjoner i avisa, fikk nok høre det på annet vis. Sånt spredte seg raskt.

 

I 1948 var en rekke varer fortsatt rasjonert. Det gjaldt viktige basisvarer som mel, brød og melk, egg, ost, kjøtt og fett. Rasjoneringen på kaffeerstatning var opphevet, men kaffe var enda ikke i fritt salg. Heller ikke skotøy, klær eller såpe. Levekårene var riktignok bedre enn under krigen. Rasjonene var ikke så knappe som før, kostholdet ikke så ensidig, og færre gikk sultne til sengs om kvelden. Andre forbruksvarer var imidlertid frigitt. Så lenge man hadde penger, kunne man kjøpe ubegrensede mengder med te, tobakk, grønnsaker, frisk frukt, fisk, salt og vaskepulver, for å nevne noe.

 

For å få landet på fote igjen etter krigen, valgte de politiske myndighetene å gi industriutvikling og offentlige investeringer førsteprioritet. Forbruksvarer måtte vike til fordel for varer som var nødvendig for å holde industri og næringsliv i gang.

Ved hjelp av rasjonering skulle privatforbruket holdes nede. Streng kontroll med tilgangen på varer og priser skulle også hindre inflasjon i en tid hvor kjøpekraften i befolkningen var i kraftig vekst.

 

Vi beklager å måtte meddele…

 

Man skal ikke bla lenge i de innbundne bøkene med utgående brev fra Rasjoneringskontoret for å få et innblikk i den knapphet som preget hverdagen.

Bak de formelle avslagene på søknadene til rasjoneringskontoret om ekstrarasjon på ullstrømper, ulltepper og andre ting, får vi ørsmå glimt inn i folks hverdag. I deres bekymringer og utfordringer: «Det framgår av Deres brev at de støvler De har kjøpt til Deres sønn var «kriselær» og nå er ubrukelige til vinteren. Etter gjeldende bestemmelser har en ikke anledning til å anvise skotøy i tillegg til skotøymerkene». Og et annet svar: «Ang. søknad om ulltepper: Det avslag som er sendt Dem er korrekt og i full overensstemmelse med gjeldende bestemmelser. Det framgår imidlertid av Deres brev at De bor i en kjellerleilighet, hvor De må benytte ulltepper hele sommeren. En ber Dem skaffe en bevitnelse for dette undertegnet av to personer.»

 

Når det gjaldt tekstilvarer, hadde krigen skapt et enormt behov. Etter fem år med slitasje uten mulighet til fornyelser, var strømper stoppet til det ugjenkjennelige. Bukser og jakker var lappet på og sko utslitt og fravokst. Skjørt og kjoler sydd sammen av deler av gamle plagg som fortsatt var brukbare.

Det mest skrikende behovet ble dekket de første årene etter frigjøringen, ved hjelp av en bevisst politikk fra myndighetenes side. Det ble importert rikelig med tekstilvarer, og rasjonene var romslige. I løpet av 1947 ble man imidlertid nødt til å kutte i importprogrammet, og det så ut til at man måtte leve med tekstilrasjoneringen som en hard realitet i årene framover.

 

Skjemaveldet

 

En annen ting som er slående når man tar en kikk på arkivene etter Rasjoneringskontoret, er hvor omfattende dette systemet må ha vært. Det kommunale Rasjoneringskontoret ble opprettet i 1939 for å administrere rasjoneringsapparatet i Oslo. Utstedelser og utdeling av rasjoneringskort, behandling av søknader om tilleggsrasjoner og erstatning for tapte kort, kontroll av privatpersoners skotøybeholdning og garderobe for å vurdere behovet for ekstrarasjoner av sko eller klær. Alt dette var oppgaver som Rasjoneringskontoret skulle ta seg av. Oppgavene var mange, og det var også antallet funksjonærer. Ved krigens slutt var hele femhundre sysselsatt for å ta seg av disse oppgavene. Ved utgangen av 1947 var tallet nede i 163. Funksjonærene var fordelt på forskjellige avdelinger, blant annet for tekstil og skotøy, kjøkkenutstyr, såpe, petroleum og tapte kort.

 

Nok er nok?

I historiebøkene kan man lese at den første etterkrigstida var preget av optimisme og pågangsmot. Gjenreisning, dugnad og fellesskapsånd er merkelapper som har blitt satt på denne perioden. Men tre år etter krigens slutt hadde den første frigjøringsrusen lagt seg, og folk begynte å bli utålmodige. Man var lei av tomme butikkhyller. Og ikke minst, man var lei alle skjemaene, det stivbeinte byråkratiet og restriksjonene.

 

I 1948 ble det lagt fram et forslag til nye pris- og rasjonaliseringslover for Stortinget. Forslaget møtte kraftig motstand i befolkningen. En underskriftskampanje, organisert av noen som kalte seg Opplysningsutvalget mot pris- og rasjonaliseringslovene, samlet omtrent hundre tusen underskrifter bare i Osloområdet. Troen på statlig regulering av ressurser, priser og forbruk begynte å slå sprekker.

 

I 1948 lå det private forbruket fortsatt under nivået fra årene før okkupasjonen. I de siste årene før krigen hadde man såvidt sett opptakten til et forbrukersamfunn. Sykkel, bil, radio, grammofon, elektrisk komfyr, støvsuger, sigaretter, sjokolade og tannpasta hadde trengt inn i folks drømmer, om ikke ennå i alle hjemmene. Under krigen hadde imidlertid livet blitt en jakt etter det mest nødvendige, som mat, brensel, klær og erstatningsstoffer.

Folk hadde i løpet av krigen og i de første etterkrigsårene, opplevd en kraftig inntektsvekst. Gjennomsnittsinntekten til en Oslo-borger lå hele 76 prosent høyere i 1948 enn i 1939. Tilsvarende hadde levekostnadene økt med 52 prosent. Kjøpekraften var altså betraktelig forbedret for de fleste. Men hva hjalp det med økte inntekter og penger i banken når det ikke var varer å få kjøpt? Brusende skjørter, nylonstrømper, skinnjakker og stilige motorsykler var, for de aller fleste, fortsatt noe man kun fikk se på film.

 

Ti kroner uka

 

I 1948 hadde ukebladet Alle Kvinners blad tiårsjubileum. I den forbindelse ble det arrangert en konkurranse hvor leserne skulle svare på hva de ville gjort hvis de fikk ti kroner uka resten av livet. Dette var også premien til de heldige utvalgte. Svarene gir et lite glimt av hva et knippe kvinner drømte om i året 1948. Svarene spenner fra livrenteforsikring, opparbeidelse av en reisekasse for å kunne reise ut i verden til det å kunne kjøpe en skinnjakke. Men dette svaret gjorde særlig inntrykk: 

«Jeg er redd jeg ville få slagtilfelle av glede. Men hvis jeg skulle overleve det, så vet jeg hva jeg ville gjøre. Jeg ville beholde de pengene helt som mine egne, private. De skulle være min spesielle hemmelighet. I alle de årene jeg har vært gift, har jeg drømt om å ha en liten inntekt som bare var min. Penger jeg kunne bruke uten å be min mann om dem, uten å måtte avlegge regnskap for dem som en liten unge. Tenk å kunne kjøpe en liten gave eller en kinobillett selv, akkurat som da jeg hadde post. Jeg er av dem som verken har faste husholdningspenger eller nålepenger. Bare den som har opplevd hvor nedverdigende det er for et voksent menneske å ha det slik, vil kunne forstå hvordan 10 kr. uken for resten av livet ville kunne forgylle tilværelsen. Tenk å kunne ranke ryggen og puste fritt!»

 

Dollarhjelp fra vest

 

1948 skulle vise seg å bli et merkeår for utviklingen mot et moderne forbrukersamfunn. Dette var året da Norge takket ja til Marshallhjelp fra USA. Amerikansk dollar ble sprøytet inn i norsk økonomi. For mannen og kvinnen i gata skulle dette blant annet bety en vei ut av knapphet og rasjonering. Sakte,  men sikkert kom det tilbake varer i butikkhyllene som man ikke hadde sett siden før krigen. Dessuten, nye og spennende varer fra det store utland, ikke minst fra USA.

 

Kilder og litteratur

Arkivmateriale etter Rasjoneringskontoret (Fra arkiv A-20063: Forsyningsnemnda,

serie Fs, Xh, Zb)

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, Oslo 1952

Statistisk årbok for Oslo by 1940 og 1949

Alle Kvinners blad, nr 35-36, 1948

Oslo bys historie, bind 4 og 5

Even Lange: Aschehougs Norges historie, bind 1

Berge Furre: Norsk historie 1905 -1990


TOBIAS 1-2/2008