[Oslo kommune, Byarkivet]

Historien bak sammenslåingen. Førti år det gikk...

Sommeren 1934 hadde vært tørr og varm. Men med august kom regnværet. Det man én kveld hadde trodd var oppklarning, etter dager med regn, da sola så vidt ga seg til kjenne bak skylaget, ble morgenen etter dementert med en trommende lyd mot tak og vinduer. Bygene kom og gikk. Straks et veldig regnvær hadde passert Oslo og gått nordover forbi Østre Aker, hadde et nytt bygget seg opp fra syd, over Nordstrand.

 

Av Bård Alsvik

Så hadde vinden snudd og bygene kommet fra vest. Som en svart vegg hadde uværet veltet fram over Nordmarkas åser og rammet Ullern og Vestre Aker verst. De neste dagene hadde alle de byger som syntes å ville presse seg fram mot Oslogryta, sluttet seg sammen og blitt til et stille, sammenhengende grått, regnvær.

Bøndene i Aker hadde fryktet at regnet ville ødelegge avlingene. Men de hadde ikke kunnet gjøre annet enn å vente på oppklarning og håpe på at det var tid nok for å høste. Regnet hadde også skremt oslofolk fra å bevege seg ut av bykjern en.

 

De våte og nesten uframkommelige veiene i Aker hadde ikke lokket noen ut på sykkeltur i retning av gjemte tjern og hytter i Oslomarka. Strender hadde ligget øde, og bær i kjerr og kratt hadde fått stå urørte helt til de var så vasstrukne at ingen ville ha dem.

Så kom september med klarvær. Selv om temperaturen sank til nærmere null om natta, sørget sola for, i følge med en mild høstbris, å gi behagelige temperaturer midt på dagen. Nå kunne det høstes sopp mellom granleggene. I skjønn forening vandret Oslofolk og Akerfolk ut i skog og mark, ikke langt fra hovedstaden, for å nyte de siste rester av det som kunne minne om sommer.

 

Det skulle være kommunevalg denne høsten, og mange var de som håpet på et værskifte også i politikken. De borgerlige partiene satt med makten i Aker, men helt siden 1920-tallet hadde sosialistene vært i framgang. Det var særlig én sak det var knyttet stor spenning til ved det forestående kommunevalget, det var spørsmålet om sammenslåing av Oslo og Aker. Ved tidligere valg hadde Arbeider­partiet vært alene om å programfeste dette spørsmålet, som en erklært tilhenger av sammenslåingen. Framgangen ved de tidligere kommunevalgene tolket partiet som at opinionen var i bevegelse i denne saken. Ved å sette krav om sammenslåing som første punkt i partiprogrammet, skulle velgerne vinnes!

 

Høyre var på sin side ihuga motstander av en full kommunesammenslåing, og hadde ved tidligere valg ikke nevnt saken med ett ord i sitt parti­program. Både Høyre og Bondepartiet, som stilte felles liste, følte trusselen fra sosialistene så pass stor at taktikken ble endret. Partiet Venstre derimot gikk til valg som tilhenger av sammenslåing.


Begynnelsen

 

Spørsmålet om sammenslåing var gammelt. Når det kom opp til diskusjon i herredstyret i Aker, og det gjorde det med jevne mellomrom fra og med 1908, yndet motstanderne av sammenslåingen å minne om hvor motvillig Kristiania hadde vært den gangen Aker hadde presset på for å kvitte seg med forstedene. Disse hadde vokst opp rett utenfor bygrensa helt ukontrollert, og der fantes ingen bygningslov. Strøkene fikk en nokså utrivelig karakter, og ble i 1841 beskrevet av fogden i Aker med ord som «forlatte vrak» og «vanartens og fordærvelsens ræder». Her fantes ikke politi, vektere eller andre autoriteter som kunne holde orden. Bygningene var de reneste rønner, og veiene var sølestier uten brolegging. Verken Kristiania eller Aker tok på seg ansvaret for forstedene. Aker burde kanskje ha gjort det, fordi de lå på herredets grunn, men moralsk sett var det et byproblem som den bondestyrte landkommunen verken hadde evne eller økonomi til å rydde opp i.

 

Et stykke ut på 1850-tallet hadde forholdene i forstedene blitt så uholdbare at noe måtte gjøres. Ved Lov av 5. august 1857, ble Grønland, Gamle Oslo, Tøyen og Sagene innlemmet i byen fra og med 1. januar 1859. Mer enn halvparten av Akers befolkning ble dermed innlemmet i byen. Tjue år senere, ved Lov av 12. mai 1877, ble det besluttet å innlemme alle de forstedene som hadde vokst opp siden 1859. To tredjedeler av Akers befolkning ble hjemmehørende i byen, og tilbake satt Aker med bare tolv tusen innbyggere.

Som et forsøk på å demme opp for en ny og ukontrollert forstadsvekst i Aker, ble det oppnådd enighet om å etablere et byggebelte rundt byen, det vil si så langt ut i Aker man kunne tenke at forsteder ville kunne danne seg. I dette området skulle byens bygningsbestemmelser gjelde, noe som skulle sette en effektiv stopper for at rønner og skur ble reist av ubemidlede slik tilfellet hadde vært før de to foregående byutvidelsene.

 

Opprettelsen av byggebeltet fikk den effekten man ønsket. Tvilsom forstadsbebyggelse uteble. Men nå var en annen utvikling på gang. På grunn av bedre kommunikasjoner samtidig med stadig forverrede boligforhold i selve byen, startet den såkalte egnehjembevegelsen opp i Aker. Takket være jernbanen og etter hvert forstadsbanene kunne folk nå bo på landet, i eget hus, i grønne og sunne omgivelser, samtidig som de kunne jobbe i byen. Gamle Aker-gårder nær bygrensa ble stukket ut til tomter, og bare i løpet av det siste tiåret av 1800-tallet vokste akerbefolkningen med åtte tusen hoder, de aller fleste «utvandret» fra Kristiania.

Lokalt i Aker kjempet velforeninger for å utvikle de nye boligområdene. Romantiske forestillinger om et liv i det grønne var godt iblandet ønsket om rennende vann fra springen, opplyste og regulerte veier og gater, renovasjon og alt det en bymann kunne ønske seg. Kravene ble løftet opp til herredstyret, som ikke lenger var dominert av den egentlige akerbefolkningen – bøndene, men av representanter fra innflytterne.

 

Skjerpet tone

 

Sett i forhold til 1877, da det nevnte byggebeltet ble opprettet, var Aker ved utgangen av 1890-åra selv rustet til å ha administrativt kontroll over byggebeltet. Kristiania hadde gjort alt for lite for å fremme dets utvikling, hevdet man i Aker. Gatereguleringer lot vente på seg og byens representanter var nokså uvillige til å føre vannledninger fram til hus som ble reist innenfor beltets grenser. Det ble derfor innledet forhandlinger mellom de to kommunene om administrasjonen av byggebeltet.

 

Men også Kristiania hadde endret seg drastisk siden 1877. Folketallet hadde økt fra år til år, og bikket over to hundre tusen i 1897. Byen skrek etter mer plass. Selv om byggebeltet lå på Akers grunn, betraktet Kristiania dette som en kjærkommen tomtereserve. Den hurtige veksten førte til ville tilstander i boligbyggingen. Det ble bygget for profittens skyld, ikke for å skape gode boliger. Gårdsrommene var bitte små og brannsikkerheten sto ikke i stil til det store antallet mennesker som skulle bo i gårdene. Det var behov for å skjerpe bygningsbestemmelsene.

 

Kristiania gikk derfor i gang med å utarbeide en ny bygningslov. En klausul i byutvidelsesloven fra 1877 sa imidlertid at det måtte innhentes samtykke fra Aker, dersom lovendringene også skulle gjelde byggebeltet. Under forhandlinger som pågikk mellom Oslo og Aker om administrasjonen av byggebeltet, hadde Kristiania alle muligheter til å rådføre seg med Aker-representantene om den nye bygningsloven, men det ble ikke gjort. Byens arroganse, sett med Akers øyne, ble ytterligere demonstrert da utkast til ny bygningslov ble oversendt til Stortinget, uten at herredstyret fikk uttale seg. Aker sendte Stortinget en protest om dette.

 

Det endte med et kompromiss. Aker fikk tilbake den administrative råde­retten og den nye bygningsloven ble gjort gjeldende i byggebeltet, men forholdet mellom de to kommunene var betent.

 

Motstanderen

 

Året var 1934, og det skulle være valg. Stempelforvalter Peter Andreas Morell satt i skyggen under frukttrærne på Nedre Grefsen i Vestre Aker. Store trær, gamle trær, krokete trær. Mange av dem hadde vært der den gang han hadde tatt sin unge Hanna i hånden, ført henne opp trappa og ønsket henne velkommen til Kirsebærjordet, som Nedre Grefsen ble kalt på folkemunne. Kanskje var det da, i 1890, da han viste sin kommende kone rundt på eiendommen han hadde arvet etter sin far, brukseier Ole Amundsen, at han bestemte seg for å endre etternavn. Trærne inspirerte ham, Amundsen var kjedelig, Morell måtte det bli!

 

Morell bygde raskt opp et mønsterbruk på Nedre Grefsen. Han var ikke fremmed for å benytte seg av nye driftsmetoder. Gården egnet seg for fruktdyrking, men det ble også plass til melke- og fôrproduksjon. Med utgangspunkt i hovedbygningen i syd, bygde han et staselig gårdstun med en stor låve mot nord, og uthus og boliger for gårdsarbeiderne på tunets øvrige sider. Han utvidet også gården ved å kjøpe opp deler av naboeiendommene. Rundt århundreskiftet var Nedre Grefsen, med sine åtte hundre mål, en av de største og mest veldrevne gårdene i Aker.

 

I 1895, som tjuesjuåring, gikk Peter Andreas inn i herredsstyret som representant for partiet Høyre. I 1902 ble han valgt til ordfører i Aker. Han satt med ordførerklubba i fem år, og gikk i gang med en ny periode som ordfører fra 1911 til 1916. Han ble også valgt inn på Stortinget, først som vararepresentant, hvor han møtte flere ganger, og senere som fast representant hvor han var leder av sosialkomiteen. Toppen av sin politiske karriere nådde han da han ble statsråd i regjeringen Lykke. Det var likevel hans tid som ordfører som kom til å bli særlig husket. Han arbeidet hardt for å utvikle Akerbygda. Han satt i flere komiteer og utvalg, og engasjerte seg særlig i å skaffe Aker elektrisk kraft. Men det han kanskje kjempet hardest for var å bevare Aker som en selvstendig kommune.

 

I 1928 var det imidlertid slutt. Stempelforvalterembetet var en rettrettstilling, en jobb uten innhold, og i en alder av seksti år syntes han kanskje det fikk holde. En ny generasjon politikere hadde tatt over i Aker Høyre. Men han ble ofte sitert av sine konservative arvtakere når sammenslåingsspørsmålet kom opp til debatt. Hans ord som falt under et debattmøte i Aker sogneselskap så sent som i 1923, ble stående som et slagord for de som kjempet imot en sammenslåing: «Aker bør ikke avstaa en tomme av sin jord!» Morells begrunnelse var enkel: «Byen skal være arbeidsstedet, Aker hvilestedet efter dagens slit. Kristiania bør beholde sine nuværende grænser og bruke sine store midler til indenfor dem at skape den vakreste by, som tænkes kan.»

 

Kanskje var det bonden i ham, følelsene for jorda og gården, som gjorde ham til en så sterk motstander? Man skal imidlertid være klar over at Morells karriere som bonde, var ganske kort. Vi kan bare gjette oss til hvorfor interessen for å drive gården dabbet av, men hans politiske karriere tok nok fokuset vekk fra gårdsdriften. Utviklingen av Grefsen-strøket som følge av åpningen av Grefsen jernbanestasjon i 1900 og sporvognslinjen i 1902, åpnet for en langt mer lukrativ virksomhet, som flere og flere av de såkalte Akerbøndene så, nemlig tomtesalg. Samme år som sporvognslinja åpnet til Grefsen, gikk Morell i gang med å utstykke deler av gården til villatomter. I alt 21 tomter la han ut for salg i 1902. I årene 1903-1905 ble ytterligere seks tomter utskilt fra Nedre Grefsen, og i årene 1907-1910 ble så mye som 41 tomter solgt unna. På det tidspunktet var det ikke mye igjen av jordveien på Nedre Grefsen.

 

Forstadsbaner åpnet Aker

 

Hvilke mekanismer som presset folk ut av byen, og hva som tiltrakk dem, har vi så vidt vært inne på. Ønske om å bo landlig, men sentralt, utenfor byens trange og skitne kvartaler og gater, var den viktigste grunnen. Aker var et grønt paradis, en rak motsetning av et Kristiania som slet med omfattende problemer som følge av stor befolkningsvekst. Aker var et fristed, uten nevneverdige sosiale problemer og uten særlig tyngende skatter. Forstadsbanene veide dessuten i stor grad opp for det Aker manglet. Man kunne bare sette seg på trikken, og på relativt kort tid var man på jobb, på teater eller på Karl Johan.

 

Med forstadsbanene endret gårdsbrukene nær trikk og bane karakter.  Gårdene var ikke lenger interessante som enheter i byens «spisskammer». De ble mat for tomtespekulanter og eien­domsutviklere. Relativt hurtig måtte bonden ta et valg. Han kunne fortsette som bonde, men da måtte han flytte til en annen gård lenger vekk, og selge unna, noe flere da også gjorde. På den annen side kunne han avfinne seg med situasjonen, og dyrke rollen som eiendomsbesitter fullt ut. For Morell må valget ha vært enkelt. Den egentlige akersbefolkning, gårdbrukerne, hvis gården var «ættesetet som en aldrig skilles fra», slik historikeren Edvard Bull uttrykte det i Akers historie (1918), hadde hensynet til slekten å ivareta. Gjennom odelen hadde gårdbrukeren en slags hellig kontrakt med ætten, han var en midlertidig forvalter av jord hans forfedre hadde drevet i hundreder av år, og som slektninger etter ham skulle fortsette å drive.

 

Men realismen i en slik tankegang holdt likevel ikke når byen innhentet gården. For Morells del var Nedre Grefsen ingen ættegård, selv om den var arvet fra hans far. Faren hadde aldri bodd på gården, han hadde kjøpt den i 1855, men den var først og fremst blitt brukt som stall for hester faren brukte på sin eiendom, Bjølsen.

Hvorvidt Morell følte seg som bonde, er vel også høyst usikkert. I den siste folketellingen for Aker (1939), der han forefinnes for siste gang, fører han under rubrikken «erverv» opp «forhend­værende gårdbruker». Kanskje hadde nostalgien da innhentet ham, for i tidligere tellinger, fra 1920 og tidlig 1930-tall, bruker han betegnelsen «embeds­mann». Morell, som hans naboer på Grefsen eller Disen eller Hasle, eller andre steder hvor gårder var i ferd med å bli villaområder, var unektelig «trukket ind i hvirvelen av storbyens interesser», for igjen å sitere Bull.

 

I denne interessesfæren lå det meste av svaret på Morells og andres kamp for å bevare Aker som en selvstendig kommune. De slapp gjerne byen innpå seg når det var noe å tjene på den, men de ville ikke være en del av den mer enn  høyst nødvendig.

 

Avhengighetsforhold

 

Aker kommune var en sammensatt kommune, og dro man noen få kilometer inn i den fra bygrensa, kom man på det reneste bondelandet. Mange av gårdene som lå her var gamle slektsgårder, hvor bondens interesser først og fremst var å drive gårdsbruk. Men også disse gård­ene var virvlet inn i storbyøkonomien. Gjennom lange tider hadde bonden tilpasset seg byens umettelige behov for landbruksprodukter. Fjøsene ble drevet som små «fabrikker», der besetningen ble skiftet ut straks melkemengden sank, for å tilfredstille byfolkets ønske om å få fersk melk levert på døra, året rundt. Fleskeproduksjonen baserte seg på skyller som bøndene egenhendig hentet fra storhusholdninger inne i byen, og byens mange hester sørget for rikelig tilgang på gjødsel til bondens jord.

 

Denne evige avhengighetssirkel styrt av både bondens og bymannens ønsker og behov, var enerådende i Aker helt fram til siste krig. Bøndenes interesser ble forsvart av bondelagsorganisa­sjoner og Bondepartiet i Aker. Men både på det organisatoriske og det politiske plan var bonden på vikende front. Bonde­partiet var redusert til et marginalt parti. Bondelaget i Aker mistet på sin side hurtig medlemmer som et resultat av at flere og flere gårder ble stykket ut som tomter.

Hva Morell tenkte, der under frukttrærne sommeren 1934, vet vi selvfølgelig ikke. Kanskje savnet han sin kjære Hanna som hadde gått bort noen få år tidligere. Men det er også grunn til å tro at Morell hadde det kommende kommunevalget i tankene. Det store spørsmålet var hvor stort Arbeiderpartiet kunne bli. For mens alle partiene i Aker hadde vært imot sammenslåing tidlig på 1920-tallet, hadde Arbeiderpartiet i følge med Venstre snudd i saken.

 

Ørkenvandring I

 

Kristiania raslet med sablene for første gang i 1908. Den gangen var det Kristi­ania Magistrat som inviterte Aker til å se på muligheten for en byutvidelse. Saken ble kontant avvist av Aker formannskap, og i seks år ble spørsmålet  liggende dødt.

 

Ved utbruddet av verdenskrigen i 1914 igangsatte Magistraten i Kristiania et forsøk på å samle sammen tall og fakta som kunne brukes som grunnlag for argumentasjon om at tiden nå var inne for å ta steget fullt ut, og slå sammen kommunene. På bakgrunn av dette besluttet formannskapet i Kristiania i 1916 å nedsette en komité som skulle utrede saken. Men da komiteens medlemmer troppet opp i Akers kommunehus, som ironisk nok lå i Kristiania, for å få adgang til nødvendige opplysninger fra Akers kommunale kontorer, ble de bryskt avvist. Aker formannskap serverte istedet for første gang det som skulle bli stående som et hovedkrav fra Akers side i tiårene som fulgte, nemlig et forslag om et lovfestet samarbeid mellom de to kommunene.

 

Det var mange som ville ha et ord med i saken. Akershus fylke, som Aker var en del av, fryktet hvilke følger det ville få for fylkeskommunens økonomi hvis Aker gikk tapt. I juni 1920 vedtok derfor Akershus fylkesting en uttalelse der det het at «kravet om innlemmelse av Akers herred i Kristiania bys område er uforenlig med fylkets interesser».

Heller ikke en departemental komité ga Kristiania noe håp om en sammenslåing. I januar 1921 skrev komiteen til Kristiania formannskap at det neppe ville bli flertall i komiteen for å anbefale en sammenslåing. I stedet ba den Kristianias representanter om å komme med et subsidiært forslag.

 

Byens representanter øynet at i hvert fall noe kunne vinnes og la allerede i august 1921 fram et forslag med to alternativer. Det ene gikk ut på at de tettest bebygde strøkene øst, vest og nord i Aker skulle innlemmes. Mens alternativ to gikk ut på å innlemme de bymessige strøkene vest for Akerselva. Aker­delegasjonen, hvor blant annet Morell var representert, avviste blankt forslagene fra Kristiania. I september 1923 la den i stedet fram forslag til lov om samarbeid mellom Kristiania og Aker. Det gledelige for Kristiania var at den departementale komité var enig om at byens grenser var sprengt og måtte utvides. Komiteen hadde imidlertid ikke greid å enes om hvilket omfang utvidelsen skulle ha.

Da saken om en partiell utvidelse ble behandlet i bystyret i 1925, i byen som ikke lenger het Kristiania, men Oslo, opprettholdt bystyret sitt tidligere standpunkt om en full sammenslåing. Det motsatte seg en partiell utvidelse så lenge det ikke var «fastsatt almindelige regler om utskiftning og erstatning ved forandring av en kommunes grenser».

Departementet foreslo da et frivillig forhåndsskjønn i forbindelse med en eventuell sammenslåing.

 

Først i 1931 ble en skjønnsnemnd opprettet. I tillegg ble det nedsatt et forhandlingsutvalg som skulle utrede de praktiske sidene ved en eventuell kommunesammenslåing. I mai 1932 avga skjønnsnemnden sin innstilling. De erstatningskrav som Akershus fylkeskommune brakte på banen ved et eventuelt tap av Aker til Oslo, var totalt uakseptable for Oslos del. Det hele var, i følge tilhengerne av sammenslåingen, iscenesatt av Høyre i Aker, all den tid den tidligere viseordføreren i Aker, P. A. Holm, som representerte partiet Høyre, var utnevnt til advokat for fylket. Arbeiderpartiet i Aker hevdet at han av den grunn var inhabil, og at kravene som fylket kom med var reist i den hensikt å umuliggjøre en sammenslåing.

 

Gamle argumenter på nytt

 

Høyres og Bondepartiets løsning var som nevnt å henstille til et lovfestet samarbeid mellom kommunene. Dette argumentet kjørte også partiene frem foran valget i 1934.

Partiene mente faktisk å se at disse argumentene var ytterligere forsterket, all den tid de prognoser Kristiania en gang hadde lagt fram for fremtidige befolkningsvekst i hovedstaden, hadde vært alt for optimistiske.

 

Partiene mente at det var nærmest patetisk at Kristiania i sin tid hadde uttalt at det måtte bli nødvendig å ta Nordmarka i bruk for å skaffe byen nok areal i fremtiden. Dette illustrerte bare «byens manglende evne til å se sin egen begrensing». Et minsket antall fødsler og det faktum at Oslo stadig bygde i høyden, var uten tvil nok til at det kunne skaffes plass for mange flere mennesker innenfor byens grenser. Oslo var ingen sprengt by!

Den raske veksten i Aker av folk som flyttet fra byen var et resultat av at folk ikke ville bo eller assosierte seg med høyhus, hevdet Høyre og Bondepartiet: «Aker er fremdeles en småhuskommune og den alt overveiende del av innbyggeren bor i Aker fordi de ikke ønsker å bo i storbyen». Akers kommunes karakter av å være vesensforskjellig fra Oslo skyltes også det faktum at Aker var en jordbrukskommune.

 

Over 56 000 dekar innmark gjorde Aker til den tredje største kommune i Akershus fylke. Å styre en slik kommune, krevde innsikt i lokale forhold: «Akers anliggender vil bli avgjort av et bystyre, hvis medlemmers kjennskap til distriktet først og fremst skriver sig fra søndagens spaserturer, og sportutflukter i Nordmarka».

Høyre fryktet dessuten et sterkt Arbeiderparti! Som før nevnt hadde Arbeiderpartiet vært i vinden i Aker siden 1920-tallet. Ble Aker og Oslo slått sammen, ville også arbeiderpartivelgerne slå seg sammen, og det kunne raskt føre til et knusende nederlag for Høyre.

 

Folket har talt!

 

Så gikk folk i Aker til valg i oktober 1934. Høyre gikk tilbake fra 47 til 45,5 prosent. Samlet sett fikk de fire konservative partiene, Høyre, Bondepartiet, Frisinnede og Nasjonal samling (de to sistnevnte hadde ikke sammenslåingen på sine valgprogrammer)
19 173 stemmer mot Arbeiderpartiets og Venstres 20 579 stemmer. Arbeiderpartiet var klar på at valget «dømte det gamle Høire (...) ikke minst for den politikk de hefter for i sammenslutningen».

 

La man antall avgitte stemmer til grunn, og forutsatte, som Arbeiderpartiet da gjorde, at dette først og fremst var et valg som dreide seg om sammenslåing eller ikke, var flertallet klart nok. Folket hadde talt, folket ville ha en sammenslåing. Trakk man fra stemmene til den nasjonale fellesliste (Frisinnede Folkeparti og Nasjonal Samling), som ikke hadde programforpliktet sine kandidater i sammenslåingssaken, så mønstre Arbeider­partiet og Venstre tre tusen flere stemmer enn Høyre og Bondepartiet.

Arbeiderpartiet og Venstre ville smi mens jernet var varmt. De hadde ikke flertallet alene, og måtte håpe på støtte fra Frisinnede. I 1935 klarte Arbeiderpartiet og Venstre å skaffe flertall for å nedsette en komité til behandling av sammenslåingen. Fem fra Høyre, fem fra Arbeiderpartiet, én fra Venstre og én fra Frisinnede, ble valgt som medlemmer i komiteen.

 

Tilhengeren

 

Som 16-åring hadde Karl Andersen fått høre at brukseier Anton Tschudi, som eide Øvre Høybråten gård, tilbød tomter for 125 kroner per mål. Den unge Karl var ikke tvil om at dette var veien å gå. Visst var det mye penger, men på salgsplakaten sto det «Jord til alle som jord vil have», og det ville Karl Andersen, arbeidersønnen fra Kristiania.

For ham, som for de fleste andre på Høybråten, begynte det med ei hytte. Billig plank fikk han tak i på byens bordtomter, og på ei kjerre dro han materialene opp den lange veien fra byen, langs Strømsveien og til Høybråten. I 1912 ble hytta til hus. Drømmen om et hjem for seg og familien han hadde stiftet, var blitt til virkelighet.

 

Karl Andersen var ingen Morell. Han hadde ikke arvet seg til gård og grunn, men representerte en helt annen gruppe innflyttere til Kristiania enn Morell og hans like i Vestre Aker. I hovedsak kom Høybråten-folket fra trange kår i Kristiania. De var utflyttede arbeidere. Selv om utgangspunktet for alle nybyggere i Aker var at de manglet nesten alt da de startet sine drømmeprosjekter på et eller annet Akerjorde, manglet arbeiderne kapital i større grad enn nybyggerne i vest. Det var nettopp dette Karl Andersen ønsket å gjøre noe med.

Året etter at hytta hans ble reist, var han med på å stifte Høybråten nybyggerforening. Han markerte seg raskt i foreningen. I 1906, i en alder av atten år, sendte han inn et personlig lovendringsforslag til Stortinget.

 

Bakgrunnen var den såkalte hjemstavnsretten i kommunen. For å få banklån på den tida, måtte man ha kommunal garanti for boliglånet. Men det var umulig for folk som egentlig bodde i byen, som bare hadde reist ei lita hytte, og som egentlig ønsket å bygge større for å skape et eget hjem i Aker. Fantastisk var det da at Andersens forslag gikk gjennom i Stortinget. Hans innsats gjorde at folk, over hele landet, nå slapp kommunale garantier for å ta opp boliglån.

Men Karl Andersen stoppet ikke der. Hans sosiale engasjement, og ikke minst hans arbeid for å skape et velfunge­rende lokalsamfunn på Høybråten, bar raskt frukter. Gjennom sin innsats i nybyggerforeningen, og senere som formann i Høybråten kretsforening av Det norske arbeiderparti, bidro han sterkt til å skaffe området både skole, jernbanestasjon, postkontor, vann, veier og kloakk.

 

I 1916 ble Karl Andersen valgt inn i herredstyret, i 1919 medlem i formannskapet og fra 1923 ble han medlem av styret i Akers arbeiderparti. Året etter at Andersen gikk inn i herredstyret, ble det oppnådd enighet mellom arbeiderpartiene i Oslo og Aker om at sammenslåing var eneste veien å gå. I hvilken grad Andersens inntreden i partiet spilte noen rolle, vites ikke.

 

Enigheten tuftet imidlertid på solidaritet arbeidere i mellom. På Høybråten bodde Andersen og hans naboer luftig og fint og landlig, men deres kamerater inne i byen hadde det stusselig. Flere arbeidsfolk enn dem på Høybråten, Bryn, Oppsal eller andre steder hvor nybyggere hadde slått seg ned, måtte få sjansen til å oppleve det samme. Bare ved å bryte ned den kunstige grensen mellom land og by, ville dette være mulig.

 

Ørkenvandring II

 

Den 14. januar 1937 entret Karl Andersen talerstolen i Akers herredstyre, vel vitende om at dette kanskje var den mest betydningsfulle og kanskje største kommunalpolitiske sak som overhodet var behandlet i Aker, og i landet for øvrig, nemlig spørsmålet om sammenslåing av Aker og Oslo.

 

Hva som hadde skjedd i saken siden valget i 1934, lar vi Karl Andersen, som medlem av den komiteen som ble nedsatt i 1935, berette selv, slik hans ord falt fra talerstolen:

«Ved kommunevalget i Aker i 1934 blev der flertall for sammenslutning. Man skulde da ha ventet at velgernes vilje hadde blitt gjennomført; men to år er gått av denne periode, før det har lykkes å få saken realitetsbehandlet her i herredstyret. Utallige er de henvendelser som har vært gjort fra Arbeiderpartiets side om å få saken fremmet; men det har vært umulig. I motsetning til hva forholdet har vært i alle andre komiteer som jeg har deltatt i i de 20 år jeg har vært medlem av denne forsamling, har der i denne komité ikke vært nogen drøftelser av saken. Arbeidet har foregått utenom komiteen, og det er da særlig Høire som har drevet sabotasje, og som har gitt sig særlig god tid til fremleggelse av det produkt som foreligger fra Høire her i dag … Men jeg er i hvert fall glad over at det nu har lykkes å få saken frem til realitetsbehandling.»

 

Sabotasje! Samme hva slags ord Andersen eller andre brukte, så går det helt klart fram av saksdokumentene at Høyre gjorde det partiet kunne for å hale ut tiden. Et nytt moment som dukket opp, og som bidro til at tiden gikk, var to separate forslag fra Høyre og fra Frisinnede Folkeparti om at Aker skulle skilles ut fra Akershus fylke, og at Oslo og Aker sammen skulle danne ett fylke. De fire herredene i Aker skulle samtidig splittes opp og bli til fire selvstendige herreder i det nye fylket. Kommunesammenslåing, som var det spørsmålet man egentlig hadde oppe til behandling, ble imidlertid bestemt frarådet.

 

Arbeiderpartiet og Venstre klarte imidlertid å allianse seg med den ene av de to representantene fra Frisinnede, S. O. Eckstrøm, som leverte inn et eget forslag som gikk ut på sammenslåing. Eckstrøm, liksom Venstre, stilte visse betingelser, men med dette i bagasjen, hadde Arbeiderpartiet nå også et politisk flertall i saken.

 

Rundt omkring i Aker ble det også holdt massemøter. Nærmest samtlige kretslag av Det norske arbeiderparti mobiliserte flere hundre stemme­berettigede på møtene. I skriv til herredstyret krevde hvert enkelt kretslag at herredstyret effektuerte «velgerflertallets uttalte vilje». Men mobilisering foregikk også på tvers av partigrensene. Velforeninger, fra Grefsen i vest til Grorud i øst og Nordstrand i syd, arrangerte massemøter. Disenhøgda Vel skrev i sitt protestbrev: «…. Vi krever av Herredstyret at det snarest søker å løse spørsmålet (…) Dette blev også tydelig sagt fra ved sidste avholdte kommunevalg. Dette er også et almindelig ønske innen alle samfundslag i Aker».

I Øvre Grefsen Vels protestskriv, der det ble minnet om at saken nå var så gjennomutredet som det gikk an, het det: «Utviklingen maa ikke hemmes; Byen maa ikke stenges; Grensene maa sprenges: - til fordel for generalreguleringsplanens fremme.»

 

I et skriv fra Nordstrands velforeninger het det: «(...) et antall av ca. 200 deltagere, tilhørende de forskjellige politiske partier forlanger at herredstyret fatter beslutning». Velformennene fra Holtet, Nordstrand, Lerskallen, Skullerud og Prinsdal, fulgte opp med å kreve å få saken lagt fram egenhendig for ordføreren, og troppet opp i herredsstyresalen.

I 1923, da Arbeiderpartiet hadde lagt fram sitt forrige sammenslåingsforslag, hadde et av Høyres argumenter vært at velgerne ikke ønsket det. I 1937, da Karl Andersen entret talerstolen, var situasjonen snudd på hodet. Folket krevde en sammenslåing, Arbeiderpartiet var størst, og det var nok dikkedarer fra Høyres side! Da saken kom til avstemning, ble det klart at også det politiske flertall nå gikk inn for å få en endelig avgjørelse på dette spørsmålet.

 

Herredstyret vedtok med 31 mot 29 stemmer å anbefale sammenslåing. Det ble forutsatt at eiendomsskatten skulle begrenses, og at det ikke ble ytet erstatning til fylket for tap av fremtidig skatte­kraft, slik fylket hadde vært inne på.

 

Så ble det igjen valg, høsten 1937. Høyre, Frisinnede Folkeparti og Bondepartiet hadde stilt liste sammen og erobret 31 av mandatene, mens Arbeider­partiet fikk 28 og Venstre ett mandat.

 

Omtrent ett år etter at herredstyret hadde vedtatt en sammenslåing, den 20. januar 1938, gikk den samme forsamling imot sitt vedtak året i forveien. I stedet ble det Høyres forslag om å skille ut Aker fra Akershus fylke og danne et nytt fylke sammen med Oslo som ble Akers linje i årene som fulgte.

Det ble igangsatt forhandlinger med Oslo og med Akershus fylke med dette som utgangspunkt. Spørsmålet kunne ikke avgjøres før det var avklart hvor stor erstatning Akershus fylke skulle få. Forhandlingene var ennå i gang da Norge ble okkupert, og etter avtale mellom ordførerne i Oslo og Aker ble saken lagt på is.

 

Fred og flertall

 

Nazimyndighetene ønsket sammenslåing, og det ble gitt nærmest ordre om at så skulle skje. Sakens vidløftige karakter gjorde det likevel nødvendig med gode forberedelser. Ulike myndigheter fra de to kommunene kom derfor sammen for å drøfte hvordan det skulle skje. Planleggingen kom såpass langt at det bare var snakk om dager før en lov om sammenslutning var klar.

 

De alliertes landgang i Nordmandie fikk imidlertid konsekvenser også for sammenslåingsspørsmålet. Nazimyndighetens fokus ble endret og saken stilt i bero.

Så kom freden, og med den dreiet pendelen mot et sosialistisk flertall både i Aker og Oslo. Sent i februar 1946 gjorde Oslo bystyre vedtak om å be statsmyndighetene vedta en lov om sammenslåing. Allerede i starten av mars ble det innledet samtaler mellom Justisdepartementet og blant annet finansrådmennene i de to kommunene der man drøftet fremgangsmåten. Det ble oppnådd enighet om å foreslå at sammenslåingen skulle skje fra og med 1. januar 1948. Videre at det skulle nedsettes et utvalg som skulle utrede spørsmålet om det økonomiske oppgjøret mellom Akershus fylke og Oslo.

 

Finansrådmennene i Aker og Oslo, Halvor Paulsen og Paul Hartmann, gikk så i gang med å utarbeide et forslag til lov om sammenslutning. Det ble arbeidet raskt, og allerede den 11. mai 1946 ble saken lagt fram for herredstyret i Aker. Bekymringer rundt innføring av eiendomsskatt i Aker, høyere skatt generelt og utvisking av den lokale forankring i «storbyens upersonlige administrasjonsform», kom opp til overflaten  – igjen. Dessuten fremkom det bekymring rundt «de ubehagelige virkninger for de kommunale funksjonærer» i Aker som en sammenslåing ville føre til. Fortsatt var det Høyre som kjempet for Akers eksistens: «(...) det er grunn til å frykte for at Aker i denne nye bykommune i enhver henseende vil bli skadelidende og stemoderlig behandlet. Sammenslutning vil få karakter av en oppslukning av Aker». Finansrådmannen i Oslo kunne siden berolige Høyre med at det var «to helt likeverdige kommunale enheter som sluttes sammen og at innbyggere av det nåværende Aker herred ikke som sådan blir å stille i en ugunstigere stilling i den nye kommune enn innbyggere i den nåværende Oslo.»

 

Den 2. juli 1947 ble Lov om sammenslutning av Oslo og Aker til en bykommune vedtatt i Odelstinget, den 11. juli, etter bifall også i Lagtinget, forelå kongens sanksjon. Aker skulle opphøre som en egen kommune fra og med 1. januar 1948.

 

Den 22. desember 1947 møttes medlemmene av Akers herredstyre til et historisk møte, det siste i kommunens 110-årige historie. Vemod, men også høytidlighet hersket i salen. 54 saker skulle behandles. Da det offisielle sakskartet var ferdigbehandlet, tok ordfører Stokke ordet og konstaterte at herred­styret nå hadde behandlet de saker som sto på dagsorden til det 723. og siste møte siden formannskapsloven av 1837: «(...) Aker herredstyre har holdt sitt siste møte, og Aker herredstyre som institusjon går over i historien, men Aker er der, arbeidsfrisk og midt oppe i byggende arbeid. Foreninger i Aker med politiske, sosiale og kulturelle formål arbeider med og våker over utviklingen. Menn og kvinner fra Aker skal også i fremtiden være med å styre den nye store kommunen, landets hovedstad med 420 tusen innbyggere. En arbeidsoppgave som vil stille enda større krav til oss, men som vi går til med mot og vilje til å være en verdig partner til Oslo som vi nå slutter lag med.»

 

De ulike gruppelederne i herredstyret fikk så ordet. De takket Akers funksjonærer, kolleger og ikke minst ordføreren for hans gode og samlende lederstil, en lederstil som represen­tantene håpet han ville ta med seg inn i den nye felleskommunen, som Oslos nye ordfører. Etter at alle hadde hatt ordet, ønsket ordføreren god jul. Forsamlingen reiste seg til svar på ordførerens hilsen. Det runget «god jul» gjennom salen, og klokka 21.40 ble møtet hevet. Det aller siste ord var sagt i Akers herredsstyre.

 

Kilder

 

Særtrykk III for 1946, Aker kommune, Sammen­slutning av Aker og Oslo kommuner

 

Stenografisk referat av forhandlingene i Aker herredstyres møte 22. desember 1947

 

Høybråten velforening: Lenge det gikk, før Høybråten fikk. Oslo 1996

TOBIAS 1-2/2008