Vann på ville veier

Vann kan være til velsignelse og til glede, og vannet kan by på problemer. Det kan være forurenset og gjør folk syke, det kan komme for mye eller for lite av det, og vannets veier kan ta nye og uønskede far.

Av Aina Basso

Vann, vann, øsende vann, pøsende vann! Vannet gjør ikke alltid slik vi ønsker. Noen ganger kan ikke allverdens intrikate regndanser bevege værgudene til å gi slipp på himmelens vannreserver, mens vi andre ganger slett ikke kan få det til å stoppe!

Å feie gatene med mitraljøse
Osloavisene kunne i august 1931 rapportere om et kraftig uvær, som hadde ført til store oversvømmelser i gatene og store ødeleggelser i byen. Uværet raste i omlag en time den 18. august, og i løpet av 45 minutter fikk Oslo hele 13 millimeter nedbør. Lynet slo ned flere steder i sentrum, blant annet i Øvre Slottsgate i Tapetgårdens forbrenningsovn, så steinspruten sto.

Tidens Tegn bragte følgende rapport: «Veldige lyn knitret over himmelen, hurtig fulgt av tordenskrall som syntes å utløse sig like over hustakene.» Flere mennesker ble slått bevisstløse av lynnedslagene, trikken stanset og rikstelefonene måtte stenge: «En dame som nettop har trukket ut en kontakt, får flammestråler slått mot sig, så hånd og arm visner. Hele gården er preget av panikk, som ikke blir mindre fordi alt elektrisk lys slukner, alle smeltestykker går, og nu hyler brandbilene rundt hjørnet.»

I Karl Johans gate og Universitetsgata ble trebroleggingen revet løs og fløt opp. «Det var som om noen hadde feiet langs gaten med mitraljøse.» Byens gater var omgjort til «innsjøer og floder», biler og busser sto fast og flere steder trengte store vannmasser inn i kjellerne via kloakkrørene. Hovedkloakkene var ikke dimensjonert for dette voldsomme vanntrykket, og vannet ble presset opp i kummene, gjennom uttrekkskloakkene og inn i gårdene.

Det var særlig de lavereliggende bydelene som ble hjemsøkt av vannmassene, og spesielt hardt ble gårdene i Universitetsgata, Tollbugata, Tordenskjolds gate og Grubbegata rammet. I kjelleren i Grubbegata 2-4 hadde Stenersens forlag et større boklager. Her fosset vannet inn og steg til ca. tjue centimeters høyde, noe som forårsaket skade på en mengde bøker. Også Nasjonalgalleriets verdifulle magasiner var i faresonen. Vannskader ble bemerket på over hundre forskjellige steder i hovedstaden. Aftenposten kom 20. august med et anslag på at verdier for flere hundre tusen kroner var ødelagt, og spekulerte i om dette ville føre til saksanlegg mot Oslo kommune, siden hovedkloakken var så utilstrekkelig dimensjonert i forhold til det økte befolkningstallet.

Vann på avveie
Andre ganger opplever vi det stikk motsatte. Nedbøren uteblir og tørkeperioder inntrer med vannrasjonering og forbud mot hagevanning. En slik tørke inntraff sommeren 1947. Da var det tørke over store deler av Sør-Norge. Vannmagasiner gikk tomme, plener og marker ble brune, planter visnet og elektrisitetssituasjonen ble kritisk.

Så ille ble det at generaldirektør Fredrik Vogt ved Vassdragsvesenet gjerne ville vite om ikke Videnskapsakademiet kunne være behjelpelig med å finne ut hvorvidt det var mulig å varsle nedbør for lang tid framover, slik at en bedre skulle kunne forberede seg på slike tilstander. Med forskningsrådsmidler ble det i 1950 samlet en gruppe forskere som representerte Institutt for vær- og klimaforskning, og sammen la de videre grunnlag for utvikling av pålitelige metereologiske langtidsobservasjoner.

Vann kan også komme på avveie av andre grunner. Vannledninger kan sprekke og umiddelbart avsondre byens innbyggere fra det daglige vann. I Arbeiderbladet fra 16. januar 1967 kan vi lese at vannverket i Oslo i 1966 gjennomsnittlig hadde mer en ett vannledningsbrudd hver dag, fordi hovedstadens vannledningsnett var såpass foreldet at det ikke lenger tålte presset.

En annen årsak til bruddene var «stadig tyngre transporter på våre underdimensjonerte veier, forskyvninger i grunnen og til sist men ikke minst de store forekomstene av alun-skifer i Oslo sentrum». Alun-skiferen utviklet svovelsyre når den kom i kontakt med vann og luft, og tæret hull i både betong- og støpejernsrør.

En tredje viktig årsak til ledningsbruddene var de store forekomstene av «det syntetiske vaskemidlet, for husmora kanskje et vesentlig hjelpemiddel, men for vannverket noe av det verste som finnes». Vaskemiddelet tæret bort fettlagene på veggene i kloakkrørene, slik at syrer i selve kloakken lettere kom til og fikk etse fritt. I tillegg ble det syntetiske vaskemiddelet et problem for vannverket. Dette «kjempeskummende» vaskepulveret var blitt forbudt i land som Tyskland og Frankrike, men var fremdeles tillatt å produsere i Norge, og vannverket hadde store problemer med mengder av vaskemiddelskum som kom inn i renseanleggene og ikke ville løse seg opp.

Stanken av vann
De dyrebare dråpene Akerselva kunne tilby, har vært gjenstand for interessekonflikter. Industrien og brukseierforeningene sto på den ene sida og byens befolkning på den andre.

Tilsiget til elva varierte kraftig. Snart flommet breddene over, snart tørket elva inn til ei lita sikle. Akerselva ble av byens befolkning brukt til både klesvask og drikkevann, og var en salig blanding av friskt vann, kloakk og utslipp fra industrien. For om lag hundre år siden var det vanlig å stenge av Maridalsoset lørdag ettermiddag for å spare på vannet når fabrikkene tok fri i helga, og store deler av elva tørket da inn til en stinkende kloakk.

Forskjønnelse av Akerselva hadde helt siden 1915 vært en plan fra Formannsskapets side, etter at borgermester Jacob Høe tok initiativ til en behandling av saken. Det ble vedtatt å legge park langs elva, og arbeidet ble sakte, men sikkert påbegynt. Mot slutten av 1930-tallet ble det lagt kloakkledninger på hver side av elva, noe som gjorde det delvis slutt på å bruke elva som kloakkåre.

Morgenbladet kunne 26. februar 1931 bringe følgende oppmuntrende melding: «Akerselven skal atter bli klar og blank. Og fra Vaterlands Bro skal man kunne hygge sig med at fiske laks.»Det var byens vannverkssjef, J. Hartvig, som holdt foredrag i Norsk Sanitær- og Varme-teknisk gruppe om «Oslos nye kloakanlæg», og der kom med dette oppkvikkende budskapet som omleggingen til det nye kloakksystemet forhåpentligvis skulle medbringe. Femti år senere kunne Osloavisene bringe den gode nyheten: «Akerselven er blitt lakseelv!» Bedre sent enn aldri.

Heller ikke Oslofjorden har vært det mest delikate stedet å dyppe tåa uti. Arbeiderbladet siterer ingeniør Hall ved Vann- og kloakkvesenet 24. juli 1933: «Det var ille inne i fjorden i fjor sommer, vannet var av en slik gresselig beskaffenhet at mange ikke torde bade i det, lyder næsten latterlig, men man måtte faktisk skrubbe sig med kost og såpe når man hadde tatt en dukkert i Oslofjordens gjørme.»

Det var kloakkene som «utøste sitt stinkende fluidum» i det salte vann, og det var ikke til å benekte at det måtte være bakterier i det fæle vannet og avfallet som forurenset indre Oslofjord.

Det første renseanlegget i Oslo ble bygget i 1910, og besto teknisk sett av en gjennomhullet skive av metall som vannet ble silt gjennom. Slike metallskiver ble plassert i rensestasjoner flere steder i byen, og var det eneste rensesystemet hovedstaden hadde fram til 1931, da det ombygde kloakkrenseanlegget på Skarpsno ble satt i drift. Det nye anlegget var en enorm forbedring, og fjernet bortimot nitti prosent av de organiske stoffene i kloakken fra et område i byen der antall vannklosetter var i sterk vekst. Paradoksalt nok førte det likevel ikke til renere vannkvalitet i fjorden.

Kloakkslammet fra renseanlegget ble hentet annethvert døgn, og skulle fraktes til Vestfjorden for å dumpes – ved Mølen om sommeren, og utenfor Steilene om vinteren. Men den spesialbygde lekteren slammet skulle dumpes fra, ble ikke levert i tide, og nødløsningen ble å dumpe det på den kommunale fyllplassen i sundet mellom Langøyene i Bunnefjorden.

Som resultat ble vannet både innenfor og utenfor Nesodden skittengrått og stinkende av kloakk. Vannverkssjef Owe forsøkte å berge seg fra kritikken om å ha tillatt dumping altfor langt inne i fjorden, ved å hevde at slammet fra Skarpsnoanlegget var bagatellmessig sammenlignet med all den øvrige kloakken som allerede gikk direkte i Akerselva og i havnebassenget, og påsto at forurensingen av fjorden stammet fra en eksplosjonsaktig vekst av alger som var kommet inn fra Atlanterhavet.

Slamdumpingen i Oslofjorden pågikk helt til 1974, og en avisartikkel fra 1984 viser at forekomstene av fisk og reker hadde gått drastisk ned, til tross for utvidede rensetiltak igangsatt på 1960- og 1970-tallet. «Svartmøkk» ble den kalt, den tynne, svarte «suppa» som duvet over bunnen flere steder i fjorden. Svartmøkka besto av organisk avfall fra kloakkslam og nedfall av døde alger, og bidro til utviklingen av en giftig gass, kalt hydrogensylfid: «Svartmøkk dreper alt på bunnen av indre fjord».

Samtidig var avisene fulle av formanende overskrifter, så som «Bad ikke i drikkevann!», som sto side om side med artikler om hvilke drikkevannskilder som i den nærmeste framtid skulle frigis til beste for osloborgernes badeglede. Byens befolkning hadde fått med seg at Nøklevann skulle frigis, men hadde nok tatt gleden en smule på forskudd. Bading i drikkevannskilder hadde for øvrig vært et problem så lenge fjorden hadde vært forurenset, og så tidlig som 6. august 1935 skrev Dagbladet følgende: «De bader i drikkevannet vårt! (…) skal vi følge eksemplet søndag, istedenfor å sluke kloakkvann i Oslofjorden»

Vannbåren smitte
Vann kan føre smitte på flere måter. Enten ved at vannet er infisert og smitter den som drikker av det, eller ved at det bringer infiserte skip fra havn til havn. Dette kan ha vært årsaken til kolera-epidemiene som rammet Christianias befolkning på 1800-tallet, til tross for de strenge karantenebestemmelsene byen opererte med.

Epidemien i 1853 var den verste. I Christiania og Aker ble 2453 mennesker smittet av den dødbringende sykdommen, og hele 1597 tok sin død av den, innen alle samfunnslag. Sykdommen hadde sannsynligvis sin opprinnelse hos en sjømann som var innlagt på Rikshospitalet, og som hadde brakt sykdommen med seg fra sør i Europa.

Smitten ble ført gjennom lufta i form av dråpesmitte, men også gjennom vannet ved tilsig fra kloakker som smittet drikkevannskildene. Mest sannsynlig var det smitten fra denne sjømannen som ble ført ut fra hospitalet med vannledningene, og som på sin vei gjennom byen smittet nesten en tredel av dens befolkning med enten dødbringende kolera eller den lettere sykdomsvarianten kolerine.

Sykdommen førte til voldsom diaré og brekninger, og døden inntraff i mange tilfeller etter to-tre dager. Teoriene om smitte gikk imidlertid ennå ikke i retning av at vannet var smittebærer.

Den såkalte miasme-teorien rådet, og teorien gikk ut på at det var helsefarlig luft som var synderen, og at det dermed spesielt var i de fattige, tettbodde strøkene av byen hvor smitten bredte seg lettest. Men det var ikke bare de fattige som ble smittet av kolera. Også de kondisjonerte måtte lide, noe som undergravde teorien om smitte ført gjennom luft.
Også andre, mindre alvorlige sykdommer kan ved ugunstige omstendigheter spres av vannet. Høsten 1888 herjet den såkalte Maridalssyken, som sendte mer enn tretti tusen mennesker til sengs med en voldsom og akutt gastroenteritt som medførte kvalme, brekninger, diaré og feber. Epidemien forårsaket seks dødsfall.

Årsaken til utbruddet ble antatt å ha sammenheng med at 250 sauer nylig var blitt slaktet på Oset gård ved Maridalsvannet, og at blod og innvoller var blitt nedgravd i et nærliggende område med tilsig til drikkevannskilden.
I tillegg var en familie i nærheten blitt rammet av diaré. De hadde vasket klærne sine i nærheten av vanninntaket. Bakteriologiske undersøkelser viste at vannet fra Maridalsvannet inneholdt colibakterier, og dette satte søkelyset på behovet for å beskytte områdene rundt drikkevannskilden, ved blant annet å avvikle husdyrhold i nærområdene.
Det var ellers relativt vanlig med jevnlige utbrudd av både tyfus og difteri som følge av smittet vann, og vann-postenes utforming ble antatt å bidra til spredningen. Vannposten var plassert over en kum, med en vannledning som kom inn i bunnen, samt en avløpsledning ut. Vannposten ble automatisk tappet ned etter bruk, for at vannet ikke skulle fryse, og ved fortetting i avløpsnettet trengte avløpsvann fra kloakken inn i brønnen.

De hyppige utbruddene av tyfus ble bare kalt «Christiania-feberen», og tilreisende og innflyttere ble ofte rammet av diaré og fryktet drikkevannet i byen.

Det ville vannet
Vann gir liv, og opprettholder liv, men vannet kan også ta livet ifra oss: Smittet vann, forurenset vann, flommende vann eller i form av mangel på vann.

Selv i dagens høyteknologiske, siviliserte samfunn må vi fra tid til annen vokte oss for vannet. Kanskje kommer «Smitte rett fra springen» som Aftenposten uttrykte det 25. mai 2007, etter de siste årenes utbrudd av dødelig legionella. Vi har også friskt i minne para-sittene som fikk byens innbyggere til å koke vannet høsten 2007. Vi kan heller ikke garantere oss mot naturkatastrofer, som ras, flom og tørke vi stadig leser om i dagspressen.

Men vannet er mer enn bare farlig og skremmende. Vannet er også liv-givende og livsnødvendig. Vannet kan øke livsgleden og livslysten. Vannet er lunefullt i sitt vesen, med en villskap i seg som ikke slutter å fascinere og glede oss. Å ta båten ut på en speilblank fjord en tidlig morgen, eller stupe ned i en svart, bortgjemt kulp i skogen. Å nyte synet av fossen som raser nedetter fjellskrenten, å kjenne bulderet langt inn i beinmargen. Å se krystallisert vann dale mykt over ansiktene ved juletider.

Alt er vann. Og selv består vi jo også i stor grad av nettopp vann.

Kilder og litteratur
Vann- og avløpsetatens arkiv: Avisutklippsbøker 1921-1952, 1964-1984 og 1973-1983
Femtiaars-Beretning om Christiania kommune for aarene 1837-1886, Christiania 1892
Alvik, Anne og Kristian Hagestad [et. al.]: Helse for de mange. Samfunnsmedisin i Norge. Oslo 2003
Alsvik, Bård: «Kolerasommeren 1853», Byarkivets nettsider
Alsvik, Bård: «Transportkrisen i Kristiania-industrien». Tobias 3/1996
Alsvik, Bård. «Døden i Christiania». Tobias 4/1998
Amundsen, Bård: «Han regnet ut været» Forskning 2/1998
Drageset, Turid-Anne: «Flommen på Sør- og Østlandet høsten 2000». Vann, mars 2002
Hansen, Lizzie Irene Knarberg: Koleraen i Christiania i 1853, Oslo 1986
Johansen, Tor Are: Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, 2001
Røsjø, Ellen: «Akerselva – fra rynke til smil». Tobias 2/1998
Røsjø, Ellen: «Akerselvens Brugseierforening – styrte vannet i Norges flittigste elv». Tobias 4/1996

TOBIAS 2 og 3/2007