Opplevelser ved vann

I uminnelige tider har vann hatt en magisk tiltrekkingsevne på folk. I flytende form, som is, snø og damp har vann vært og er fortsatt en kilde til rekreasjon.

Av Anette Walmann

Slår man opp på ordet rekreasjon i fremmedordboka, er dette begrepet definert som «hvile etter hardt arbeid».

Og lenge var det nettopp arbeidet ved vann som også gav opphav til rekreasjonen ved vann. Kvinner møttes ved vannposten, her var det prat og latter og utveksling av erfaringer. Fløtere møttes ved vassdragene, og før tømmeret skulle slippes nedover vassdraget, festet de ved dammen. Om vinteren trakk folk ut på isen for å se på arbeidet som foregikk der. Kjølhaling og arbeidet med å hugge råk i isen var populær underholdning.

Med industrialiseringen fikk folk mer regulert arbeidstid og skillet mellom arbeid og ledig tid ble skarpere. Fritid ble etter hvert et gode som var folk flest forunt, og de store massene inntok nå Marka, strendene og øyene.

Rekreasjon i tilknytning til vann har med andre ord alltid funnet sted, men den formen den har tatt og verdiene den har vært forbundet med, har variert.

Natursyn i endring
På 1700-tallet begynte eliten i Christiania å søke ut i naturen for rekreasjons skyld. Velstående kjøpmenn og embetsmenn fikk oppført flotte landsteder på løkkene omkring byen. Mens de bodde og arbeidet i byen, tilbrakte de stadig mer av sin ledige tid på landstedene, hvor de kunne nyte frisk luft og natur. Disse løkkeeiendommene ble også arena for et storslagent selskapsliv. Om dagen fikk gjestene koble av med spaserturer i de grønne, roturer, jakt og fiske, mens de om kvelden samlet seg til overdådige festmiddager.

Denne bevegelsen ut i naturen var starten på et romantisk natursyn hvor man dyrket landskapets skjønnhet.
En forutsetning for en holdning hvor naturen ble et sted for rekreasjon, var at naturen i mindre grad ble betraktet som produksjonssted. Det vil si det forutsatte en gruppe som ikke hadde naturen, skogen eller sjøen som arbeidsplass. Først på litt avstand kunne man betrakte naturen som et vakkert landskap.

Men naturen og friluftslivet var også treffsted for de bredere lag av befolkningen, et sted som man oppsøkte for å la seg underholde. Dette gjenspeiler ikke nødvendigvis et nytt natursyn, men var en billig form for forlystelse og rekreasjon.
På glattisen!

«Paa Kristianiafjordens Is har kanskje det eneste ejendommelige som Kristiania har ejet af Folkeliv udviklet sig… Man var paa en Gang Tilskuer og Aktør. Man kom for at se og for selv at sees. Der reistes Boder paa Isen, man kogte Kaffe ude paa Nakholmen og hvilte Benene med en liden Dansemorro i en vik af Bundefjorden. Der var over det isbundne Kristiania en Venlighed og Omgjengelighed som man hos sydligere Byers Befolkning møder ved deres store Skogfester eller Løvspring. Kristiania har ikke givet Folkefester senere, som dem der fejredes paa Isen».

Slik beskrev Dagbladet i 1886 det folkelivet som utspant seg på den isbelagte fjorden. Det var mye å se på fjorden vinterstid. Isbryting, som gjerne ble kalt isvekking, trakk mye folk, både arbeidskarer og publikum.

Arbeidet med å hugge råk i isen fra havna og ut i åpent farvann var tungt og krevde mange mann. Visstnok kunne opp mot hundre mann samles om arbeidet. Det spektakulære arbeidet var populær underholdning, og folk trakk ut på isen for å se på.

Det gjorde også selgerkoner, som så sitt snitt til å tjene en slant på å selge kaffe og andre drikker som varmet i kulda. Isvekking på gamlemåten tok slutt i 1878, da kommunen gikk til innkjøp av isbryteren Mjølner.

Det var ikke bare spektakulært arbeid som skapte underholdning på isen. Like viktig for at fjorden på 1800-tallet var å anse som et sentrum for byens under-holdning, var de idrettskonkurranser som utspant seg på isen. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet var det travløp og ispigging man konkurrerte i. Presten J.N. Wilse beskrev kappkjøring med travhest og slede på isen i Bjørvika så tidlig som i 1762-63:

«Jeg reiste ud af Byen lige over en Vig, Bjørnevig, (…) og forbi endeel Tilskuere af en Kap-Kiørsel med Travere, det er Heste, som af Naturen og ved nogen Afretning tage sær lange og hurtige Trav for en Slæde».

Premien til vinneren av løpet var en pengepremie som skal ha tilsvart mellom to og tre månedslønner for en ufaglært arbeidsmann.

Senere var det skøytesporten som ble publikumsmagnet nummer en. Christiania Turnforening arrangerte det første skøyteløp utenfor festningen i 1863, og i 1864 ble Christiania Skøiteklubb stiftet. Interessen for skøytesport steg raskt. I 1864 hadde skøyteklubben 273 medlemmer, 15 år senere var medlemstallet oppe i 4077. I 1879 skal det ha vært 100 000 besøk på den nye skøytebanen i Frognerkilen og i 1880 over 150 000. Også lenge før sporten kom inn i organiserte former, hadde folk møttes på skøytebanen. I 1894 mimrer en skribent i Norsk Idrætsblad om de gode gamle dager på isen utenfor festningens voller:

«Studenter med duskelue og kokarde, kadetter i stramme uniformer, sjøgutter i mørke pjekkerter med blanke knapper, eldre herrer i bonjour og flosshatt og «på de talrige Bænke sad dydsirede Jomfruer i kulørte kyser og brogede Bashliks og strakte sine andalusiske Smalben frem til de knælende Ungersvende som strammet det blanke Staal til deres spæde Fod ved et høist indviklet Remsystem» (Jakob Vaage, Byminner 3, 1971).

Sommer på fjorden
Men det var ikke bare om vinteren folk samlet seg ved og på fjorden. Lyst- og piknik-turer langs strandlinja fra Frognerkilen til Grønlikaia, eller til Ladegårdsøen (Bygdøy), var en yndet søndagsaktivitet. Et og annet bad ble det vel også anledning til. Det var rikelig med fine badeplasser i nær tilknytning til byen.

Etter hvert som havnetrafikk og forurensning truet badeplassene nærmest byen, trakk folk utover til øyene og langs Bunnefjorden. Ellers var det mange populære badeplasser langs Akerselva, ved Stilla og Lille-Stilla.

Når det gjelder det man kan kalle idrettsliv på fjorden sommerstid, hadde det et langt mindre folkelig preg enn vinteridrettene. Seiling, roing og svømming var tidlige sommeridretter knyttet til vann, og særlig roing hadde et tydelig overklassepreg fra starten av.

Christiania Roklubb var byens første roklubb, og ble konstituert 15. mai 1878. Med en årlig kontingent på tjue kroner, i tillegg til ti kroner i innmeldings-avgift, var medlemstallet begrenset; kun tjueen var medlemmer det første året. Da kontingenten ble satt ned til ti kroner et par år senere, økte medlemstallet, men det manglet fortsatt mye på å være en folkesport. Norske Studenters Roklubb kom til i 1887. I 1903 flyttet klubben inn i nytt klubbhus på Bygdøy. Samme år finner vi følgende beskrivelse av aktiviteten i klubben i Norsk Idrætsblad:

«Det var den 5. september dette aar det nye baadhus ude ved «Dronningen» blev indviet; men allerede før huset var færdig samledes i sommerens løb kvæld etter kvæld talrige studenter derude for at øve sin herlige idræt. Man saa adstadige academiske borgere med dypsindige aaretag stævne mod Nakholmen (ca. 500 meter utenfor Bygdøy) for at faa sig et raskt bad. Naar saa dagens slid og slæb var over samledes unge og gamle paa den vidunderlige veranda. Den som har seet Christianiafjorden en sommeraften, glemmer det aldrig.

(...) Om søndagene drog gjerne hele flotillen afsted. En flok hjemsøger Bundefjordens kyster, Nesodden og fastlandet til fjordens inderste krik ved nesset. Andre drager udover Vestfjorden til Sandviken og alle de øer og bugter, som her danner et forvirret arkipel. Der bades, koges kaffe, spises og fremforalt forhandles mere eller mindre filosofisk om roidrættens herlighed og de enkelte roeres dygtighed. Om kvælden glider baad efter baad mod «Dronningen» og en sidste styrt afslutter dagens høitid».

Lystseilas på fjorden hører vi om alt i 1700-årene, men man må et stykke ut på 1800-tallet før seiling, for rekreasjonens skyld, fikk et visst omfang.

I 1853 ble Norges første båtforening stiftet, nemlig Revierhavnens Baadforening. Første motorbåt kom ikke før i 1891, så inntil den tid var det vindkraft eller muskelkraft som sørget for framdriften. Byens første kappseilas ble arrangert i 1865.
Med økende oppmerksomhet rundt sporten var det grunnlag for opprettelsen av Christiania Seilforening i 1878. Fra 1904 kunne klubben, etter en sammenslutning, smykke seg med navnet Kongelig Norsk Seilforening. Det skal ha vært både fiskere og mer velstående lystseilere blant deltakerne i de tidligste regattaene.

Ettersom seilingen utviklet seg og det fantes et større og bredere utvalg i utstyr og båtmateriell, krevde sporten i økende grad et solid økonomisk grunnlag.

Sjøbad
Etableringen av byens første sjøbad i 1820 var begynnelsen på rekreasjon knyttet til badeanstalter av forskjellig slag. Det var Selskabet til Christiania Byes Vel som sørget for byens første sjøbad, med det formål å hindre at skikkelig og forsvarlig hygiene gikk på anstendigheten løs. Nye borgerlige idealer hadde fått fotfeste blant de øvre lagene av befolkningen, og kropp og nakenhet ble sterkt tabubelagt. Fribading langs strendene og i elva vakte anstøt og måtte bekjempes. Det nye sjøbadet ved Revieret var et slags badeskip; et badehus med seks adskilte baderom bygd på en slags flåte. De besøkende ble rodd ut til sjøbadet og vel framme kunne de bade sine kropper uten å blottlegge naken hud.

Sjøbadet på Revieret var som nevnt i forrige artikkel den første av en rekke badeanstalter. I 1839 åpnet herrebadet «Hygæa», samt et bad beregnet på «simplere klasse», og i 1840 fikk damene et flytende bad på Tjuvholmen.

Mot slutten av 1800-tallet var det en krans av badehus fra Tjuvholmen i vest til Grønlia i øst. Kommunen overtok herrebadet for «den simplere klasse» i 1859, og senere damebadet på Tjuvholmen.

Men selv om de kommunale sjøbadene var rimelige, fortsatte folk flest som før; de badet der det måtte passe dem. Muligens så de ikke helt poenget med å skulle betale for å ta seg en dukkert i sjøen.

Innendørsbad
I 1861 fikk byens innbyggere sin første innendørs bade- og vaskeanstalt Christiania Bade- og Vaskeanstalt, senere Torggata bad.

Badeanstaltene, utendørs som innendørs, ble bygd i en tid da innlagt vann var en luksus hvor kun et fåtall leiligheter hadde bad. Så sent som i 1940 var fortsatt to av tre leiligheter på østkanten uten bad. Badeanstaltene vokste fram i takt med en økende bevissthet om sammenhengen mellom renslighet og helse.

Allerede med etableringen av de første sjøbadene, fantes det også et element av rekreasjon. Ved herrebadet «Hygea» var det, i tillegg til badeværelser med badekar og værelser med tilgang til «aaben sjø», også restaurant med «Conversationssalon, Buffet og Altaner udimod Havnen». Etter et forfriskende bad kunne gjestene nyte et måltid, vakker utsikt og frisk sjøluft. Barberer og frisør var også en del av tilbudet.

På hjørnet av Munkedamsveien og Ringsgangen lå det private Christiania bad som ble opprettet i 1883. Dette var ikke noe ordinært folkebad, men et bad som rettet seg mot «fintfolk». Hoved-attraksjonen var romerbadet, med elegant innredede saler og rom; avkledningsrom, bassengrom, varmluftsrom og dusj- og innsåpningsrom som alle bar latinske navn.

Kontrasten mellom disse private badeanstaltene og de kommunale folkebadene var stor, og muligens var rekreasjonsaspektet svakere ved de kommunale folkebadene. Det er umulig å vurdere hvor stor del av badingen i de kommunale badene som var av fornuftsmessige og hygieniske årsaker, og hvor mye som var for rekreasjon. Og det er da heller ingen motsetning. Badene var en møteplass; her traff de naboer og skolekamerater. Mange Oslo-folk har tatt sine første svømmetak i bassenget på et folkebad. Men slike forhold sier kildene lite om. Vi ser bare at folk strømmet til badene. Og i følge Arbeidernes leksikon (1932) har bad vært kjent fra menneskenes eldste historie, «og synes alltid å ha vært fylt også med andre behov enn de hygieniske».

Kurbad
En annen type badeanstalter som hadde mindre med renslighet å gjøre, men som også hadde fokus på helse- og sunnhetstilstand, var de såkalte kurbadene. Opphold på fasjonable «vandkuranstalter» var en europeisk trend som startet på 1700-tallet og nådde sitt høydepunkt midt på 1800-tallet. Det første helsebadet i Norge var trolig Moss Søbad som åpnet sommeren 1835.

Christiania fikk sitt første kurbad i 1858. Grefsen Vandkuranstalt ble opprettet etter at det i 1854 var oppdaget kilder under Grefsenåsen. Hensikten med kurbadet var «å gjøre vandkurens metode alminnelig bekjent og dens hellbringende virkning lett tilgjengelig for lidende medborgere». Kuren besto i drikking av kildevannet, visstnok opp til 25 glass daglig, dessuten bading i kildevannet som holdt ca fire grader. Nervøse lidelser, revmatisme, hysteri, gikt, kroniske katarrer og hodepine var blant de lidelsene som ble behandlet og, i en del tilfeller, visstnok også kurert på Grefsen kurbad. Men hva hadde dette med rekreasjon å gjøre?

Mange av gjestene ved Grefsen kurbad var tilreisende som bodde på badet hele sommeren. Ikke minst kom det mange bade-gjester fra Danmark. De kom ikke bare på grunn av kilde-vannet, men også for å nyte norsk natur i fasjonable omgivelser. En gjest ved navn H. Schultze skrev i 1860-årene et brev til sin tante hvor han beskrev badet på følgende måte:

«Du vet jo at Grefsen bad ligger oppunder Grefsenåsen, en halv mils vei nordøst for Christiania; men hva du ikke vet er at man fra høyden deroppe har en prektig utsikt over hele Christianiadalen med dens rike skogpartier og landsteder og over fjorden med dens øyer og hvite seil på den sølvblanke flate. Legg nå dertil en luft så frisk og ren som på høyfjellene eller i Glommedalen og ypperlig kildevann, så vil du forstå at det er helsebot å finne deroppe, selv om en aldeles ikke bader, holder badediet eller lar seg banke etter alle kunstens regler av gymnastikkforstanderen».

Ofte samlet badegjestene seg på den store verandaen på enden av bygningen, og her kunne praten gå livlig. Det fantes dessuten både salong og leseværelse ved kurbadet. Gjestene kunne underholde seg selv og hverandre med pianospill, lesing og sosialt samvær imellom badene. Eller de dro på utflukter i nærmiljøet. Det er grunnlag for å si at badegjestene ved kurbadene var en form for turister. De kom til kurbadene for å bade i helsebringende kildevann, men også på grunn av frisk luft, vakker natur og utsikt. Denne tidlige turismen i Norge hadde et tydelig overklassepreg.

Fritid for massene
Det var først i mellomkrigstida at fritid ble mer vanlig for det brede lag av befolkningen. Det viktigste skrittet i denne retningen var den lovfestede åttetimersdagen i 1919. Døgnet skulle nå deles inn i åtte timers arbeid, åtte timers søvn og åtte timers hvile. Stadig flere fikk også rett til betalt ferie. Kortere arbeidsdager i kombinasjon med at arbeidet i hjemmet ble mindre tidkrevende, ga ledig tid til rådighet. Som Knut Kjeldstadli har formulert det: Fritida var ikke lenger bare et klassefenomen, men et massefenomen i de to tiåra etter første verdenskrig.

Den ledige tiden skulle brukes til noe meningsfylt. Massene inntok Marka og fjorden på jakt etter glede og sunnhet. Og ikke minst; de strømmet til strendene for å nyte sol og salt sjø. Etter at økt havnetrafikk og forurensning hadde presset bort sjøbadene nærmest sentrum, var det sjøbadet på Hovedøya som var det mest populære. Badet, som lå på vestsiden av øya, åpnet 18. juli 1914, og at interessen var stor forteller besøkstallene om. I følge den kommunale femtiårsberetningen for perioden 1912 til 1947, lå besøket vanligvis på 250 000 per sommer, og i enkelte år var besøket oppe i over 300 000. På varme dager kunne besøket gå opp i 12 000 og mer!

På Hovedøya sjøbad badet damer og menn fortsatt på trygg avstand fra hverandre. Men denne badekulturen var på vikende front. På strendene møttes unge og gamle av begge kjønn. Damene blottet snart både kneskåler og skuldre, og de dristigste mennene droppet brytertrøya og spradet rundt på stranda kun iført kortbukse. Badehusene, med sitt tilkneppede badeliv, måtte vike for et strandliv med en ny og mer frilynt kroppskultur.

I tillegg til å være koblet til renslighet og hygiene, fikk bad nå verdi som et middel til fysisk fostring, frihet og naturlighet. Det var ikke nok at folk fikk vasket seg, befolkningen skulle nå få tilfredsstilt behovet for sol, frisk luft og friluftsliv, i kombinasjon med bad. Og kommunen så det som sitt samfunnsansvar å skaffe befolkningen tilgang til disse godene.
Nordre Langåra var blant de første områdene som ble sikret. Øya ble kjøpt og skjenket Oslos befolkning i 1923 av Oslo og Aker kommune i fellesskap. Med opp mot 600 telt om gangen, var den lenge byens mest populære ferieøy. Senere kjøpte kommunen Katten ved Bunnefjorden (1931), Håøya (1937) og ikke minst Ingierstrand (1936). Dette 2700 mål store friområdet ble i sin tid kalt «perlen blant Nordens badeanlegg». Med den funksjonalistiske restauranten og stupetårnet, rutsjebanen og iskremkiosken var det blant de mest moderne badeanlegg Norden hadde å by på.

Båtlivet blomstret. Stadig flere kunne ta seg råd til ei lita snekke eller ei jolle med påhengsmotor, og etter krigen var det ca 2000 småbåter i byen. Fra båthavna i Frognerkilen, Hovedøybukta eller ved Akerselva var det ikke lange turen ut til Middagsbukta, Ostøya og andre populære utfartsmål.

Opplevelser ved vann
Det kommunale kildematerialet forteller ikke mye om folks opplevelser ved vann. Vi kan studere kommunens arbeid for å legge til rette for badeliv og friluftsliv, det er rikelig med kildemateriale som viser den voksende administrasjon som tar seg av disse saksområdene, og mange spor av en stor og eskalerende etterspørsel etter friluftstilbud ved og på vann. Men folkelivet som har utspilt seg ved vann er foto de beste bevis på. De vekker minner om varme svaberg mot bar hud, om den svake kilingen i magen når en strandkrabbe er i ferd med å bite på agnet og om lyden av en ensylindra sleipner i ei snekke en tidlig morgen. Dette er mine minner og de samme bildene vil kanskje bringe fram helt andre minner hos andre. Men felles for de fleste av oss er at vi alle har minner knyttet til vann.

«Alle stevnemøder al kurtise og al den almindelige nødvendige flirtation i en større stad hørte banen til. Karl Johan laa øde og forladt. Men tiderne forandres og vi med dem. Mange af Eder som nu (i 1890 årene) smarte og smidige i stramtsittende tricots paa fjærlette Axel Paulsen-skøiter og Harald Hagenracere sætter dype runer i isen ude paa Frognerkilen med en eller annen kamp for øie, I skylder maaske den gammeldagse, men koselige skøitebane udenfor fæstningsmurerne Eders tilværelse. For der traf pappa mamma, og der nede er saa mangt et lunt hjem stiftet under de kjøligste, men så romantiske omstændigheder» (Hagbart Wergeland, gjengitt av Jacob Vaage i Byminner 3, 1971).

Kilder og litteratur
Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886
Beretning om Kristiania Kommune for aarene 1887-1911
Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947
Anderson, Susan C (red.), Bruce H. Tabb: Water, Leisure and Culture, European Historical Perspectives
Byminner nr. 2-1997 og Fremtid for fortiden nr. 2-1997
Gjerdi, Trond: Idrett, sport og friluftsliv på Bygdøy ved århundreskiftet. Byminner nr. 2/3-1994
Hals, Harald II: Byen, havnen og sjøen
Hugholt, Karl: Grefsen bad 1858-1898. St. Hallvard 1947 (25. årgang)
Kjeldstadli, Knut: Badebyen Oslo – en kulturhistorisk svømmetur. Byminner nr. 3 -1989
Oslo bys historie, bind 2, 3, 4
Tobias nr. 2/1999: Friluftsliv ved Oslofjorden
Vaage, Jakob: Skøiteløbning paa Fjorden for100 Aar siden. Byminner nr. 3-1971

TOBIAS 2 og 3/2007