Energien i elva

KRAFTEN I VANN: Oscar Bråten kalte Akerselva Norges flittigste elv. I dag har nok andre vassdrag større betydning for Oslo enn byens egne elver. Ser vi derimot på hvordan vannet er blitt utnyttet gjennom de siste tusen år, kan vi kanskje fastslå at ikke noe vassdrag i landet har hatt så stor betydning som Akerselva.

Av Øystein Eike

Det er ikke mengdene av vann som strømmer nedover Lysakerelva, Akerselva eller Alna som er mest imponerende. Betydningen av disse vassdragene er imidlertid nesten ufattelig om man ser hvor beskjedne de egentlig er. Vannkraftpotensialet i Oslo er på 22 Gwh.

Til sammenlikning har Nordland fylke et samlet vannkraftpotensiale på 26 918 Gwh, Sogn og Fjordane 27 557 Gwh og Hordaland hele 29 267 Gwh. Det handler med andre ord ikke om størrelse. Med et ressursrikt innland og omland i ryggen, vannkraft midt i byen, og med havet og verden utenfor havna, har Oslo hatt gunstige vekstvilkår.

Vann på mølla
Det er ikke vanskelig å se hvorfor vannet har spilt en viktig rolle som energikilde. Alle som har sendt pinner og kongler nedover bekkestrykene, eller målt krefter med vannstrømmen ved å bygge seg en demning i bekken, har oppdaget den. Vannkraft har blitt benyttet i en eller annen form i uminnelige tider. Vanndrevne møller, bekkekverner, har vært i bruk i landet i rundt tusen år, omtrent siden Oslo ble en by. Der hvor det har vært dyrket korn, har det vært kvernmøller i bekker og elver.

Noen steder var bedre egnet enn andre. Nedre Foss ved Akerselva var et slikt sted, og det begynte med en mølle. En mølle skal ha stått her siden middelalderen. Den tilhørte opprinnelig Hovedøya kloster, men etter reformasjonen gikk den over til å tilhøre kongen. Mølla og resten av eiendommen ble forpaktet bort, men mølla hadde enerett på maling av korn innen en kvart mils avstand fra Christiania.

Møllene representerte noe av det nærmeste man kommer industri i en før-industriell tidsalder. Det understrekes ikke minst av kontinuiteten i mølledriften. Produksjonen ved Nedre Foss mølle fortsatte til 1979. I hele sin periode utnyttet mølla vannet; i en lang periode gjennom et enkelt vannhjul, deretter ved hjelp av turbiner og senere til produksjon av elektrisk kraft.

Nedre Foss representerer også vannkrafthistorien i Oslo på en annen måte. Fra 1500-tallet delte nemlig mølla fossekraften med et sagbruk. Produksjonen av trelast satte sitt preg på Christiania i flere hundre år.

Oppgangtider med vassaga
Fra slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet lærte nordmenn seg å overføre energi fra elva, via et vasshjul, til et sagblad som stod vertikalt og sagde på oppturen. Nå ble tømmeret utnyttet langt mer effektivt, ved at man kunne skjære flere bord per tre, i stedet for å hugge til et eller to bord som tidligere. Oppfinnelsen av vassaga, eller oppgangssaga, hadde en enorm betydning for Oslo og omlandet. I en tid da store deler av Europa var avskoget, og mens handelskontakten mot andre verdensdeler var i kraftig vekst, var det god bruk for norsk tømmer. Østlandet hadde mye skog. Oslo lå ved sjøen, med et stort og skogrikt omland. Vassdragene transporterte tømmeret, og ved elvene ble det bygget sagbruk.

Det har vært sager mange steder: Ved Lysakerelva, Skjærsjøelva, Akerselva, Alna, Ellingsrudelva, Ljanselva, Gjersjøelva og i flere bekker. Noen var flomsager, de gikk bare om våren og kanskje om høsten da det var nok vannføring. Andre kunne gå nærmest hele året.

Elvene drev ikke bare sagene. De var også transportårer for tømmeret. Glomma med sideelver, samt andre større elver utenfor byen var naturligvis de viktigste fløteelvene. Men også i Nordmarka ble det fløtet, i øst ned til Maridalsvannet, i vest ned Sørkedalselva til Bogstadvannet, og videre ned Lysakerelva.

For å frakte tømmeret videre ble det noen steder brukt kjerrater. Det var en innretning som trakk tømmeret med kjetting opp en renne ved hjelp av vannkraft. Den største av kjerratene ble i 1804-06 bygget i Åsa ved Tyrifjorden. Slik ble tømmer fra Ringerike og Hadeland trukket nesten 400 meter opp, for så å fløtes ned Sørkedalsvassdraget.

Christianias borgere fikk etter hvert en god hånd om sagverksdriften og trelasthandelen med utlandet. Ikke minst ble byens dominans tydelig fra 1662, da byens borgere fikk enerett på trelasthandel i distriktet.

Noen år senere, i 1688, ble sagbruks-næringen kraftig regulert. Etter flere år med fallende priser, ble det bestemt at nærmere halvparten av alle sagbrukene både sønnafjells og i christianiaområdet, måtte legges ned, og hver av de gjenværende sagene fikk tildelt et kvantum bord de kunne sage. Først i 1860 forsvant siste rest av disse reguleringene.
En liten gruppe av christianiaborgere tjente særlig godt på konsentrasjonen innen trelasthandelen. Ut av den vokste Christianias plankeadel fram, med familier som Juel, Anker og Collett. De store bordstablene på Vaterland og Grønland ble et velkjent trekk i bylandsskapet.

På 1600- og 1700-tallet fantes også andre eksempler på hvordan vannet ble utnyttet. I 1695 sto Ole Bentsens papirmølle ferdig. Senere fikk den selskap av to andre papirmøller ved Akerselva. Tidlig på 1700-tallet ble det etablert en oljemølle og såpefabrikk på Bjølsen.

Vannet har også stått i krigens tjeneste. I 1630-årene skal det ha vært en kruttmølle ved Akerselva, og ved Ljanselva har det vært to slike møller, én etablert rundt 1750 og én i 1870-årene. Det var rimeligvis en farlig bransje, og begge møllene ved Ljanselva gikk i lufta.

Alt før den industrielle revolusjon på 1800-tallet, var vannet tatt i bruk i industrilignende produksjon gjennom sager, kornmøller, oljemøller, papirmøller, kruttmøller, barkestampemøller, jernhammere, kobberhammere og flere andre virksomheter. Men historien om vannet som drivende kraft i byens økonomiske liv, var likevel bare såvidt begynt.

Den mekaniske teknikk
Fra midten av 1840-tallet begynte etableringen av industri i mer moderne forstand i Christiania og Aker. Nye fabrikker etablerte seg langs de største elvene, for å utnytte kraften der. Sagene og møllene ble med over i den nye tiden.

Et vilkår for den vanndrevne industriutbyggingen, var utviklingen av hydroteknikken. Fra slutten av det attende og begynnelsen av det nittende århundre, ble turbinen utviklet. Ved hjelp av den, kunne man hente ut mer energi fra elvene og overføre til akslinger, remmer og hjul. To bedrifter i Kristiania/Aker var ledende i Norge på denne teknikken: Myrens Verksted på Torshov, og Kværner Brug ved Alna. Disse bedriftene tegnet og produserte turbiner og teknisk utstyr til fabrikkene i Kristiania og ellers i landet.

Den tidlige industrialiseringen i Norge foregikk langs Akerselva, og særlig på Sagene. Men også i de andre større elvene etablerte det seg industri. Bedrifter som Grorud Textilfabrik og Shoddyen på Grorud vokste for eksempel opp langs Alna.

Den industrielle produksjonen var avhengig av presisjon, forutsigbarhet og god utnyttelse av ressursene.

For brukseierne langs Akerselva var det derfor et problem at vannmengden varierte betydelig. Grunneieren i Nordmarka, baron Wedel-Jarlsberg og senere Løvenskiold, drev skogsdrift. Nordmarksvassdraget ble regulert etter tømmerfløtingen. Det kunne gi tørke når vannet ble magasinert i dammer, og flom når vannet ble sluppet løs under fløtingen.

Fabrikkeierne langs Akerselva samlet seg derfor i 1854 i en interesseforening, Akerselvens Brugseierforening. Foreningen skulle arbeide for å sikre jevn vanntilførsel i Akerselva, slik at fabrikkene unngikk driftsstans ved tørke og flom. Men det var også en tredje interessent. Kommunen hentet byens drikkevann fra Akerselva, og etter hvert fra Maridalsoset. Drikkevanns-behovet økte voldsomt, både på grunn av befolkningsvekst og på grunn av høyere forbruk enn tidligere. Industrien brukte også mye vann.

Brukseierforeningen kom til enighet med Wedel-Jarlsberg, og overtok vassdragsreguleringen i Maridalsvassdraget. Etter hvert ble det også inngått avtaler med kommunen, der fabrikkene fikk erstatningskraft, mot det vannet vannverket tok ut. I 1954 overtok Oslo kommune hele brukseierforeningen, og det ble til Fløtningsvesenet. I dag fløtes det ikke lenger i Nordmarka, og Vann- og avløpsetaten har ansvaret for vassdragsreguleringen.

Fra vannstrøm til vekselstrøm
Som kraftkilde forbinder vi i dag først og fremst vannfallene med elektrisk kraft. Elektrisiteten gjorde sitt inntog på 1870-tallet. Først ute var industrien. En del fabrikker kunne produsere kraft fra sin egen dynamo ved hjelp av den kraften de allerede produserte med dampmaskin eller hentet ut fra vannfallene hvor de var anlagt.

Det første elektriske anlegget i Kristiania ble installert ved Bentse Brug i 1878, og året etter fikk Christiania Seildugsfabrik et anlegg. Etter hvert produserte mange fabrikker langs elvene elektrisitet. I 1901 hadde 83 bedrifter i Kristiania egne elektriske anlegg, men lite av kraften ble benyttet direkte til produksjon. Det meste gikk til belysning. Muligheten for å sende elektrisitet over større avstander uten vesentlig tap av energi, ble helt avgjørende for utviklingen av vannkraft som energikilde. Vekselstrømsystemet løste problemet.

I 1892 begynte driften av kommunens eget elektrisitetsverk. Den forsynte sentrum med strøm til belysning gjennom et likestrømsystem. Kraften ble produsert ved dampstasjonen i Rosenkrantz’ gate. Vedtaket om å opprette et elektrisitetsverk ble fattet etter en innstilling fra Knud Bryn, daværende direktør i Christiania Telefonselskab. I sin innstilling vurderte Bryn mulig-heten for å produsere kraft ved hjelp av fall i Akerselva eller andre større elver i nærheten av byen. Han kom til at det ville bli for dyrt, både fordi det krevdes mer investeringer i materiell, og fordi vannfallene i Akerselva ganske enkelt ikke var til salgs. Bryn var også redd for at kraftlinjene ville bli utsatt for hærverk.

Elektrisitet var en luksusvare i begynnelsen, men ble raskt populært. Det gikk ikke mange år før dampstasjonen ikke lenger kunne dekke etterspørselen. Kommunen ville satse på vannkraft, og kjøpte Halfredsfoss i Glomma og Kagge-foss på Modum. I 1906 ble Solbergfoss i Glomma ved Spydeberg kjøpt. Det ble ingen umiddelbar utbygging av i disse fossene. I stedet startet byggingen av et mindre kraftverk, i Skjærsjøelva ved Hammeren.

Skjærsjøelva var en gammel energikilde. Ved Hammeren hadde Peder Anker satt opp en stangsjernshammer i 1793, derav navnet. Bakgrunnen for Hammeren-byggingen var at Christiania Sporveisselskab i 1897 ville gå over fra hestesporvogner til elektriske sporvogner. Da hadde allerede Kristiania Elektriske Sporvei A/S eksistert i noen år, drevet av egen kraft fra en dampstasjon på Majorstua. Kommunens dampsentral hadde ikke kapasitet til å forsyne sporveisselskapet med kraft, og måtte derfor bygge et nytt anlegg. Hammeren kraftverk sto ferdig i juni 1900.

Produksjonskapasiteten til elektristitetsverket ble flerdoblet med dette. Det var ingen tvil om at vannkraft var framtiden, enten man bygget den ut selv eller kjøpte den inn fra andre. Fra 1906 inngikk kommunen en avtale med Glommens Træsliberi A/S om kjøp av kraft produsert ved Kykkelsrud kraftverk i Glomma. I 1913 ble Solbergfossanlegget påbegynt. Med det begynte byen å strekke seg etter kraft i en stadig større avstand fra byen. Fra 1916 begynte Kristiania Elektrisitetsverk å kjøpe opp vannfall i Holsvassdraget i Buskerud. Etter krigen ble Aurlandsvassdraget sikret. Etter kommunesammenslåingen i 1948 kom også deler av Hemsilavassdraget inn i samlingen, kjøpt av Aker kommune i 1917. Disse vassdragene ble i hovedsak bygget ut i etterkrigstiden.

I dag er Oslo knyttet til et energimarked hvor kraften like gjerne kan komme fra et svensk kjernekraftverk eller et dansk vindkraftverk som fra Glomma. Men kraft, og særlig ren kraft, blir stadig mer ettertraktet. De siste årene har man sett på muligheten for å installere mikrokraftverk i vannforsyningsnettet. Kanskje finner man også nye måter å utnytte energien i vannet på.

De ellers så sørgelige prognosene for framtidas klima lover oss i hvert fall at vannet ikke kommer til å slutte å renne i vårt verdenshjørne. Derfor vil vi i overskuelig framtid kunne hente kraft ut av vassdragene våre, til eget forbruk og til salg. Forståelsen av den historiske betydningen av vann-energien, kan kanskje hjelpe til med å gjøre oss litt mer ydmyke overfor vår heldige stilling?

Litteratur
Anker Olsen. Kr. Kværner Brug gjennom 100 år. 1953-1953, Oslo 1953
Byantikvaren. Groruddalen kultur-minne-atlas, Oslo 2004
Christensen, Trygve. Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen, Oslo 1997
Erichsen, Egil Werner. Bjølsen valsemølle 1884-1944. Fra vannhjulsmølle til storindustri. Oslo 1946
Holden, Finn. Akergårder i Oslo – en landsens byhistorie, Oslo 2003
Johannessen, Finn Erhard. I støtet. Oslo Energi gjennom 100 år. 1892-1992, Oslo 1992
Johannessen, Finn Erhard, Lise Henriksen og Mentz Schulerud. Fint folk i bratte bakker. Ljans historie, Oslo 1990
Johansen, Tor Are. Under byens gater. Oslos vann- og avløpshistorie, Oslo 2001.
Møland, Tallak. Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år, Oslo 2006.
Norges vassdrags- og energidirektorat. Energifolderen 2006
Røsjø, Ellen. Akerelvens Brugseierforening. Styrte vannet i Norges flittigste elv i Tobias 4/1996
Sollied, P.R. Industrielle anlegg i Aker 1937-1937, bind V, Oslo 1947

TOBIAS 2 og 3/2007