Retten til vannet

Kampen om rent drikkevann. Oslo har lange tradisjoner med at det offentlige tar ansvar for vanntilførselen til byens innbyggere. Oppgaven har verken vært enkel eller konfliktfri. I andre del av 1800-tallet ble det reist spørsmål om kommunen hadde rett til å ta ut drikkevann fra nære vannkilder.

Av Bård Alsvik og Gro Røde

Vi har alle vært med på det som barn. Når vårflommen var på sitt høyeste, rant det alltid en bekk der det ikke fantes bekker ellers i året. En liten grusvei med god helning. Vannet sildret nedover i strie strømmer i hjulspora som stammet fra vinterens tømmerhogst. En stor søledam i bunnen av bakken, og fra den et nytt bekkefar til sølepytter som lå lenger vekke enn det vi barna fikk gå. Det var her i dammen vi barna sjøsatte våre barkeskuter, gjerne med en maur eller to som ufrivillig gratispassasjer. Men vi hadde større planer for denne temporære og våte lekeplassen. Stein ble båret fram, og demninger som lagde mindre dammer lenger opp i bakken ble til nye dammer. Vi betraktet den kraft som lå i vannet og skjønte raskt at vannet var vanskelig å temme. Noen steder tok vannet nye retninger. Det rant både hit og dit.

Vår fascinasjon for og lek med vann den gangen var en etteraping av den voksne verden, slik lek ofte er. Som små ingeniører så vi hvilke muligheter vannet ga bare vi ledet det dit vi ville ha det, men vi så også hvordan vannet forsvant fra der det før hadde vært.

Kampen om vannet i Oslo kan relateres til denne barnlige lek. Eierne av fabrikkene langs Akerselva – de såkalte brukseierne – hadde sikret seg rettig-hetene til vannet. Gjennom vanninntak ble vannet ledet inn til vannhjul og turbiner. Kraften dette vannet ga var avhengig av vannføringen.

Når Kristiania kommune stakk det ene «sugerøret» etter det andre ned i elva for å sikre byen drikkevann, akkurat som vi barna lagde nye sidebekker i grusveien vår, ble kraften redusert. Dette var stridens kjerne.

Bare rør
Fra 1600-tallet fikk byen vann ledet gjennom trerør av furustokker. Selv i europeisk sammenheng var dette tidlig. Vanninntaket var ved Vøienbrua, og herfra ble vannet ledet helt fram til Akershus festning.

Postmakeren hadde det håndverksmessige ansvaret for byens vannfor-syning, noe som må ha vært litt av et presisjonshåndverk.

Selve hovedrørert var hundre milli-meter. Furustokkene måtte bores midt i, og fra to kanter måtte uthulingene møtes eksakt. Dette var for å unngå friksjon og belastning som så førte til lekkasjer eller fortettinger. Så ble rørene skjøtet sammen av smijernsringer, også kalt bøssinger. Trerørsystemet bød på store utfordringer i vedlikehold, utskiftninger og reparasjoner. Om de ikke sprakk, råtnet de med årene. Ved jernringsskjøtene oppstod det ofte lekkasjer. Ved branner stengte brannvesenet avstikkere og vannposter, og det store trykket på rørene førte gjerne til store lekkasjer.
I 1787 hadde byen én vannmester, rekruttert fra Festningen, og under ham fantes det to postmakeresom ogsåsto for byggingen av vannposter i byen.

Vannpostene måtte være vanntette trekar, så store og dype at de var til nytte ved bybranner. Fra vannpostene kunne byens befolkning hente vann til husholdningene.

Noen få boliger hadde innlagt vann, da kun i kjellere, førsteetasje eller i bryggerhus. Men trykket i vannrørene måtte ikke være for stort, da ville lekkasjer lettere oppstå. Av den grunn ble det ikke ført vann oppover i etasjene.

At vannet tok nye veier og mye gikk til spille på grunn av lekkaksjer, var et problem for en stadig tørstere by. Det var helt avgjørende å øke vanntil-førselen. Mulighetene for å møte flammenes rov, var også en viktig årsak til at man tidlig la vannledninger i Christiania.

Etter Karl XIIs beleiring i 1716, hvor deler av vann-systemet ble ødelagt, ble Mellomverket anlagt over Hammersborg og til Akersgata.

I 1833 ble enda en ledning ført inn i byen med vann fra Akerselva. Den gikk ned Møllergata og Kongens gate, med flere avstikkere underveis. Tre år senere, i 1836, ble en egen vannledning ført fram til Slottet, som da var under oppføring.
På grunn av forurensning fra byens egen befolkning og ikke minst fra virksomhetene langs elva, måtte vanninntaket stadig flyttes oppover i retning Maridals-vannet. Fra 1700-tallet kjenner man til klager over at byens vannposter ble fylt av sagflis som stammet fra sagene i elva. Sagflisen minsket også trykket når den pakket seg i rørene og kunne ofte føre til full forstoppelse.

Etter 1850 ga forurensingen fra indu-strien alvorlige problemer med kvali-teten på drikkevannet. Industrien tilførte elva avfallsstoffer fra produk-sjonen som gjorde vannet både lite delikat og helseskadelig. Effekten kom nesten umiddel-bart, og allerede i 1850-årene mente mange at Akerselva ikke lenger var egnet som drikkevann.

Kryssende interesser
Konflikten rundt vannet var en innviklet konflikt. Ved stadig flytting av vann-inntaket ertet Kristiania kommune på seg stadig flere brukseiere. Men det fantes også industribedrifter som var avhengig av rent vann. Særlig var brenne-vins-brenneriene og ølbrygge--riene avhengig av at vann-verkene leverte store mengder vann av god kvalitet. Dessuten oppsto det konflikter brukseierne imellom.

Fabrikker øverst i elva hadde bygd egne dammer som kunne lukkes og åpnes og som sørget for kontinuerlig tilførsel av vann for å holde maskineriet i gang. På den måten var de herre over hvor mye vann fabrikker lenger ned i elva fikk.
Det fantes også en stor og mektig tredjepart i dette bildet: Baron Harald Wedel Jarlsberg som selv drev sagbruk i elva. Hans største interesse var tømmerfløting. I flere uker i mai-juni foregikk fløtingen etappevis fra den ene dammen til den andre i Nordmarksvassdraget. Elva var enten kjempestor eller nesten tørrlagt i denne perioden. Dette var alvorlig både for brukseierne og kommunen, og begge parter hadde interesse av å få til avtaler med baronen som hindret ham i å regulere vannet etter eget forgodtbefinnende.

Wedel Jarlsberg var ikke lydhør på dette området og fortsatte som før. Kommunen prøvde imidlertid å få bruks-eierne med på byggingen av en ny demning ved Maridalsoset. Ved å heve vannet en meter, skulle både drikke-vannet og vannkraften sikres. I 1854 var demningen ferdig, uten at brukseierne hadde villet være med å spleise.

Økende vannbehov
I 1855 fikk mannen som hadde ansvaret for blant annet kommunens vann-tilførsel, ingeniør Johannes Klingenberg, gehør for sin vannverksplan. Et viktig moment var at trerørene skulle byttes ut med støpejernsrør. Dessuten skulle vanninntaket flyttes til Treschows mølle.
Større dimensjoner på rørene skulle være nok til å løse byens drikkevannsproblem. Et fordelingspunkt i krysset Møllergata og Youngsgate skulle føre vannet videre i rør som skulle minske i dimensjon jo lenger vekk fra fordelingspunktet man kom. Økende trykkhøyde og større vannmengde ville da gjøre det mulig å føre vannet oppover i etasjene.

Ved byutvidelsen i 1859 økte vannbehovet, og Klingenbergs planer måtte revideres. En stor og dramatisk brann i sentrum i 1858 hadde også fått folks øyne opp for hvor viktig det var med god vannforsyning. Nå kunne kommunen i tillegg ta opp lån på en enklere måte, så pengene satt litt løsere hos byens magistrat. Samtidig økte tilgrisingen av Akerselva. Fargestoffene fra tekstilindustrien satte et spesielt preg på vannet sammen med de andre utslippene. Bare sju år etter at vanninntaket ble flyttet til Treschows mølle, ble det på nytt flyttet, denne gangen helt opp til Maridalsoset.

Kommunen hadde nå ryddet forurensningsproblemet av veien, men et annet problem var brukseierne. Konflikten spisset seg til i 1867 da brukseierne styrket sin posisjon ved å danne en interesse-organisasjon under navnet Akerselvens Brugseierforening. Bruks-eierne hadde som nevnt behov for stor og jevn vannføring i Akerselva.

Behovet for rent vann økte imidlertid raskere enn det noen hadde hatt mulighet til å forutse. Kristiania hadde en eksplosjonsartet vekst i folketallet med stadig flere munner som skulle slukke tørsten. I 1850 var folketallet på beskjedne 29 984, i 1870 66 514 og i 1899 hele 226 423 – over en syvdobling på femti år. Med befolkningsveksten endret også byen seg. Den ble mer og mer kompleks, og den ble moderne, noe elektriske sporveier og gatelys var et synlig uttrykk for. En moderne storby måtte også ha et moderne og effektivt kommunalt apparat som sikret for innbyggernes ve og vel. Drikkevann var en ting, vann til brannslukking og til rengjøring av gater og anlegg var en annen.

På slutten av 1870-tallet sto Kristiania overfor nok en byutvidelse. Et stort steg ble tatt ut i den delen av Aker som hadde fått et bymessig preg over seg; i vest omtrent fram til Kirkeveien, i nord så langt opp som til og med Bjølsenjordene og i øst gikk grensa omtrent i flukt med Nordbanen (Gjøvikbanen).

Dette jafset ga kommunen ytterligere utfordringer på drikkevannsfronten. For å møte det økte behovet kjøpte Kristiania det private vannverket Sognsvannsverket med til-hørende ledningsnett og oppdemmingsrett i Sognsvann og Åklungen. Flere små private vanninntak ble også kjøpt inn og tilsluttet Sognsvannsledningen.

Konflikten tilspisses
Sognsvannsverket ble viktig for vann-forsyningen i vest, men en stund spøkte det stygt for hoveduttaket i Maridals-vannet. Nydalens Compagnie hadde sett seg lei på kommunes framferd og gått til rettslige skritt for å stoppe byens inntak av vann ved Maridalsoset. I 1877 ble det avsagt dom, og Nydalen Compagnie vant fram. Kommunen ble pålagt å stenge inntaket.

Mens saken verserte og ble anket oppover i rettssystemet, hadde Kristiania kommune inne en ekspropriasjonssøknad i departementet. I 1879 fikk kommunen medhold i og rett til å demme opp Maridalsvannet ytterligere og til å ta ut langt mer vann enn tidligere. Saken gikk til mekling mellom partene og i en minnelig overenskomst mellom Brugseierforeningen og kommunen i 1885, fikk kommunen uttaksrett til 310 liter vann per sekund mot et engangsbeløp til brukseierne på drøye en million kroner.

Man skulle tro at forholdet mellom industriherrene og kommunen nå ville roe seg. Allerede samme år foreslo de kommunale vannmyndighetene at uttaket måtte økes til fem hundre liter per sekund. Brukseierforeningen satte seg igjen på bakbeina, men valgte likevel å se konstruktivt på saken. Ingen hadde tro på at befolkningsveksten og dermed drikkevannsbehovet ville bremse opp. Brukseierforeningen foreslo derfor å utvide Maridalsvannets nedslagsfelt ved å bygge tunneler og lede vann fra sjøer som hadde naturlig utløp i Hakadalselva og Nittelva til Maridalsvannet.

Kommunen skulle da få ta ut hele 1 200 liter vann i sekundet mot en pris på tre millioner kroner. Brukseierne skulle selv stå for utbyggingen, kommunen måtte regne med å bidra med midler til nødvendige ekspropriasjoner, og det ble anslått en anleggstid på sytten år.

Etter mange og harde debatter i bystyret der skytset ble rettet både mot brukseierne og mot kommunen selv, ble det inngått avtale i 1899. Byen var sikret drikkevann og brukseierne kraft fra elva. I mellomkrigstiden og i årene etter siste krig blusset det igjen opp konflikter mellom Brugseierforeningen og kommunen, men den viktigste konfliktårsaken ble avskaffet med avtalen i 1899.

Kime til nye konflikter
Med 1900-tallet kom nye utfordringer og ny kamp om drikkevannet.

Et stadig økende behov gjorde at byen måtte seg om etter vann i andre deler av byens omegn. Men rundt byen lå akersokningene og voktet om sin grønne kommune. Samarbeidsforholdt mellom Aker og Oslo var langt fra det beste, selv om begge kommunene hadde stor interesse av å sikre sine innbyggere rent og nok vann i springen. Dette er imidlertid en annen historie.

Vi nøyer oss med å minnes barndommen: Når de store guttene kom og ødela våre bekkefar og demninger etter en fin dag i bakken, da var det godt å løpe hjem til mor å få trøst. For etter en varm kopp kakao fortsatt leken på de sju hav, i såpeskummet i badekaret. Trygt unna gatas store gutter.

Kilder og litteratur

Johansen, Tor Arne: Under byens gater, Oslo 2001
Femtiaars-Beretning om Christiania kommune for aarene 1837-1886, Christiania 1892
Alsvik, Bård: «Transportkrisen i Kristiania-industrien». Tobias 3/1996
Røsjø, Ellen: «Akerselvens Brugseierforening – styrte vannet i Norges flittigste elv». Tobias 4/1996

TOBIAS 2 og 3/2007