[Oslo kommune, Byarkivet]

Å gi et bilde i film – en kinodirektørs store plan

«Hensikten var å gi et bilde i film av byen med dens liv, dens utseende, gatene og trafikken, arbeide og  virksomhet, slik at en kunne få en historie i filmbilder. Hensikten var å lage disse filmene som arkivstoff for ettertiden.» Kristoffer Aamot (1952)

Av Gro Røde

Oslo-filmene hadde vært glemt av de fleste i noen tiår da ideen om relan-sering av filmskatten kom opp, og med økono-miske bevilgninger, godt samarbeid og flinke fagfolk, lot en relansering seg realisere. De såkalte Oslo-filmene består av 160 filmer. Nesten alle er nå digitalisert, og av disse igjen er 51 utgitt på de to DVD-ene By og gate, buss og trikk og By og park – fjord og mark.

Takket være en bevilgning på 1,5 millioner kroner fra Oslo Kinematografer, er filmene blitt restaurert, digitalisert og tilgjengeliggjort for et bredt publikum. DVD-utgivelsene er et fellesprosjekt mellom Norsk filminstitutt og Oslo byarkiv. Via et nytt digitalt medium når filmene et bredt lag av befolkningen, igjen, og er med å oppfylle selve visjonen bak Oslo-filmene: Å lage filmene som «arkivstoff for ettertiden»!

En mann bak

Denne unike dokumentarfilmproduksjonen ble initiert og finansiert av Oslo Kinematografer i perioden 1947 til 1982. Toppåret var 1953, med produksjon av nitten Oslo-filmer. Fram mot 1955 ble hele 57 filmer produsert! Kinemato-grafene referer selv til perioden fram mot 1955 som «gullalderen». Og det hele startet med én mann og hans visjon om å «gi et bilde i film»!

«Oslo Kinematografers storløft på kortfilmens område ble først tatt etter krigen, da en begynte å lage byfilm. Kinostyret vedtok at en skulle begynne å oppta en serie filmer etter en plan som ble lagt fram av direktøren.» Sitatet er hentet fra Oslo Kinematografer gjennom 25 år, som ble utgitt i 1950. Direktøren het Kristoffer Aamot (1889 – 1955), og betegnes i Biografisk leksikon som: «den mest betydningsfulle kinopolitiker i Norge i mellom- og etterkrigstiden». Andre steder karakteriseres han både som «Bulldozeren fra Sagene», og som «en sosialdemokratisk Napoleon». Ordbruken sier nok at vi har med en markant personlighet å gjøre, en som visste å si ifra, og en som gjennomførte sine prosjekter!

Så var det nettopp dette å gløde, å ville, å ha en idé – og en visjon, som lå til grunn da Kristoffer Aamot, direktøren, la fram en plan for Kinostyret om å begynne å produsere film. Som sagt, så gjort. Noen år seinere, i 1952, skrev Aamot en orientering til ordføreren i Oslo om hensikten med filmene: «Hensikten var å gi et bilde i film av byen med dens liv, dens utseende, gatene og trafikken, arbeide og virksomhet, slik at en kunne få en historie i filmbilder. Hensikten var å lage disse filmene som arkivstoff for ettertiden.»

Rullende tidsmaskiner

Aamot hadde glødet for kortfilm- og dokumentarfilmproduksjon siden 1930-tallet. Blant annet ivret han for å få film inn i skolen. Film var det nye i tiden og ble ansett som det mest moderne opplysningsvirkemiddel overfor befolkningen generelt. Det som utviklet seg til et helt kortfilmprosjekt, var opprinnelig en idé om å lage én helaftens film om Oslo. I stedet ble det mange kortfilmer som ble vist som forfilmer på byens kinoer.

Oslo-filmene er i dag rullende tidsmaskiner som tar oss tilbake i nær historie. De syder av etterkrigstidas optimisme. De bærer i seg holdninger som «Vi bygger landet!» og «Vekst og velstand!» Filmene dokumenterer fram-veksten av det moderne bysamfunn, gir oss innblikk i datidens tanker og holdninger, enten filmene skal presentere, reklamere eller utforske ulike sider ved byen Oslo. Titlene har stort spenn i seg, fra kort og godt å hete: Vann og kloakk og Viking – Oslos eget hotell, via den opplysende eller moraliserende: Fra lek til hærverk eller Se deg for, til de mer sjeldne poetiske titlene som: Det gror mellom steinene eller God vakt, søster!

I Byarkivet står det meter på meter med arkivmateriale vedrørende Oslo-filmene. Materialet er nesten ikke brukt, og slett ikke forsket i. Her ligger spennende, uskreven filmhistorie. Hver film har sin mappe. Manuskriptene ligger der. Brev og notater som dokumenterer hvor detaljert Aamot gikk inn i filmproduksjonene. Han visste hva han involverte seg i, han kunne faget i og med at han selv regisserte tre av filmene: Vi bygger et rådhus i Vika fra1951, Akerselva  – med filmkamera fra Puttmyrene til Nyland fra 1953 og Fiskerlivets farer fra 1954, som var en kopi av den tapte filmoriginalen fra 1908. (Fiskerlivets farer fra 1908 regnes som Norges første spillefilm). For øvrig gav Aamot utfordringen med kortfilmproduksjonen til mange unge og lovende regissører. En blant dem, Erik Løchen, sa i et intervju fra 1980: «Vi fikk trening i å fortelle noe innenfor en ramme på 10 minutter (…) Hvert bilde måtte bety noe, både i konsentrasjon og fordypning av oppgavene, som jeg tror vi har hatt nytte av siden i filmspråklig forstand.»

Aamot fikk rett! Han hadde sagt: «Jeg behøver ikke vise filmene dere lager nå, de vil bli interessante om 25 år – bare vent.» Arven fra hans prosjekt er i dag høyst levende. Interessen for filmene har vært enorm. Det er tydelig at relanseringen skjedde på rett tidspunkt: 1950- og 1960-tallet er populært! Det gjenstår nå å se om en tredje DVD skal komme ut med filmer som dekker 1970-tallet.

Kilder og litteratur

Arkiv etter Kinematografene, A-20093/U

Oslo Kinematografer gjennom 25 år. 1. januar 1926 - 1951. Oslo 1950

Oslo kinematografer 40 år. Oslo 1965

Myhre-Hansen, Ole: «Oslofilmen». Tobias 3/2003

Iversen, Gunnar: «Velkommen til Oslo».Info-heftet til DVD-en: By og park, fjord og mark

TOBIAS 1/2007