[Oslo kommune, Byarkivet]

Byens eldste arkiver

Hvordan byen har behandlet arkivene har variert med tiden. Mens 1700-tallet var arkivets glanstid, peker 1800-tallet seg ut som et mørkt århundre. 1905 var et vendepunkt. En storstilt redningsaksjon ble iverksatt for å redde det som var igjen av byens eldste arkiver.

Av Bård Alsvik

Noen gamle protokoller står og strekker rygg opp etter den gamle losjebygningens kjellervinduer. Tilfeldige forbi-passerende stusser litt over det antikvariske preget kommunelokalets kjeller har fått. De har kanskje svingt seg i en wienersk vals i kommunens festsal, eller latt seg forføre av en som har bedt om neste dans, men bøker forbinder de ikke med denne bygningen. En liten bakdør mot festningens arsenalverksted står åpen. Innenfor sitter en mann med kun hodet og armer ragende opp over gamle dokumenter. Han titter opp og sier: «Her var før i tiden «Sumpen», kommunens suppekjøkken, men nu er her blevet et hyggeligt Arbeidsværelse – er der ikke?» Jo, bevares tenker vi, når han som skal arbeide her inne finner det hyggelig, så er det sant. Vi trår inn i lokalet. Under et flyttelass av grågule papirer og støvete bøker aner vi bordet foran krakken mannen sitter på. Vi følger en sti som snor seg mellom bind og hefter og håndskrevne ark. Mannen reiser seg, strekker fram hånden og presenterer seg som Anders Daae. Vi sier hvem vi er og blir ønsket velkommen til Kristiania kommunes arkiv.

På et loft i Møllergata

Omtrent sånn kan et møte med Cand. Jur. Anders Daae, legesønnen fra Kragerø, ha vært i Kjelleren på Den gamle Logen for ett hundre år siden. Hva som hadde ført ham bort fra jussen og inn på historisk grunn, vet vi ikke, annet enn at han hadde brukt mye tid både på magistratkontoret og i Riksarkivet for å forske i byens historie. Han var mer enn alminnelig interessert i historie, og han viste tydelig at han kunne håndtere og forstå eldre dokumenter. Gjennom sin tilstedeværelse bygget han opp relasjoner, både innad i kommunens administrasjon og i Riksarkivet der arkivar Brinchmann tok ham inn under sine vinger.

Arkivar Brinchmann var ikke i tvil om hvem han skulle anbefale, da borgermester Hagbard Emanuel Berner signaliserte overfor Riksarkivet i mars 1905, at kommunen kunne trenge en mann til å rydde opp i et lass med papirer som var stuet vekk på magistratkontorenes loft i Møllergata 9. Berners ønske om en opprydding skyltes en nær forestående flytting av magistratkontorene. I 1905 sto nemlig Dittenkomplekset ferdig med adressen Akersgata 55, et etter datiden moderne bygg hvor kommunens sentraladministrasjon var tiltenkt en plass som leietaker. Problemet var bare det at papirene ikke kunne være med. De kunne heller ikke kastes. Det var jo gamle ting, papirer som hørte fortiden til. Men hva de inneholdt, hvor de kom fra, hvor verdifullt det var, visste ingen. Det var heller ingen hyggelig oppgave å gå løs på de skittengule stablene som delvis lå veltet og slengt i loftets kroker og kriker. Vansmektingen hadde foregått siden 1870-tallet. Nedstøvet og nedgriset av rotte- og dueskitt, under dårlige og skjøre loftsvinduer, der Kristiania--himmelen enten ga fra seg sterk sol eller sprutregn, var det et under at nedbrytingen av papirene ikke hadde nådd lenger. Men med en timeslønn på én krone og femti øre brettet Daae ermene opp, godt hjulpet av et par håndlangere, og startet grovsorteringen.

Daae var ikke bare en dyktig arkivar, han dokumenterte også grundig det arbeidet han gjorde. I hans notater legger han ikke skjul på at det var en omfattende oppgave han hadde tatt på seg. Arbeidet startet den 21. mars 1905, men han fant raskt ut at det var mer tidkrevende enn han hadde trodd på forhånd: «Da arbeidet imidlertid viste sig saa vidtløftigt og maatte gå sent fra haanden, ble det paakrevet saafremt der skulde opnaaes nogen oversikt over sagene til hjelp for fremtidig brug – at arbeide saavel formiddag som eftermiddag». I et udatert notat skriver Daae videre: «Saavidt tiden tillod det ble sagerne gjennemgaaet og ordnet efter den kaotiske forvirring, hvori de laa efter at have været slengt om fra loft til loft og til og med været udsat for ildvaad. En ikke ubetydelig del maatte kasseres, da det vilde tage uforholdsmæssig tid at gjennemgaa de løsrevne papirer.»

Avleveringer til Riksarkivet

Mye av arkivmaterialet var skifte- og konkurssaker fra begynnelsen av 1800-tallet. Dette ble grovordnet. Materialet omhandlet 215 pakker, og Daae utarbeidet et 120 foliosiders register vedrørende 2 500 av byens innbyggere. Alt dette materialet ble senere avlevert til Riksarkivet for «opbevarelse». Men også annet type materiale gikk til Riksarkivet, skriver Daae. På enda et loft i bakgården og i «hvelvet» lå store mengder bytings- og justissaker fra 1814-1890. Alt som var eldre enn 1860 ble plassert i Riksarkivet.

Det var ikke første gang at arkiv-materiale tilhørende byen ble overlatt til Riksarkivet. Daae hadde funnet en avleveringskvittering fra 29. november 1844, undertegnet Bech, i riksarkivar Henrik Wergelands sykdomsfrafall. Det var en detaljert avleveringsliste som viste at arkivmateriale blant annet fra magistraten, Fattigvesenet, Sunnhetskommisjonen, Skiftevesenet, Politiretten og Bytinget hadde funnet veien til Riksarkivet. Materialet er «modtaget til Opbevarelse i Riksarkivet Den 27. og 28. November» og omtales å gjelde «byen fra den ældste tid 1680 til ca. 1815».

Da Rådstueskriverarkivet flyttet fra det gamle Rådhuset i 1870, ble det avlevert nok en arkivforsending til Riksarkivet, skriver Daae, vesentlig skifteprotokoller fra perioden 1707 til 1814. Dessuten ble det avlevert en del arkivsaker som byfogdprotokoller, politi-kammerets protokoller, kopibøker og forhørsprotokoller, bevillinger med mer, alt eldre enn 1815.

1700-tallet: Herlig orden

Et annet klenodium som Daae kunne bla fram fra sine gjemmer var et register fra «Raadstuearkivet» fra 1776. «Ved et mærkelig held er denne gjenfundet paa magistratsloftet (…) og danner saaledes det bedste grundlag for undersøgelse av arkivets indhold», skriver han. Registeret, som er vel bevart i Byarkivet i dag, gir en fullstendig oversikt over Christiania raadstuearkivs samlinger slik arkivet må ha vært i 1770-årene.

Det var Kammerherre og stiftsamtmann Levetzau som ga ordre til magistraten om å føre registeret i 1775. Dette ble utført av den daværende by- og rådstueskriver Wärens og var ferdig omkring februar 1776. Protokollen har en sirlig skrift på 219 sider. Den viser at Christinaia hadde et noenlunde fullstendig arkiv fra tidsrommet 1700-1775, og at det fantes klare påbud om hvordan byens arkiv skulle skjøttes. I denne herlige arkivorden fantes brev fra Stattholderen, fra de ulike kollegiene, Stiftsamtmannen, Kirke- og tugthusdirektøren og andre kongelige betjenter og tjenestemenn. Dessuten protokoller vedrørende justis, skifte, skatt, regnskap samt magistratens kopibøker, for å nevne noe.

Kanskje enda mer fantastisk er referansene til de aller eldste dokumentene, som har stått oppstilt på rådstuen i 1776, nemlig et knippe middelalderdoku-menter. Det eldste er datert 1469 og er et privilegiebrev til borgerne i «Kjøbstaden Opsloe». Vi vet at dette og flere av de andre middelalderdokumentene stort sett er bevart i Riksarkivet. Daae gir oss imidlertid nedslående rapporter om andre deler av arkivet: «Aa følge dette arkivets skjæbne, vil være meget vanskelig», skriver han, fordi av «dette arkiv existerer der nu kun en del, som er optaget blant de arkivsager, der i sin tid er oversendt til Rigsarkivet».

Mange av arkivsakene som protokollen fra 1776 forteller om lot seg med andre ord ikke gjenfinne i 1905. Hvor arkivene er blitt av, det får vi antakelig aldri vite. Siden en del av middelalderdokumentene har havnet i Riksarkivet, er det grunn til å tro at det har skjedd avleveringer dit også før 1844. Middel-alderdokumentene er nemlig ikke nevnt i avleveringskvitteringen som Bech under-skrev i Werglands frafall. En nærmere sammenlikning mellom protokollen fra 1776 og Riksarkivets egne kataloger kan kanskje berolige oss noe. Men dette er et omfattende arbeid som vi ikke har kunnet gjøre i forbindelse med denne artikkelen. Det er likevel grunn til å tro at mye er gått tapt, da vi vet at Daae hadde god oversikt over hva som befant seg av arkiver som omhandlet Christiania i Riksarkivet. Selv om det finnes de som hevder at Wergeland brukte gamle tollregnskaper til å fyre i peisen med når kulda var som verst i Riksarkivets lokaler på Akershus festning, er det ganske utenkelig at Riksarkivet har kassert noe av det som fantes på rådstuen i 1776. Det bør være andre årsaker til forsvinningen.

1800-tallet: For lut og kaldt

Mens 1700-tallet var et hundreår med orden i byens arkiver, var 1800-tallet det stikk motsatte. By- og rådstueskriveren fungerte som Magistratens sekretær de første tiårene av 1800-tallet, men ved kongelig resolusjon av 20. september 1838 ble embetet delt i to. Byskriveren overtok da tinglysningssakene som hadde ligget til embetet, og rådstueskriveren sekretærfunksjonen for magistraten. En skulle tro at dette ikke var noen ulempe for arkivordningen i det som nå var blitt Christiania kommune.

Starten på byens kommunale historie, skulle imidlertid bli starten på slutten for byens arkiv, og det er lett å tro at materialet som Daae etterlyste i 1905 forsvant på grunn av skjødes-løshet en gang på 1800-tallet. Fra 1840-årene oppfylte rådstueskriveren sine forpliktelser som sekretær ved å stille en kontorist til disposisjon for magistraten. I 1853 overtok dessuten rådstueskriveren bestyrelsen av byens auksjonsvesen, noe som ytterligere svekket embetets interesse for arkivene.

Daae skriver: «Saavidt kan sees, blev der ikke fra embedets sidste indehavers side foretaget noget i retning af arkivmæssig at samle eller opbevare den stadig voksende mængde dokumenter (…) Fra overordnet autoritet kan heller ikke sees at være udgaaet bestemmelse herom. De nye afdelinger inden kommunen, som efterhaanden oprettedes, har efter eget godtykke kassert og opbevaret sine arkivalier. Der synes ikke at have været øvet kontrol hermed eller paa anden maade sørget for arkivsagernes opbevaring med fremtidig brug for øie.»

Den alvorlige situasjonen for kommunens arkiv toppet seg i 1882. Da ble rådstueskriverembetet opphevet ved lov. Arkivet, i hvert fall det som var igjen av det, ble tilbakeført til magi-straten, som da manglet en arkivtjeneste. I mangel av noe annet sted ble arkivet, som da allerede hadde forfalt i over en mannsalder, stuet inn på loftet.

1905: Alt til «Fellesarkivet»!

«Fortidens ligegyldighed har straffet sig, idet der i samlingerne findes store gabende lakuner, som skaber mangler, der ikke kan bødes», skrev Daae i en av sine rapporter. For all tid ville lakunene i arkivet gi svarte hull i byens historie. Daae var imidlertid preget av optimisme for framtidens arkiver og så for seg den orden og det system som skulle føre til et «fremtidig Byarkiv», som han kalte det. Dette arkiv måtte ligge på et sikkert sted, mente han, og ingen annen bygning i kommunal eie egnet seg bedre enn kommunelokalet – Den gamle Logen, særlig med tanke på at dette var byens kanskje mest brannsikre bygning.

Men Daae la også fram planer for arkivets virksomhet. Da de eldste arkivene som stammet fra loftet i Møllergata var i hus og ferdig ordnet, sto de ulike virksomhetene for tur: «I alle de kommunale arkiver skal foretages en Udskiftning av de ældre arkivsager (...) Fra tid til anden, f.ex. hvert 10de aar». Daae foreslo også at arkivet «stilles under opsyn ('ansvar og kontrol') af en kyndig mand som pliktes å lage en ajourholdt indholdsfortegnelse over arkivets samling».

Berner anbefalte Daaes plan overfor formannskapet, og sendte straks ut et sirkulære til kommunens etater der han beordret avlevering. Han viste til hvor dårlig arkivene i kommunen var oppbevart, særlig med tanke på brann, og påpekte at kommunelokalets kjeller ville ivareta arkivene på en «arkivmæssig forsvarlig maade».

Enhver kassasjon måtte unngås, fortsatte han og «De arkivsager, som saaledes kan afleveres ønskes ferdig i saavidt mulig ordnet stand (dvs. i mapper eller pakker med tydelig Paaskrift) inden maanedens Udgang». Berner så imidlertid ikke tiden moden nok til å opprette et eget kommunearkiv.

I februar 1906 kunne Daae rapportere til Berner om hvorledes avleveringen til det han kalte «Fellesarkivet» gikk. Han skrev blant annet at Kommunerevisjonen hadde betydelige arkiver fra 1805 og oppover – i alt 1100 pakker – og at det ville kreve ikke så rent lite å få dem flyttet til og ordnet i Fellesarkivet. Underfogden og Reguleringssjefens arkiver «regnes at trænge en grundig gjennemgaaelse før de afleveres». Han kommenterte også to skriv fra henholdsvis elektrisitetsverket og «sindsygevesenet», som må ha uttrykt seg ganske negativt til å avlevere sine arkiver: «(...) Kommunens Bestemmelser om at ville samle og ordne sit arkiv – saavel af hensyn til den fremtidige administration som byens historie i det hele - skulde gaa foran de enkelte afdelingschefers interesse i at have sine gamle arkivsager ved haanden», påpekte Daae.

Daae: Byens første kommunearkivar

Etter nesten to års innsats hadde Daae ordnet de kommunale arkivene og tettet noen hull i rekken. I alt fem hundre hyllemetre hadde han til sin disposisjon i Kommunelokalets kjeller. Kanskje håpet han nå at magistraten skulle gi grønt lys for å opprette et kommunearkiv. Det hadde skjedd i både Stockholm og Køben-havn og nå mente Daae at Kristiania sto for tur. Daae svarte på henvendelser fra forskere og andre som ba om innsyn, og han fortsatte ordningsarbeidet. I Kommunal kalender fra 1911, ser vi ham oppført som midlertidig arkivar i «Kommunens arkiv» under headingen Magistratens kontor, med treffetid mellom 11 og 14 lørdager. Avgjørelsen om å opprette et kommunearkiv lot imidlertid vente på seg, og i 1913 gadd ikke Daae å sitte på gjerdet lenger. Han sa ja til å bli stiftsarkivar i Trondhjem. I denne stillingen ble han i knappe to år. Han døde i 1915, bare 44 år gammel.

Vedtaket om å opprettet en fast lønnet kommunearkivarstilling ble fattet av Kristiania bystyre året etter, i 1916. Stian Finne-Grønn ble ansatt som kommunearkivar, en stilling han kombinerte med å være direktør ved Kristiania Bymuseum. Hans fokus var et helt annet enn Daaes. Han var samler og forsker, mer enn arki-var. Når vi da i dag kan grave oss ned i byens eldste arkiver og gjøre oss kjent med byens egen historie, er det særlig Anders Daae vi kan takke – byens egentlig første kommunearkivar.

Eller hva sier De selv, Daae? «Jo da, i gavnet om end ei i navnet, bedrev jeg et slags kommunearkiv. Mine arvtagere har dog ogsaa gjort en indsats for at tage haand om kommunens arkiver. Men den vilje Berner og andre udvisede i 1905 til at gjøre noget med byens arkiver, selv om jeg maa faa critisere Berner for ei at tage skridtet helt ud, ja, en slig vilje har man vel ei kundet se blandt byens styrende myndigheder indtil Byarkivet blev oprettet i 1992.»

Kilder

Oslo byarkivs eget institusjonsarkiv, boks merket «Kommunearkivaren» 1905-1939

TOBIAS 1/2007