![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Slå på ring i byens
parker
Et gjennomgangstema i det rikholdige fotoarkivet etter Parkvesenet, er bilder av barn. Barn på tur med mor, badende i springvannet, dinglende på en dumphuske eller aller helst i flokk og følge. Av Bård Alsvik Parkene var barnas alternativ til den trange bakgården, så sant de ikke la veien ut til løkkene i byens utkant, der kriger ble utkjempet, fotballkamper avgjort og cowboyer tatt til fange av indianere. Løkkene var likevel de større barnas tumleplass, og for mange et forbudt område. Her holdt nemlig også dagdrivere og andre "tvilsomme eksistenser" til, og ingen visste hva disse kunne stelle i stand når de drakk "ildvann" på ekte vis. Mer sivilisert var det i byens parker, men det var ikke alltid at barna som vanket der var like siviliserte. Mot slutten av første verdenskrig ble det snakket om hvor skjødesløst små og store barn behandlet blomster og trær i parkene. Så ille var det visst at representanter fra den besteborgerlige del av befolkningen uttrykte bekymring for hvordan det skulle gå med den oppvoksende slekt. Årsaken var naturligvis den at parkene ikke var anlagt for barn. Barn spankulerte ikke rundt i fine kjoler, på søndagstur, under hvite parasoller, som dannede kvinner gjorde, arm i arm med like fine og velkledde herrer. De var høyt og lavt, de hadde hull i buksa og skitt i fjeset. Når ikke foreldrene klarte å oppdra barna, måtte det offentlige gjøre jobben. Hva kunne man så gjøre? Jo, skaffe barna egne områder, egne parker eller deler av større parker, der de kunne utfolde seg, uten at voksne trengte å blande seg for mye inn i hva de gjorde. Frihet under ansvar, var mottoet. Barn og unge skulle vennes til "orden og selvtugt". I 1917 ble første steg tatt: En komité, selvfølgelig, med oppdrag om å utarbeide "planer for og forslag til istandbringelse av leke- , øvelses- og idrætspladser". Bygartner Marius Røhne skriver i sin bok om parkene i Oslo at komiteens flertall beregnet at byen hadde 16 000 barn i alderen 3-7 år. Førti mål lekeplass måtte til for å dekke disse barnas behov, og dette fordelt på 21 forskjellige steder i byen. Man var fullstendig klar over hvilken helsebringende effekt sola hadde på smårollingene, så ingen park måtte plasseres i skyggen, men ligge åpent og fint til. Utover dette var sandkassa et minimumskriterium for en god lekepark. Senere også lekeapparater, vannbasseng, drikkefontene, uværstak og urinaler. Et fond ble nedsatt i 1917/1918 på hele 250 000 kroner til opparbeidelse av lekeplasser. Fondet ble styrket i årene som fulgte, og fram til 1923 ble det bevilget 750 000 kroner til formålet. Lekeparkene ble i stor grad anlagt i gamle parker som var under omlegging eller i nye parker som ble anlagt. Lekeparkene var imidlertid tilpasset de mindre barna. Større barn søkte også til lekeplassene, og konflikten mellom de små og store kom raskt til overflaten. Byens idrettskrets engasjerte seg i saken og så sitt snitt til å kreve friområder og idrettsplasser for større barn og ungdom. Idioten, St. Hanshaugen og Torshov-parken var såpass kupert at det kunne legges til rette for vinterlig idrettsglede. I perioden 1916 til 1948 ble det anlagt 33 barnelekeplasser fordelt på 53 mål over hele byen, og 16 av disse hadde skøytebane som særlig de litt større barna satte pris på. Bildene fra parkvesenets arkiv viser likevel at behovet for leke- og tumleplasser var større enn tilbudet. I parkene myldret det av barn i alle aldre, det var kø ved lekeapparatene og kamp om plassen i sandkassene. Utover 1950- og 1960-tallet stilnet det imidlertid av i lekeparkene. De nye drabantbyene i de ytre byområdene trakk barnefamiliene vekk fra sentrum. Lekeapparater og sandkasser sto tomme og lekeparkene forsvant en etter en. Men på Lambertseter, Årvoll og Kalbakken lekte barna som før, på store grønt-arealer og lekeplasser som mor kunne se fra vinduet. I dag forvalter Friluftsetaten 27 kommunale lekeplasser, men bare en håndfull av disse ligger i sentrum. Kilder Kommunale beretninger 1911-1947 Litteratur Røhne, Marius: Oslo kommunale parker og grøntanlegg, 1810-1948. Oslo 1967 TOBIAS 2 og 3/2006 |