[Oslo kommune, Byarkivet]

Herregårdshagen som ble park

I nordvestre hjørne av bydel Sagene ligger Bjølsenparken som en vakker grønn lunge. Den var opprinnelig en herregårdshage som tilhørte hovedgården Søndre Bjølsen. Spaserveiene, gressgangene og alleene i den skyggefulle hagen var anlagt for at gårdens gjester fra det øvre sosiale sjikt kunne få promenere. Men byens vekst presset fram at herregårdshagen for de få, ble lagt ut som park for de mange.

Av Gro Røde

I år 1900 ble Bjølsenparken en offentlig park. Parken hadde vært i privat eie og var en pryd og en fryd for en av de eldste storgårdene i Aker, Søndre Bjølsen. Et naturlig kupert terreng med en svak helling egnet seg ypperlig for det som kalles et engelsk parkanlegg. Øverst på området lå en stor hovedbygning og tronet, samt mange gårdsbygninger. Største delen av Søndre Bjølsen ble innlemmet i byen i 1878. Innlemmelsen i Kristiania kommune medførte at eieren av gården, brukseier, bankdirektør og ordfører i Aker, J. H. Meinich (1820-1911), måtte gå av som ordfører. I 1899 var det den nye eieren, aksjeselskapet Søndre Bjølsen, som bød kommunen området for en pris på ti kroner per kvadratmeter, noe kommunen definitivt avviste som en alt for høy pris. Argumentet for den høye prisen var at det allerede var en ferdig opparbeidet park. Etter mange skriv og forhandlinger endte det opp med at kommunen ble eier av området for kroner fire per kvadratmeter. Da hadde kommunen i lengre tid vært ute etter å få anlagt en park i dette området av byen.

Arealet var ferdig til å bli tatt i bruk. Bygartner Røhne skriver i sin bok fra 1967 at det ikke ble utført store omlegginger, men at arbeid ble gjort etter som behovene meldte seg; enten det var å lage lekeplass ved Bjølsen skole, flytte hvilebu fra Stortorvet til parken, sette opp en musikkpaviljong eller rydde i plantebestand og omlegge plener.

En vakker herregård i en skjønn park

"En vakker herregård i en skjønn park vil alltid forlenes med en viss mystikk", skrev Aftenposten i 1931. Avisen omtaler også Bjølsen gård med sin "berømte park" og skriver: "Midt i denne eiendom lå et eventyr av en kjempehave, om hvis linde-allé by-gartner Røhne har sagt at den stammer fra en tid da folk ennu kunde plante trær." Avisen beskriver begeistret parkens fortid som herregårdshave med epletrær, pæretrær og plommetrær dryssende fulle av blomster, midt mellom lyse bjerkestammer, "hvor må det ikke ha været et vakkert syn i sommertiden. I parkens sydligste del, hvor familiens yngste hadde et særlig tilholdssted, skaptes en idyll som ennu ofte omtales og leves op igjen av eierens barnebarn. Der fantes nemlig en gressbevokset haug, hvor tumleplassen var fri; der var benker og bord med chokoladeslabberas, og lek med dukker for småpikene med veninder."

Det er kanskje denne haugen som, i forbindelse med ervervelsen av området, omtales som Ormehaugen i et skriv fra overretssagfører Chr. Hansson til Magistraten 14. juni 1896. Den markante haugen ligger i nedre del av parken den dag i dag. Et yndet sted for dem som vil stikke seg bort – og likevel beholde all oversikt…

Fra 1901 ble parkområdet inngjerdet, og sammen med det faktum at parken først fikk elektrisk belysning i 1937/38, var den et strengt bevoktet område som var stengt vinterstid og lukket om sommeren etter mørkets frambrudd.

Fager kveldssol

Marius Røhne skryter av et enstemmig formannskap som raskt og besluttsomt ervervet seg "et heldig beliggende park-areal som det var litt størrelse på, og som dermed sørget for at et vakkert areal ble reddet fra ødeleggelse". Han sikter da til reguleringsplanene for området, fra tiden før det kom tilbud om at kommunen kunne få kjøpe. Reguleringskartet viste at man tenkte å dele området i tre ved at to eksisterende gater; Mossegata (borte nå, deler av denne heter Tønsberggata i dag) og Kongsvingergata, ble forlenget gjennom anlegget. I tillegg skulle en helt ny gate føres på tvers gjennom parken. Parken, på 34 ½ mål, ville blitt redusert til 19-20 mål. Én alvorlig skade ble imidlertid gjennomført. Hovedhuset til Søndre Bjølsen ble avskåret fra sin egen hage ved at Sarpsborggata ble forlenget vestover. Igjen, på høyderyggen i parken, stod den vakre alleen som før hadde ønsket gjester og gårdens egne velkommen! Men hovedhuset fikk ganske raskt beboere som ikke lengtet etter sin gamle allé. Meinich døde i 1911, og allerede fra 1912 disponerte Frelsesarmeen huset. De fikk kjøpt det for en sum av førti tusen kroner, omtalt som "det rene røverkjøp" av Aftenposten. Frelsesarmeen brukte det som gamlehjem under det talende navnet Kveldssol. Hovedbygningene fikk stå fram til 1960-tallet. Da fikk Ullevål sykehus satt opp tre blokker for sine ansatte på tomta.

Våte drømmer

I Finansrådmannens arkiv framkommer det at det fantes planer for et friluftsbad i Bjølsenparken. På budsjettet for årene 1921/22 og 1922/23 ble det satt av hundre tusen kroner for å realisere planene. Arkitektene Morgenstierne og Eide tegnet et nydelig forslag til badeanlegg. Ikke før i 1931 ble restbeløpet på kr 87 405,07 overført. I 1931 ble saken aktuell igjen ved at borgermesteren engasjerte seg. Han ville stoppe planene, først og fremst av budsjettmessige grunner, og inndra restbeløpet, riktig nok ikke før både parkutvalg og badeutvalg hadde fått uttalt seg. Saken sorterte inn under Rådmann for 6. avdeling, den senere Boligrådmannen. I september 1931 anbefalte han at saken burde tas opp til ny behandling. Han henviste da til det "fremsatte forslag om et badeanlegg overensstemmende med den nye type som anvendes bl.a. i Wien". Med stor interesse hadde han sett på saken, men han var ikke "overbevist om at et sådant anlegg passer i vår by hvor de klimatiske forhold og likeså vanntemperaturen er annerledes enn i Wien."

Svømmestadion seiler opp

Rådmann for 6. avdeling ville også vite om et anlegg med en vanndybde på ca seksti centimeter ville være heldig som badeplass for byens barn. Dette måtte være avklart før bygartneren og driftsbestyreren fikk i oppgave å utrede nytt anlegg. Konklusjonen hans var at stadsfysikus, sjefen for Helserådet, måtte uttale seg om saken før videre behandling. Han må ha fått støtte fra stadsfysikus, og på slutten av året ble det endelig avklart at det ikke ble noe friluftsbad i Bjølsen-parken. Rådmannen for 6. avdeling stilte nå spørsmålstegn ved om et slikt anlegg egentlig var av større interesse. Han ville i alle fall heller prioritere"et anlegg av et svømmestadion og eventuell fornyelse av ferjemateriellet vedrørende Hovedøens bad". Siste dag av året 1931 vedtok formannskapet å overføre restbeløpet til bygingen av et nytt svømmestadion, saken om friluftsbadet var dermed bortfalt. Men det var fremdeles noen som trodde på friluftsbad, og plass var det nok av.

Hjemmets kolonihage

Området fra alleen og vestover til Stavangergata utgjør ca halvparten av parkområdet og huser i dag Hjemmets kolonihage. Den ble grunnlagt i 1912 og har i dag 108 parseller. Av beskrivelser fra bygartner og av kart og tegninger, forstår man at planen var å opparbeide også denne delen til park. Så seint som i 1967 skriver Røhne som om planer om et badeanlegg slett ikke var gravlagt. Han skriver at kolonistene var på leid grunn og var gjort oppmerksom på at de hadde sin grønne glede der på nåde. Permanent hagekoloni kunne de få på Solvang kolonihage på Sogn. De som ikke benyttet seg av tilbudet hadde ingen rett til å klage når kommunen startet parkopparbeidelsen av vestre del til ”et naturlig uformelt friluftsbad i parkens sydvestre del.” Hans poeng var at da ville parken vokse fra 28 mål til 60 mål, og en slik størrelse på parken mente Røhne at folketallet i dette strøket av byen krevde. I dag lever kolonistene i trygghet for at de får ha sin grønne plett i fred for badeglade kommunale prosjekter.

Grønn park på gul liste

På andre siden av kolonihavegjerdet står alleen fremdeles. De høye lindetrærne strekker seg høyt mot himmelen som et vakkert og monumentalt kulturminne. Røhne omtaler lindealleen som den vakre og "for sin tid mest tidsbetonte og karakteristiske allé Oslodalen har". Den overlevde annen verdenskrig da de tyske okkupantene brukte alleen som oppstallingsplass for barkegnagende hester og muldyr. I stedet for å føre fram til hovedhuset, ender nå alleen i ei lita tretrinns steintrapp, og ned på et fortau i Sarpsborggata. I 2002 ble alleen ført opp på Gul liste hos Byantikvaren, noe som indikerer stor bevaringsverdi. I følge fagfolk skal de eldste trærne være hele tre-firehundre år! Men hovedparten er visstnok plantet på 1800-tallet. Gamle kart og dokumenter bekrefter at parken, alleen og spaserveiene har en sjelden lang historie. Slikt sett skulle kanskje hele den grønne Bjølsenparken blitt innrullert på Gul liste. Og heldigvis hersker den kloke regel: Vern gjennom bruk, noe lokalbefolkningen vet å gjøre!

Kilder

Kommunale aktstykker, bystyresak nr. 28/1900

Finansrådmannen, Db 0001/08

Park og idrettsvesenet – T-0004, Bjølsen friluftsbad

Litteratur

Røhne, Marius: Oslo kommunale parker og grøntanlegg, 1810-1948. Oslo 1967

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Norsk biografisk leksikon, årgangene 1916 og 2003

Artikkelen ”Bjølsen – en Akersgård som Oslo nu helt har annektert”, Aftenposten, 5.12.1931

Kolonihagen, 70. årgang, nr 1, år 2000

TOBIAS 2 og 3/2006