[Oslo kommune, Byarkivet]

La de levende få Sofienberg til park!

Fra 1907 finansierte Kristiania kommune gratiskonserter i byens parker til glede for et bredt publikum.  Under depresjonsårene på 1920-tallet var det imidlertid kamp om hvem som skulle få bestige podiet – en kamp mellom profesjonelle og amatører på den ene siden og mellom nordmenn og utlendinger på den andre.

Av Anne Marit Noraker

For rundt to hundre år siden ble deler av bymarka rundt Christiania privatisert, etter lenge å ha vært felles beiteområde for dyrene til byens borgere. De nye eierne oppførte etter hvert noen hus og drev litt jordbruk på løkkeeiendommene. Noen av dem var privateide, andre var eid av universitetet og ble lånt ut til professorene som del av lønnen.

En av løkkene mellom Torshovbekken og Trondheimsveien fikk navnet Sofienberg. Den lå på den øverste delen av Nedre Dælenenga, opp mot Rodes løkke, og var fra 1799 til 1830 eid av agent Jacob Nielsen. Grosserer Niels Rosenberg sto som eier fra 1830 til 1857. Begge hadde koner som het Sophie. Den første het Sophie Berg, så man må derfor anta at løkken er oppkalt etter henne. Vi kan vel ellers regne med at både mennene og deres koner tilbragte noen somre på sin landeiendom med tilhørende løkkehus.

Jakten på ny gravlund

Antall innbyggere i hovedstaden økte  år for år, og i takt med befolkningsveksten vokste behovet for plass på kirkegårdene. Av hygieniske årsaker var det blitt forbudt å anlegge nye kirke-gårder innenfor bygrensen. I 1857 vedtok dessuten Bystyret å legge ned den eksisterende kirkegården på Anker-løkken ved Hausmanns gate. Den ble nemlig ansett som ubrukelig på grunn av stadige oversvømmelser og manglende drenering. Flere skrev brev til myndighetene og klaget over den utålelige stanken.

I jakten på ny gravlund, var det særlig Sofienberg løkke som tilfredsstilte kravene. Jorden var god, eiendommen lå utenfor bygrensen, som var ved Nybrua på den tiden. Samtidig var den ikke lenger unna enn at det lot seg gjøre å frakte både lik og gravfølger dit. I 1858 vedtok derfor formannskapet å kjøpe Sofienberg løkke og legge den ut som gravlund.

Den vestre delen av dagens park ble raskt lagt ut som "Sophienberg kirkegaard" eller "Hjælpe-kirkegaard for Christiania By" til begravelser av de fattigste. De første årene ble øvrige byborgere gravlagt på Vår Frelsers gravlund, men etter noen år ble Sofienberg kirkegård benyttet som byens alminnelige gravplass.

I begynnelsen lå kirkegården landlig til mellom Torshovbekken og Sofien-bergbekken, uten verken gater eller annen bebyggelse rundt. Dette endret seg imidlertid raskt. I 1864 ble det anlagt et gatenett for hele området, og kirkegården ble dermed omkranset av Sofienberggata, Helgesens gate, Toftes gate og Trondheimsveien. Rathkes gate ble anlagt tvers over kirkegården, og den deler fortsatt parken i to. På J.W.G. Næsers kart fra 1860, se Byarkivets nettsider, kan det se ut som det også tidligere lå en sti eller ridevei der. I samme periode ble bekkene overhvelvet. I løpet av 1870-tallet ble området mellom Torshovbekken og Toftes gate innlemmet i kirkegården.

I de påfølgende årene ble det bygget stadig flere hus og bygårder i området. I 1877 ble Sofienberg kirke oppført på en liten fjellknaus midt på den gamle løkkeeiendommen. Først var det planlagt at kirken skulle hete Nazareth, men da den sto ferdig fikk den navnet Paulus. Noen år senere ble den døpt om til Petrus, og i 1962 endret den navn til Sofienberg kirke. Sofienberg skole ble bygget i 1883, inntil det gamle løkkehuset i østenden mot Trondheimsveien. Løkkehuset ble benyttet som bolig for kirkegårdsforstanderen ved Sofienberg kirkegård fra 1857 til 1909. Året etter ble det revet i forbindelse med en utvidelse av Sofienberg skole. En del av huset ble i følge Alfred Storaas flyttet til Vestre gravlund, for å bli bolig for gravlundsforstanderen der.

I 1913 og 1914 ble det i ekstra-ordinært budsjett bevilget penger til likkapell og likbrenningsovn som skulle bygges like vest for kirkebygningen. Byggearbeidene kom imidlertid aldri i gang. I første omgang skyldtes dette vanskelige og uberegnelige byggeforhold under første verdenskrig. Etter hvert ble spørsmålet om å legge ned kirkegården så dagsaktuelt at formannskapet ikke fant å kunne bevilge penger til bygging før denne saken var avklart.

Vederstyggelig eller fredelig plett?

Kritikken mot å ha en gravplass så sentralt i byens mest folkerike strøk ble reist allerede mot slutten av 1800-tallet, og i løpet av første verdenskrig var det stadig flere som sluttet seg til dette synspunktet. Avisdebatten gikk hett for seg i 1915 og 1916, og flere skrev at det var et folkekrav å "la de levende få Sofienberg til park!".

For eksempel skrev en person med signaturen "M. Tj." i Social-Demokraten 3. desember 1915 at "Av alle våre kirkegårder er "Sofienberg" den verste, fordi den er av de største og mest benyttede og ligger midt inne i byens folkerikeste strøk. Tusener og atter tusener av lik ligger og råtner midt inne i byen. Legg hele kirkegården ned. Den er både sanitært og etisk en vederstyggelighet. Legg den ned – og la det skje straks – så har vi om noen år en stor og vakker park på stedet."

En person med signaturen "Odd" skrev flere leserinnlegg, blant annet i Social-demokraten den 26. januar 1916: "Kristiania er ikke parkenes by. De kremmere som i gamle dager stelte med byens affærer, hadde ingen sans for å avse noget til fellesskapet i form av store parker, hvor man skulde vandre under skyggefulle trær og hvile seg på grønne marker. De hogget løkkene opp til hustomter og makadamiserte de grønne sletter til gategrunn."

Andre var imidlertid mot nedleggelsen av kirkegården. I et protestskriv til formannskapet av 21. mars 1916, påpekte en gruppe "Grünerløkboere" at de var imot nedleggelse av kirkegården. De mente årsakene til ulempene ved kirkegården var det skammelig dårlige gravkapellet, og at et nytt kapell var det som skulle til for å fjerne stanken i området. De ga uttrykk for pietetsfølelse for de døde og deres minne. En nedleggelse av kirkegården ville, i følge grünerløkka-beboerne, "saare og krænke de helligste følelser hos det overveiende flertal av beboerne i de nævnte distrikter". Naboene uttrykte også bekymring for at området skulle gjøres til lekeplass for barn og unge, med det støyproblemet det ville føre med seg. De påpekte at området allerede hadde flere parker, åpne plasser og løkker hvor barn og unge kunne boltre seg, og at de voksne også burde kunne ha et sted å søke seg til: "(…) kirkegården er også nu en park, hvor gamle og trætte kan søke hen for at faa hvile og en fredelig stund".

Det ble argumentene til parkforkjemperne som vant frem. Den 12. desem-ber 1918 vedtok bystyret enstemmig å legge ned den delen av kirkegården som lå vest for Rathkes gate, mens den østre delen skulle opprettholdes. I en overgangsperiode på ti år skulle det østre området benyttes til jordbegravelser, og deretter som urnelund. Gravene hadde en fredningstid på førti år.

Allerede i 1920 ble gjerdet flyttet inn og en parkstripe gjort i stand langs Toftes gate, som en første begynnelse. I 1931 vedtok bystyret å legge ned resten av kirkegården. Da var da også all gravplassen opptatt. Monumentene ble tatt bort etterhvert som pårørende ville at graven skulle slettes. Maks tid for å ha dem stående var fredningstiden på førti år. Pårørende ble informert per brev om at gravstøttene ville bli fjernet, og i arkivet etter Kirkevergen finnes en del underskrevne skjema hvor pårørende ga tillatelse til å fjerne "rammer, plater og monumenter" fra familiens gravsteder.   Steinene ble transportert til byens øvrige kirkegårder, hvor de ble benyttet som fundamenter for nye gravplasser.

På den vestre delen av gravlunden, hvor det var planlagt å bygge et kapell, ble det på tretti-tallet anlagt en lekeplass for barn. Dette området var aldri blitt benyttet til gravplass.

I 1961 ble den vestre delen av kirke-gården gjort om til park og delvis til lekeplass. I 1972 ble også den østre delen av kirkegården lagt ut til park.

En liten del av kirkegården eksi-sterer fremdeles. Nord for kirken ligger gravplassen for Det Mosaiske Tros-samfund gjerdet inn. Den ble anlagt i 1869, og ble benyttet frem til 1917. Da fikk den jødiske menigheten en ny gravplass på Østre gravlund. Parkvesenet ønsket opprinnelig også å fjerne disse gravene, men det viste seg problematisk med hensyn til jødisk lov.

Da kirkegården var ny, ble det foretatt en betydelig beplantning. De gamle og frodige løvtrærne i alleer og grupper som preger parken i dag er fra denne tiden. Gjerdene er imidlertid borte, og stillhet finnes der sjelden på lumre sommer-kvelder.

I dag er det plassert store lekestativ, barnehage, miljøstasjon, offentlige toaletter og container for engangsgriller i parken. I sommerhalvåret er parken et yndet sted for sosiale treff med piknik, grilling, solbading og atpåtil tagging. Mange eldre forteller at de synes det er rart å betrakte bruken av den gamle kirkegården, de døde ligger jo tross alt rett under gressmatten.

Gjennom årenes løp ble omkring seksti tusen Oslo-borgere gravlagt på kirkegården på Sofienberg.

Kilder

Saksarkiv etter Parkvesenet, Boks Da 0023

Næsers kart fra 1860

Aktstykker Kristiania kommune, 1918-1919, referater

Aktstykker Kristiania kommune, 1918-1919, forelæg

Aktstykker Kristiania kommune, 1961, Bystyrets forhandlinger

Byantikvarens fotoarkiv

Litteratur

Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grøntanlegg 1810-1948

Alfred Storaas ”Midt i Stor-Oslo – Rodeløkka med grenseområder” St. Hallvard 1973

Oslo byleksikon, Oslo 2000

TOBIAS 2 og 3/2006