[Oslo kommune, Byarkivet]

Parkmusikken på 1920-tallet - kampen om podiet

Fra 1907 finansierte Kristiania kommune gratiskonserter i byens parker til glede for et bredt publikum.  Under depresjonsårene på 1920-tallet var det imidlertid kamp om hvem som skulle få bestige podiet – en kamp mellom profesjonelle og amatører på den ene siden og mellom nordmenn og utlendinger på den andre.

Av Bård Alsvik

Janitsjarmusikk skulle det være! Tre måneder til ende, fra juni til september. Det var ikke snakk om noe annet. Blankpussede kornetter, jamrende basuner, smekre klarinetter og dundrende slagverk: Ompappa, ompappa … trill, trill… boommm, boommm! Antrekket var  mørk dress, hvit snipp og sort hatt, men på varme dager, enkelte år, tillot man at svarthatten ble byttet ut med stråhatt. Kristiania Musikerforening opptrådte som en slags impressario på vegne av kommunen, og satte selv sammen de vel tjue musikerne som trengtes til jobben. Aftenkonserter i sju forskjellige parker, samt to middagskonserter i Studenterlunden, den tiden divisjonsmusikken – det faste orkesteret – var på "moen" for å eksersere.

Det hersket en rolig og god sommerstemning i parkene når toner av Oscar Borg blandet seg med fuglesang og trekronesus fra parkenes mange trær.

Depresjon også for musikere

Men ute i den store verden var det uroligheter i musikernes rekker, noe som kunne tilskrives de vanskelige økonomiske tider som var i emning. Det som hadde begynt som et krakk i New York, forplantet seg raskt til Europa og til lille Norge. Et kraftig prisfall på eksportprodukter fikk katastrofale følger for norske bedrifter. Oppsig-elser og permitter-inger ble dagligdagse. Konkurser og nedlegg-elser likeså, og de som satt igjen med arbeid, måtte finne seg i kraftige lønnskutt. Problemene i arbeids-livet forplantet seg videre til andre samfunnsgrener. Flere kommuner gikk konkurs, og de kommunene som klarte å holde seg oppe, møtte de dårlige tidene med harde rasjonaliseringstiltak.

Hovedstaden var intet unntak. Budsjettene ble strammet inn, lønningene sank parallelt med at pilene pekte nedover, og man var stadig på jakt etter felter der man kunne spare inn på utgiftene. Depresjonen kunne også merkes ute i gatene og inne på kafeene og restaurantene der musikerne hadde sine arbeidsplasser. Orkestrene stilnet i mangel av løftede champagneglass, og flere musikere gikk inn i de arbeidsløses rekker.

Kinoforestillingene ble en trøst for mange i en dyster og vanskelig hverdag, og så lenge det var besøk på kinoene, var det arbeid til musikerne. Men også kinoene måtte snu på skillingen for å drive lønnsomt,  noe musikerne fikk merke. I Trondheim ble avlønningen av kino-musikerne så kraftig redusert, at konflikt var uunngåelig. Den lengste musikerstreiken i Norge noen sinne ble innledet i 1924 og fant først sin ende i 1925.

Ute i Europa var det samme tilstander. Østerrike, Tyskland og Frankrike var totalrammet av musikerstreik. I Olmütz i Tjekkoslovakia var det full streik blant musikere på grunn av lønnskutt, det samme i operaen i Budapest i Ungarn. Direksjonen i teatrene, operaene og orkest-rene truet med å ansette uten-landske musikere, men Den inter-nasjonale musikerunion mante til solidaritet og advarte sine medlemmer over hele Europa mot streikebryteri. Slike advarsler nådde også opp til Musiker-foreningen i Kristiania.

Ingen parkmusikk

Grunnstammen av musikere i det sammensatt parkorkesteret i byen var militære musikere, men heller ikke musikere slipper unna fjorten dagers våpenøvelse på "moen", så midt på sommeren var Musikerforeningens parkorkester prisgitt innhoppere. Av det spinkle kildematerialet som finnes om nettopp dette, kan vi slutte at dette gikk utover kvaliteten. I formannskapssaken som behandler nettopp spørsmålet om parkmusikk sommeren 1923, går det fram at det hadde kommet inn klager på musikken året før. Det nevnes ikke hva klagene gikk ut på, men andre kilder støtter opp om at det var selve musiseringen som var problemet.

Det var den nevnte Musikerforeningen som sto for utplukking av så vel dirigent som musikere. I 1923 dukket imidlertid ideen om å overlate dette til byens filharmoniske orkester opp. Kommunen støttet orkesteret økonomisk, og flere politikere mente at det både var rett og rimelig at orkesterets blåsere skulle ta på seg jobben som parkmusikere. Man ville da både sikre at det musikalske nivået holdt seg høyt, og ved å få dette inn som en del av musikernes ansettelseskontrakt, ville det kunne spares penger i en ellers stram økonomisk hverdag.

Musikerforeningen protesterte mot en slik ordning. I et brev fra Musiker-foreningen til formannskapet, allerede i slutten av februar 1923, heter det: ”At selskapet [Filharmonien] skulde trænge ind paa andre musikomraader vil vi paa det bestemteste protestere mot og henstiller til den ærede musikkomité at holde sig til Norske musikere og skatteborgere i likhet med foregaaende år”. Situasjonen virket fastlåst, og i pressen ble det meldt at Musikerforeningen spolerte mulighetene for parkmusikk til sommeren. Foreningen ville på sin side ikke ha det på seg at den var skyldig i at parkmusikken uteble sommeren 1923. I et leserinnlegg som foreningen rykket inn i Aftenposten 23. april 1923, forklarte foreningen hvorfor et samarbeid med Filharmonien var umulig: ”Den væsentlige grund for musikerforeningens ulyst til samarbeid med Filharmoniske er (…) den utvikling Filharmoniske orkester i de forløpne 4 aar har gjennemgaat. Den er saa lite tilfredsstillende for norske musikere, at det maa findes forstaaelig, at vi ikke frivillig overlater dets styre nok et orkester.” Utlendingene lot seg verve med lønninger som var langt lavere enn det de norske musikerne krevde, og på helt andre vilkår enn det som var akseptabelt for Musikerforeningens medlemmer. Det var med stor grad av bitterhet at foreningen viste til at tretten utlendinger var ansatt i orkesteret ved opprettelsen i 1919, og bare fire år senere var tallet steget til 25. ”At parkmusikken under samme ledelse vil gjennemgaa en lignende utvikling, er meget at befrykte”.    

Når alt kom til alt så hadde heller ikke Filharmonien lyst på jobben. De skylte på praktiske årsaker, men vi kan vel lett tenke oss at Filharmonien nødig ville legge seg ut med Musikerforeningen mer enn den allerede hadde gjort. Det kommer også klart fram at jobben som parkmusiker ikke var noe man traktet etter. Mange musikere bandt seg til andre og mer lukrative spilleoppdrag om sommeren. Det å være parkmusikant var ensbetydende med jobbing hver kveld, og betalingen var ikke den beste. Parkmusikken ble derfor lett preget av musikere som ikke var så ettertraktet til andre jobber.

En merkelig prøve i Birkelunden

I det øyeblikk avisene fortalte sine lesere at det ikke ville bli parkmusikk sommeren 1923, dukket det opp en Herr Gubberud, som  skrev brev til kommunen og meddelte at han og hans seksten manns hornorkester gjerne tok jobben, og det for en billig penge. – Amatører! Ja vel, men her kan det likevel bli parkmusikk, og det til nesten halve prisen i forhold til tidligere år, resonerte musikkomiteen. – Men først en prøvespilling!

Fredag aften den 1. juni skulle det hele finne sted. Det hele må ha fortont seg som nokså merkelig, ikke minst for de stakkars hornblåserne som ifølge avisreferatene viste tegn til nervøsitet. Flere av byens musikkautoriteter var til stede under seansen. Dessuten var  formannskapets medlemmer invitert til selv å danne seg en oppfatning av amatør-orkesterets kvaliteter. Vi lar avisene stå for referatet fra det som hendte, som "Pueblo" i Dagbladet: ”Allerede da jeg steg av trikken møttes mitt øre av behagelige klangkombinasjoner (…) Det var mange folk fremmøtt for aa høre paa, blant de sakkyndige maa regnes Kristiania-operaens chef hr. Meinich, Filharmoniens intendant h. Winter Hjelm og en musikksersjant i ingeniørvaabnet i full uniform (...) de mørkeste instrumenter spilte best, især det som alltid i valsen sier ompapa ompapa (…) det var under tiden falske toner, men de blev dog alltid rene før musikanten var ferdig med dem (…) Undertiden blaaste hr. Gubberud selv med mens han slo takten ved aa bevege ørene”. Aftenposten meddelte at den "store skare lønnet præstationene med kraftige haandklap" og at Winter Hjelm uttalte at Herr Gubberuds folk gjorde sine saker godt.

Hvorvidt publikum klappet overstrømmende fordi det var et være eller ikke være for parkmusikken den sommeren, vites ikke. Heller ikke om musikerne overgikk seg selv fordi det gjaldt å få jobben. Orkesteret ble i hvert fall engasjert.

Men det ble med dette ene året for Gubberuds glade amatører. Året etter, i 1924, ble Musikkforeningens orkester, som nå opptrådte under navnet Kristiania Janitsjarorkester, leid inn igjen. Selv om Gubberud hadde sendt inn et anbud som var lavere enn Musikerforbundet, ble det bestemt å hyre det profesjonelle orkesteret for å unngå at amatører konkurrerte mot dem som hadde musikk som levebrød. Av uviss grunn ble disiplinen i orkesteret innskjerpet, ved at det ble skrevet enkeltkontrakter med hver enkelt musiker, og det var ikke småtteri musikerne bandt seg til: ni konserter ukentlig. To timer daglige ettermiddags- eller kveldskonserter rundt omkring i byens parker, og to ukentlige middagskonserter i Studenterlunden. Femten minutters pause etter en time. Det ble skrevet ut mulkter for forsentkomming; to kroner for første fem minutter, tre kroner for påfølgende ti minutter, dessuten femti kroner for å ikke utføre "god orden og tone" på scenen. Røyking på paviljongen var for øvrig forbudt. Om programmet het det at det "bør være letfatlig for det store publikum. Sidst udkomne nyheder anskaffes og spilles i den udstrækning tiden tillader. I hvert program er et norsk musikknummer ønskelig (…) Som kapelmester ansættes en dygtig musiker (norsk) (...)"

28 000 kostet parkmusikken i 1924, men de dårlige økonomiske tidene tvang fram reduksjoner i honorarene. I 1927 gikk Musikerforeningen med på en reduksjon i ukelønna per mann på fem kroner. På tampen av 1920-tallet ble det bevilget et mindre beløp til solo- og korsang, noe som gjorde parkkonsertene lengre og mer varierte. Parallelt med de faste parkkonsertene, som var gratis for publikum, ble det på St. Hanshaugen avholdt en rekke betalingskonserter. Kommunens parkutvalg godkjente eller forkastet søknadene om slike betalingskonserter, og en tid var søknadene flere enn hva det var sommerkvelder til.

Etter krigen, i 1946, ble parkkonsertene til kulturkvelder med innhold som "Oslo i dikt og toner", sangkvelder, musikkvelder og orkestermusikk. Allerede året etter ble programmet kraftig utvidet, både med barneforestillinger, teater, kabaretkvelder og eget ungdomsprogram. De rene parkkonsertenes tid var utvilsomt forbi.

Kilder

Kristiania Formandskap sak nr. 1854/23, bevilgning til parkmusikk

Parkvesenets klipparkiv, perm merket Avisutklipp 1922-26

Norsk Musikerblad nr. 11 1924 og nr. 2 1925

Parkmusikken, musikkomiteens protokoll 1907-1928 i arkivserien ”Komiteer og utvalg”.

Beretning for Oslo kommune 1912-1947, bind 1

Litteratur

Knut Kjeldstadli, Et splittet samfunn 1905-35 i Aschehougs Norges historie, Oslo 1994

Knut Kjeldstadli (red.) Del III 1901-1940 s. 362-365 i Norsk Innvandringshistorie  b.2, Oslo 2003

TOBIAS 2 og 3/2006