[Oslo kommune, Byarkivet]

Folkeparkenes historie i Oslo

I 1963 hadde en svensk turist funnet veien ned til Rådhus-brygga. Vigelandsparken og museene på Bygdøy var unnagjort. Hva annet kunne han da gjøre enn å søke ned til sjøen. "Mysigt, men tråkigt", tenkte turisten da han tittet opp på Akershus. Men, der! Rett foran ham, på brygga nærmest Vestbanen, sto et avlangt buet skilt med teksten: FOLKEPARKEN HOVEDØYA.

Av Bård Alsvik

Den unge mannen visste godt hva en folkepark var. Her luktet det tivoli og dans, høye smørbrød og skummende øl, og store, rosa teddybjørner som de norske pikene ville falle pladask for etter at han hadde nedlagt byttet i luftgeværboden. Køen ut til dette eldorado var liten, og snart satt han på dekket i den lille båten, på vei til  stedet som skulle gi ham et nytt inntrykk av nordmennenes hovedstad.

Allerede etter en time returnerte han til brygga ved Vestbanen. Han hadde kommet til en øy, både vakker og trivelig. Men tivoli og liv, slik han hadde forestilt seg det, hadde han ikke sett. Vår svenske venn var ikke alene om å gå i "folkepark-fella" på denne tiden. Flere svenske turister fulgte etter den unge mannen i årene som fulgte. Alle søkte de det de trodde var en folkepark, men som bare var en øy.

For å forstå bakgrunnen for denne misforståelsen, må vi gå tilbake i tid og se på hva intensjonene hadde vært for "Folkeparken Hovedøya".

Hovedøya og byen

"Byens innbyggere ser alt for lite til sjøen", skrev Dagbladet på lederplass i juli 1952, en problemstilling som noen kanskje vil hevde er gyldig også i dag: Vi murer oss inne i oslogryta, vi fjerner oss fra sjøen! Men det har ikke alltid vært slik. Det første Folkebadet lå på Tjuvholmen, og da kunne man promenere langs sjøkanten. Men så ble vannet så forurenset at folkebadet ble flyttet til Hovedøya i 1914. Samtidig este byen utover. I Pipervika for eksempel, der Rådhuset ligger i dag, lå slitne leiekaserner som en "kinesisk mur" og sperret for utsikten. Man så ikke sjøen før "muren" var forsert, og hvilket vakkert skue så man ikke da? Blinkende hav og øyer som lå grønne og innbydende, i skarp kontrast til den trange og lukkede byen.

Det gikk "vaskebaljer" ut til Folke-badet på Hovedøya den gang: Små båter som fraktet folk gratis ut til dame- og herre-badene. Og selv om vannet ikke alltid var like innbydende, så elsket Kristiania-folk badeøya si. Men det var en hake ved det hele. Den alminnelige kvinne og mann hadde kun de langstrakte bade-husene og en grunn fellesstrand å boltre seg på. Resten av øya, med unntak av det som tilhørte båtforeningene, var lukket for allmennheten. Hovedøya var statlig eiendom og huset militær virksomhet: Den var en forbudt øy!

Samtidig som Folkebadet ble åpnet, hadde det versert planer om å knytte Hovedøya nærmere til byen. Bakgrunnen var diskusjonen om hvor utstillingen i forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914 skulle avholdes. Striden sto mellom Hovedøya og Frogner. At valget til slutt falt på Frogner, skyltes for det første at det kom til å bli svært vanske-lig å få staten med på en kommunal over-takelse av Hovedøya. For det andre hvilte planen på en bruforbindelse mellom Vippetangen og Hovedøya, en løsning som ville bli dyr og som ville sette en fysisk sperre for havnetrafikken.

Den forbudte øy

Tanken om å åpne Hovedøya for byens befolkning, å gjøre den til en folkepark, var nå likevel bragt til torgs. Landets første og nylig utnevnte riksantikvar Harry Fett (1913), som gikk sterkt inn for Hovedøya i stedet for Frogner, så i sin betenkning hvilken unik mulighet byen hadde ved å velge Hovedøya. Det kunne bli en "(…) folkepark av stor virkning som ikke mange byer kan fremvise maken til (...) et møtested for sport og friluftsliv og for "sommerglæder"

Men det ble med tanken. Øya ble snarere mer lukket enn åpnet i årene som fulgte. Forsvaret var stadig til stede på øya, og da krigen kom, reiste tyskerne en hel liten brakkeby med plass til ett tusen mann. Tyskerne lagret dessuten sine eksplosiver på ø ya, noe som gjorde stedet til en bevoktet øy.

Et enda mørkere kapittel i øyas historie begynte etter krigen, riktignok bare med ett års varighet. Statens interneringsleir for kvinner, det vil si leir for "tyskertøser" – kvinner som hadde hatt seksuell omgang med tyskere under krigen – holdt til på Hovedøya. Stedet, som for de internerte må ha fortonet seg som den reneste konsentrasjonsleir, bar ikke mye preg av folkelighet. I 1951 var det også slutt for folkebadet. Fjordens "kondisjon" var historisk sett på det aller dårligste. Forurensingen av fjorden var nådd så langt at folkebadet ble stengt. Ved inngangen til 1950-tallet var derfor Hovedøya et "forbudt område for hovedstadens befolkning", slik Arnfinn Vik uttrykte det i Arbeiderbladet i august 1951.

Frigjøring og fornøyelsessug

Seks år tidligere, om høsten i frigjøringsåret, hadde imidlertid igjen blitt vekket til live i den gamle folkeparkdrømmen. Ordføreren, Einar Gerhardsen, hadde holdt et foredrag i Foreningen Oslo der han reiste spørsmålet om en folkepark for byen. Kanskje var det behovet for forlystelse etter fem lange år med krig, som beveget Gerhardsen i en tid hvor kommunen hadde nok av andre presserende oppgaver å ta fatt på. Foreningen Oslo likte i hvert fall tanken, og oppfordret i et brev ordføreren at det snarest mulig ble oppnevnt en "Tivoli-komité". For, som foreningens representant Axel Hvistendahl uttrykte det: "Vi mangler jo totalt noe slikt i Stor-Oslo og jeg føler det faktisk som et fattigstempel på byen". Hvistendahl, som Gerhardsen, hadde Tivoli i København og Liseberg i tankene: "Hvor ofte har jeg ikke gledet meg over å se mann, kone og barn, kledd i sin fin-este stas, gå rundt på disse vakre steder, høre musikk, spise og drikke litt til overkommelige priser, kort sagt nyte livet under hyggelige og oppmuntrende forhold".

Ordføreren sendte saken videre i det kommunale apparatet, og samtlige involverte administrasjoner og utvalg sluttet seg til saken. I møte 8. februar 1946 besluttet Parkutvalget å sende saken til formannskapet med henstilling om nedsettelse av en komité til utredning av folkepark i Oslo. 7. mars 1947 ble komiteen oppnevnt, med den nyvalgte ordfører Arnfinn Vik og varaordfører Rolf Stranger i spissen. Komiteen fikk ikke noe bestemt utformet mandat, men den ble betegnet som en folkeparkkomité, og allerede fra dag én ble det slått fast at utgangspunktet var kombinasjonen av svensk folkepark og dansk tivoli.

Brua over kai

Spørsmålet om plassering av folkeparken var en selvfølgelig ting å ta fatt på. St. Hanshaugen, Bogstadvannet, Ekeberg, Akershus, Bygdøy, Sognsvann, Marienlystjordet, Tøyen og Hovedøya var alle områder som ble diskutert. Men ganske raskt klarte folkeparkkomiteen å enes om Hovedøya. I tillegg til at øya ble betegnet som "sjeldent vakker" og "den mest sentrale som kan tenkes", var ett hinder for ikke å velge Hovedøya nå fjernet. I 1949 hadde kommunen nemlig endelig blitt enig om kjøp av Hovedøya for fire millioner kroner. Sammenliknet med Bygdøy, som var det andre alternativet som folke-parkkomiteen seriøst drøftet, så var dette tungen på vektskålen. Bygdøy var krongods og statlig. Karl Johan hadde en gang kjøpt store deler av Bygdøy for å åpne den for folket, men det var liten grunn til å tro at staten ville gå med på en eiendomsoverdragelse til fordel for en fornøyelsespark.

Innvendingen mot Hovedøya som utstillingsareal i 1914 så nå også ut til å være overvunnet. I dokumentene som følger innstilling til bystyret i 1954, er det ikke snakk om hvis brua anlegges, men "når bruforbindelse er etablert". Komiteen hadde allerede fått utredet seks alternativer for landfast forbindelse: Bjelkebru med betongdekke som skulle bæres av jernpilarer på fjell, en potongbru på nesten fem hundre meter med platespenn på endene for småbåttrafikk, en hengebru og en høybru samt kombinasjonen av en Jeté (en fylling) og en bru. I tillegg ble en tunnel på sjøbunnen drøftet, men dette var det klart dyreste alternativet.

Konsulenten som utredet saken gikk inn for potongbru. Den skulle ha en effektiv bredde på 19 meter, 13 meter kjørebane, to trikkespor og et tre meter bredt fortau på hver side. Dette var det billigste alternativet, brua krevde lite vedlikehold og eksempler fra utlandet viste at dette var en fornuftig løsning.

Medlemmene i komiteen hadde imidlertid mest sans for det nesten ti millioner dyrere alternativet, høybru. Denne så de for seg kunne  gå fra Festningsplassen over kaianlegget på Vippetangen og landfestes på odden ved Revierhavna. Komiteen understreket hvilken økonomisk betydning en bruforbindelse hadde, også med tanke på hvordan de andre øyene i fjorden kunne utnyttes. En høybru fra Festningsplassen til Hovedøya ville dessuten trekke Akershus festning inn i den nye folkeparken og gjøre den enda mer unik og tiltrekkende.

En skatt i kommunens pultérkammer

Den 25. februar 1954 ble bystyret invitert til å fatte vedtak i saken. Bystyret var enstemmige i at byen burde ha en folkepark, det samme om plasseringen på Hovedøya. Bare fem representanter stemte i mot at folkeparken skulle kombineres med tivoli og eventuelt dyrepark. Komiteen fikk dessuten mandat til å fortsette utredningen om folkepark på Hovedøya.

Det var ingen tvil om at bruspørsmålet måtte løses først. Formannskapet nedsatte derfor en egen komité som i  juni 1958 la fram sin innstilling til folkeparkkomiteen. Havnevesenets representanter i brukomiteen var i det store og hele imot en bru fordi den ville stenge for båttrafikken. Flertallet i bru-komiteen gikk likevel inn for en høybru fra festningen til Hovedøya, men da saken kom opp i folkeparkkomiteen høsten 1958, var enkelte medlemmer begynt å tvile. Finansrådmann Egil Storstein, som satt på pengesekken, hadde nemlig satt foten ned ved å antyde at en bruforbindelse til Hovedøya var av en sånn størrelsesorden at den måtte skyves ut i framtiden.

Man må gå ut fra at ordførere snakker med finansrådmenn, for i et intervju i VG i november 1958, uttalte ordfører Rolf Stranger, som også var medlem av folkeparkkomiteen, seg i samme retning, og brakte samtidig spørsmålet om å legge tivolidelen av folkeparken til Kontraskjæret.

Saken hadde fått en uventet vending. Den var "en skatt i kommunens pultérkammer", skrev Richard Holmesland i en artikkel i Morgenbladet i juli 1960. I realiteten ble saken lagt på is allerede da bystyret gikk inn for Hovedøya, mente han, fordi valget krevde bruforbindelse, noe som neppe lot seg gjennomføre "i dette århundre (…) med de store oppgaver Oslo er dynget ned i".

En ganske alminnelig park

Våren 1963 gikk det i mot en åpning av Folkeparken Hovedøya. Men som Carsten Middelthon i Aftenposten så treffende uttrykte det i slutten av mars 1963: "Som alltid når vi hører noe gledelig, viser det seg ved nærmere studium at det kleber visse forbehold og restrik-sjoner i saken. Det viser seg for eksempel at den folkepark som nu leker så sommerlig i komité-formannens sinn, er en folkepark eksklusive tivoli".

Det var denne "folkeparken" vår svenske venn møtte sommeren 1963. Lørdag den 29. juni hadde ordfører Rolf Stranger åpnet en ny båtforbindelse fra Pipervika til Hovedøya, og med det ble Hovedøya åpnet som folkepark, kunne plansjef Eyvind Strøm melde til NTB. Altså ingen åpning med brask og bram, ingen festivitas, ingen store oppslag i avisen, bare en stille markering i stil med folkeparkens innhold.

Hadde den unge svensken lest norske aviser, ville han ha sett at også nordmenn stusset over bruken av ordet "folkepark" på et sted hvor det ikke fantes et tivoli. Den allerede siterte Carsten Middelthon ropte om hjelp til å få forklart hva en folkepark var for noe: "Oss forekommer det at det så langt fra å bli noen folkepark, tvertimot synes å være tale om en park. En ganske alminnelig park i likhet med andre deilige parker hvor det heller ikke er noen karuseller, men blomster og trær og plener og stier."

Tivolitanken var likevel ikke forlatt. Tivoliet skulle bare ikke ligge på Hovedøya. Kontraskjæret var som nevnt lansert av Stranger, en tanke han nok hadde fra planer så gamle som fra 1948. Da hadde arkitektene Bernt Heiberg og Ola Mørch Sandvik foreslått stedet som folkepark og gjenskaping av gammelt Christiania-miljø. Andre gamle forslag ble hentet fram, blant annet forslaget om Tøyen, sør for Ola Narr.

Tivoli og sanering

Det mest oppsiktsvekkende, sett med dagens øyne, og det mest uttrykksfulle for datidens saneringsiver,  var forslaget om tivoli på den gamle gassverkstomta. Gassverket skulle nedlegges og det som var igjen av virksomheten skulle flyttes til Sjursøya. Idéskissen for tivoliet var lagt fram av plansjef Eyvind Strøm.

Tivoliet skulle strekke seg utover tre arealer: Gassverktomta mellom Storgata og Christian Krohgs gate inkludert Mangels-gården, Gassverktomta mellom Storgata og Torggata inkludert Ankertorget, samt et areal nord for Akerselva begrenset av Thorvald Meyers gate, Kors-gata og parkarealene langs Akerselva. Selv tivoliet skulle heves én etasje over gate-nivå, og i tre etasjer under tivoli skulle det bygges parkeringshus for 6400 biler. De tre arealene skulle bindes sammen med bruer over Hausmanns gate, Storgata og Akerselva. Mangelsgården skulle bevares i sin helhet og benyttes som et "rolig serveringssted av høy standard" der den opprinnelige renessanse-hagen skulle rekonstrueres og gi innslag av "historiens sus fra 1700--tallets Christiania". Men alt annet som var slitt og gammelt og virket skjemmende og lite fornøyelig, skulle vekk: ”Slik som arealene ligger i bysituasjonen i dag, kan det neppe sies å være noen heldig plass for tivoli (…) (men) med et sanert Vaterland og strøket fra sentrum fram til nåværende Hausmannsgate sanert, så vil situasjonen bli en helt annen. Et sanert Grünerløkka vil ytterligere styrke alternativet”.

For lettere å finansiere prosjektet, så plansjefen for seg en randbebyggelse   langs Thorvald Meyers gate og Korsgata, blant annet en høyblokk nærmest Nybrua. Randbebyggelse langs Storgata på syv etasjer ble også foreslått, men da først og fremst for å eliminere ulempen med naboskapet med Legevakta og Krohgstøtten.

Det var til slutt sykehusets umiddel-bare nærhet som styrtet planene. Man fant det ikke forsvarlig å ha et støyende og fornøyelig konsept som et tivoli så nær den rake motsetning: sykehus og legevakt. Kontraskjæret ble på sin side avskrevet fordi staten satte seg i mot ved å vise til klausuler i kontrakten fra den gangen kommunen overtok arealet.

Vakthold og fredning

Hva så med Hovedøya? Utover 1960--tallet ble det bevilget noen småsummer til å rydde opp på øya og legge til rette for det som fortsatt ble kalt en folkepark. Tyskerbrakkene, som hadde huset militære familier, ble revet, og klosterruinene restaurert. Det ble dessuten etablert et fast vakthold på øya. Det betydde dårlig-ere tider for byens løse fugler som hadde benyttet øya som sitt friområde. Den 17. juli måtte "et selskap på 7 berusede personer – bl.a. "Gråbeinsilda" – forlate øya på anmoding. Det var 3 kvinner i laget. Blant dem var en kalt "Knivstikker-Jenny", kunne Arbeiderbladet melde.

Planer om faste underholdningsaktiviteter, lekeplasser, tilrettelegging for båtsport og dyrehold i beskjedent omfang, svirret i kommuneadministrasjonen, uten at det skjedde så mye mer. Tilstrømningen til øya var heller ikke så stor som forventet, så saken om å fortsette arbeidet med folkepark på Hovedøya for å gjøre den enda mer attraktiv for byens befolkning ble tatt opp i bystyret i 1973. Et resultat av dette var blant annet bedre båtforbindelser til øya.

I 1981 ble Stadsfysikus i Oslo bedt av Miljøverndepartementet om å utarbeide et forslag til bruks- og verneplan for Hovedøya. Et forslag om vern ble avvist av Bystyret i 1986, men fem år senere ble et nytt verneforslag tiltrådt. Siden har verneforslaget vært justert, og er nå i 2006 vedtatt av regjeringen.

Til alle svensker må vi si: Skal du på Tivoli, så dra til Tusenfryd. Men vil du på en øy, der bakkekløver har blomstret siden munkenes tid, der trær og busker gror fritt, der kroppen kan dyppes i en frisk oslofjord og der historien følger med deg hvor du snur og vender deg, så reis til Hovedøya.

Kilder

Parkvesenets arkiv, serie 273A, alle merket ”Hovedøya” og eller ”Folkepark på Hovedøya”

Bystyresak nr. 42, 1954, Folkepark i Oslo

Bystyresak nr. 263, 1973, ”Utbygging av folkepark på Hovedøya”

Litteratur

Oslo byleksikon, Oslo 2000

TOBIAS 2 og 3/2006