[Oslo kommune, Byarkivet]

Parken på byens tak

Stensparken er en sjelden levning etter Christianias gamle bymark. Den er ikke blitt regulert til gater og kvartaler, slik som resten av bymarka. Dette kan vi først og fremst takke områdets beboere for. Sammen med byens parkutvalg reiste opinionen seg mannsterke hver gang planer som truet parkens eksistens ble presentert.

Av Bård Alsvik

To fotografier! Nei tre: Vi har tatt med et tredje, fra juni 2006, for å vise hvordan området ser ut i dag. Mer som en kuriositet. De to første derimot, er bærende for denne artikkelen. To typiske fotografier fra kommunens enorme fotosamling, tatt for å dokumentere, og kanskje litt for å skryte, for å vise at kommunen fikk det til.

Fotografiene fra Oslo Parkvesen må sees i sammenheng, det gir mest mening. "Før- og etterbilder"gjør det. Det første bildet er tatt i 1931, det andre i 1935. Fotografen har hatt nøyaktig samme perspektiv og muligens også brukt samme apparat, med samme objektiv, på begge to.        

Hva er det så fotografen har villet vise? Vi kan enkelt se at det har skjedd en utvikling. Som i dagens dameblader er "før-bildet" mer gustent enn "etter-bildet". Oslo-tåka driver over knausen i bakgrunnen på 1931-utgaven, og vi gjetter på at det er høst, ut fra den gående damas tjukke kåpe og vegetasjonens glissenhet. Kanskje har det regnet? Gjørma ligger i hvert fall våt og tjukk foran den lille gangveien der også to barn befinner seg på noe som likner en avlang benk.

"Etter-bildet" fra 1935 er imidlertid et sommerbilde. Sola skinner, trær og busker bærer blader og fasaden til høyre i bildet virker nymalt. Det gamle treskuret er revet, og den lille gangveien er forlenget og snirkler seg ut av bildet bak der skuret en gang sto. Midt i bildet, en fontene, flankert av hvitmalte benker og inngjerdede gressplener. Skråningen bak virker også mer kultivert, og det lille treet, nærmest i bildet, kaster en spinkel skygge over nylagt asfalt.

"Blåsen" – byens tak

Hvor er vi så? Begge bildene befinner seg i ett og samme album og er merket Stensparken. Bygningen til høyre er Stensgata 24 og den vi ser til venstre er nr. 22b. Knausen bak er byens høyeste punkt, "Blåsen" – 81 meter over havet. Midt på høyden ser vi noe stikke opp. Det er en firkantet granittsøyle, og tar vi turen dit opp i dag står den der ennå med inskripsjonen: "KRISTIANIA BYS/TRIANGUL…/STAT. STENSPARKEN". Steinen markerer en av byens trianguleringpunkter –"Station Stensparken" – fra den gang byen ble festet til kartet en gang mot slutten av 1890-åra.

"Blåsen", hvis navn stammer fra den tiden Kristianiafolk var her oppe og nøt utsikten på den da ganske så nakne og forblåste topp, er ikke bare interessant som trigonometrisk målingspunkt. Det har vært hevdet at "Blåsen" er det eneste sted i byen hvor fjellgrunnen trer fram i dagen uten inngrep fra menneskehånd – en aldri så liten sensasjon i en by som vår. Assosiasjoner til høyfjellet har den også gitt, med tilnavn som "Byfjellet" og et stykke "Jotunheimen". Sigrid Undset, som tråkket sine barnsben i området, omtaler det som "det lille fjeldet" barna var så glad i, særlig om våren, ”for da kunde de plukke harelabb og bleke bakkevioler i det snaue vissne græs, og de røde sprækkefærdige knopperne paa nypetornbuskene spiste de”. Undset forteller også om graven på ”Blåsen”. Hele den runde haugen på toppen har vært en gravhaug, og på 1870-tallet ble det funnet både skjelett og forskjellige gjenstander av jern i den.

Litteraturkritikeren og forfatteren Kristian Elster beskrev "Blåsen" som et sted for idrett og barnlig glede i Aftenposten i 1928: "Ingen som ikke bor der oppe, forstår hvor dette lille stykke friskt bevarte natur er elsket av alle og først og fremst barn i alle aldre. Det er en sjelden og henrivende tumleplass, sommer som vinter. Mangen skiløper, som senere har bragt det vidt, er begynt her, i den ypperlige bakken med hoppet over Ridderstien."

Andre kilder forteller at barn ikke hadde lov å gå alene på "Blåsen". Man hadde eksempler på at uvørne guttepjokker hadde falt ned skrenten, men vel så fryktet var det tvilsomme klientellet som brukte området som sitt friområde. Vitnesbyrd om disse finner vi fra avisene på 1920-tallet: "… et yndet tilhold for lumske eksistenser. Ingen dame av nogensomhelst alder tør legge hjemveien forbi Fagerborg kirke, efterat det er blitt mørkt … (der) lever lassisene og tilfeldige elskende par et herlig tøileløst liv blant buskene; pene små barn med gule krøller, som troskyldig leker gjemsel der om dagen, skjærer sig på flaskeskår og søler sig til i urensligheten (…)".

Korpehaugen og Nattmannshaugen

"Blåsen" er den nordligste toppen på den vel fem hundre meter lange høyderyggen som utgjør Stensparken. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg opphavet til et enda eldre navn på stedet, nemlig "Korpehaugen", som vi blant annet finner på Næsers kart fra 1868. Det er som om vi kan høre ravnenes hese skrik fra tåka der oppe, når vi ser på bildet fra 1931. Men "korpa", eller  ravnen som vi sier i dag, var fløyet lenge før 1930-tallet.

Fuglenes tilstedeværelse må nok sees i sammenheng med den sydligste haugen i Stensparken, nemlig Nattmannshaugen. I femti år ble avfallet fra byens priveter (utedoer) lagret her. Nattmannen, eller det enda skumlere navnet "rakkeren", tok seg av innholdet i byenes doer, og solgte det videre som gjødsel til større og mindre jorddyrkere etter tørking på Nattmannshaugen. En ganske lukrativ bedrift rent økonomisk, og en forløper til dagens renovasjonsvesen. Men nattmannen ga også assosiasjoner til andre tvilsomme og uverdige opp-gaver, som ingen andre enn de uverdige selv kunne ta seg av. Fra gammelt av var rakkeren svimerket i ordets rette forstand. Han hadde en tvilsom fortid og var utstøtt av samfunnet. Blant annet hadde han den nedverdigende jobben med å fjerne lik etter selvmordere og henrettede, og han avlivet hester, noe det var knyttet sterk overtro til.

Ravnene brydde seg ikke om slike ting, og nøt godt av et måltid eller to på byens avfallsplass. I 1859 ble Nattmannshaugen og Korpehaugen innlemmet i byen. En etter en ble tidligere løkker bebygget og det bymessige krøp nordover mot haugen. I 1868 var det imidlertid slutt. Gjødsla måtte fra da av plasseres utenfor bygrensa av helsemessige år-saker, og nattmannen, som renovasjonsvesen, gikk inn i historien.

Ved inngangen til 1900-tallet lå hele den lange ryggen med de to haugene i hver sin ende,  fortsatt ubenyttet. Området rundt var blitt by, med leiegårder i de regulerte gatene i øst, og villabebyggelse langs Pilestredet i vest. Nattmannen hadde vært borte fra stedet i tre tiår, men minnene om ham levde videre i stedsnavnet og i folks bevissthet, og satte nok preg på stedets omdømme.

I Marius Røhnes bok om byens parker fra 1967, finner vi en fornuftig forklaring på hvorfor Stensparken, i tillegg til St. Hanshaugen, er det eneste arealet igjen av betydning fra den gamle bymarka som Kristian 4. hadde skjenket til byens borgere. Det kuperte terrenget og den skrinne og tynne matjorda, gjorde disse områdene uskikket for løkkedrift og annen erobring. Arealene forble i offent-lig eie og ble ikke et privat spekuleringsobjekt som annen løkkemark.

Stensparken

Som følge av urbaniseringen i andre halvpart av 1800-tallet, vokste behovet for parker. Allerede fra midten av 1860-årene begynte beplantningen av St. Hanshaugen, og lenge var dette det mest populære utfartsstedet for byens borgere. Først i 1890 fulgte Stensparken etter. Nattmannshaugen og Korpehaugen ble gjerdet inn, det ble gjort planeringsarbeid, og trær og busker ble plantet. Parken fikk året etter det offisielle navnet Stensparken etter Sten gård som hadde ligget i området.

Det var byens "brændevinssamlag" som øste av sitt overskudd for å finansiere arbeidet med Stensparken. Fram til 1901 ble det gitt 44 700 kroner fra samlaget til arbeidet. Brennevinssamlagets motivasjon for sin giverglede hadde vært å forskjønne området rundt strøkets nye kirke – Fagerborg. Da dette arbeidet var unnagjort for samlagets penger, bremset arbeidet med resten av parken opp.

Langs Theresesgate og Stensgata hadde det nå blitt reist leiegårdsbebyggelse. I følge Røhne ble en for sent klar over "det misgrep det var å bygge langs disse gater". Husene ødela rett og slett utsikten for dem som søkte til parken. En innsender beskrev det slik i Aftenposten: "Huse grodde op paa flere kanter omkring denne oase, huse som vendte ansigtet høflig mot gaten, men mot Stensparken vendte de en annen side, fuld av matosende kjøkkenvinduer og triste gaardsrum."

Spørsmålet om hvordan man skulle kvitte seg med den stygge utsikten mot bakgårdene i Stensgata og Theresesgate skulle bli førende for parkens videre skjebne. På en eller annen måte ønsket man å føre opp noe nytt som var penere enn leiegårdene slik at opplevelsen av å være i parken ikke ble ødelagt. I 1911 utlyste man derfor en konkurranse for å bringe tilveie en parkplan. Arkitekt Oscar Hoff vant både første og andre premie. Vinnerutkastet skulle imidlertid vise seg å harmonere så dårlig med hva strøkets beboere hadde av forventninger til parken, at saken ble forskjøvet ut i det blå. I korte trekk foreslo Hoff en "bolig- og promenadegate" tvers gjennom parken. "Blåsen" skulle bekles med et monumentalt byggverk. Som løsning på hovedspørsmålet, å skjule de stygge bakgårdene, foreslo han en rad lave hus som skulle fungere som en randbebyggelse.     

Grønn motstand

Befolkningen protesterte, det samme gjorde parkutvalget. Første verdenskrig satte dessuten  en foreløpig stopper for videre opparbeidelse. I mellomtiden lå den nordre delen av parken som et lite tiltalende skue: "Stensparken er en skam for byen vår", skrev en forarget innsender i Aftenposten så sent som 1930. "De stygghetsinntrykk, som vi mottar hver dag vi som bor tett innpå den, går oss på nervene og gir oss onde drømmer (…)".

Strøkets beboere og den øvrige opinionen viste påny muskler da nye planer for parkens skjebne ble lansert av rådmann P. Bassøe og styret i Norges varemesse i 1928: ”Et permanent utstillingsareal for byens næringsliv i parken, restaurant, og en boulevard på utstillingsterrenget med samme bredde som Karl Johan. Tivoli, og over det hele skal en slank Merkursøyle kneise som vil ta opp konkurransen med Blåsen der det en gang kan komme et planetarium."

Protestene haglet: "Vi som hører hjemme i denne bydel vil protestere mot, at også denne oase i byens stenørken skal tas i fra oss", skrev direktør Johan Hvidsten i Dagbladet i januar 1928 da planene var blitt kjent. "Skal vår hovedstad gjøres ennå styggere", spurte Arne Giverholdt i et leserinnlegg Aftenposten 17. januar: "Alle utlendinger som kommer til Oslo synes å være enige om at vår by er en av Europas styggeste. (…) En av byens meget få grønne lunger skal tilintetgjøres. Barna fra utallige arbeider- og middelstandshjem skal miste sin eneste lekeplass og de eldre den lille park, som de er så glad i." 20. januar 1928 spør Aftenposten i en redaksjonell kommentar, om byens reguleringsmyndigheter har ”Redsel for det tomme rom" under overskriften "Horror vacui": "(…) her i byen er det nærmest som om trær, fjellknatter og åpne plasser er lagt for hat. Trær skal hugges, fjellknattene mineres vekk og de åpne plassene bebygges. En skulde virkelig tro, at det forårsaket våre byggende og regulerende autoriteter veritable smerter å se en ledig flekk uten hus."

Flere hundre møtte fram til protestmøte i Fagerborg menighetshus under ledelse av sogneprest Diesen den 22. januar 1928, og en underskriftsaksjon ble igangsatt. Sognepresten selv overleverte protesten og underskriftene til kommuneadministrasjonen noen dager senere. I kulissene jobbet også parkutvalget aktivt mot planen. Dette arbeidet, og den massive protesten fra folket, gjorde at planene ble henlagt.

Det store spørsmålet om hva man skulle gjøre med utsikten mot de uryddige bakgårdene, var imidlertid ikke løst. I 1929 børstet reguleringssjef Harald Hals støv av Hoffs plan fra 1912.  Han foreslo å bygge en rekke frittliggende lave hus helt inntil parken, samt opp-arbeidelse av en ny smal gate. Protestene haglet på nytt, og parkvesenet, med park-utvalget i spissen, parerte utspillet med å foreslå at hele senkningen ned mot Stensgata skulle beplantes. Igjen førte protestene fram. I møte 4. november 1930 opphevet reguleringsrådet enhver gateregulering over Stensparken med en indre byggelinje som forhindret boligbygging.

Ut av tåka

Tilbake til utgangspunktet – de to fotografiene. Året er 1931. Tjue år med kamp både fra beboere i strøket og fra parkutvalget hadde reddet Stensparken fra omfattende og ødeleggende inngrep. En ny tid for parken så ut til å være i emning. I 1931 lå planene ennå i tåka, men parkvesenets fotograf visste nok at noe snart måtte skje. Kanskje hadde han leserinnlegg som dette i tankene da han tok bildet: "Styggheten må vekk, der må plantes trær og blomster og fremfor alt sørges for ordentlig renhold og et effektivt vakthold. Så vil rampen fordufte, og parken kan bli et behagelig oppholdssted for skikkelige folk."

10. juli 1933 vedtok formannskapet å istandsette parkens nordre del. Mellom Stensgata 22b og 24, under "Blåsen", ble det besluttet å anlegge en fontene med elektrisk pumpe og belysning for midler gitt av Tobias Larsen og hustrus legat til byens forskjønnelse. Blåsen skulle bevares som naturpark, men for å beskytte barn og andre mot "lyssky eksistenser", ble det ryddet opp i de tetteste krattene, det ble plantet alpine stauder og busker, og atkomsten til toppen ble forbedret.

I 1935 var parkvesenet igjen på plass med fotografiapparatet. Fontenen og "det nye" Blåsen skulle dokumenteres. Vannet pumpes friskt fra fontenen og sola skinner. Det er sommer i Oslo, under byens tak!

Kilder

Parkvesenets arkiv, bokser merket ”Stensparken”

Kommunale beretninger, 1837-1886 og 1887-1911

Parkvesenets klipparkiv, utklippsbok for perioden 1926-1931

Litteratur

Ferdinand Aars, ”Fagerborg for femti år siden” i Byminner nr. 1 1960

”Fra Korpehaugen til Blåsen” i Byminner nr. 1 1960 (forfatter oppgitt med initialene ”I.S.”)

Johannes A. Dons, Stensparken og sten i parken”  i Byminner nr. 2 1979

Marius Røhne, Oslo kommunale parker og grøntanlegg 1810 -1948, Oslo 1967

TOBIAS 2 og 3/2006