Det begynte med St. Hanshaugen

Parker og beplantning var lenge ansett som en ikke-kommunal oppgave. St. Hanshaugen endret på det. Med opparbeidelsen av dette parkanlegget, som tok til i slutten av 1850-årene, gikk kommunen for første gang inn med betydelige midler. Resultatet ser vi i dag: frodig og vakker kneiser den over byens sentrum.

Av Anette Walmann

Det var ikke nødvendigvis tomtas potensial som park som inspirerte kommunens menn til å åpne pengesekken. Haugen var den goldeste og mest ufruktbare plassen i byens nærhet. I lang tid ble området benyttet som lagerplass for alskens avfall. Gjødsel fra bygårdene ble transportert til haugen av Akerbønder som lagret den her før de solgte den videre, - eller benyttet den selv. En noe makaber stemning må det ha vært ved den bratte skråningen på nordsiden av haugen. Her var det nemlig tillatt å droppe hestekadavre og skråningen fikk funksjon som massegrav. Kanskje er det dette som har gitt opphav til haugens kallenavn; "Mærrabakken" eller "Mærrahaugen". Navnet kan også komme av at haugen i noen år ble brukt som beitemark for Christiania Vognmandslaugslaugs hester og sannsynligvis også har en historie som havnehage for hester også før den tid.

Tomta ingen ville ha

En viktig grunn til at nettopp denne tomta ble valgt til å huse byens første kommunale park, var rett og slett at det var den eneste som var tilgjengelig i nærheten av byen.

St. Hanshaugen var fra 1629 en del av bymarka. Her kunne byens innbyggere slippe sine husdyr på beite, hente ved og gjerdefang. Bymarka var ment å være borgernes felles eiendom, men ble gradvis stykket opp i løkker, tildelt bygårder ut fra gårdens størrelse og etter hvert annektert av privatpersoner. Bare St. Hanshaugen og Nattmannshaugen ble igjen. Mangelen på dyrkbar jord gjorde disse områdene lite attraktive som løkkeeiendommer. Det må snarere kalles flaks enn god byplanlegging at vi har fått den St. Hanshaugen vi kjenner i dag.

Kommunens kart over Christiania by og dens marker fra 1794/95 viser høydedraget vi i dag kaller St. Hanshaugen omgitt av løkker på alle kanter. Det offisielle navnet på den tiden var Aggers Bakken. Det skulle gå enda noen år før byen spiste seg oppover Akerdalen mot det som skulle bli St. Hanshaugen. Ettersom byen bredte seg og bebyggelsen ble tettere, våknet tanken om å bevare stykker av den "frie natur" til avkobling og rekreasjon for byens befolkning.

Skrækindjagende orgier rundt bålet!

På Christian Heinrich Groschs kart fra 1837 har haugen byttet navn fra Aggers Bakken til St. Hans Høien. Navnet ble tatt i bruk på begynnelsen av 1800-tallet, da byens borgere begynte å feire St. Hans der. Banksjef og bystyremedlem Fritz Heinrich Frølich skildret feiringene på følgende måte:"Hver sankthansaften huset Haugen nemlig ligefrem historiske aftner. Til denne "helg" blev der dagene forud slebt sammen kvist, gamle baade og tjæretønder til Sankthansbaalet som dannet indledningen til en skrækindjagende orgie natten gjennem. Det vilde leven kunde høres langveis fra. Drik og svir med blodige pander hørte til. Det kunde gjelde livet at gaa did op den nat."

Om minnet om feiringene har endret seg i tidens løp, vites ikke sikkert. Feiringene skal etter hvert ha gått over i mer kultiverte former da også byens såkalte gode borgerskap begynte å trekke til haugen på årets lyseste natt. Frølich var av de som tidlig så hvilket potensial St. Hanshaugen hadde.

Kommunen engasjerer seg

En lattersalve var hva F. H. Frølich ble møtt med da han for formannskapet omkring midten av 1800-tallet hevdet at "den herlige plet maatte bevares som et felleseie for byen i sin helhed og i dette øiemed beplantes". Det forteller Torbjørn Frølich i boka om Frølich og hans samtid. F. H. Frølich argumenterte for at stedet på denne måten kunne bli et fristed og et hvilested blant annet for byens arbeidsfolk "som her kunde have anledning til at tilbringe nogle stille timer i naturen".

Kommunen hadde på den tid begynt å fatte interesse for tomta, og det pågikk lange diskusjoner om hva man skulle foreta seg med den. Gjødselopplaget ble forbudt, i alle fall inntil det var ordnet med en fast avgift til bykassa. Forskjellige planer verserte, og det var flere enn kommunen som hadde kastet sitt blikk på tomta. Et forslag gikk ut på å etablere en arbeiderkoloni med tomter på ½ mål hvor det skulle oppføres hus med stue, kammer og kjøkken. Byens håndverkere så området som en mulighet til å få større plass til sine bedrifter og tilbød å kjøpe haugen for 7000 spesiedaler. I følge Torbjørn Frølich skal også en privat byggespekulant ha tilbudt å kjøpe haugen for 14 000 spesiedaler.

Det ble nedsatt først én komité, så én til. Den første, bestående av Frølich, garver Schou, grosserer Tostrup og kjøpmann Thor Olsen, gikk i 1851 inn for salg av eiendommen, enten under ett eller i parseller. Salg under ett ble det ingen ting av, derimot ble det i 1854 solgt en parsell til byskriver Rye. Den første komiteen ble oppløst og en ny, bestående av Frølich, kjøpmann O. M. Hauge og kaptein Georg Ræder, ble nedsatt. I innstillingen fra denne komiteen var tonen en annen.

Parken blir til

Komiteen la fram sin innstilling på formannskapsmøte 25. november 1854. Den gikk inn for at "Den Del af St. Hans-hougen, der ligger paa vestre side af Gedemyrsveien, besørges indhegnet og beplantet med Trær m.m." Til dette formål "ansöges aller underdanigst om at (...600 Spd...) blive naadigst bevilget udbetalt(?) Af Byens Auktionsfond". Forslaget vakte blandede reaksjoner i formannskapet. Parktilhengerne argumenterte blant annet med at inntektene de ville få ved å selge området neppe ville bli store. Med en by som vokste i raskt tempo til alle sider, ville det dessuten snart være bruk for "disponible reserver". Etter lange diskusjoner ble forslaget om å inngjerde og beplante St. Hanshaugen vedtatt med åtte mot fire stemmer. Med dette vedtaket startet St. Hanshaugens historie som park. 600 spesiedaler ble bevilget i kongelig resolusjon av 26. mai 1855, men ble ikke utbetalt før i 1861.

Å forvandle et goldt og nakent berg til en frodig park, var ikke gjort i en håndvending. Tross vedtaket om at St. Hanshaugen skulle beplantes, trakk det ut før noe skjedde. Frølich var en utålmodig herre, og tok etter hvert spaden i egen hånd. For egen regning plantet han, sammen med sin sønn gartner Fritz Frølich, en rekke trær på haugen. Trærne hentet han fra utlandet. Fra og med 1857 og utover gikk også kommunen inn med midler. For første gang var beplantningsarbeider en egen post på Bykassens budsjetter. Mesteparten av disse midlene gikk til arbeider på St. Hanshaugen. Også Selskabet for Christiania Byes Vel spyttet inn betydelige midler. I 1865 tok selskapet på seg ansvar for å parklegge St. Hanshaugen og plantet 1275 trær der. Kommunens nye satsing på beplantningsarbeider ga seg utslag i at det i 1870 ble oppført et kommunalt veksthus der. Tilgangen på plantemateriale hadde lenge vært et tilbakevennende problem, og dette bedret seg nå betraktelig.

Konturene av en park begynte nå å tegne seg, men det var allikevel en lang vei å gå før haugen kunne kalles en representativ park. Det måtte et vannreservoar til før man kunne gå i gang med parklegging i stor stil.

Byens beste utsikt

Oppføringen av vannreservoaret tok til i 1872. Tre år etter, i 1875, sto reservoaret ferdig. Med sine 83 meter over havet, var det et såkalt høydereservoar, bygget etter mønster fra hva man hadde sett i utlandet. Vannreserervoaret ble bygget for å løse et vannforsyningsproblem som hadde utviklet seg på vestkanten. Høyt vannforbruk og begrenset lednings-kapasitet hadde ført til at enkelte hus på denne kanten av byen bare kunne tappe vann om natten.

For å holde tilsyn med reservoaret, ble det utnevnt en oppsynsmann. Det ble bygget en to etasjes bygning over bassenget, hvor annen etasje var innredet til leilighet for oppsynsmannen. Herfra må han ha hatt et fantastisk overblikk over fjorden, byen, jordene og åsene som omga den. De kommunale beretninger forteller at bygningen "Paa Grund af den Smukke Udsigt, som fra dette Sted haves over hele Christianiadalen ( ble) forsynet med Altaner og et 14 m høit Taarn".

Tårnets spir var godt synlig fra store deler av byen og omlandet. Ved hjelp av et enkelt system med en svart trekant og firkant, ble værvarselet brakt ut til befolkningen i omegnen. Trekant alene varslet pent vær, trekant over firkant utrykt vær, firkant alene regnvær, og firkant over trekant oppklarnende vær.

Med opprettelsen av vannreser-voaret ble det også anlagt et vannledningsnett over haugen. Ledningsnettet gjorde vanning av plenene og beplantningene til en enkel operasjon, og forutsetningene var nå tilstede for en planmessig og omfattende opparbeidelse av parken. Store mengder matjord ble tilført for å gjøre beplantning mulig, haugen ble planert, det ble anlagt veier og plasser, det ble sådd og plantet.

Parken utvides

Det tidlige parkanlegget på St. Hanshaugen omfattet et langt mer begrenset område enn dagens parkanlegg. Langs østsiden og sørsiden av høyden lå det i 1880-årene fortsatt private løkke-eiendommer. Etter hvert som anledningen bød seg kjøpte kommunen de tilliggende eiendommene. I bystyresak 20 i 1884 vedrørende kjøp av A. Christensens løkke ved Ullevålsveien, går det fram at det ikke først og fremst var parkens behov for utvidelse som fikk kommunen til å gå til det skrittet. Hovedargumentet var et ønske om å bevare parken "mod en Bebyggelse af mindre ønskelig Natur i dens umiddelbare Naboskap". Det ble sett på som en velferdssak for kommunen å skjerme "den af Almen-heden i det Hele taget og ikke mindst af den fattigere Befolkning mer og mere yndede, vakre Park, som er anlagt paa St. Hanshaugen", mot skjemmende bebyggelse.

Ikke før i 1909 var arronderingen av St. Hanshaugen som park brakt i havn. Parkanlegget omfattet fra da av hele arealet mellom Ullevålsveien, Colletts gate og Geitmyrsveien. Det hadde da gått 45 år siden vedtaket i formannskapet om å beplante haugen.

På de nyervervede områdene på syd- og østsiden ble parken anlagt i engelsk landskapsstil som skulle skape stor oppmerksomhet både i inn- og utland.

St. Hanshaugen: en attraksjon!

Utsikten var lenge St. Hanshaugens største attraksjon. Før trebestanden vokste seg tett og høy, og mens byens tett-bebyggelse enda holdt seg på avstand, hadde man et "herlig rundskue" også fra de lavereliggende områder av parken.

I skråningen mot Ullevålsveien og Colletts gate ble restaurantanlegget Hasselbakken oppført 1890. Anlegget viste seg snart å være for lite og ble utvidet allerede i 1896. Arkitekten bak de to trebygningene i dragestil var Holm Munthe. Restauratør Bentzens kjøkken var, sammen med utsikten, et effektivt trekkplaster, både på byens befolkning og utenbysboende.

Besøksprotokollen, som er bevart i Stadsingeniørens arkiv, viser at parken allerede på 1870-tallet trakk til seg besøk-ende fra inn- og utland. Bare i dagene 25. og 26. juni 1878 kom det besøkende fra Kristiania, Holmestrand, Larvik, Bergen, Romsdalen og Tromsø, samt fra Gøteborg, Hull, Sheffield, Skottland og Amerika.

Carl Just har i St. Hallvard fra 1974 skrevet ned sine minner om Kristiania da han var gutt. Han beskriver St. Hanshaugen på begynnelsen av 1900-tallet som et virkelig eldorado for byens borgere. Foran den nederste restaurantbygningen var det en rotunde for friluftsservering "hvor et fortrinlig lite strykeorkester sitter i en paviljong og spiller populær musikk. På hvert bord ligger en trykt fortegnelse over orkesterets repertoar. Gjestene kan bestille hva de ønsker å høre. Gang på gang henger kapellmesteren ut skiltet hvor det står: På Opfordring." I tillegg til musikkpaviljongen i tilknytning til restauranten, lå det fra 1883, en stor musikkpaviljong på St. Hanshaugens festplass.

Den øvre restaurantbygningen, Hasselbakken, brant ned i 1936. Allerede før dette forelå det imidlertid forslag fra parkvesenet om å fjerne de gamle restaurantbygningene. Ettersom tettbebyggelsen langs parken og trærne spiste stadig mer av den vakre utsikten, begynte besøkstallet å svikte. I følge Marius Røhne førte dette beklagelige forhold til at "parken og dermed også restauranten fra å være et sentrum for byfolkets og tilreisendes friluftsliv gikk over til – utenom konsertdagene – alene å bli en park for strøkets beboere". Den gjenværende restaurantbygningen ble solgt ved auksjon og flyttet til Fåberg ved Lillehammer. Dagens friluftsrestaurant ble oppført i 1938 og var ment å være av midlertidig karakter inntil man fikk oppført en restaurant på høyden over vannreservoaret. Slik skulle besøkende ved restauranten igjen kunne nyte et bedre måltid i kombinasjon med vakker utsikt.

Byens kjæledegger

Til forlystelse for barna ble det anlagt et hus til dyr ved siden av det nå nedlagte gartneriet. Her fantes apekatter, ørner, påfugler og rever. I en grotte i skråningen på nordsiden fantes i tillegg noe så eksotisk som to bjørnunger. Her kunne, som det er beskrevet i Aftenposten i august 1918 "den tilreisende ferieskare af nysgjerrige skolebarn (…) faa dyreillustrationerne fra naturhistorien ombyttet med levende billeder". De to bjørnene var i mange år en populær severdighet, og vemodet var stort da det, etter protester fra dyrevernere, ble bestemt å skyte dyrene.

5. desember 1918 hadde Morgenposten følgende å melde: "Et vemodig Budskap. Bjørnene på St. Hanshaugen er ikke mere. Og ikke Rævene heller. Klokken 7 igaarmorges indfandt der sig nemlig et Par Skyttere, som med velrettede Skud sendte saavel Bjørnene som Rævene over i de evige Jagtmarker. Aperne har allerede forlængst vandret samme Vei. Dyrebeskyttelsesforeningen tok sig av dem og gav dem en smertefri Avløsning."

Etter at bjørnene ble avlivet ble bjørneburet omdannet til lysthus. Aften-posten beskrev i 1920 lysthuset som et sted hvor mødre "kunne sidde i skygge og have overblik over sine paa solplænerne udenfor legende barn." Det ble i grotten også anbragt "smaaborde for at gjøre det riktig bekvemt for mødrene, ifald de vil tage sysager med sig og nytte opholdet i grotten til at udbedre forskjellige beklædnings-gjenstande, strikke strømper eller foretage sig lignende nyttig".

Utsikten fra St. Hanshaugen er kanskje ikke like betagende som før, og dyrelivet heller ikke fullt så eksotisk. Men fortsatt føles det som et pusterom fra byens travelhet å komme opp på høyden og ta en pause i skyggen av de vakre løvtrærne. St. Hanshaugens ry som en yndet og vakker park lever i beste velgående.

Kilder

Christiania formannskap, forhandlingsprotokoll 17/10 1848-22/12 1852 (nr. 12)

Christiania formannskap, forhandlingsprotokoll 4/1 1853-22/12 1856 (nr. 13)

Avisutklipp fra arkivet etter Parkvesenet

Christiania kommunale Aktstykker 1884, 1, Representantskabs-Forhandlinger

Parkvesenet, serie Da stk 1-3

Litteratur

Ernst Bjerknes: Med ski, velosiped og skissebok (1943)

Alf Collett: Gamle Christiania-billeder (Christiania 1893)

Grethe Flood: St. Hanshaugen: Ingenmannsland som ble folkepark, fra Tobias 2/94

Torbjørn Frölich: F. H. Frölich og hans samtid II (1915)

Tor Are Johansen: Under byens gater, Oslos vann- og avløpshistorie (2001)

Carl Just: Kristiania da jeg var gutt, fra St. Hallvard 1. hefte, 52. årgang, Oslo 1974

Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grøntanlegg 1810-1948 (1967)

Kristianias historie bd. V (Oslo 1928)

Oslo bys historie bd. 4 (1990)

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Norsk biografisk leksikon bd. IV (1916)

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune 1837-1886, 1892

Beretning om Kristiania Kommune 1887-1911, 1914

TOBIAS 2 og 3/2006