Matauk i park og parseller

Da krigen startet i 1940 var Parkvesenet raske til å legge om virksomheten. Parker, forhager, idrettsplasser og andre grønne lapper ble på kort tid gjort om til parseller og gigantiske kålrot- og potetåkre. Prydvekster vek for nyttevekster og byens borgere la ned stor innsats i grønnsaksdyrkingen.

Av Anne Marit Noraker

Under krigen var tilgangen på mat knapp, selv om myndighetene regulerte og rasjonerte varetilgangen og vi etter hvert fikk hjelp fra nabolandene.

Ett av de nye ordene som hørte okku-pasjonstiden til, var "matauk". Det gjaldt å sørge for middagen selv. Slik var det også i hovedstaden. Aldri har det vel blitt plukket mer bær og sopp i marka, og aldri var det vel flere villagriser og kaniner i Oslos bakgårder, hager, balkonger, kjellere, uthus og badekar.

Men det var kålrot og poteter som mer enn noe annet drøyde de knappe rasjonene av brød og andre varer. Dette var mat som fylte opp i magene, selv til fro-kost. Uten poteten, hadde hungersnøden brutt ut i Norge, skriver Guri Hjeltnes i boken "Hverdagsliv i krig".

Våronn i hovedstaden

De første krigsårene var det Parkvesenet som tok ansvar for å forberede og gjennomføre oppdyrkingen "på alle de områder som kommunen eier, som er ledige og som egner seg for det".

Parkvesenet kom raskt på banen etter Oslos kapitulasjon i april 1940, og opprettet et utvalg med daværende varaordfører Rolf Stranger som formann og plansjef Eyvind Strøm som praktisk leder. Man fryktet hungersnød, og det hastet med å få settepoteter og frø i jorden. På rekordtid organiserte og iverksatte Kriseutvalget et veldig apparat. Blant oppgavene var å bestemme hvilke områder som egnet seg og skulle benyttes til jordbruk, klargjøre jorden til dyrking, få tak i enorme mengder av settepoteter og gjødsel og skaffe nok arbeidsfolk, redskap og maskiner. Gartneriet og planteskolen på Sogn la om produksjonen fra pryd- til nyttevekster, og etter hvert tok også Parkvesenet over ansvaret for store deler av kommunens frøproduksjon.

Kommunale parker, idrettsplasser, skolegårder, barnehjems-, gamlehjems- og sykehushager og forhager til kommunens boligkomplekser, ble pløyd opp til såkalt "matnyttig produksjon". Det var små og store enheter spredt over et større område helt fra Ingierstrand til Fornebu, og mye av jorden hadde behov for drenering.

At mange av parkene ble gjort om til grønnsaksåkre, skjedde på tross av at Parkvesenet tidlig ytret ønske om ikke "å skade parkene ytterligere" med nyttevekstproduksjon, jf. brev til teknisk rådmann våren 1940. Dette ble begrunnet med at parkene allerede var blitt betydelig redusert i størrelse fordi det var gravd ut beskyttelsesgraver der. Man argumenterte også med at parkene ikke egnet seg særlig godt til jordbruk, med unntak av de største parkene som hadde større åpne flater.

Det var også en del private som tilbød kommunen å leie grunn til dyrking. De fleste tilbød gratis leie, og slik var det at Tøyenparken og golfbanen på Bogstad ble potetland for Oslo kommune. I tillegg kom alle kommunens jordeiendommer som ble dyrket av kommunale forpakt-ere. Kommunen hadde forkjøpsrett til all avling derfra, og bestemte også prisen.

I 1943 ble ansvaret for den kommunale matauken overtatt av Teknisk rådmanns nyopprettede jordbrukskontor. Dette ble ledet av Steen Berner. Idrettsvesenet, som visstnok hadde mindre å gjøre enn før, fikk i oppgave å bistå det nye kontoret.

"Samkjensle" i dyrkingsfeltet

Forsyningsmyndighetene påla Oslo og Aker å skaffe 25 000 tonn poteter og 2000 tonn kålrot hver sesong. Det var ikke mulig å få tak i så store kvanta, uten å sette i gang med egen jordbruksproduksjon på de største og best egnede områdene. I tillegg til poteter, kålrot og frø, dyrket kommunen i perioder grønnkål og rosenkål som skulle "tjene til å avhjelpe vitaminknappheten", kan vi lese i et brev fra 30. januar 1941 fra Parkvesenet til Teknisk rådmann.

Fellesdyrkingen var ment å skulle komme alle byens borgere "likt til nytte", og ble i begynnelsen organisert som et gedigent dugnadsarbeid. I et brev fra Nyttevekstutvalget (det senere Potetutvalget) til byens innbyggere i mai 1940, leser vi at byens innbyggere ble oppfordret til å delta som frivillig arbeidshjelp i arbeidet med setting av poteter. Avisene var med å ildne opp til dugnadsånd og fremtidsoptimisme.

Alle som ville være med ble oppfordret til å være kledd i beksømstøvler og arbeidsklær som passet til landbruksarbeid. Potetsetterne ble også bedt om å ta med hver sin bøtte til bruk under arbeidet, nistepakke, samt håndkle og såpe i tilfelle muligheten til en håndvask bød seg. Frivillige meldte seg på – og særlig kvinner og "tilårskomne menn". Skoleklasser gjorde også en god innsats. Man hadde også håpet at ungdom fra foreninger og idrettslag ville strømme til, men derfra kom det færre enn ventet.

Avisene gir også menn generelt på pukkelen for manglende innsats. I mai 1940 kunne man for eksempel lese følgende i Aftenposten: "Det tjener ikke byens menn til ære at det fortinsvis er kvinnene som hittil har meldt sig til den kommunale potetsetting. Det tjener dem heller ikke til ære at det stod flokkevis av menn i alle aldre langs rekkverker og på gatehjørner og politiserte i formiddag, mens bestyrer Larsen i Nyttevekstkontoret satt og ventet på at de skulde la sig registrere til en dags jordarbeide eller to."

Tilstrømningen var stor i begynnelsen, men den fortok seg raskt. Parkvesenet fant i en rapport til Teknisk rådmann av 5. juli 1940 derfor grunn til å nevne "Vålerenga idrettsforening og Kvinnelig Roklubb som gode eksempler på god vilje og godt frammøte". Og de satte opp plakater hvor de oppfordret til å vise "samkjensle og vern om (dyrkings)feltet".

Mangelen på arbeidsfolk førte til at de forsorgsunderstøttede – sommeren og høsten 1940 – ble beordret til arbeid i potetparsellene. Lot de være å møte uten god grunn, risikerte de å miste støtten til mat. I arkivet etter Parkvesenet ligger lange oversikter over hvem som møtte av disse datidens sosialklienter. Navn og antall arbeidstimer er ført opp. Var det noe å anmerke, er også dét tatt med. Til en del navn er det notert at denne var "villig og dyktig", "flink og grei" eller tilsvarende. Andre er blitt karakterisert som misfornøyde, vanskelige eller som bråkmakere som ødelegger for andre. Drakk noen øl i arbeidstiden, ble også det bemerket.

Også de neste krigsårene hjalp skole-barn og frivillige til med dyrkingsarbeidet. Fanger fra Botsfengselet gjorde også en betydelig innsats. I tillegg ble det benyttet en del innleid hjelp. Ansatte i Idrettsvesenet og Parkvesenet ble også beordret til å delta i innhøstingen og i arbeidet med å lagre grønnsakene.

I 1940 var det til sammen rundt tusen mål fordelt på 35 dyrkingsfelt som ble benyttet i Oslo kommunes fellesdyrking. I tillegg kom ytterligere tusen mål som kommunen forpaktet bort. Felles-dyrkingen foregikk ved Ankerbrua, ved Tøyen, ved Hedemarksgata, i Vålerenga park, på Etterstad, på Nordre Åsen, på begge sider av Christian Michelsens gate, i Torshovdalen, i Sannergaten 14, i Torshovparken, på Bjølsen og i Bjølsen-parken, på Tåsen og ved Bogstad. Det første krigsåret gikk det med 240 tonn settepoteter til kommunens fellesdyrking og forpaktere.

Dårlige værforhold og mangel på arbeidskraft var med å medvirke til at deler av 1940-avlingen ble ødelagt fordi avlingen ikke kom i hus i tide. Blant annet som følge av dette reduserte kommunen fellesdyrkingen til i underkant av 350 mål det påfølgende året, fordelt på fire større områder på Smestad, Geitmyra, Sannerud ved Grorud og golfbanen på Bogstad. De neste årene ble fellesdyrk-ingen ytterligere redusert, og mot slutten av krigen var det bare sytti mål som ble dyrket av kommunen.

En del av avlingene fra den kommunale fellesdyrkingen gikk til Ullevål syke-hus. Mye ble brukt som settepoteter til parsellene. Alt fra nyttevekstdyrkingen som ikke egnet seg som menneskeføde, ble solgt som grisefôr. Også gresset etter plenklippingen ble brukt til dyremat.

Parsellenes tid

Byens innbyggere dyrket også nytte-vekster selv. Hadde man ikke egen hage, var det mange som lånte eller leide grunn av kommunen, av staten eller av privatpersoner.

Med unntak av områdene kommunen benyttet til fellesdyrking, ble all jord som ble disponert av Parkvesenet og senere Jordbrukskontoret delt ut til parseller. Parsellene kunne leies av "hjemstavnsberettigede barnerike familier", leieboergrupper eller bedrifter, i begynnelsen gratis. Parsellstørrelsen var i 1940 på 250 kvadratmeter, og ble utover krigsårene redusert til først 200 og senere 150 kvadratmeter.

Slik var det at potetrendene overtok for plener og prydvekster i Frognerparken, Skarpsnoparken, Stensparken, Gråbeinsletta, på flere gressbaner og idrettsplasser, jorder og friområder på Etterstad, Nordre Åsen, Iladalen, Sandaker og Ekeberg. Grønne lapper og skråninger langs trikkeskinner, ved stasjonsområder, daghjem, kirker og skoler, ble også benyttet. Områder som det første krigsåret ble brukt til kommunens fellesdyrking, ble fra 1941 lagt ut til parseller.

Parkvesenet fordelte parseller, gjødslet og gjorde jorden klar for setting, og de delte ut eller solgte settepoteter, planter og frø. Fra 1941 fikk arbeids-ledige familieforsørgere fortrinnsrett til parsellene og de fikk også settepoteter og opparbeiding av jorda gratis. Andre måtte betale leie for dette, iallfall der det var mulig å benytte maskiner. I 1942 var det fire tusen Oslo-familier som "på denne billige og lærerike måte (…) skaffet seg poteter og grønnsaker til vinterforsyningen", i følge Jordbukskontorets driftsberetning for 1942.

Ansatte ved Ullevål sykehus gjorde om femti mål plen utenfor sykehuset til potet- og kålrotåker.

I tillegg til poteter og kålrot, dyrket folk også gulrøtter, tomater, blomkål, agurker, spisskål, purre, vinterkål, snitte- og aspargesbønner. - Og tobakk. Dét var en annen nødvendighetsvare som det var populært å dyrke, riktignok ikke fullt så matnyttig sett med dagens øyne. Regnet etter antall voksne menn i familien, fastsatte forsyningsmyndighetene regler for hvor stort område familiene kunne benytte til tobakksdyrking. Tobakk var en godt betalt vare på svartebørs-markedet, og uten en slik lovregulering, var myndighetene redd at knappheten på mat ville bli enda større.

Parselleierne gikk nattevakt når potetene ble modne ut på høsten, for at ikke åkrene skulle bli plyndret av grønnsakstyver. Og kommunens menn førte kontroll med at parsellene ble godt skjøttet. Ble de ikke det, fikk andre overta bruksretten til det dyrebare jordstykket.

Da krigen tok slutt, fikk prydvekstene en ny vår. Det var ingen liten jobb Parkvesenet utførte da de gjorde om alt potetlandet til park igjen.

Kilder

Saksarkivet etter Teknisk rådmann, 1941-45, boks 651 og 652

Saksarkivet etter Park- og idrettsvesenet, 1940-42, boks Da0020 og Da0021

Parkvesenets samling av avisutklipp fra 1940

Litteratur

Guri Hjeltnes Hverdagsliv i krig, Oslo 1986

Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grøntanlegg 1810-1948

TOBIAS 2 og 3/2006