![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Oslos byparker
Parkene utgjør sammen med hager, kirkegårder, veibeplantning og alleer byens grøntområder. I tillegg kommer friområdene utenfor bykjernen. Først var parkene en pryd og en luksus, et bilde man ønsket å gi av byen. Men etter som byen vokste og ble tettere, og industrialiseringen skjøt fart, ble parkene sett på som en nødvendighet. Av Øystein Eike Oslo har ingen Central Park, Hyde Park eller Tiergarten. Men byens mer beskjedne parker, blir høyt verdsatt. De brukes året rundt, og på varme sommerdager strømmer tusenvis til parkene for å grille, slikke sol, spille løkkefotball og volleyball. Parkene rommer en hel verden av aktiviteter, organiserte eller uorganiserte. Forskjønnelse og rekreasjon har vært målet for utviklingen av parkene, en smak av natur midt i betong og murstein. De tidligste parkene I dag er en park først og fremst et grøntområde eid, opparbeidet og vedlikeholdt av det offentlige. Da Christiania fikk sine første parker, var imidlertid ikke parkarbeid et offentlig anliggende. Utgangspunktet for parkene var de private hagene; noen i velordnet renessansestil, noen i en mer pompøs barokkstil, og andre igjen i en friere engelsk landskapsstil. Det var først og fremst byens velstående borgere som fikk nyte godt av dem, men noen hager var på slutten av 1700tallet åpne for offentligheten. Ved Paleet, nede ved dagens sentralbanestasjon, lå Bernt Ankers paléhage. Den var åpen for publikum. Det samme var en hage ved Munkedammen. På Akershus festning ble Kanonparken anlagt i 1770årene, en park som er der fremdeles. Først i 180506 fikk byen sin første bypark. Det var Grønningen, også kalt Esplanaden. Den ligger der fremdeles, selv om Børsen ble bygget midt i parken i 1826. Vi kjenner den i dag som Børshagen. Det ble plantet over tre hundre lindetrær på det som da var en fylling over et tidligere basseng. Parken forfalt, men i 1812 tok Selskabet for Christiania Byes vel, senere Oslo bys vel, et initiativ til istandsettelse. Det markerer innledningen på selskapets arbeid for parkopparbeidelse og beplantning i byen. Samtidig er det også starten på et borgerlig engasjement for parksaken. Området rundt festningen ble et populært promenadestrøk etter at det ble opparbeidet. Langs innfartsveiene til byen ble det plantet trær. Selskapet anla blant annet i 1830årene alleer på begge sider av Storgata, ved Nybrua, og også videre opp i Trondheimsveien til botanisk hage. Det overtok ansvaret for Krohgstøtten, ved vestenden av Nybrua. Kommunen lot selskapet overta området rundt Krohgstøtten også, slik at området mellom daværende Mangelsgården i Storgata (Prinds Christian Augusts Minde) og botanisk hage var innrammet av en allé, og med et beplantet område rundt Krohgstøtten. Ressursene til selskapet var ikke tilstrekkelige til å råde bot på slitasjen og hærverket på beplantningen, slik at det forfalt utover på 1840tallet. I 1853 tok kommunen området ved Krohgstøtten tilbake, og flyttet byens sykehus dit. Mer planmessige og varige var statens parkanlegg i Christiania. Slottsparken ble anlagt fra 1838, trolig som et samarbeid mellom slottets arkitekt Linstow, og slottsgartneren Martin Mortensen. Sistnevnte hadde også bidratt til beplantningen ved Nybrua. Studenterlunden ble etter hvert navnet på området foran universitetet. Og like ved ble området foran Stortinget anlagt som park. Sammen med bygningene som huset hovedstadsinstitusjonene, ble parkene opparbeidet for å gi byen et snev av monumentalt preg. Som hovedstad måtte den være representativ. Det var et motiv som også preget byens borgere og politikere i økende grad, i tillegg til et generelt ønske om å fremstå som en pen by. En svulmende by Landet opplevde en rivende økonomisk, politisk og sosial utvikling på 1800tallet. Det var fremfor alt hovedstaden som bar preg av forandringene. Byen vokste voldsomt. I 1815 bodde det rundt ti tusen mennesker i Christiania. Seksti år senere bodde det ca 75 000, og i 1900 var befolkningstallet etter byutvidelser og tilflytting kommet opp i nesten 230 000. Byen var blitt trang. Løkkene ble hurtig oppspist av industri og boliger. Bygårdene ble høyere, og tåken og røyken lå tungt over byen i store deler av året. Kommunen begynte å befatte seg med beplantningen fra 1857, da den bevilget mindre midler til formålet. Etter hvert overtok kommunen selv beplantningsarbeidet. Ansvaret lå under veivesenet. Slottsgartneren, først Morten Mortensen, og senere Carl Kaiser, ble leid inn som faglig konsulent. Fra 1875 var et beplantningsvesen etablert, under ingeniørvesenet. Det ble ansatt en gartner, men han hadde bare praktiske oppgaver, mens det faglige ansvaret lå hos stadsingeniøren med konsulentbistand fra slottsgartneren. I andre halvdel av 1800tallet og begynnelsen av 1900tallet, ble det anlagt en rekke parker. Noen av dem er av våre mest brukte den dag i dag. Det var Kampen park, Stensparken, Olaf Ryes plass og Vålerenga park. Birkelunden ble anlagt midt i Thorvald Meyers Grünerløkka, som et pusterom i den folkerike arbeiderbydelen. I 1882 ga Meyer Birkelunden til kommunen. Det største og viktigste anlegget var St. Hanshaugen. Beplantningen begynte for alvor i 1865, og det var Selskabet for Christiania Byes Vel som sto for den. Kommunen overtok selv etter hvert, og anla bassenget på toppen i 187275. Parken ble utvidet flere ganger, etter oppkjøp av deler av eiendommene rundt, og i 1909 hadde den fått sin nåværende størrelse. Kommunens kjøp og opparbeidelse av eiendommer i byen til parkformål, skyldtes et økende behov og en erkjennelse av at bymiljøet var ubehagelig og alt annet enn helsefremmende. Byen var blitt trangbodd, luften var forurenset av fyring, kloakkhåndteringen var ikke kommet under ordnede forhold, og tåken lå ofte som et lokk over byen. Denne erkjennelsen kommer tydelig til uttrykk da bystyret besluttet å kjøpe Ekebergområdet av konsul Ludvig Meyer i 1881. Som naturpark og idrettsplass faller saken utenfor et tema som begrenser seg til byparker, men kommunens motiver bak kjøpet forteller en del om tankegangen bak parkpolitikken. Stadsingeniøren var ivrig tilhenger av å kjøpe Ekeberg. Området var lite bebygd eller brukt til jordbruk, og folk øst i byen brukte det allerede som utfluktssted, påpekte han. Om bymiljøet uttalte Magistraten at "Her som i andre store Byer maa den talrigere Del af Befolkningen nøies med indskrænkede og ofte usunde Boliger, hvor den ved en stor Bys Uddunstninger inficerede Luft bliver end yderligere forværret paa Grund af Bebyggelsens Beskaffenhed og mange Menneskers Sammenstuvning i et trangt Rum, og kun de færreste have Anledning til at udføre sit daglige Arbeide i fri Luft." Parksituasjonen ble beskrevet slik: "Christiania er ikke rigt udstyret i Henseende til offentlige Pladse eller Parkanlæg; inden den bebyggede By findes ingen større aabne Pladse med Undtagelse af Slotsparken, som dog lidet søges af den ubemidlede Befolkning. Af større Anlæg udenfor byen eller i dens Udkanter eier Byen kun eet, nemlig St. Hanshougen, som endnu er ungt, ikke har stort Omfang og ifølge hele sin Plan mere er beregnet paa at tjene som et Maal for Spadsertur end som Udfluktsted." Det kommunale virkeområdet var på denne tiden i ferd med å utvides voldsomt. Tilrettelegging av rekreasjonsmuligheter, særlig for de mindre velstående, ble også en kommunal oppgave. Parksaken var blitt kommunal, og parkpolitikken hadde et sosialt motiv. Magistraten erklærte at det var en "vigtig kommunal Opgave at tilveibringe offentlige Anlæg, hvor Byens Befolkning i den gunstige Aarstid kan søge hen for at nyde frisk Luft og finde Adspredelse i en smuk Natur". Parkpolitikk som folkeoppdragelse I 1916 ble parkvesenet opprettet som egen etat. Marius Røhne ble ansatt som bygartner, som etatens leder ble kalt. Han var utdannet landskapsarkitekt, den første i Norge. Røhne gikk i gang med arbeidet med ganske bestemte og uttalte ideer. Hans dom over tidligere tiders parkpolitikk var ikke nådig. Kommunen hadde vært uinteressert og passiv. Den hadde latt alle muligheter til å beholde vakre grøntområder i byen gå til spille. Når kommunen først hadde tatt et ansvar for parkene, hadde det blitt for puslete. Til overmål ble arbeidet ledet av folk uten faglig kompetanse. Etableringen av parkvesenet med Røhne i spissen, markerte et gjennombrudd for parksaken. Både fra USA og fra kontinentet kom det nye ideer om hvordan parker burde anlegges, og hvordan de kunne brukes som sosialpolitiske og kulturpolitiske virkemidler. Det gjaldt for det første at parkene ble sett i sammenheng med øvrig byutvikling. Det var i og for seg ikke noe nytt, men grøntområdene ble en mer integrert og viktigere del av byplanleggingen og de nye boidealene. Erkjennelsen av den heldige virkningen grøntarealer hadde på kropp og sjel, var heller ikke noe nytt. Men fra rundt første verdenskrig fikk tanken en mer konkret utforming som sosialpolitisk program. Her bør Fernanda Nissen særlig nevnes. Hun var sosialdemokrat, og ble i 1917 første formann for parkutvalget. Nissen var en ivrig forkjemper for parksaken, og særlig for lekeplasser. Parkene ble planlagt og anlagt med tanke på funksjonen i nærmiljøet i en helt annen grad enn tidligere. Leke og idrettsplasser ble i større grad innarbeidet i parkplanene, i tillegg til de mer klassiske parkelementene, som gangveier, bed og musikkpaviljonger. I de større parkene kom også det som fremfor alt kjennetegnet det nye parkidealet: bruksplenen. Åpne gressflater inviterte til bruk, i motsetning til prydplenene omgitt av gjerder, og som ikke skulle trås på. I Røhnes og Nissens parktanke inngikk en omsorg for arbeiderklassens kulturelle fremgang. Tilsvarende fremgangsrik var tanken om spredning av høyverdig kunst og kultur som midler for å trekke arbeiderklassen ut av den åndelige elendigheten. Parksaksforkjemperne gikk til kamp mot de lukkede og innhegnede parkene, til tross for at man så at parkene ble vandalisert. Røhne pekte på en "kulturell naturkjensle", som bodde i alle mennesker. Det gjaldt å kultivere denne følelsen, og dermed dyrke frem en parkkultur hos den enkelte. Ustelte parker inviterte til hærverk. Gjennom intensivt stell og vedlikehold, og noe vakthold, ville vandalismen forsvinne. Parkene skulle tilføre noe vakkert og friskt til befolkningen i en støvete by. Derfor måtte gjerdene bort, og parkene måtte anlegges i tilknytning til boligene. Nye anlegg i mellomkrigstiden, var Torshovparken, Uranienborgparken, Gråbeinsletta og Sagene kirke, og Grønland park. Arbeidet fortsatte også med omlegging eller utvidelse av påbegynte eller eksisterende parker, som Stensparken og St. Hanshaugen. Ironisk nok er byens viktigste, mest kjente og mest populære park anlagt nærmest på tvers av Røhnes idealer. Diskusjonene om hvordan området på Frogner skulle brukes, var mange. Arbeidet med planleggingen begynte allerede før jubileumsutstillingen i 1914. For Røhne gjorde variasjonen i terrenget området ideelt for park, til tross for at det var skjemmet av veiene og broen som ble bygget til utstillingen. Røhnes plan om en park uten større inngrep, ble fullstendig overkjørt av Gustav Vigelands planer om en skulpturpark. Etter en årelang strid, som etterlot seg et anstrengt forhold mellom de to, var det Vigeland som fikk det som han ville. Store deler av parken ble formet etter Vigelands strenge system av akser, og med Monolitten struttende på toppen av Tørtberg. I ettertid må man kunne fastslå at bruksparken på Frogner lever i beste velgående med Vigelandsanlegget i sin midte. Parken – mellom kultur og natur Parkenes funksjon i Oslo må sees i sammenheng med de store friluftsområdene rundt byen. Kommunen gikk tidlig til erhverv av betydelige områder langs sjøen. Rundt byen ligger Marka. Bedre kommunikasjoner, mer fritid og en bevisst politikk, fikk Osloborgerne ut i disse områdene i stadig større antall. Da Aker og Oslo ble slått sammen, kom områdene på sett og vis enda nærmere. Ideen om å la parkene bli utfartsveier til friområdene, ble lansert
allerede i parkvesenets første arbeidsplan. Det ble ikke fulgt opp
umiddelbart, men tanken om å bygge ut det som blant annet har blitt kalt
"radiære parkårer", "parkstråler",
"sportsbelter", "grønne fingre" eller
"parkveier" ble tidlig mål for parkpolitikken. En plan for
parkårene var tatt med i generalplanen av 1934. Tanken var å forsøke å binde
sammen parkene og grøntområdene til parkårer, og videre å la disse bindes
sammen med Nordmarka og Østmarka med turveier. Av de viktigste parkårene var,
og er, Akerselva og Torshovdalen. Befolkningstettheten og industridriften langs Akerselva har vært betydelig. For hundre år siden var elva stinkende og grå, og det var nærmest umulig og utenkelig å ta seg frem langs bredden. Arbeidet med å rydde opp og forskjønne "Akerselvens bredder" tok til allerede i 1917, og har fortsatt tett opp til vår tid, med realiseringen av Akerselva miljøpark. Etter sammenslåingen med Aker, begynte også den omfattende boligbyggingen i Groruddalen og rundt Østensjøvannet. De nye drabantbyene ble liggende i naturrike områder, og det ble kjøpt opp store arealer til rekreasjonsformål. Den klassiske byparken ble værende igjen i indre by. Man ønsket lys og luft til beboerne, og anla svære gressletter rundt blokkene. Den nærliggende skogen ble tynnet ut, og man foretrakk enten naturlig vegetasjon eller trær og planter som krevde minst mulig stell. De sparsomt beplantede områdene ble oppfattet som goldt og menneskefiendtlig landskap, og etter hvert kom det en reaksjon. En viss parkopparbeidelse fant sted også i drabantbyene, da man etter hvert valgte å bryte opp gressørkenene med mer konsentrert beplantning. Den klassiske byparken er under press. Som parktype hører den først og fremst hjemme i en tid med en annen og tettere bystruktur enn drabantbyenes tidsalder. I tillegg konkurrerer den med mange interesser under byplanleggingen. Samtidig har det de siste tifemten årene blitt fokusert mer på byparkenes ulike kvaliteter, som nå er retningsgivende for parkpolitikken. Parkene ligger ofte som vern om kulturminner, og ofte er parkene selv kulturminner. Byøkologien har fått større oppmerksomhet. Naturen lever også i byer, og byen har sin særegne flora og fauna. Kartlegging og bevisstgjøring av det biologiske mangfoldet i byens grøntområder, legges i større grad til grunn for parkpolitikken. Parkenes estetiske verdi, og de rekreasjonsmulighetene de gir, har vært verdsatt gjennom hele byparkenes historie. Det er nok ikke minst disse kvalitetene som får byens innbyggere til i tusentall å oppsøke byens parker. I trygg forvissning om at byparkene slett ikke har utspilt sin rolle, kan vi legge et par pølser til på grillen. Kilder Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911, 1914 Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, bind 1, 1952 Bystyresak nr. 42/1881. Ang. Indkjøb af konsul L. Meyers Eiendomme paa Egeberg Stor-Oslo. Forlag til generalplan, 1934 Litteratur Bruun, Magne. Visjon og virkelighet i Fossum Tønnessen, Ida og Tveito, Dagfinn (red.). Den grønne by. Oslo park- og idrettsvesen gjennom 75 år. 1916-1991, Oslo 1991 Fossum Tønnessen, Ida. Kampen mellom Vigeland og bygartneren i Byminner nr. 1/2-1996 Kjeldstadli, Knut. Fernanda Nissens parkteori i Byminner nr. 2/3-1991 Røhne, Marius. Oslo kommunale parker og grøntanlegg 1810-1948, Oslo 1967 Thorén, Kine Halvorsen. Utearealene i Drabantbyen. Fortid for fremtiden nr 2/3-2002, utgitt av Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus og Byarkivet, 2002 Wikborg, Tone. Gustav Vigeland erobrer Frognerparken i Byminner nr. 1/2-1996 Nettverk for miljølære. Urban natur har stor verdi, http://www.miljolare.no/fagstoff/by/urban_natur.php Direktoratet for naturforvaltning. Grønnstruktur, http://www.naturforvaltning.no//wbch3.exe, 2006 TOBIAS 2 og 3/2006 |