![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Arkiver trenger hus
PAPIRPRODUKSJON I KRISTIANIA: Ved begynnelsen av 1800-tallet fantes det tre papirfabrikker langs Akerselva. Å lage papir var et møysommelig håndverk og råvarene var helt andre enn i dag. Av Anne Marit Noraker "Dengang papiret ennu var lite kjent, var det få som hadde tiltro til dets holdbarhet", skrev bibliotekaren Haakon Fiskaa i boken Papirets historie i 1940. "Vant som man var med det gamle og sterke pergament, kunde man ikke tenke sig at det hvite, vakre og myke papiret kunne tåle den påkjennning kommende tider vilde utsette det for. Særlig næret man store betenkeligheter mot dets skikkethet som dokumentmateriale." Kunsten å lage papir Papiret slik vi kjenner det, ble funnet opp i Kina i år 105 etter Kristus. Da var det keiserens sjefsevenukk T’sai Lun som eksperimenterte. Han separterte enkeltfibrene i ulike materialer som hamp, kluter, fiskegarn og bark fra trær, og fikk fibrene til å klistre seg sammen igjen som ark. Råvarer som besto av lange sterke fibre egnet seg særlig godt til papir. Kunsten å lage papir var lenge en dypt bevart hemmelighet, men rett etter år 1150 ble det første papiret produsert i Europa. I enda noen hundreår var det likevel pergament som særlig ble brukt som skrivemateriale. Men pergament, som ble laget av kalve-, geite- eller saueskinn, var svært kostbart. Papirkonser-vator Gry Landro anslår at en hånd-skrevet bibel på pergament fordret hud fra hele tre hundre sauer. Papiret vant likevel terreng i løpet av middelalderen på bekostning av pergamentet, og ble etter hvert det -dominerende. Historikerne antar at ved inngangen til 1500-tallet var omtrent femten prosent av skrivematerialet her i landet papir. Papirtilgangen var rikelig den første halvdelen av 1500-tallet. Da ble papir først og fremst brukt til brevveksling mellom stormenn, til regnskapsbøker, jordebøker og lovbøker, og til trykte skrifter fra utlandet. Det vanlige var å skrive brev på den ene siden og brette sammen arket til en pakke. Utenpå påførte man et segl og mottakerens navn. På bygdene i Norge holdt pergamentet lenge stand som det foretrukne skrivematerialet, og innpå 1600-tallet ble det fremdeles benyttet pergamenter, særlig i Telemark og Buskerud. Fra midten av 1600-tallet overtok papiret fullstendig i Norge. Helt fram til 1800-tallet ble papir produsert for hånd, ark for ark. Kluter av hamp, lin og bomull ble nøye sortert etter grovhet og fargetoner, og knapper og sømmer ble fjernet. Deretter ble -klutene utsatt for gjæring, kutting, vasking og stamping. Papirformer ble dyppet ned i bøtter med fibermasse. Videre ble arkene av sammenfiltrede fibre presset, tørket, gitt ekstra motstandsdyktighet med lim, for så å bli presset, tørket og glattet igjen. I 1799 ble det funnet opp en papirmaskin (langviremaskinen) som både formet, tørket og rullet opp papiret. På begynnelsen av 1800-tallet begynte man å bruke klor for å bleke papiret. Da ble det mulig å bruke tekstiler med farge til papirproduksjonen. I rammen eller formen som papirene ble laget i ble det sydd på et merke, som framsto som et vannmerke i det ferdige papiret. Det vanlige var at vannmerket besto av mølleeiernes initialer. Disse vannmerkene gjør det mulig i dag å fastslå hvor, og ofte også når, papiret ble produsert. Det samme kan gjelde strukturen i papiret, da mengden av bunntråder i formen varierte fra mølle til mølle. Nye oppfinnelser Inntil slutten av 1600-tallet ble alt papir innført fra utlandet til Norge, først og fremst med hanseatere, hollendere og omstreifende handelsmenn. I 1744 nedla Christian VI forbud mot import av papir til Norge. Skippere som våget å bryte forbudet, skulle få en mulkt på 100 riksdaler eller "6 ukers arbeide i jern". Det ble bestemt at papiret som ble produsert i Norge skulle være like billig og med like god kvalitet som det utenlandske. Det skulle produseres store nok opplag til at store ordre kunne effektueres med det samme. Det tok imidlertid ikke så mange årene før importforbudet ble opphevet og erstattet med tollregler. Tilgangen på råvarer var begrenset og de norske møllene hadde problemer med å dekke etterspørselen. Lenge eksporterte Norge store mengder kluter, tauverk, fiskegarn og andre råemner til land som var blant våre største papirleverandører. Etter hvert ble det derfor innført eksportforbud for filler. USA og Storbritannia importerte mumier fra Egypt som råvarer til papirproduksjonen. Hver mumie var svøpt i en ca fem tusen meter lintøyremse. Mange liksvøp ble brukt som råstoff til papir, mens mumiene ble brent. Etterspørselen etter papir ble etter hvert bare større og større. Boktrykkerkunsten ble videreutviklet. Nye trykkpresser gjorde det mulig å masse-produsere -aviser og bøker. Jernbane og dampskip var med å gjøre markedet større. Produk-sjonen av alle slags trykk-saker økte -formidabelt. Behovet var også stigende for protokoll- og vanlig skrivepapir, -særlig til kontorbruk. Før plastposenes tid var dessuten behovet for innpakningspapir økende, som Fiskaa skriver: "I 1850-60 årene var det almindelig ennu at folk fikk sine varer innpakket i gamle aviser eller annen- makula-tur i butikkene. I mange småkårs-hjem hadde man kanskje ingen andre aviser enn dem man fikk på denne måten. (…) Efter hvert som publikum vilde ha sine varer penere og rensligere pakket inn i butikkene, øket behovet for slikt papir og snart blev det så stort at papirforretningene fikk en betydelig omsetning av pakkpapir." Forbruket økte, filler ble mangelvare og man hadde et febrilsk arbeid med å finne nye råvarer. I 1844 oppdaget man hvordan man kunne lage papir av tre. Papiret som ble laget i begynnelsen, hadde dårlig kvalitet. Det var sprøtt og gulnet lett. Etter hvert fant man bedre metoder hvor man tilførte kjemikalier som gjorde kvaliteten bedre enn det første treslip-papiret. Mot slutten av 1800-tallet overtok trevirke som råstoff mer og mer og ble til slutt så å si enerådende. Oppfinnelsen fra 1844 førte til billigere papir. Dette fikk også mye å si for framveksten av aviser, i en tid med økt politisk engasjement og teknologiske fremskritt innenfor kommunikasjon. Papirproduksjon i Kristiania Ved begynnelsen av 1800-tallet var det sannsynligvis mer enn hundre møllehjul langs Akerselva, for det meste tømmersager og kornmøller, men også en oljemølle og tre papirmøller: Bentse Brug, Nedre mølle/Glads mølle og Nye Jerusalems Papirmølle. Den første som laget papir i Norge var gründeren Ole Bentzen på Bentse Brug. Han skaffet seg tillatelse til å drive med papirproduksjon i 1686 og brukte de påfølgende årene til å studere papirkunsten i Nederland og England. Med nederlandske papirmakere i arbeids-stokken og med Gerhard Treschow som pengesterk medeier, opprettet han papirproduksjon ved møllen i løpet av 1690-tallet. Bentzen og Treschow røk imidlertid raskt uklar, og det endte med at Bentzen selv ble skjøvet ut på sidelinjen. Siden skiftet anlegget eiere en rekke ganger, noe som gjenspeiler seg i stadige endringer i vannmerkeinitialene fra papirmøllen. Bentse Brug lå i Bentsegata 31-35, ved Øvre Vøien foss ved Akerselva, ovenfor Bentse bru på vestsiden av elva. Anlegget ble også kalt Bentse Papirmølle, Øvre mølle og etter hvert Akerselvens Papirfabriker. Etter at bygningene til Bentse Brug var revet, ble "Såpa", lagerbygningen ved Lilleborg, bygget på de samme murene. Norges første papirmaskin, laget av Bryan Donkin i London, ble tatt i bruk ved Bentse Brug i 1838. Anlegget ble dermed den tredje papirmøllen i Norden som tok i bruk denne nyvinningen, etter to papirfabrikker i Helsingør og Falun. I 1863 etablerte Bentse Brug det første tresliperiet i Norge. Etter hvert ble tremassen fraktet fra Embretsfos i Modum og cellulosen fra Bøhnsdalen i Eidsvoll, og det var tungvint, ikke minst når fabrikken lå langt unna både brygge og jernbane. Selv om tremasse ble tatt i bruk som råvare, fortsatte man likevel å benytte filler i papirproduksjonen i mange år. Det var også vanlig å blande i en del halm for å drøye massen. Det ble først og fremst produsert avispapir ved Bentse Brug, og i perioder mye "brunpapir". Det finnes også eksempler på frimerker med vannmerke fra anlegget. Etter stadige eierskifter helt fra starten av, ble anlegget lagt ned i 1898. Årsaken til nedleggelsen i Kristiania var nok sammensatt. Det var økonomiske nedgangstidstider rundt århundreskiftet. De siste eierne av papirfabrikken, brødrene Hartvig og Carl Bache-Wiig, var på konkursens rand. Ved Akerselva var dessuten vannkraften begrenset, utvidelsesmulighetene små og transportveien uten jernbane eller havn vanskelig. På slutten var det tretti hester som fraktet varer til og fra anlegget. Ved storfrakt kunne det noen ganger gå hundrevis av hester mellom bruket og havneområdet. Utviklingen gikk dessuten mot større maskiner. Bache-Wiig-brødrene eide også Embretsfos Fabrikker på Åmot i Modum. Da anlegget ved Akerselva ble lagt ned, ble mange fra arbeidsstokken og mye av utstyret med til Embretsfos. Deriblant den gamle papirmaskinen fra 1838. I 1902 solgte brødrene også denne fabrikken. Parallelt med dette hadde Norge rukket å bli blant verdens største eksportører av slipemasse og cellulose. Landet hadde god tilgang på råvarer og en etablert infrastruktur, med jernbaner og nok arbeidskraft, etter at en rekke norske jernverk hadde blitt nedlagt. Glads mølle og Nye Jerusalem Nedre papirmølle/Glads mølle eksisterte fra 1736 til tidlig på 1870-tallet. Den ble bygd av handelshuset Collett & Leuch, sammen med kjøpmann Iver Elieson. Senere skiftet anlegget eiere en rekke ganger. På 1800-tallet var Glad-familien sterkt inne på eiersiden, derav navnet. Bygningen ble fredet i 1967. Den er den eldste bevarte industribygning langs Akerselva, og også av de eldste i Norge. Bygningen er en panelt tømmerbygning, har adresse Sandakerveien 10 og ligger ovenfor Beyerbrua, ved Labakkenfallene på østsiden av fossen. Etter at driften opphørte, var det en kort periode steinspliperi her. I 1873 ble Glads mølle en del av Hjula Veveri som lå på den andre siden av fossen. Veveriet ble nedlagt i 1947. Siden har Glademøllen blitt brukt til blant annet fremstilling av grammofonplater og trykkeri. Flensborgeren Nicolay Feddersen grunnla Jerusalems Mølle, også kalt Nye Jerusalems Papirmølle, på midten av 1700-tallet. Møllen hadde navn etter plassen Jerusalem under Åsen gård i Aker, og lå tvers overfor Bentse Brug. Den opparbeidet seg et godt marked på Sør- og Vestlandet. Etter flere eierskifter la den siste eieren, Ludvig Mariboe, ned driften i 1813. Da ble maskinene og redskapen flyttet til papirmøllen Nestingen i Spydeberg, mens Mariboe opprettet Lilleborg Klædesfabrik på stedet, en forløper til Lilleborg Sæbesyderi og Oliemølle som kom i 1833. Hverdagen på Bentse Brug Lite er bevart av kildemateriale som vedrører arbeidet ved papirfabrikkene i Kristiania. Men det finnes intervjuer, foretatt i 1950-51 av Edvard Bull, med tidligere arbeidere ved Bentse Brug. En av dem var Hagbart Olsen, født i 1876, som jobbet ved anlegget de siste årene. Han kunne fortelle at han i 1888 for første gang så en elektrisk lampe bli tent – på Bentse Brug med tusener av mennesker som publikum. Han fortalte også at alle ved fabrikken hadde kallenavn, og nevnte eksempler som den haltende papirmester Hinken, fillekoker Koker’n, søstrene Kokertøsene, sal-mester Katteryggen, Krangler’n – som var ham selv – samt noen navn av det mer usømmelige slaget. Arbeidsstokken var ung, mange var under atten, få var over førti. Gustav Iversen, født i 1866, fortalte at han begynte på Bentse som trettenåring, og at han i begynnelsen jobbet ettermiddagsskiftet, etter skoletid. Først var han maskingutt, feide gulv og hadde portneroppgaver. I tillegg hadde han ansvar for å vekke sin del av arbeidsstokken som skulle til nattskiftet som begynte ved midnatt. Da hadde han en fast rute rundt på Bjølsen-jordet, i Maridalsveien og Moløkka. Etter hvert steg han i gradene. Fra han var sytten år arbeidet han i reperasjons-verkstedet som dreier og mekaniker. Om somrene gikk de fleste barbent, når frosten kom var det tresko som var vanlig skotøy. Informantene forteller om stusselige kår hjemme, det var trangt om plassen, skrinn kost og stor rotteplage. Arbeidsforholdene ved fabrikken mente de var gode etter datidens forhold. Det var "ingen konflikter eller spetakkel", Backe-Wiig var "greie" og de siste årene var det rom for å sove etter tur på nattskiftet, kanskje fordi papirmesteren bare arbeidet dagskift. Samtidig vet vi at det i klute-papirets tid var mange av møllearbeiderne som fikk luftveisplager og dårlig helse, noe som gjerne ble kalt "klutesjuka" . Det ble drukket mye brenne-vin. Og når arbeidshestene skulle hjem "stoppa de ved alle brennevinssjappene i byen, som de var blitt vant med". I 1880 vet vi at Bentse Brugs papirmølle hadde ca to hundre ansatte, og at arbeidsstokken besto av både menn og kvinner. De siste årene var det seksti-sytti mann på skiftet og minst femten kjørekarer. Jentene jobbet først og fremst med å sortere og koke filler, guttene jobbet som regel ved maskineriet. Også en del barn i området, blant annet fra Sagene Børneasyl, ble satt til å rive kluter til papirproduksjonen. Mange var det også som livnærte seg som klutesamlere. Salg av papir i Kristiania På 1600-tallet innførte kongen en egen stempelavgift for papir som skulle brukes til dokumenter. Avgiften måtte betales når man kjøpte papiret, uavhengig av om papiret skulle påføres stempel eller ei. Kongen bestemte også hvem som skulle få selge dokument-papir i Norge. Ordningen ble opprettholdt til langt ut på 1800-tallet. Varianter av annet papir eller papp, enten det var til skriving, trykking, innpakning og emballasje, tobakk eller- tekking av tak, ble solgt gjennom kramboder og andre forretninger. For eksempel hos kolonialkjøpmann E. M. Dreier & Comp. som også solgte "punch, øl, cigarer, sofapuder og tøfler". Den første forretning som bare handlet med papir var kjøpmann Carl Emil Petersen (1840-tallet). De neste var Thv. Moestue (1857) og Richard Andvord (1865). Sistnevnte er leverandør av papir til Oslo kommune i dag. Papirhandlerne solgte også ferdige protokoller som de laget i egne verk-steder og anstalter, og disse ble forløpere for senere protokollfabrikker som det mot slutten av århundret ble stadig flere av. I 1893 var det fjorten Bogbinderier, Protokol-, Mærkelap- og Posefabriker, to Æskefabriker, en Konvolutfabrik og en Etui- og Portefeuillefabrik i Kristiania, i følge Statistisk årbok 1894. Dette representerte mer enn en fordobling på fem år. Etter hvert var papirforretningene den eneste bransjen som solgte papir, med unntak av bokhandlerne. Engros-handelen ble stadig mer dominerende i de store papirforretningene. Carl Emil Petersen var først i Norge med å etablere ren engros-virksomhet, i 1872. Snart fulgte også Thv. Moestue etter. Nye artikler ble innarbeidet på markedet, blant annet kom konvolutter og poser i produksjon. Moderne tider Produksjonsvolumet av papir har siden starten vært i vekst. I Norge fantes tjue papirfabrikker i 1896. Noen tiår senere fantes et hundretalls bedrifter. Fra 1970-tallet har utviklingen gått mot stadig større fabrikker og konserner. Union i Skien var den siste fabrikken av mange som er blitt nedlagt. Nå ser det ut til at Nordic Paper på Geithus står for tur. Det betyr i så fall at det blir bare ti norske papirfabrikker igjen. Papirproduksjonen langs Akerselva var på sin side borte for godt med nedleggelsen av Bentse Brug i 1898. Papirets betydning ”Det [papiret] danner grunnlaget for moderne litteratur, og uten det vilde det være helt umulig å samle op det vell av kunnskaper og erfaringer som betinger all utvikling. Med papiret fulgte en veldig forenkling av alt skriftlig samkvem gjennem brev og presse, en betingelse for å drive vitenskapelig forskning”, skrev Haakon Fiskaa i 1940. Europeernes verdensbilde ble radikalt endret og utvidet fra tiden omkring år 1500. Det skyldtes ikke bare oppdagelsene av ”nye” land og kontinenter, men også den raske utbredelsen av informasjon av alle slag. Papiret var på mange måter med på å gjøre at kulturgodene ikke bare var reservert for de velstående. Bøker og aviser var billige å produsere sett i forhold til den enorme mengden av kunnskap de kunne inneholde. Papiret var et viktig grunnlag for å bygge opp det samfunnet vi kjenner i dag. Historisk sett har ennå ikke dagens informasjonsteknologi hatt den samfunnsmessige betydning som den papirbaserte trykk-teknikken har hatt. Kilder Statistiske Meddelselser angaaende Christiania By 1888, 1894 Sagene menighets Kallsbok, Riksarkivet Intervjuer fra Edvard Bulls "Arbeiderminner" 1950-51 Øyvind Haugen, ansatt ved Nordic Paper på Geithus Litteratur Haakon Mathias Fiskaa: Papiret og papirhandelen i Norge i eldre tid Carl E. Petersen & søn A/S. Oslo 1940 Christian Gjerløff: "Et bruk ved Akerselven. Myhrens verksted hundreårsminne", Oslo 1948 Oslo byleksikon Aschehougs og Gyldendals Store Norske Leksikon Gry Landro: "Papir – et historisk tilbakeblikk" Arkivmagasinet. Riksarkivet 2001 Haakon Mathias Fiskaa: Norske papirmøller og deres vannmerker, 1695-1870. Oslo 1973 TOBIAS 1/2006 |