Snorkingen i bakgrunnen: Fra leirtavler til skjerm

I det nittende århundre ble det tolket leirtavler som fortalte om eventyrene til Kong Uruk av det sydlige Babylonia. Eposet fikk sin endelige om mest komplette form slik vi finner det i biblioteket til Assurbanipal, antikvar og siste konge i det assyriske rike fra det syvende århundre før Kristus. Vi kjenner den som beretningen om Gilgamesh, sønn av gudinnen Ninsun, en vidgjeten byggmester og dommer over de døde.

Av Jon Bing

Dette er også kanskje den eldste beretning som fremstår som en fiksjon – den utga seg ikke for å være en myte eller legende, om noe som skulle ha hendt blant guder eller mennesker. Og vi går ut fra at eventyret ble gjentatt ved leirbål kveld etter kveld, år etter år, århundre etter århundre inntil det talte ord for første gang ble representert som skrift – og en ukjent gjenforteller presset kileformede trestykker mot myk leire for å ta vare på beretningen.

Selv har jeg hentet disse opplysningene fra en oppslagsbok, Bulfinch’s Myhtology. Thomas Bulfinch ble født 15.7.1796 i Newton, Massachusetts. I 1837 begynte han i Marchant’s Bank, Boston – en stilling som visst ikke var alt for krevende. I alle fall fikk han anledning til å forfølge sine interesser i mytologi, og i tre bøker utgitt fra 1855-1863 gjenfortalte han all verdens fabler, ridderfortellinger osv. Disse ble populære og etter hvert samlet i ett bind som fikk navn etter forfatteren. Da selskapet NuvoMedia våren 1999 lanserte den første kommersielt vellykkede elektroniske bok – Rocket eBook – var Bulfinch’s Mythology en av de bøkene som ble gjort gratis tilgjengelig for kjøperne.

Og slik er et poeng tydeliggjort. Beretningen om Gilgamesh ble opprinnelig skrevet ned på leirtavler – senere vek leirtavlene for papyrus. Da biblioteket i Pergamon gjorde biblioteket i Alexandria rangen stridig, grep Egypt til den rettslige løsningen å forby utførsel av papyrus til Pergamon, som da måtte finne opp et nytt materiale for å nedtegne beretninger – løsningen ble preparerte dyrehuder, som vi har oppkalt etter denne byen. Da boktrykkerkunsten ble utviklet i Europa midt på 1400-tallet, ble bøkene trykt på klutepapir, og filler ble en mangelvare – så stor at Norge innførte utførselsforbud for filler, og Amerika importerte mumier fra Egypt for å vikle av dem linkledene de var hyllet inn i for å lage papir (selve kroppene ble brent under fyrkjeler). I 1844 fant en tysk tekstilarbeider ved navn FG Keller frem til hvordan man kunne lage papir av tremasse, og papir falt i pris samtidig som flatpressene ble erstattet av dampdrevne rotasjonspresser – vi fikk en fremvekst av dagsaviser og skjønnlitteratur, det er ikke nettopp tilfeldig at vi i Norge får det som kalles den litterære gullalder på denne tiden, med forfatternavn som Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.

Og nå er en ny og omfattende endring i ferd med å skje. Men ingen må forveksle leirtavler, papyrus, pergament eller papir med fortellingen. For fortellingen lever i beste velgående. Fortellingen lever fremdeles i kretsen der bestemor forteller barnebarnet om hvordan verden var da hun var liten pike – og fortellingen lever på bredlerret der stjerneeventyr rulles ut i technicolor og datamaskingenererte effekter akkompagnert av lyd i dolby stereo. Boken er død – men fortellingen lever. Og det er kanskje noe av dette informasjonsteknologi handler om.

For informasjonsteknologi er kultur-teknologi. Det er i bunn og grunn enkelt. Datamaskiner forutsetter en representasjon av data i totegn eller bit. Det betyr at alle tjenester som består av nettopp disse formene for data – tekst, lyd og bilder – er velegnet til formidling og omsetning i nettverk av datamaskiner, som for eksempel Internettet, i alle fall hvis vi et øyebikk ser bort fra krav til båndbredde for formidling av den mengden totegn som spesielt levende bilder representerer.

Besøk fra en fremmed stjerne

Den britiske science fiction-forfatteren Arthur C Clarke forteller i novelle "History Lesson" (1949) om en fjern fremtid, da menneskene er borte, og da byer og monumenter forlengst ligger i grus. Til denne øde kloden kommer en fremmed rase med kosmonauter. Nysgjerrig leter de gjennom restene for å finne spor etter den kulturen som en gang levde på Jorden. Nesten alt materiale er borte, men omsider finner de en rull, en remse av et materiale som en gang har vært gjennomsiktig. Etter møysommelig rekonstruksjon og mange overveielser, kommer de til at remsen må belyses slik at bildene den inneholder, blir projisert mot en vegg og følger hverandre i rask rekkefølge slik at illusjonen av bevegelse blir skapt. Andektig samler de seg for å se den første fremføringen av denne arkeologiske sensasjonen. Filmen varer bare i noen få minutter, bildene er rentegnede i sterke farger, ledsaget av høy lyd – et snadrende språk de selvsagt ikke skjønner. Filmen forteller om et hektisk liv, personene skildres som hissige og ærekjære, det oppstår lett til voldelige episoder… Glimtene fra den svunne kulturen, ryster tilskuerne, men gir likevel bidrag til å forstå årsakene til at den var gått til grunne.

Filmen slutter ved å vise det smilende ansiktet til hovedpersonen, gjengitt på en strålende bakgrunn med en underteksts på et språk de aldri ville kunne tolke – men ordene husker de: "A Walt Disney Production".

Novellen er som en slags repetisjon av beretningen om leirtavlene funnet i Assurbanipals bibliotek. Vi forvekslet ikke beretningen om Gilgamesh med en historisk opptegnelse, med de fremmede fra en annen stjerne hadde ikke mulighet til uten videre å forstå at beretningen om Donald Duck ikke var en reportasje fra dagliglivet på Jorden. Og når det kommer til stykke: Kanskje hadde de rett? Kanskje tegneserienes karikatur av vårt eget liv er mer rammende enn vi liker å innrømme, og at den evige kampen for eksempel mellom katten Tom og musa Jerry bærer i seg kimen til dypere forståelse av forholdet mellom krig og fred?

Snorkingen i bakgrunnen

Jeg har hørt en anekdote fra den gang lydbåndopptakere ikke brukte magnetbånd, men metalltråd. Den svenske Riksdagen den gang hadde slike moderne innretninger. Man finner fremdeles kveilene av opptak på tråd i arkivet. Dessverre mangler man utstyr for å avspille opptakene i dag. Den jeg hørte anekdoten fra, hadde festet seg ved et opptak fra et møte i Konstitutionsutskottet. Det er en etikett festet til opptaket som tidfester møtedatoen. Og med blyant er det lakonisk føyd til: "Snarkningen i bakgrunden er utskottets företrädare."

Min bekjent har stått med opptaket i hånden og lurt på hvordan diskusjonen gikk, hva som var så kjedelig at formannen ble overmannet av søvn. Det er en liten gåte, men et viktig eksempel på de utfordringene den digitale teknologien har skapt for oss. "Kompatibilitet er ikke bare et uttrykk for dagligdagse prob-lemer når vi slåss med ulike formater. Det er blitt en forbannelse over vår felles hukommelse.

En av mine engelske venner forteller at en av hans kolleger – en dommer – søkte å løse kompatibilitetsproblemet ved overgangen fra 5¼ til 3½ tommers disketter: Han tok en saks og klippet til den store disketten slik at den passet inn i sprekken til den mindre stasjonen på den nye datamaskinen. Og når vi trekker på smilebåndet, kan vi samtidig føle at ansiktet blir litt stramt: For det er nettopp slik vi driver på. Jeg har skrivebords-skuffene fulle av disketter jeg ikke kan lese fordi jeg har skiftet operativsystem og tekstbehandlingsprogram mange ganger siden jeg for første gang i 1984 fikk min egen hjemmedatamaskin. Jeg har ikke hjerte til å kaste dem, selv om de er like utilgjengelige for meg som snorkingen på trådopptaket.

I april 2004 antok Gartner Institute at 84 % av verdens data ikke var representert på papir. Naturligvis er mesteparten av disse opplysningene slikt vi også er glade for at ikke er skrevet ut – plassreservasjonssystemene til flyselskaper, fakturaopplysninger til store bedrifter osv. Men det er likevel foruroligende at vi ikke vet hvordan vi skal ta vare på dem. Den eneste løsningen er å vedlikeholde et museum av gammel informasjonsteknologi – av maskiner og programmer – slik at man kan håpe det finnes en mulighet for å lese uten alt for store anstrengelser det man måtte ønske, for at ettertiden skal få innsikt i fortidens dokumenter. Allerede i dag har Nasjonalbibliotekets avdeling Mo i Rana en større samling med slikt utstyr enn noe teknisk museum.

Det arbeides med å finne løsninger. Man skulle kanskje tro det var enkelt, for data er jo i prinsippet lagret i form av totegn på alle disse mediene. Men det finnes ikke noen enkel løsning for å sikre data man ønsker å ta vare på i lang tid – og med "lang tid" mener vi "mer enn fem år. I historisk perspektiv vokser dette til et paradoks: Aldri har vi doku-mentert vår virksomhet mer detaljert – vi lagrer opplysninger om hver gang vi bruker en telefon, hver gang vi passerer en bomstasjon, hver gang vi bruker en salgsstedsterminal. Og likevel vil man om forholdsvis kort tid være ute av stand til å bruke disse opplysningene.

Ikke bare blir de utilgjengelige fordi dataformatene endres. Selve materialet smuldrer opp. En kompaktplate er -mindre bestandig enn en brent leirtavle.

Og vi må finne en bedre løsning enn hele tiden å migrere data fra en gene-rasjons bærere til den neste.

Men løsningen kan jo også være fremtidens lagringsteknikk. Kanskje lagring på atomspenningen mellom elektro-nene i atomene i et homogent krystall vil gi oss løsningen. For slike media har plass nok – i ett eneste krystall stort som en sukkerbit kan man på denne måten lagre alt som er skrevet – fra de første, -enkle regnskapene på sumeriske leir-tavler til dagens bestillinger av ferie-reiser i flyselskapenes databaser. Hvis det er løsningen, trenger vi bare å overføre alt til et krystall (og noen reservekopier) – for de praktiske problemene med å overføre data fra alle dagens maskiner og bærere (inklusive diskettene fra min skrivebordskuff) behøver vi jo ikke å tenke for grundig gjennom, det ville bare ødelegge dette forslaget til løsning.

Og en løsning trenger vi. Om ikke de besøkende fra fjerne stjerner skal bli nødt til å nøye seg med Gilgamesh og Donald Duck når de skal forstå mer av livet på den tredje planet – regnet innenfra – i bane rundt Solen.

Papir for fremtiden

Har du forsøkt å avlytte et ark papir?

Papir er materialet for sikker kommunikasjon. Uten utstråling forblir informasjonen hos brukeren – og bare hos brukeren.

Papir laget av tremasse ble funnet opp allerede omkring 1850. Men det er fremdeles et moderne og fleksibelt medium med en viktig plass i dagens mediesamfunn.

Papir lar seg lett forme til det formatet du ønsker. Det bærer budskapet rett frem til brukeren, uten noen form for utstyr – det er tilstrekkelig med leserens egne øyne.

Om ønskelig, kan lett levende bilder og interaktive elementer trykkes på papir ved hjelp av logikk- og minnekretser. Disse preges på papiret som et flerlags mønster, og ligger skjult under elementene (f eks bilde som kan aktiveres). Slik blir papir også billige engangsskjermer med utallige bruksområder. Omtalen av en fotballkamp kan godt illustreres med levende klipp.

Papir kan brettes sammen og puttes i en lomme. Papir kan brennes (i de land der utslippslovgivningen tillater dette) og bli til aske, den enkleste formen for sikker sletting som finnes.

Våre zeppelinere frakter papir av ønsket kvalitet til kunder over hele verden – helt uten forurensing: Motorene til luftskipene drives av solkraft fra cellene som dekker skroget.

Papir er levende og miljøvennlig. Det brytes naturlig ned i naturen. Det er en fornybar ressurs. Produksjon av papir bidrar til å vedlikeholde kulturlandskap i mange land. I Norge ville raskt voksende granskog ha dekket åpne marker og kvalt underskog der det tidligere var jordbruk, om ikke papirindustrien bidro til å pleie landskapet og sikre biologisk mangfold. Ansvaret for levende miljø og produktiv skog er en del av bedriftskulturen.

Papir er mediet for dagens og øyeblikkets informasjonsformidling. Papir er for fremtiden!

Vi søker ledende medarbeider til vår Avdeling for livsstil

Vår bedrift er en ledende produsent av papir for aviser og tidsskrift. Vi konkurrerer på verdensmarkedet som leverandør av informasjonsbærende media, og gjennom forskning og utvikling fornyes papir som et mangfoldig medium med en viktig plass som databærer med høy brukervennlighet og tilgjengelighet.

Bruk av papirbaserte media er en del av en moderne livsstil, hvor rask og umiddelbar tilgang til informasjon er nødvendig i hverdagen. Vår nye medarbeider vil få en ledende stilling i avdelingen, med ansvar for et bredt spektrum av oppgaver. -Avdelingen har i dag 17 medarbeidere, alle med universitetsutdannelse og med hovedvekt på sosial- og kulturantropologi. Avdelingen har ansvar for utvikling av nyskapende innholdstjenester tilpasset brukermiljø i mange land. Nysgjerrighet, oppfinnsomhet og entusiasme er stikkord som karakteriserer våre medarbeidere i denne avdelingen.

Søker vil i noen grad selv kunne gi stillingen innhold. Men vi ønsker oss en person som kan utforme tjenester som bidrar til integrering av brukere med det mangfold av kulturell bakgrunn som de fleste av våre markeder representerer. Avdelingen skal arbeide internasjonalt for å identifisere trender og karakterisere endringer i livsstil slik at vi kan møte nye utfordringer med innsikt og kunnskap. Et eksempel er analyse av hvilke ytringer som er førende for humor og ironi.

Søker må ha kompetanse på PhD-nivå fra akkreditert universitet. Søkeren må også ha erfaring fra global virksomhet i privat eller offentlig sektor. Det vil legges vekt på tidligere ansvar for atferdsforskning, gjerne empiriske analyser basert på minering av data generert av elektroniske spor fra store populasjoner med flerkulturell bakgrunn. Det vil være en fordel om vedkommende selv har en kulturblandet bakgrunn med hensyn til etnisk tilhørighet, religiøs og ideologisk profil mv.

Vedkommende vil få arbeidsplass ved hovedkontoret i Norge, og må regne med å være til stede på felles arbeidsplass i lunsj- og samtaletid minst to dager i uken. Utover dette forutsettes fjernarbeid etter bedriftens retningslinjer med en normert arbeidstid på 28 timer uken. Arbeidsspråk vil være norsk , engelsk og mandarin, og søkeren må kunne snakke flytende og kunne korrespondere skriftlig på disse tre språkene. I tillegg er det ønskelig at søkeren også behersker minst fem andre språk tilstrekkelig til å føre konversasjon – arabisk, spansk, urdu, swahili og fransk vil prioriteres.

Søkeren må være forberedt på en del reisevirksomhet. Gratis svevetogpass og bistand til hjemmekontor er inkludert. Vi har program for ansatte som omfatter barnepass og stell i hjemmet.

Lønn etter avtale. Pensjonsordning i henhold til internasjonal standard ISO XXX-2402. Syv ukers ferie.

I henhold til norske nasjonale krav om likestilling mellom kjønnene oppfordres menn til å søke, og i valg mellom søkere med like kvalifikasjoner, vil menn bli foretrukket.

Søkere kan henvende seg til visedirektør Sara Amos (kallkode sara@elpapir.com, e-brev, stemmepost, kortmeldinger) for nærmere opplysninger.

TOBIAS 1/2006