![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Sotete arkivskatter på skittent loft
Prins Christian Augusts Minde, populært kalt Prinsen i Storgata 36 er
en ukjent perle av et kulturminne. Anlegget er ikke i like god stand som det
en gang var, men arkivene er nå brakt trygt i hus i Byarkivet. Av Ellen Røsjø Storgata 36 har vært et rikmannshus med barokkhage (1698), tvangsarbeidsanstalt (1819) og sinnssykehus. Det er et unikt anlegg som kunne fortjene status som levende museum innen sosialhistorie. Vi siterer Wenche Blombergs kortversjon av historikken: Stiftelsen ble opprettet først på 1800-tallet av noen velhavende borgere som var bekymret for mengden av fattige, tiggere og løsgjengere. De kjøpte eiendommen Storgata 36 og etablerte en arbeidsanstalt som åpnet i 1819. Fattige og arbeidsløse som ikke klarte å finne noe å leve av, skulle kunne henvende seg her og få noe lønnet arbeid. Det ble et slags oppsamlingssted under byens fattigvesen for utstøtte av mange slag, og en tvangsanstalt fra første stund. Fra denne anstalten ble det i 1829 skilt ut et dollhus (fra tysk toll = gal). Etter at den nye Sinnssykeloven ble vedtatt i 1848, ble dette utvidet og oppgradert og fikk sin autorisasjon som moderne asyl i 1850 og 1851 (henholdsvis manns- og kvinneavdelingen) med 60 plasser. Dette var fem år før det nybygde statsasylet Gaustad ble åpnet. Asylet flyttet seinere til Dikemark. Mandag 6. juni 2005 henta Byarkivet arkivmateriale på loftet på Prins Christian Augusts Minde. Materialet var svært støvete, dekket med eksos og noe dueskitt. Mye av det er svært interessant og bevaringsverdig. Her kan være til nå ukjente skatter fra en over hundre år gammel virksomhet. Det var derfor viktig å evakuere det til trygge lokaler. En andel av materialet var kassabelt. Vi tok en grov gjennomgang med tanke på dette i lokalitetene på forhånd for å slippe å transportere dette til oss. Dermed var det enklere å grave fram det vi skulle ta med oss. Utstyrt med arbeidsdresser eller frakker og munnbind gøyv vi løs. Materialet gikk i kasser som vi bar de bratte trappene fra loftet og ut på gårdsplassen til varebilen vår. Det ble tre billass. Vi ble påmint at uten Byarkivet forsvinner historia! Vi hadde fått vel i hus anstalthistorie for iallfall et tidsspenn mellom 1897 og 1974, langt mer enn det vi hadde fra før! Noe av materialet er fra Sindssygeasylet og mesteparten fra Arbeidsanstalten og enkelte andre seinere etterfølgere innen fattigforsorgen. Foreløpig er materialet plassert i et ordningsrom i Byarkivet. Så gjenstår en kjempejobb med rengjøring, ordning og registrering. Dette håper vi å få litt ressurser til siden ingen lenger hadde et formelt ansvar for arkivene. En varm takk går til Johanne Hannay og bydel Grünerløkka som har
holdt sin beskyttende hånd over dette materialet og tok jobben med å fjerne det som ikke var
bevaringsverdig. En stor takk går også til Wenche Blomberg som fikk oss til å
dra dit på ekskursjon og bli bedre kjent med den unike anstaltens historie! TOBIAS 3/2005 |