Folkeregister i gale hender?

Utrenskingen av jøder i det nazi-tyske riket var umenneskelig. Norske jøder ble rammet hardere enn i Danmark, Sverige og Finland. Man kan spekulere i om registrene hjalp tyskerne. Hvilke kilder kan den tyske -okkupasjonsmakten ha hatt for å foreta deportasjonen og -massedrapene av norske jøder 26. november 1942? Og hvilke --kilder fra dette mørke kapitlet i historien befinner seg i Byarkivet?

Av Gro Røde

En sjelden gang finner vi andre kilder enn folketellingsskjemaer i folketellingsboksene. Da tellingen ble utført i desember 1942 var det nødvendig for gårdsbestyreren i Gabels gate 46 å legge ved et skriv. Det stod på folketellingsskjemaet at det var hans ansvar å se til at alle fylte ut skjemaene for hver leilighet, men i denne gården "hans" var det nå personer som nektet å fylle ut skjemaene. Conrad Pettersen skrev et notat som han la ved listene:

"Gabelsgate 46, Oslo 8/12 – 1942. Folkeregisteret, Oslo. Herved følger 24 personlister. To av gaardens leiligheter, for de to lister mangler, beboes av tyskere, som ikke vil utfylle listene, nemlig: (...) 2. etg Robert Levins leilighet: 3 vær. Pikevær, kjøkken etc 116 m2 Husleie kr 187,25 pr mnd. Denne leilighet bebos av 2 damer ansatt ved et av Rikskommissariatets kontorer. Rettelse vedr. husleien, kvadratindhold av leil. etc. er foretatt av mig. Ærbødigst. Conrad Pettersen."

En inngangsport

Vedlegget i folketellingen er en unik kilde om ei tid, med forferdelig utfall for mange hundre jøder i Norge. Som skrivet fra Pettersen forteller, bodde ikke Robert Levin, hans kone Solveig og datteren Mona i sin leilighet i desember 1942. Via muntlige kilder/intervju og biografien Med livet i hendene, om livet til den senere så kjente kunstneren og pianisten Robert Levin, vet vi hva som hadde hendt familien. Robert Levin hadde som mange andre jødiske menn i landet, omsider innsett at han som mann måtte gå i dekning, for seinere å rømme landet. Men det jødiske samfunnet i byen falt ikke på tanken at kvinner og barn var i fare. Kona til Robert og deres lille datter, Mona, bodde derfor fremdeles i sitt hjem i Gabels gate, helt fram til leiligheten, ja hele gården og senere hele kvartalet, ble beslaglagt av tyskerne. Solveig Levin med sin treårige datter, fikk beskjed om å flytte ut, og ble paradoksalt nok, med tanke på arrestasjonene og det som senere skulle skje, tilbudt en liten erstatningsleilighet. Dette var vanlig praksis i tilfeller der tyskerne utrekvirerte personer fra sine leiligheter. Det spesielle her er at dette foregikk kort tid før jødene i byen ble arrestert og deportert til dødsleirene i Auschwitz. Lykken for familien var at de ellers så iherdige okkupantene ikke hadde fått oppdatert sine egne lister da alle jøder ble oppsøkt på sine adresser natt til 26. november. Det var derfor ingen å arrestere i deres leilighet denne natta. Informasjon om arrestasjonene nådde Solveig Levin dagen etter, og hun oppsøkte da ei venninne og gikk i dekning før hun og datteren tok fatt på en dramatisk flukt til Sverige.

Hvordan kunne en massearrestasjon av alle jøder gjennomføres? Hvilke lister fantes til formålet? Hvordan hadde norske politimyndigheter, ledet fra Statspolitiets hovedkvarter i Kirkeveien, fått adressene til alle jøder i Oslo? Spilte folkeregisteret en rolle her?

De statlige folketellingene

Det var vanlig for vestlige land å registrere minoriteter, derfor er det ingen grunn til å reagere på at de statlige folketellingene gjør det. Det Statistiske centralbyraa utga en tynn liten publikasjon: Folketællingen i Norge, 1 december 1910, andet hefte, med tittelen: Finner og lapper, hjemvendte norsk-amerikanere, dissentere, blinde, døve og sindssyke. Sett med dagens øyne har den en forunderlig tittel som avslører hvilket homogent samfunn det norske var. De få som skilte seg ut, måtte telles, og behandles under ett. For flere tiår eksisterte heftet, og vi kan konstatere at de samme registreringene for dissentere/trossamfunn ble gjort i 1946. Tallenes tale sier sitt om jødeutryddelsen når man sammenligner tallene for Det Mosaiske Trossamfund før og etter krigen. I 1930 hadde Det Mosaiske Trossamfund (DMT) 1359 medlemmer i Norge, i 1946 viser tellingen at medlemstallet var nede i 559. I den trykte utgaven av folketellingen, utgitt fra Statistisk sentralbyrå (SSB) med presentasjon av materialet, berøres det ikke hvorfor tallmaterialet har endret seg i den grad.

Oversikt over dissentere i Riket

Årsaken til reduksjonen i medlemstallet lå i at hele 770 av de 1 413 norske jøde-ne hadde blitt sendt til konsentrasjons-leirene i 1942, med det formål å utslettes. Av de 770 kom kun 29 tilbake i live. Det høye dødstallet fortoner seg enda mer uforståelig ved å sammenligne med nabolandene: Av Danmarks 5 600 jøder døde 77 i leirene. I Finland led 11 av landets 2300 jøder den samme skjebne. Hvorfor ble situasjonen for jødene så forferdelig i Norge? De kommunale folketellingene spør ikke etter etnisitet eller nasjonalitet, men det gjorde altså de statlige folketellingene. Publikasjonen fra 1910 viser i detalj hvor mange dissentere av alle slag som bodde i landet, ned på kommunenivå. Fordelingen for Riket viste at det bodde 1 148 jøder i byene, og 211 fra bygdene. For Kristiania var det i 1910 registrert 688 jøder, i 1920 var det 852 personer, nå registrert som medlemmer i Det Mosaiske Trossamfund. I 1930 var tallet redusert til 749 personer. Det fantes med andre ord statistikk som gjorde det lett å få oversikt over befolkningens mange variabler. Det eksisterte offentlig informasjon om hvor i landet jødene bodde, men det var ikke dermed sagt at det fantes et "register" over hvor det enkelte dissentermedlem, i denne sammenheng jøder, bodde innenfor de større byene.

For Kristiania fantes det innsendte dissenterberetninger til Magistraten. Dette var innberetninger som menighetene utenfor Den Norske Kirke var pliktige til å sende inn. Innberetningene skulle inneholde alt det som Menighetene i Den Norske Kirke normalt tok seg av: Oversikt over medlemmer, med navn og adresser, fødsler, død og inngåtte ekteskap. Hvorvidt dette materialet ble brukt for å få oversikt over hvor medlemmene i Det Mosaiske Trossamfund bodde, vet vi ikke. Det var kanskje heller ikke nødvendig fordi menigheten allerede i 1940 hadde vært tvunget til å gi fra seg medlemslistene. Hvilket valg hadde menigheten da kravet kom? De trodde kanskje samarbeid og velvilje ville vise at det jødiske samfunn ikke representerte noen trussel? Uansett – menigheten hadde ikke noe valg om de ønsket eller ikke ønsket å levere fra seg medlemslistene.

Adressebøkene i gal manns hånd?

Nasjonalisten og redaktøren Mikael Sylten gav ut Hvem er hvem i Jødeverden, samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge i 1941. Dette var 4. utgave, og den ble utgitt ved Nationalt Tidsskrift, og kostet kr 2. Skriftet inneholder forord fra tidligere utgaver og viser redaktørens jødehat. Sylten sier at oppslagsverket er bygd på kilder, utenlandske og norske. For Norge skriver han: De viktigste kilder har vært våre almindelige opslagsverker, dessuten National Veiviser for Kristiania. I forord til 1932-utgaven står det: ”Oslo adressebok viser for eksempel, at her bor et uforholdsmessig stort antall fruer med både én, to og tre døtre, som ikke er norske, "ready" for ekteskapsmarkedet. Krigstiden gjorde vel at damer, der hadde giftet sig til en ublid skjebne, som forlatte eller skilte er drevet ’hjem’ og søker å bringe sitt avkom i havn. Hertil kommer et stadig inngifte av jødinner helst i de ’beste’ familier.” Når så oversikten over ”Fremmedes forretninger i Norge” presenteres, er det tydelig at det er adressebøkene som er kilden for Oslos del. Oversikten er fordelt på bransjer slik adresseboka er organisert, og inneholder overskrifter som: Agentur, eksport, import, - Beklædningsbransjen – Tobakk-, konfekt- og fruktforretninger. En egenprodusert rubrikk kalles Forskjelligartede forretninger – og Forskjelligartede beskjeftigelser. Alle med fremmedartede navn ble oppført med navn. For forretningene fulgte det adresse.

I forord til utgaven i 1938 skriver han opprørt at de "urolige jødeforhold ute i verden" har medført at det i landet finnes "flere jøder enn myndighetene vil gi det utseende av". I forordet til fjerde utgave fra 1941 er redaktøren tydelig lettet over de siste tre års utvikling som har ”helt kullkastet jødenes stilling i Europa, ja det er sikkert kun et tidsspørsmål når Europa blir helt renset for jøder.” Redaktøren beklager at det i denne utgaven er vanskelig å lage en oversikt over hvor jøder i Europa befinner seg fordi: ”størsteparten av de europeiske jøder for tiden befinner seg på flyttefot”.

I følge historiker Mats Tangestuen betakket tyske okkupantene seg for å bruke Sylten i sitt arbeid i Norge. Det er likevel ikke utenkelig at listene han produserte var nyttig grunnlagsmateriale å ha i forbindelse med planleggingen av en massearrestasjon og deportasjon av jødene i landet. "Gal manns verk" tenkte kanskje den vanlige mann og kvinne, om de i 1941 kom over tidsskriftet. Ikke noe å ta alvorlig, kunne man tenke, også om en var jøde i Norge.

Bokstaven J og spørreskjema

Den 20 januar 1942 ble alle jøder, via aviser og oppslag, bedt om å melde seg ved det politi- eller lensmannskontor som hadde utstedt deres legitimasjonskort. Her skulle de nå få stemplet en rød J i kortene. Planene for dette ble nevnt allerede 10. oktober 1941 i et brev fra tyske myndigheter til Politidepartementet. I februar 1942 tok Nasjonal Samlings Statistiske Kontor et initiativ til å få alle jøder til å fylle ut et spørreskjema i tre eksemplarer som blant annet inneholdt spørsmål om økonomi og kriminalitet. Alt i alt gav registreringen for utfylling av J og skjemautfyllingen god oversikt over hvor jødene bodde. Flere informanter har fortalt at de som jøder satt sammen i grupper og svarte på skjemaene og at de nærmest hadde en slags galgenhumoristisk holdning til informasjonen de oppga. Her måtte de oppgi alt fra fullstendig adresse, via hvor mange språk de behersket til hvor mange konkurser de hadde vært involvert i. Informantene gav uttrykk for at ingen kunne ha noen slags form for fantasi om hva de hadde i vente! Så gal var da ikke verden? Ryktene som nådde dem ble ansette som vill fantasi. Om å få J-stemplet, sier Robert Levin i sin bok: ”Vi ble 2. klasses borgere. Nå tvilte vi ikke lenger på de tyske flyktningenes historier, nå snørte nettet seg like ubønnhørlig sammen om oss (…). Angsten var i oss, dag og natt, men vi ble.”

Historikeren Bjarte Bruland har skrevet hovedoppgave i historie med tittelen: Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene (1995). Han framhever at adresselister i arrestasjonene som fulgte var blitt utarbeidet i forbindelse med følgende to hendelser: Arrestasjonen av mannlige jøder over 15 år den 26. oktober 1942 – og Arrestasjonen av kvinnelige jøder, barn og eldre den 26. november 1942. For å kunne foreta arrestasjonene var det registreringen av jøder i forbindelse med J-stemplingen og da Nasjonal Samlings Statistiske Kontors spørreskjemaundersøkelse overfor dem med J i legitimasjonskortet, som var det vesentlige. Med dette ble det laget et sentralt register over jøder. I forbindelse med arrestasjonene 26. oktober har Bruland funnet en viktig rapport skrevet av en betjent i Statspolitiet, betjenten skriver om jødeaksjonen: ”Under aksjonens gang viste det seg at adressene var særdeles mangelfulle. Adressene gjaldt nemlig den tiden da skjemaene til Politidepartementet ble innlevert på Vårparten d.å. Utover dagen ble det i stor utstrekning undersøkt i folkeregistrene.” For aksjonen en måned seinere satt man altså med oppdaterte, korrekte lister, og kunne raskt og effektivt oppsøke jøder i Oslo på deres adresse, blant annet takket være informasjonen man fant i kommunenes eget folkeregister.

På flukt og i dekning

I Byarkivet finnes arkivet etter Havnevesenet. En protokoll fra 1942 er et krigsminne. I protokollene førtes det nøyaktig lister over utskiping og innskiping. Kolonne for kolonne viser dagene, ukene, månedene og årets aktiviteter, hvilke skip som kom, hvilke som gikk, hvem fører av skipet var, hva skipet het, tonnasje, og hva skipene fraktet til og fra landet. Vi leter etter Donau i registeret. Vi kjenner dagen det forlot Oslo havn, Utstikker I (havneport nr 9), og vi kjenner datoen: den 26. november. Og protokollen lar oss få vite: Skipet Donau med fører K M D" (Kriegsmarinedienstelle) ankom Oslo havn 24/11 kl 20. Skipet forlot havnen den 26/11 kl. 14.45. For kolonnen hvor Loss/last skal nedtegnes står det for de ulike skip: "Last: Kull, kål, griser, mel, utstyr, planker, sand, gjødsel, sukker etc." Donau står registrert med loss: tropper. Men der, på samme linje, over "tropper" med liten skrift står det: "last jøder". Skriften er gjenkjennbar fra annen føring på samme side. Hvem skrev det inn, hva ville den som skrev. Var han bare pliktoppfyllende, var det noe han kom på i ettertid; at ikke alt var ført inn. Var det slik at ingen skulle komme å konfrontere ham med slurv? Eller var det en som ville fortelle noe? Som ville gi et vitnesbyrd om en krigsepisode som vedkommende forstod uhyrlighetene ved? I dag vet vi at 532 jøder var om bord i Donau. Vi vet også at skipet Monte Rosa hadde 26 jøder om bord da dette skipet forlot Oslo-havn litt seinere samme dag.

Robert, Solveig og Mona Levin var av de heldige som ble gjenforent som flyktninger i Sverige i 1942. De kunne vende tilbake til sitt hjemland etter krigen. Skipene hadde fraktet av gårde nære slektninger og venner som ikke kom tilbake, men som ble drept: Begge mistet sine bestemødre på morssiden, onkler, tanter, kusiner, fettere, tremenninger, venner – og Solveig mistet sin lillebror. Til sammen døde det 781 norske jøder under krigen. 396 av dem kom fra Oslo og Aker. Et ufattelig stort tall, og fremdeles ufattelig lite behandlet og forsket på. Nå, seksti år etterpå, kan kanskje tiden være mer moden for fokus på hva Kari og Ola og det sivile statsapparatet egentlig visste. Det haster å få utført nye intervjuer med samfunnets eldste!

Kilder

Folketellingen for Oslo 1942

Folketællingen i Norge, 1 december 1910, andet hefte. "Finner og lapper, hjemvendte norsk-amerikanere, dissentere, blinde, døve og sindssyke." Kristiania 1912

Utenriks bryggejournal 1942. Havnevesenet

Litteratur

Levin, Robert og Mona Levin: Med livet i hendene. Oslo 1983

Bruland, Bjarte: Forsøket på å tilintetgjøre de norske jødene. Hovedoppgave i historie. Bergen 1995

Tangestuen, Mats: "Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942". Jødiske flyktninger fra Norge i Sverige 1940-1945. Hovedoppgave i historie. Bergen 2004

Søbye, Espen: Jødeforfølgelsene under den annen verdenskrig: Et mørkt kapittel i statistikkens historie. Samfunnsspeilet 4/98

Jewish Life and Culture in Norway. Wergeland’s Legacy. An exhibition originated by The Norwegian Folk Museum, and shown at Scandinavia House, New York. 2003

TOBIAS 3/2005