Levning fra en annen tid

Den som forfattet den tørre, korte og konsise teksten på folketellingsskjemaene hadde nok ikke tenkt seg at også denne teksten kunne bli gjenstand for forskning. Det er nemlig ikke bare de utfylte rubrikkene som er interessante for forskeren. Skjemaenes utforming, innhold og utseende, kan som levninger si en masse om tiden de ble benyttet i.

Av Gro Røde

For Anders Nicolai Kiær (1838-1919), første direktør i Det Statistiske Centralbureau, var tellingene ikke bare tellinger. I boka Faktisk talt – Statistikkens historie i Norge skriver Einar Lie om Kiærs og hans tids forhold til tellingene: "- å kjenne menneskenes antall og geografiske utbredelse var et prosjekt med religiøse og sivilisatoriske undertoner". Norge var i så måte en sivilisert stat, og Kristiania, med sine nesten årvisse tellinger, må vel slik sett ha vært en særs sivilisert hovedstad. 1800- og 1900-tallets folketellinger, både de statlige og de kommunale folketellingene, ble utført for å fastsette landets befolkning og plassere dem i hensiktsmessige kategorier: Husholdninger, familier og aldre, etter religion og etnisitet, sinnslidende, blinde og døve, normale og ikke-normale, – og de gav viktig informasjon for næringsstatistikken, ikke minst for jordbruket. Folketellingene ble også brukt som kontrollinstrument for det ordinære manntallsarbeidet i kommunen, både av hensyn til skatteleggingen og til valgmanntallene, samt en rekke andre mindre manntall.

Anmodninger og trusler

For kommunen var det avgjørende at folk fylte ut folketellingsskjemaene, både med tanke på skattelegging og gjennomføring av valg. Dette alvoret kan vi spore i selve skjemaet. Folketellingsskjemaet fra 1907 har en truende tone over seg. I innledningen, på første side, står det under "NB!" om utfyllingen av listen: "Ligegyldighet hermed er forbundet med strafansvar". På side to opptrer nok et NB! "Læs opmerksomt igjennem teksten paa 1ste side, saa undgaar De senere ubehageligheder!". De kommunale tellingene var begrenset i sine spørsmål til navn, fødsel og erverv/arbeid, men inneholder spørsmålet til fødested og: "Naar indflyttet til Kristiania". Via dette spørsmålet får vi vite at man særlig var opptatt av å registrere nyinnflyttere. Byen var preget av kraftig befolkningsvekst, og behovet for å telle og ha kontroll var ansett som en stor utfordring. Men i 1909 er trusselen om bøter borte, og i 1912 er også trusselen om ubehageligheter tatt bort i skjemateksten. Kanskje man evaluerte internt at effekten provoserte mer enn nødvendig var, eller rett og slett at kommunens folkeregister nå såpass oppegående at folketellingene var blitt mindre viktige?

Nederst på skjemaet står det med uthevet skrift at oppmerksomheten ble henledet til at enhver flytting skal anmeldes til folkeregisteret innen fjorten dager. På dette punkt fant man aldri grunn til å oppheve trusselen om bøter! At man fortsatte med folketellingene forteller at utfyllingen av skjemaene var et svært viktig verktøy for styring og administrasjon av byens folkeregister. Uansett år og på alle skjemaer måtte man besvare spørsmålet om hvor man bodde året før, og med pålegg om at "Nøiaktig adresse anføres".

Det ble spurt om det meste, og det var plikt til å fylle ut alle rubrikker. Skriften på skjemaet skilte seg meget tydelig ut ved at teksten var uthevet og understreket, om at det skulle fylles ut "tydelig, nøiagtig og fuldstændig". Informasjonen skulle beboere av leiligheten fylle ut natt til 1. februar, og listen skulle være gårdeieren (husverten) i hende 3. februar. På skjemaenes første side står regler for utfyllingen. Her understrekes og utheves følgende setning: "Leilighetens indehaver bærer ansvaret for, at samtlige hos ham boende personer kommer med paa listen."

Liten kolonne – stort problem

Et trekk ved tiden kommer fram i at skjemaet fra 1913 for første gang inneholder en smal liten rubrikk hvor teksten måtte skrives loddrett for å få plass: "Hvis arbeidsledig paa tællingstiden sættes her bokstav L." Det lille feltet til tross, dette er en svært interessant levning fra ei tid hvor arbeidsledighet var et stort problem.

Det var Arbeiderpartiets representanter i bystyret som tok til orde for at dette måtte tas med i skjemaet. Hvilke motiver kunne de ha? Svaret lå nok i at arbeidsløshet som et samfunnsproblem var umulig å få oversikt over, så lenge det ikke fantes en sentral registrering.

Det var lett å la den enkelte bære ansvaret for problemene med å være uten inntekt, mens arbeiderbevegelsen mente at dette måtte samfunnet engasjere seg i. De påpekte at arbeidsløshet var et resultat av hvordan samfunnsøkonomien fungerte, og at usikkerheten i den ikke kunne bæres av den enkelte mann og kvinne.

I byene var det umulig å få hjelp av egenproduserte varer i såkalt naturalhusholdning. For byene var det derfor uhyre viktig å få oversikt over hvor stor andel av befolkningen som var rammet av arbeidsledighet. Dette gav igjen en indikasjon på hvilke tiltak man måtte sette inn, og hvor mange man måtte regne med trengte hjelp. Kanskje er dette et eksempel på at statistikken skulle brukes for å begrunne store politiske beslutninger om samfunnsendringer.

Deler De kjøkken med naboen?

Skjemaene endret seg i takt med samfunnsendringene. I 1915 kommer nye momenter inn i skjemaet angående "Husleiestatistik". Man ville vite om husleien innbefattet: "1. elektrisk lys, 2. centralopvarming, 3. butikk, verksted, stald el.lign." Elektrisitet var det nye og store og var i ferd med å bli en del av folks hverdag. Skjemaets spørsmål blir et spor til å se "det moderne samfunn" vokse fram. At spørsmålet er formulert så generelt til alle husstander forteller oss dessuten at de fleste som bodde i byen var leietakere. Så seint som i 1945 var ni av ti i Oslo leietakere. I tillegg kommer et lite, men dog meget interessant sosialhistorisk poeng. I en liten fotnote vedrørende antall rom og kjøkken, kommer spørsmålet: "Er kjøkkenet fælles for 2 leiligheter, sættes ½ o.s.v.; er der intet kjøkken, sættes 0." Det var altså grunn til å spørre om man hadde eget kjøkken. Forfatteren Oskar Braaten forteller i sitt forfatterskap, fra sist på 1800-tallet, om familier som delte kjøkken "så busta føyk", hvor ungene delte kjøkkenet med tavlekritt, og nåde den som tråkka over! Opplysningene har vært viktig som en indikator på boligstandarden – og statistisk årbok for byen gjengir da også denne informasjonen om leiligheter med antall og type rom fordelt på boliger innenfor hvert kirkesogn. Kjøkkeninformasjonen kan sees i sammenheng med at kommunen har våknet opp når det gjelder behovet for arbeid med boligreformering. Boligundersøkelser ble satt i gang og nye komplekser var under planlegging, tydelig inspirert av at "gode boliger skaper gode borgere". I 1912 stod det privatbygde Rivertzske kompleks på Sagene ferdig. Lamellblokkene her stod fram som et godt eksempel på kommunens voksende boligengasjement. Arbeiderfamiliene som flyttet inn fikk ikke større plass, men tilgang til eget kjøkken, lys og luft, og ikke minst bedre hygiene, for her var det innlagt vann og vannklosett! Få år etter startet kommunen byggingen av store kommunale boligkompleks med Torshovbyen (1917-1926) som den først realiserte.

Åh! Der telte han deg også!

Det var strenge bestemmelser om at alle i husholdningen skulle føres opp i skjemaene. Alle skulle telles, enten man tilhørte husholdningen som familiemedlemmer eller bodde der som losjerende, var sjømann, midlertidig bosatt eller midlertidig fraværende. Sunnhetskommisjonen var spesielt interessert i trangboddhet i oversikten. Det het at folk sov på skift, entreer var utleid og gav et sist-i-seng-og-først-opp-liv. Og nok en gang, oversikten fra folketellingene hjalp til å registrere omfanget av problemet. Sunnhetskommisjonen fikk gode argumenter i boligsaken ved å sammenligne leilighetens størrelse med antall personer som bodde der. Var det slik at selv de minste leilighetene hadde losjerende registrert? I så fall hadde byen et stort problem, ikke minst hygienisk!

Det andre viktige var hva husholdet levde av. Man måtte oppgi hva hovederverv/livsstilling var. Teksten presiserte at dette måtte fylles ut "ogsaa for kvinder. "Enke", "frøken" og lignende er utilstrækkelig". For å unngå omtrentligheter i svarene, innførte man etter hvert at arbeidsstedets adresse også måtte oppgis. Det tilføyes derimot at det ikke er nødvendig å oppgi inntektens størrelse. Setningen "ogsaa for kvinder" er interessant. Hva sier disse tre ordene? Var det stemmeretten for kvinner fra 1913 som spilte inn? Det er vel heller nærliggende å tro at det først og fremst var kvinner som potensielle skatteytere man ønsket å registrere.

Utilsiktede effekter?

Et annet interessant trekk ved folketellingene er alt vi ikke vet: Hvordan opplevde folk i Oslo/Kristiania det å måtte fylle ut skjemaer hvert år? Reagerte kvinner og menn i 1920 på endringene i stillingsbenevnelsen i de Statlige folketellingene? Ser man på skjemaene for 1900 og 1910 så blir husholdets medlemmer bedt om å oppgi sin stilling i familien: "Husfar, husmor, søn, datter" etc. I 1920-tellingen, syv år etter at kvinner fikk alminnelig stemmerett, er teksten i skjemaet forandret: I rubrikk 15: "Stilling i husholdningen" blir landets menn og kvinner bedt om å streke under sin stilling, og valgene står mellom: Hovedperson, Hustru, Sønn, Datter, Tjener, Losjerende og Besøkende. Var det noen som problematiserte at dette er benevnelser som både har i seg en klar rangorden og at kvinnen, som i en husmorbetegnelse innehar et yrke/utfører arbeide innenfor husholdet, nå i 1920 kun er identifisert som gift og knyttet til sin mann, hovedpersonen, med å bære betegnelsen hustru. Eller er det vi med vår tids ballast og syn på likestilling som reagerer på ordlyden? Det har ikke lyktes å finne et grunnlagsarbeid som spesifiserer endringen i ordlyden i folketellingsskjemaene, men noen har kanskje reagert? I 1930-tellingen er man nemlig tilbake til at ektepar i husholdet omtales ved at kvinner er benevnt som husmor, men mannen, husfaren fra 1910, fremdeles er hovedperson.

En levning og en rest

En levning er en rest av fortida og kan være en kilde til kunnskap om fortida straks vi tar den i bruk for å svare på spørsmål vi har. Folketellingsskjemaene er en levning fra ei tid hvor samfunnet og myndighetene ønsket informasjon om landet og folket. Informasjonen i skjemaene gir historikere og andre en unik kilde til å skrive beretninger, men tellingene er også i seg selv en rest og kilde fra den tida tellingen oppstod: Hva ville man vite? Hvilke ord og betegnelser brukte man, og hvorfor? Ikke alt kan besvares. Det er vi, i vår tid, som trekker slutninger om hvordan noe var. Kanskje trekker vi til og med gale slutninger?

Kilder

Folketellinger, utvalgte år for Kristiania/Oslo

Folketellinger, statlige, personliste, husliste for år 1900, 1910 og 1930

Folketællingen i Kongeriget Norge Hovedoversigt for år 1900. "Oplysninger angaaende Fremgangsmaaden (…)" og "Uddrag af Instruktion for Tællerne". Det statistiske Centralbureau

Folketellingen i Norge. Oversikt over livsstillingsstatistikken og tellingens utførelse. 1920 og 1930. Det Statistiske Centralbyrå

Statistisk aarbok for Kristiania/Oslo by, utvalgte år

Litteratur

Lie, Einar og Hege Roll-Hansen: Faktisk talt. Statistikkens historie Norge. Oslo 2001

Kjeldstadli, Knut: Fortida er ikke hva den en gang var. Oslo 1992

Statistisk sentralbyrås nettsider www.ssb.no

TOBIAS 3/2005