[Oslo kommune, Byarkivet]

Ny nasjon - ditto gesandtskap

På bakgrunn av unionsoppløsningen måtte det etableres nye diplomatiske forbindelser. Fra vår egen tid, vet vi at spørsmål rundt spesielle sikkerhetsforanstaltninger og ambassaders lokalisering engasjerer mange fordi det i høy grad påvirker miljøet rundt. Tidligere tiders diplomatiske representasjon var nok mer beskjeden. Finnes det historisk dokumentasjon om de arkitektoniske og bygningsmessige forholdene i Byarkivet?

 

Av Line Monica Grønvold

Forrest i gamle adressebøker for Kristiania, fra de nærmeste årene etter unionsoppløsningen, finner vi en oversikt over gesandtskap lokalisert i hovedstaden. Betegnelsen gesandtskap er ikke vanlig i dagens språk. Ordet har tysk opprinnelse og var et samlebegrep for ulike kategorier av sendebud og diplomatisk samkvem mellom to nasjoner. Gesandtskapene hadde også som oppgave å hjelpe egne landsmenn i utlandet. Hver enkelt nasjon avgjorde selv rangen for sin øverste sendemann, da som nå. Gesandtskapene kunne ha forskjellig status, alt etter nasjonens egen vurdering. En utsending hadde mer eller mindre fornem rang, enten han for eksempel bar tittelen ambassadør, chargé d’affaires eller konsul. Det vanlige ville være å ha bilateral gjensidighet på samme nivå.

Det var tradisjonelt et skille mellom diplomati og konsulatvesen. Diplomater representerte en regjering overfor annet lands regjering, mens en konsul skulle representere overfor en lokal myndighet. Noen av våre egne diplomatiske stasjoner i utlandet hadde sideakkreditering til flere land. Dette kunne også gjelde for utenlandske gesandtskaper i Norge.

Mange mente at konsulatvesenet var det viktigste for landets økonomiske interesser. Og i 1906-07 bevilget Stortinget midler til åtte diplomater og fjorten lønnede konsuler. Antallet honorære konsuler, dvs. ulønnede som fikk godtgjørelse via gebyrer, økte til mer enn 600 i det første tiåret etter unionsoppløsningen. Disse var særlig knyttet til skipsfart.

Fra tilspisset situasjon til nye gesandtskap

I 1905 var forholdene svært tilspisset, med militær mobilisering på begge sider av grensen. Det norske 7. juni-vedtaket om å gå ut av unionen, ble møtt av et svensk krav om at grenseområdene skulle demilitariseres – på norsk side. Alle befestningsanlegg måtte ufarliggjøres og ødelegges. I de nærmeste årene forut var det blitt bygget en rekke mindre grensebefestninger mellom Fredriksten og Kongsvinger, som et slags fremskutt forsvar for Kristiania. Men, det kom til en enighet om vilkårene for en unionsoppløsning, med undertegnelse av Karlstad-overenskomsten den 26. oktober 1905.

Da den politiske, militære og diplomatiske situasjonen var i en form for unntakstilstand, kan noen utsendinger i Kristiania ha blitt hjemkalt eller tatt pause fra sin formelle virksomhet, til de nærmest ”revolusjonære” omveltningene hadde roet seg. Enkelte kan ha blitt her for å rapportere – eller kanskje spionere.

Nye diplomatiske forbindelser måtte etableres i 1905. Våre kontakter til utlandet hadde gått via den svensk-norske unionen. Nest etter vår tidligere ”storebror”og nå ekskluderte svenske nabo, var Russland første nasjon ut med en offisiell anerkjennelse av Norge som selvstendig stat. Allerede den 30. oktober 1905 skjedde det – men det var likevel en ”vennlighet” som skal ha blitt møtt med mistenksomhet fra den norske regjeringens side. Den fremmede makt som først etablerte seg med en diplomatisk utsending, var for øvrig britene – naturlig nok da en britisk kongsdatter var klar til å motta norsk dronningtittel. Sir Arthur Herbert, britenes diplomatiske utsending, ankom Kristiania den 3. november 1905.

Få dager senere, den 25. november 1905, kom også danske prins Carl til Kristiania – kort tid etter folkeavstemningen og stortingsvedtaket som formelt valgte ham til ny norsk konge. Og allerede samme dag som sin ankomst, tok kongen, Haakon VII, imot de fremmede gesandter på slottet, to dager før han selv avla ed til forfatningen.

Nyetablering og lokalisering

Før unionsoppløsningen hadde vi en rekke konsulater i Kristiania. Vi kan telle så mange som 19 av dem i Kristiania-Ciceronen fra 1905. Det var ikke et like omfattende administrasjonsapparat som ble satt inn i første omgang, da nye diplomatiske kanaler var under oppbygging i det unge Norge. Det kan vi tyde av Kristianias adressebøker for de nærmeste årene etterpå.

Adressebøkene for 1905 og 1906 viser adskillig færre nasjoner representert, sammenlignet med tiden forut. Det synes dessuten å ha vært tildels enkle forhold for det diplomatiske livet i vår unge, selvstendige nasjon. Vi noterer oss at de gamle konsulatadressene ikke ble beholdt; det hadde vært i sentrale sentrumsgater – som blant annet i Prinsens gate, Skippergaten, Store Strandgate, Øvre Slotts gate og Victoria terrasse.

I 1906-årgangen av Adressebok for Kristiania finner vi bare seks nasjoner i oversikten over fremmede gesandtskap. Året etter var antallet økt med én; det var Uruguay i tillegg til våre nærmeste naboland. I den første perioden etter 1905, var USA, Frankrike, Storbritannia, Sverige og Tyskland de fremmede maktene som hadde mest stabilitet med tanke på lokalisering av sin offisielle representasjon her i byen.

Noen av våre store naboer innrettet seg i første omgang i Karl Johans gate 31; en adresse som viser seg å være identisk med Grand hotell. Her var gesandtskapene for hhv. England og Tyskland registrert i adresseboken for det aller første året etter unionsoppløsningen. Men også senere kan vi finne diplomatiske representanter oppført med hotelladresse i adresseboken, iblant var det i tillegg til en fast kontoradresse for selve gesandtskapet.

De nasjonene som vi i første omgang finner registrert på faste adresser var altså Frankrike, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA – i hvert fall for en tid etter unionsoppløsningen. Deres representasjonsadresser var konsentrert om byens vestlige sentrumsområder; henholdsvis til Kronprinsens gate 17 og Huitfeldts gate 3 (begge på Ruseløkka), Drammensveien 79 (Frogner), Inkognitogaten 27 og Colbjørnsens gate 2 (begge i Homansbyen). De fleste var på plass før 1907, og noen hadde den samme adressen i nærmere ti år – om ikke enda lenger.

Hva slags bygninger var dette?

Generelt vil informasjon om ambassader og andre former for utenlandsk diplomatisk territorium i Norge være klausulert informasjon og i svært liten grad åpen for publikum.

For eksempel gjelder dette byggesaksdokumenter for nåværende ambassader. Dette er bestemt av sikkerhetsmessige hensyn, etter nærmere avtale mellom departement og kommune.

Vårt digitale kommunale general-register gir ingen treff på relevante stikkord som gesandt, konsul, ambassade eller diverse nasjonalbetegnelser i registeret over saker som er politisk behandlet i bystyret, for eksempel reguleringssaker. Nedenfor skal vi kort beskrive noen av de første faste diplomatiske lokalitetene, slik bygningene synes å ha fremstått omkring den første representasjonsperioden – sett på bakgrunn av noen kilder i Byarkivet.

Inkognitogaten må være ambassadegaten fremfor noen, og huser ennå en rekke ambassader. Etter 1905 var Sverige den første utenlandske utsending her. De var fast etablert allerede fra årene 1907-1918, i Inkognitogate 27. På samme sted, med offisiell adresse til Colbjørnsens gate 5, ligger den svenske ambassadørboligen fortsatt i dag, på gårds- og bruksnummer 213/60. Villaen ble tegnet av arkitekt Ove Ekman og byggemeldt høsten 1871, opprinnelig med to etasjer for grosserer Adolph Holter. Byggemeldingstegninger fra 1870-tallet illustrerer hvordan fasaden skulle bli. Vi bør likevel studere de gamle tegningene med noe forbehold – med tanke på mulige omdisponeringer, både i oppføringsperioden og senere. Fra en sekundær ombygging omkring 7. august 1906, finnes en plantegning med svenske rombetegnelser for ”guvernant”, ”barnkam”, ”sofrum” og ”klädrum”. Dette er dokumentasjon fra den første tiden i diplomatiets tjeneste, på byggesakspapirer fra firmaet C. Blunck A/S. Eldre branntakster for eiendommen finnes bevart fra 1880-tallet.

Like i nærheten, i Colbjørnsens gate 2, hadde det tyske gesandtskapet sin offisielle adresse en tid etter 1906. Eiendommen har gårds- og bruksnummer 213/58. Høsten 1879 var en hovedbygning på fire etasjer med 1044 alens flate blitt byggemeldt der, sammen med en portnerbolig på 2 etasjer og 95 alen. Originale byggesakstegninger bærer arkitekt N.S.D. Eckhoffs stempel.

I Byarkivet finnes flere branntakster fra 1880-tallet, til den seneste fra 1932. En takst fra august 1905 er sentral i vår sammenheng, datert midt under unionsoppløsningen. Taksten ble holdt for Herr Generalagent Wes(s)mann, som på det tidspunktet overtok eiendommen etter grosserer Wes(s)mann. Takstbeskrivelsen beskriver hovedbygningen som vel vedlikeholdt og vesentlig uforandret siden oppføringen i 1881. Noen tidstypiske, moderne endringer er likevel notert – blant annet badeinnretning i hver etasje og linoleum på gulvene. Neste takst, som er fra 1918, gir en adskillig mer detalrik beskrivelse. Da listes det opp blant annet 28 fag utvendige vinduer, elektriske lysledninger med ca. 95 lampepunkter, gassledning med to bluss og åtte kokebluss samt 43 jernovner.

Frankrikes diplomatiske representasjon holdt til i Huitfeldts gate 3, i årene 1906-1918 (og eventuelt enda lenger). Huitfeldtsgate 3 ble byggemeldt i 1877. Dette var en 20 x 20 alen, toetasjes bygning for beboelse – hvor det ”anmodes at Pigekammeret anbringes i anden Etage med direkte lys”. Sundhetskommissionen tillot ikke å innrede kjelleren for beboelse. To stk. ”lokum” (toaletter) ble byggemeldt, en i hver etasje med ”lodrette fallrør” og ”duftpiber”. De gamle byggetegningene har fiolett riss og franske påskrifter for hvert av rommenes funksjon. Vi kan blant annet se franske rombetegnelser som: ”Rez de chaussée”, ”Salle a manger”, ”Antichambre”, ”Gardemanger”, ”Cuisine”, ”Bain des Domest.” og ”Cave p. Lavage”. De franskspråklige påtegningene er ikke datert, men er nok mest sannsynlig sekundære tilføyelser fra bygningens franske bruksperiode i diplomatiets tjeneste.

Vi har ikke branntakster som kan gi oss ytterligere informasjon.

Drammensveien 79 (tidligere nummer 77) var offisiell representasjons-adresse for Storbritannia allerede i perioden 1907-1918. Det er samme eiendom hvor britene har sin ambassadørbolig ennå i dag, med en hovedbygning som skal være tegnet av arkitekt H.E. Schirmer i 1850-årene.

Gamle byggesaker og branntakster for denne store eiendommen dokumenterer flere bygninger etter tidligere eiere og brukere. I Byarkivet er det bevart en rekke eldre branntakster fra perioden 1857 til 1901 for denne eiendommen, gårds- og bruksnummer 212/104 og 106.

I 1890 ble en ny gartnerbolig taksert, samtidig med den gamle hovedbygningen som skal ha gjennomgått ”betydelige forbedringer” både utvendig og innvendig. Konsul G. F. Egidius hadde overtatt eiendommen etter konsul Heftye. En takst datert 1901 gir oss en beskrivelse enda nærmere unionsoppløsningen og britenes overtagelse; Frognæs Actieselskaber stod da som eier. I tillegg til en vesentlig uforandret hovedbygning ble det taksert en stall, uthus, et dårlig vedlikeholdt drivhus og en gartnerbolig. Det kan også ha stått andre eldre bygninger her, uten at disse ble taksert ved samme anledning. Hovedbygningen med to etasjer beskrives med en fasade av pusset to-stens mur og farget sement, samt flere karnapper og altaner. Første etasje hadde blant annet tapetserte værelser og brystpanel av nøttetre, et betrukket og malt værelse med parkett av eiketre, foruten blant annet et pusset og malt værelse dekorert med malerier. Kjelleren hadde både stengulv, pusset og malt kjøkken med flisegulv, anretningsrom med asfaltgulv og ”1 tapetsert og 1 pudset Kloset”. Av andre kuriositeter fantes dessuten elektrisk ringeapparat med ”tablaaer”, talerør, 9 stenovner, lynavleder og jernaltan.

USAs gesandtskap lå i første omgang i Kronprinsens gate 17, ved hjørnet til Løkkeveien, blant annet i årene 1907-1918. Dette var på samme adresse som der Ingeniørenes hus ble reist i 1931, gårds- og bruksnummer 209/187.

Byggesaksdokumenter fra den eldre bygningen finnes ikke i det ordinære byggesaksarkivet. Revne bygg kan det ofte være vanskelig å finne byggesaksinformasjon om, idet de en gang er tatt ut av bygningskontrollens ordinære og aktive arkiv – uten noen tydelig krysshenvisning. En alternativ bygningshistorisk kilde – om ikke alltid like illustrerende – kan iblant være å studere gamle branntakstbeskrivelser.

Byarkivet har tre takster fra perioden 1891-1917 for Kronprinsens gate 17, tidligere nummer 19 til samme gate. Eldste takst, fra 1891, er blitt holdt med en rekke håndverkere tilstede etter begjæring av byggmester O. Hoff for Bureauchef Schiøtt.

Den nyeste taksten fra november 1917 beskriver og takserer tre bygninger, samt et trestakitt omkring tomten. Eiendommen hadde ett uthus og to to-etasjes bygninger, hvorav en kontorbygning med elleve kontorværelser. Hovedbygningene hadde pusset og farvet 1 ½ stens murfasade, og det var 28 meters avstand i mellom husene. Taksten viser forholdsvis moderne detaljer og interessante kuriositeter, sett med våre øyne. Hovedbygningene hadde henholdsvis to og tre vannklosetter, elektriske lysledninger med 40 og 50 lampepunkter, samt 16 og 22 ”selvløftende Rullegardiner”; her ble blant annet også taksert ”Elektriske Ringeledninger med Tableau”, ”Strygeovn” og”Komfyr med kakkel på Væggene”. Taksten fra 1917 beskriver ikke romfordeling eller bekledning. Det vises imidlertid til en eldre takst fra januar 1904. Der kan vi blant annet lese at flere værelser var betrukne, malte og panelte. Kanskje forteller det omtrent hvordan værelsene fremstod i diplomatiets tjeneste, i perioden etter 1905. Så langt vi har undersøkt kildene, er det likevel uklart hvilke deler av eiendommen som var disponert av USAs gesandtskap.

Kilder

Byggesaksarkiv og branntakster

Kristiania-Ciceronen 1905

Adressebøker, diverse årganger

Den britiske ambassadens web-side

Litteratur

Berg, Roald: Norge på egen hånd 1905-1920; Norsk utenrikspolitikks historie, bd. 2, 1995

TOBIAS 1 og 2/2005