Torget – byens hjerte

Tenker vi oss byen som et organisk vesen, var torget – eller rettere sagt torgene – byens hjerte. Pulserende og livgivende og forbundet med årer ut og inn av byen. Byen hadde riktig nok sine kolonial-handlere, sine melkebutikker og brennevinsutsalg, men det var gjennom torgene at mat og nødvendige varer fra byens oppland ble fordelt ut i resten av bykroppen.

Av Bård Alsvik

Byen hadde i alt seks torg i 1905 på til sammen 20 600 kvadratmeter. Nytorget var det største på hele 6000 kvadratmeter, og gjorde Stortorget til skamme med sine 3000 kvadratmeter. Nytorget, eller Youngstorget som det ble kalt på folkemunne, et navn som ikke ble offisielt før i 1951, hadde da også tatt over mange av de funksjonene Stortorget hadde hatt fra gammelt av. Det kjente Kristiania--markedet, som ble holdt hver vinter i februar måned, hadde blitt flyttet fra Stortorget til Nytorget da dette sto ferdig i 1850, etter sigende fordi det passet seg dårlig med et folkelig marked med en språkbruk og et kulturelt innhold som ikke egnet seg kloss innpå byens domkirke.

Et Paris i miniatyr

Noen få år før 1905 ble Kristianiamarkedet offisielt avviklet. Den generelle torgtrafikken var likevel så absolutt til stede, og ved siden av Tivoli i Pipervika, var Nytorget byens største forlystelsessted, inspirert av europeisk storbyliv. På torgets sørøstlige langside, der Basarhallene lå på nåværende Folketeatrets tomt, lå det ølhaller under gatenivå. En av hallene hadde maleren Frits Thaulow omdannet etter tysk mønster. Veggene var dekorert av Thaulows malervenner med femten store eventyrbilder. Menyen var øl og pølser, som gikk ned på høykant i takt med tyrollermusikken. Her var også varieteforestillinger med sparkepiker man måtte til Paris for å finne maken til. En annen stor attraksjon var ”negeren” Georg, som Thaulow hadde tatt med seg fra Bergen, opprinnelige hyrt inn som deksgutt på Thaulows seilbåt, senere kelner på Bazarhallene.

Nytorget hadde absolutt den største omsetningen av matvarer i 1905, men også på Stortorget, Jernbanetorget, Grønlands torg og Ankertorget ble det omsatt mat. Mye av maten ble ført til torgs levende, fra hele østlandsområdet og fra utlandet. 565 kveg fra innlandet og 318 fra utlandet ble omsatt på torgene i 1905, vesentlig på Ankertorget. Torget ble anlagt i 1880-årene, oppe på den gamle Ankerløkken kirkegård. Her fantes et eget vekthus, og kjøttkontrollen holdt til her fram til 1908. Men det var ikke bare kveg som fant veien til torgene. Over åtte tusen svin ble brakt til torgs i 1905, og nesten seks tusen av dem ble omsatt. Omsetningen av hester var imidlertid mer begrenset. Bare 14 hester ble solgt samme år.

Rype for under én krone

Den øvrige torghandelen besto av et vel av landbruksprodukter som vi i dag bare finner i behandlet tilstand i frysedisk eller i kjedelige supermarkedhyller. Den offisielle statistikken fra året 1905 gir oss et godt innblikk i hva som ble omsatt og til hvilken pris. I tillegg til de levende dyrene, ble kjøttprodukter av alle slag omsatt på torgene: Oksekjøtt, Kalvekjøtt, salt og ferskt fårekjøtt og flesk. Kjøtt fra gjøkalvene var dyrest med en snittpris på 89 øre kiloen, mens spekalven gikk for femti øre per kilo. Torgkonene kunne også friste med vilt: Gås, tiur, røy, orrhane, orrhøne, rype og jerpe. Tiuren, som hadde mest kjøtt, ble solgt til en stykkpris av 2 kroner og 50 øre. Rype og jerpe fikk man til godt under krona, mens orrhanen gikk for 1 krone og 35 øre.

Smør fikk man i butter til 1 krone og 78 øre kiloen, mens talg ble omsatt til under femtiøren. Mel og høy ble omsatt i større porsjoner på hundre kilo: Havre- og byggmel, og ulike typer høy som ”Timoteihø”, ”Voldhø” og Havrehalm. Egg ble solgt for 1 krone og 37 øre sneset, mens potetene ble omsatt til fem øre kiloen. I tillegg kunne man få kjøpt favner med bjerkeved, furuved og granved. En favn bjerk gikk for 13 kroner, mens granveden gikk for litt over tieren.

Hygienisk grep om torghandelen

Selv om vi kanskje har grunn til å misunne byens forfedre med tanke på hvordan torglivet er i dag, var det ikke bare fryd og gammen å være forbruker i 1905. Selv om mannen i gata nok tok det meste på torget som ”god fisk”, var byens myndigheter bekymret for den frie tilførselen av matvarer til byens torg som representerte både en hygienisk og ernæringsmessig fare. Størst hang hadde de nok til den frie melkeomsetningen som ikke gikk om torgene, men i som foregikk ved at Aker-bøndene leverte melk til folk på døra.

Byens sunnhetsvesen så på dette som en stor trussel mot folkehelsen, forståelig nok fordi det fantes flere eksempler på melkesykeepidemier der liv hadde gått tapt. Men også omsetning av kjøtt, levende som dødt, hadde det offentlige stor interesse av å regulere ut fra et hygienisk perspektiv. Tre år etter unionsoppløsningen ble det bygget en egen kjøtthall på Grønland, og omsetningen av levende dyr gikk sterkt tilbake. Et skritt i riktig retning for det offentliges kamp om å få kontroll med matomsetningen kom imidlertid i 1905, da Fiskehallen på Vippetangen ble bygget. Det ble dessuten gjort en rekke forsøk på å regulere torghandelen gjennom lovgivingstiltak.

Et ordentlig grep om byens torg fikk kommunen imidlertid først i 1931 da byens første Torgdirektør ble utnevnt.

Kilder

Statistisk aarbog for Kristiania by 1905

Litteratur

Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Boye, Else: Kristiania - inn i den nye tid - En fotokavalkade fra hovedstaden ved århundreskiftet, Oslo 1990

TOBIAS 1 og 2/2005