Kvinner ved sin lest

I referatene fra folkeavstemningen i 1905 trer medlemmene av valgstyret fram via sine signaturer. Alle har de sin historie som nok kunne gitt stoff til mange Kristianiabøker. I den store gruppen av signaturer, er det spesielt interessant å se nærmere på fire av dem, fordi de tilhørte fire kvinner – alle uten stemmerett!

Av Gro Røde

I forhandlingsprotokollen møter vi tre av de fire kvinnene i valgstyret via deres funksjon som referenter fra folkeavtemningsdagene. De tre var Fr. Gabrielsen, Cecilie Krog og Elise Heyerdahl. Den fjerde kvinnen som har signert i protokollen er Martha Tynæs. De tre sistnevnte var i sin samtid alle markante personer med tilhørighet i hvert sitt politiske parti. Med andre ord; det var ikke tilfeldig at nettopp disse kvinnene satt i valgstyret og hadde dette viktige samfunnsvervet. Et berettiget spørsmål som presser seg på er: Hvordan var det å sitte i valgstyret og samtidig ikke få avlegge stemme, fordi man var kvinne?

Fra 1901 hadde kvinnene fått begrenset stemmerett ved kommunale valg. Denne stemmeretten var mulig å få for de kvinner som enten hadde en minimumsinntekt eller formue som det så var betalt en viss skatt av til stat eller kommune, eller var registrert med en viss felles formue med ektemannen. Men i 1905 hjalp det ikke å ha stemmerett ved kommunale valg! Heller ikke å sitte i bystyret – eller i formannskapet!

Markante kvinner

Tonen i protokollen er formell og tørr. Kun det mest nødvendige skrives ned. Og man kan spørre seg om de fire kvinnelige medlemmene satt i valgstyret fordi man trengte en sekretær? Idag, hundre år, etter kan vi imidlertid se at det ikke først og fremst var mennene i valgstyret som satte spor etter seg i byens og landets historie, men kvinnene. Både Tynæs, Krog og Heyerdahl var foregangskvinner innenfor utdanning, politikk og samfunnsengasjement.

Martha Tynæs (1870-1930) omtales som politiker og kvinneaktivist. Hun regnes som den sentrale organisatoren av arbeiderkvinnene i Norge. Fra 1901 til 1919 satt hun i Kristiania bystyre, og fra 1908 til 1919 satt hun i formannskapet. I 1905 var hun formann i Arbeiderpartiets Kvindeforbund.

Elise Heyerdahl (1858-1921) var lærer og en sentral høyrepolitiker. Hun var blant de første kvinnene som ble valgt inn i kommunestyret – i 1901, og fikk som første kvinne fast plass i formannskapet fra 1904.

Cecilie Krog (1858-1911) er den mange kjenner best som Cecilie Thoresen; Norges første kvinnelige student, som krevde både å få avlegge examen artium i 1882 samt å bli immatrikulert ved Universitetet i 1884. For at den vitebegjærlige frøken Thoresen skulle få avlegge sine eksamener måtte Norges lover endres. Cecilie Thoresen var en aktiv forkjemper for kvinnesaken, hun var en av ti sentrale kvinner i et nettverk, omtalt som ”De ti”, som stiftet Kvinnestemmerettsforeningen i 1885, og hun var medstifter av Norske Kvinners Nasjonalråd i 1904. I politikken representerte hun partiet Venstre. I 1901 ble hun valgt til varamann i Kristiania bystyre og var i 1905 medlem av den kommunale tilsynskomité for sykehus og sinnssykehus.

Én folkeavstemning?

Kvinnenes frustrasjon over ikke å ha stemmerett var vel kjent blant politikerne. Cecilie Krog var svigerinnen til Gina Krog (1847-1916), en av Norges fremste kvinnesaksforkjempere. Gina Krog engasjerte seg kun i ett år med kommunepolitikk, da som varamann for Venstre i Uranienborg krets i 1909. Det opplevdes trolig mer meningsfylt å vie sin tid til å kjempe for kvinners likestilling i samfunnet, noe hun gjorde på heltid livet ut. Cecilie og Gina hadde sannsynligvis mang en samtale om retten til å delta i folkeavstemningen. De var begge aktive med bidrag til det som fremdeles regnes som landets største underskriftskampanje, og som foregikk i august 1905.

Kvinnene fikk ikke delta med å gi sin stemme. Det ble forklart med at de ikke stod registrert i manntallene, og da var det umulig å føre kontroll. Noen kloke kvinner tok dermed skjeene i sine egne hender og foreslo en underskriftsaksjon: Kvinner over hele landet skulle få avgi sin stemme, enten Stortinget ville det eller ikke! Lokale ildsjeler over hele landet sørget for at lister ble lagt ut på egnede steder, og kvinner strømmet til. Gina Krog, som i begynnelsen hadde vært skeptisk til aksjonsformen, stod i spissen for delegasjonen som den 22. august overrakte Stortingspresident Carl Berner 279 878 underskrifter. Kvinnene hadde vist at de ville la sin stemme telle for unionsoppløsning. Kampanjen var en suksess som skulle bli brukt for alt den var verdt fram mot året 1913 da alle kvinner fikk stemmerett.

Kilder

"Forhandlinger for valgforsamlingen i Christiania 02.11.1829 – 13.11.1903". Magistraten

Litteratur

Helland, Amund: Norges land og Folk, Kristiania 1918.

Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990

Levende Historie, nr. 1 2005

www.ssb.no.magasinet/norge_sverige/

www.ssb.no/baser/1905

Biografisk leksikon, utgave 1916 (red.: Nanna With) og 2001 (red. Arntzen og Helle)

Høgh, Marie og Mørck. Fredrikke (red.): Norske kvinder. En oversigt over deres stilling og livsvilkaar i hundredeaaret 1814-1914

TOBIAS 1 og 2/2005