Kongeinntog i rødt, hvitt og blått

Været kunne ingen gjøre noe med. Selv ikke kongen. Et hvitt dekke la seg over den svarte, frosne by. Hvite ble herrenes hatter og damenes kåper. Det fargesprakende taket på mottakelsespaviljongen unngikk ikke sin skjebne likeså lite som den røde løper på honnørbrygga. Men alt annet gikk som planlagt, på tross av den korte tid byen hadde hatt på å forberede kongeinntoget.

Av Bård Alsvik

Tre dager etter at det norske folk hadde sagt sitt ja til den unge, danske prins, gjorde formannskapet de nødvendige beslutninger for at mottakelsen skulle kunne finne sted bare fjorten dager senere. En komité ble i hurten og sturten nedsatt og byens mest velansette arkitekt, Victor Nordan, ble valgt til å lede den. Gode medhjelpere hadde han i stadsarkitekt Lange, arkitekt Sparre og overingeniør Roshauw. I tillegg satt driftsbestyrer Poppe i komiteen samt murmestrene Evang og Thune.

Alle ville se kongen

Keiser og konge hadde blitt tatt i mot av byen før, så helt ukjent med de problemstillinger som reiste seg var man ikke. Men dette var likevel noe helt spesielt. En egen konge hadde ikke landet hatt på aldri så lenge. Dansk-norske og svensk-norske konger hadde kommet og gått, men prinsen og prinsessen som nå skulle stige i land kom for å bli – som Norges konge og dronning.

To problemer måtte løses. På den ene side måtte byen vise seg fra sin beste side, og man kunne ikke spare på noe for å skape den rette ramme rundt ens egen konges inntog. En rekke provisoriske tiltak måtte gjøres, og det på rekordtid. På den annen side måtte man sørge for at alle med rang og anseelse, og ikke minst ut fra fortjeneste, var til stede ved mottakelsen. For dette var ikke bare byens anliggende, men hele nasjonens.

Mange av disse personene befant seg naturligvis i hovedstaden fra før, men et like stort antall var spredd utover det ganske land. Komiteen tok den umiddelbare beslutning å rykke inn annonser i de aller fleste av landets største aviser der tre representanter fra hvert kommunestyre ble invitert til mottakelsen.

Reaksjonene på innbydelsene kom raskt. Kommunestyrer i hele landet innkalte til møter der representantene ble valgt ut. For enkelte kunne det ta to til tre dager å komme seg til hovedstaden, som representantene fra Hammerfest som den 19. november sendte følgende telegram til komiteen: ”Magistrat og formannskab have i dag vedtaget saadan beslutning: ”Viceordfører Hr. grosserer F. H. Nissen, og medlem af formandskabet hr Konsul Charles Robertson, bemyndiges herved at representere Hammerfest by ved Kongeindtoget i hovedstaden” Jørgen Selmer magistrat. H. A. Hansen ordfører”. Liknende telegrammer tikket inn fra hele landet. Ordføreren i Hole kommune passet på å tilføye hvor vennligstilt kommunen var til den nye kongen og oppga at ved folkeavstemningen den 12. november ga 591 stemmeberettige sitt ja til prins Carl og 11 sa nei. Ordføreren i Kragerø prøvde på sin side å få tre ekstra billetter fra sin base på Hotell Westminster på Karl Johan, som han hadde inntatt allerede den 20. november. I vennlige ordelag minnet han om at de tre deputerte hadde sine hustruer med. Mens ordføreren i Nordre Odalen likeså godt sendte hele formannskapet med håp om at alle ville få plass.

Men også privatpersoner gjorde det de kunne for å delta. En representant for Follum Træsliperi sendte et brev til sin kontakt i hovedstaden, advokat Bugge, og minte om at det var ”sagtens nok af pene folk her oppe fra som reiser ind til denne store festlighed”. I et brev fra kunstmaleren Fritz Thaulow, blir komiteen henstilt om å ordne en billett til Doktor Barfod fra København: ”Manden er paa Hjemstedet vel anset, han er en bekjendt Skandinav – er over 70 Aar gammel, og er personlig kjendt med den danske kronprinsen”. Arnt Bexrud i fiskeforretningen Olsen & Bexrud på Vippetangen søkte på sin side om billetter som kompensasjon for at ”forretningen generes stærkt af de paa Vippetangen opførte tribuner”. Mens lederen i Smaalenenes Skyttersamlag, Herr Jahren, minte om at laget hadde ”stillede i sommer noget over 2000 mand frivillige til distriktskommandoens disposition i tilfælde vi skulde blevet nødt til at forsvare vort fædreland med vaabenmagt”.

I tillegg gikk komiteen i gang med å utarbeide en innbydelsesliste for betydningsfulle personer innen militæret, stats og kommuneforvaltningen og samfunnslivet for øvrig. Medlemmene av arrangementskomiteen, samt ordfører, viseordfører og borgermester med fruer skulle fylle midtpartiet på mottakelsespaviljongen. Her skulle også medlemmer av den såkalte Ordenskomiteen stå, som politimesteren, kommandanten på Akershus og havnefogden, samt magistratens øvrige medlemmer. Hovedpaviljongen hadde også to fløyer der den ene var reservert bystyrets representanter og den andre embetsmenn fra kirke, rettsvesen og det militære. Dessuten fikk både Fritjof Nansen, Bjørnstjerne Bjørnson og ”Pressespidser” plass der. En egen ”Dametribune” ble i tillegg rigget opp for de prominente gjesters fruer.

Meter på meter med tøy

I løpet av de fjorten dagene forberedelsene pågikk ble byen striglet og pyntet. Bygninger ble dekorert med girlander og flagg. Malingskosten ble tatt fram for å bøte på slitte fasader, og rusk og rask ble fjernet. Særlig stor flid ble det lagt i de provisoriske tribunene og paviljongene. Utenfor Den gamle losjen ble den danske paviljong satt opp. Et stort ”Velkommen” i gull skulle lyse mot kongeparet idet de ble ført gjennom paviljongens port. Alt synlig treverk ble malt i hvitt og øvrige dekorasjoner i gull med brune konturer og sjatteringer. Paviljongens tak skulle bære de danske farger med fire små norske flagg i tillegg til ett stort på toppen med forgylt flaggstang over den norske løve. På paviljongens fire søyler ble både det norske, danske og engelske våpenskjoldet satt opp, i tillegg til Kristianias kommunevåpen. Lenger oppe, på Karl Johan, sto en æresport i norske farger, båret av åtte hvitmalte stenger. Her ble skjold med kongen og dronningens symboler plassert. Det eksisterte neppe noe offisielt konge- eller dronningssymbol på dette tidspunktet. Skisser som er bevart i Byarkivet, viser imidlertid noen forslag, både enkeltstående, som H med romertallet sju inni, og et kombinert symbol ”H7 og M” for kongen og dronningen. Hva som til slutt ble brukt, har vi ikke funnet dokumentasjon på.

Selve mottakelsen skulle skje på Vippetangen, foran festningens murer. I tillegg til ærestribunene og mottakelsespaviljongen, ble det satt opp tribuner langs Skippergatas forlengelse ut mot brygga, ytterst på tangen. Mottakelsespaviljongen ble dekorert etter samme mønster som æresporten på Karl Johan. Kaias treverk ble kledd inn med rødt, hvitt og blått tøy, i tillegg ble det brukt en mengde draperier rundt takene, til sammen over 1700 kvadratmeter tøy ble kjøpt inn. Lyktestolpene ble dekorert med blomster, og en femti meter lang rød løper ble rullet fra brygga og fram til der de kongelige skulle stige opp i kongevogna.

Fra Vippetangen skulle den kongelige eskorte følge Skippergata, mellom tribunene, og svinge opp ”Bryggegaden” til festningsplassen hvor byens skolebarn skulle ta oppstilling. Videre skulle ferden gå gjennom den danske paviljong som et symbol på inntoget i selve byen. Kortesjen skulle så følge Kirkegata fram til Karl Johans gate og videre opp til slottet. Langs byens hovedgate skulle det også reises tribuner, foran Tostrupsgården og ved Universitetet. 448 små og 246 store flagg, både norske, danske og engelske, samt 246 våpenskjold, 246 kranser og 246 sløyfer, hver på tre meter, skulle plasseres langs ruta. I tillegg flere hundre meter med vimpler og girlander.

Kongen ut av tåka

Den store dagen kom og alt var på plass. Tidlig om morgenen hadde folk inntatt sine plasser, og da klokka nærmet seg halv ett, var Vippetangen og gatene der kortesjen skulle kjøre fylt til randen. De som ikke fikk plass på tribunene eller fortauet kjøpte billetter til stive priser av huseiere og hoteller langs ruta som tilbød godt utsyn fra vinduer og balkonger.

Tåka hadde ligget tjukk ute i fjorden siden natta og på morgenskvisten hadde det begynt å snø – store, våte kjerringer. Tålmodig sto tusener og speidet utover i tåkehavet. Da kanonene på Akershus avfyrte sine salutter litt etter halv ett, skjønte folk at noe var i ferd med å skje. Plutselig, og nesten umerkelig, gled kongeskipet ”Heimdal” fram langs bryggekanten. Så brøt jubelen løs.

Om bord på skipet hilste statsminister Michelsen kongen velkommen:

”På den norske regjerings vegne og i det norske folks navn bringer jeg vårt unge kongepar den første hilsen på ”Heimdals” dekk under det frie Norges trefargede flagg. Det norske folk har ikke hatt sin egen konge. Aldri har han vært helt vår egen. Alltid har vi måttet dele ham med andre. Aldri har han hatt sitt hjem iblant oss. Men der hvor hjemmet er, der blir også fedrelandet ….. Leve Norges konge og dronningen!”

Høy og rank steg kongen i land, hilsende med flosshatten mens nye salutter ble avfyrt fra panserskipet ”Norge” og de andre orlogsfartøyene ute i havnebassenget. Ved hans side gikk dronningen, og rett bak ble lille Olav båret. Den røde løperen kunne kongeparet neppe se i snøhavet, men jubelen fra folkehavet kunne de høre hele veien til slottet.

Godt over førti tusen kroner kostet kongeinntoget for byen. Men elleve tusen kroner ble trukket fra for salg av billetter, slik at bykassens virkelige utgifter strakk seg til nesten trettitre tusen. Hele beløpet ble ført over Statsarkitektens budsjett. Mottakelsen kongeparet fikk var overveldende, men det fantes dem som også stilte seg kritisk til det hele. Sogneprest Alfred Eriksen sa det slik: ”Stortingsbygningen er blitt utstaset verre enn noen av de offentlige bygninger, og utpyntingen er utført på en så smakløs måte at hele huset ligner en stor markedsbod.” Andre var skeptisk til selve kongen. Noen dager etter kongeinntoget ble samtlige medlemmer av kommunestyret oppfordret til å delta i takkegudstjenesten i Vor Frelsers kirke. Alle stilte så nær som en – Arbeiderpartiets representant G. Lindahl, som i sitt brev til ordføreren skrev: ”… min samvittighed forbyder mig at takke gud for en konge, førend jeg faar se om han er til nogen virkelig nytte for land og folk”. Men kongen var kommet for å bli, og historien har vel vist at han ble til både glede og nytte for landet og folket.

Kilder

Byarkitekten, Boks De-0010, ”Fester og mottakelser 1903-1915”

Formannskapet, Boks 25 – Diverse, ”Kongeinntoget 1905”

Litteratur

Norge under Haakon VII, Oslo 1945

Hansen, Ole Myhre: ”Byen pynter seg – Kongens inntog i 1905”, Tobias 1/2002

TOBIAS 1 og 2/2005