Lang natt med sporveien

Den store saken i Kristiania bys representantskap våren 1905 var utvilsomt spørsmålet om hva som skulle skje med byens sporveier når A/S Kristiania Sporveisselskabs konsesjon løp ut. Den trykte innstillingen utgjorde, med bilag, over to hundre sider, og saken tok så å si all tid på to bystyremøter i april. Det første av disse varte til klokka halv fire på natta.

Av Leif Thingsrud

A/S Kristiania Sporveisselskab fikk sin første konsesjon til sporveisdrift i 1874. Denne ble endret en del i 1897, da man vedtok å legge om fra hester til elektrisitet som drivkraft og å legge linjene om til dobbeltspor. I 1899 ble dessuten to nye linjer åpnet og de tre opprinnelige forlenget. Konsesjonen, som løp i tredve år, inneholdt en bestemmelse om at kommunen deretter kunne overta anlegget etter takst. Kommunen hadde i mellomtiden både gitt konsesjon til et annet selskap, A/S Kristiania elektriske sporvei, og opprettet et lite kommunalt sporveisselskap. Spørsmålet var om kommunen skulle overta A/S Kristiania Sporveisselskabs linjer og utvide den kommunale driften.

Alternativet var å gå den motsatte veien og fornye konsesjonen samt overdra det kommunale selskapet, som stadig gikk med underskudd, til sporveisselskabet.

Saken ble utredet av en liten komité, som leverte delt innstilling. Borgermester Christie og grosserer Steen gikk for fornyet konsesjon, mens overlærer G. A. Sinding leverte et volumiøst innlegg for kommunal innløsning av alle sporveier. Som bilag til saken fulgte solide utredninger av sporveissituasjonen i en rekke europeiske byer. Det eneste som syntes udiskutabelt var at situasjonen med tre selskaper var høyst uheldig.

Saken gikk nå rundt til alle tekniske etater i kommunen til uttalelse før den kom til sporveiskomitéen. Liksom den forrige komitéen delte denne seg, men flertallet gikk stadig inn for å fornye konsesjonen for nye nitten år. Årsaken til at man ikke ville gi tyve- eller tredve års fornyelse, var at konsesjonen til Kristiania elektriske sporvei løp ut i 1924, noe som ga muligheter for å få samlet det hele til ett selskap. I formannskapet gikk tolv representanter for fornyet konsesjon, ni imot. Også om konsesjonsvilkårene ble det en rekke voteringer, som ikke endret noe på det utkastet veisjefen og sporveisselskabet hadde blitt enige om.

I Bystyret ble først en del habilitetsspørsmål diskutert. Hadde grosserer Steen, som eide en tredjepart i to aksjer, og sporveiskonduktør Aasen personlige økonomiske interesser i saken? Man kom til at Steens inntekter av aksjene måtte være minimale, og at Aasen sikkert ville kunne selge billetter på trikken uansett om den i fortsettelsen skulle være grønn eller rød, så de fikk begge pent bli sittende.

Selve realitetsdebatten ble startet av Arbeiderpartiets Holtermann Knudsen. Hans utgangspunkt var at en samlet kommunal sporveisdrift ville sikre kommunen både bedre styring med sporveisutbyggingen og større inntekter enn de prosentene man ville få av overskuddet i et privat selskap. Høires Andersen Aars imøtegikk dette med å vise til at den kommunale driften så langt bare hadde gitt tap. De kommunale sporveisselskapene i Europa som ga overskudd, lå alle i millionbyer, hvor fortjenestemulighetene selvsagt var mye større. De påfølgende til dels meget lange innleggene gikk i hovedsak på spørsmålet om kommunal drift kunne være regningssvarende. Uenigheten fulgte i det alt vesentlige velkjente partimønstre. Høires representanter mente kommunal drift knapt noen gang kunne bli det, mens venstresida mente at mulighetene var gode. Voteringene gikk etter samme mønster. Det solide Høire-flertallet godkjente den foreslåtte avtaleteksten og konsesjonsvilkårene punkt for punkt.

Flertallet var imidlertid ikke ”kvalifisert”, det vil si med to tredjedels flertall, slik at saken måtte opp i et nytt møte. I og med at Kristiania Sporveisselskab hovedsakelig var på tyske hender, foreslo Holtermann Knudsen at mindretallet skulle anke saken inn for regjeringen. Venstres representanter ville ikke gå så langt, men Arbeiderpartiet vant den voteringen, i og med at de som hadde stemt for konsesjonen ikke deltok i avstemningen.

Neste store sporveisdebatt kom ikke uventet i 1924. Høire ville da fornye AS Kristiania Sporveisselskabs konsesjon mot at de innløste A/S Kristiania elektriske sporvei. Arbeiderpartiet ville at kommunen skulle innløse begge selskaper. Begge forslagene falt, og løsningen ble at man ga konsesjon til et nytt aksjeselskap, A/S Oslo Sporveier, hvor kommunen hadde flertallet av aksjene. Kommunen skulle også etter hvert utløse de private aksjonærene, og etter ti år var selskapet blitt rent kommunalt.

TOBIAS 1 og 2/2005