[Oslo kommune, Byarkivet]

Innbyggere fra alle kanter. Byen og de utenlandsfødte

Oslo har vært en innvandrerby i lang tid. Særlig stor ble innvandringen i forbindelse med industrialisering og hamskifte. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Byen hadde en kraftigere vekst enn noen annen vesteuropeisk by, med unntak av enkelte nye bydannelser, ensidig knyttet til storindustri. I 1905 var 7,6 % av befolkningen i Kristiania født utenfor landet, og de kom fra minst 38 forskjellige land. Vi skal lete etter noen av disse konkrete menneskene i denne artikkelen.

 

Av Ellen Røsjø

Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til byen av folk fra landsbygda. Statistikken viser at av byens 229 101 innbyggere i 1900 var seks prosent født i Sverige. I alt nesten åtte prosent  var født i utlandet, mot bare tre prosent i landet som helhet. Hovedstaden hadde da også 27% av alle utlendinger i landet i 1900 (vi bruker 1900 som sammenlikningsgrunnlag da vi ikke har noen statlig folketelling for 1905). I dag har Oslo om lag en tredjedel av det som defineres som innvandrerbefolkningen i Norge, og de utgjør en femtedel av hovedstadens innbyggere. Statistikken har i nyere tid fått andre betegnelser, og førstegenerasjons-innvandrere og personer født i Norge av to utenlandsfødte foreldre utgjør nå 21,2% av folketallet i Oslo.

Flyttestrømmen til byen hadde funnet sted i byens kraftigste vekstår, fra 1870-tallet til krakket i 1899. Bare fra 1895 til 1898 hadde Kristianias befolkning vokst med over 40 000 innbyggere til 226 423. Med ett opphørte nesten all byggevirksomhet, og flere kriseår fulgte. En mengde anleggsarbeidere ble gående ledige. Folketallet sank, det gjaldt også antall utenlandsfødte.

I 1905 utvandret 2440 Kristiania-innbyggere til oversjøiske steder, de fleste til Amerika. Omtrent slik var antallet også i åra 1900-04, mens det i åra 1894 til 1899 hadde vært langt lavere. I 1906 var folketallet igjen oppe på samme nivå som i 1900. Også for hele Norge var 1905 ett av åra med høyest utvandring, 21059 personer utvandret fra landet det året og årsaken de oppga var ”manglende adgang til lønnet virksomhet”. Omtrent  en million nordmenn hadde emigrert til oversjøiske land mellom 1825 og 2000. Bortsett fra Irland har ikke noe annet europeisk land hatt så stor utvandring, relativt sett.

Svensker – eksemplet Selma Marie

Svenskene var, som i resten av landet, i stort flertall blant utlendingene: 9677 svensker bodde i Kristiania den 31. desember 1904. De bodde over hele byen. Ved hjelp av Fattigvesenets forhørsprotokoller kan vi følge enkeltpersoner som kom i vanskeligheter i byen. Den 16. mars 1905 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Selma Marie Olsen (navnene ble ofte fornorska). Hun ble innlagt 1. mars på Fødselsstiftelsen, på en av fattigvesenets friplasser. Fødselsstift-elsen, opprettet 1818, lå der regjeringskvartalet nå er og hadde 25 plasser. Man måtte betale for seg, men fattige kunne få halv pris. For de som ikke kunne betale ble fattigkassa løsningen. Det vanlige var at fødsler foregikk hjemme, så dette var byens eneste alternativ til hjemmefødsel til 1914, da Rikshospitalets kvinneklinikk kom. Selma forklarte at hun var født ”1882 11/2 i Elgå Sockn i Värmland av foreldre jorbruker Olof Andersson og hustru Karoline”. Her var hun også konfirmert i 1896, og ble oppfostret hos sin bestefar, jordbruker Anders Eriksson på Linhøiden. Deretter var hun i tjeneste på gården Fallet hos Erik Olsson i to år, hos sin onkel, snekker Nils Lingreen i Jernskog Sockn på Koppom bruk i enda to år, og så tilbake i Elgå Sockn på Sætra hos Skrædder Karl Skog tre år.

Funksjonæren noterte videre i protokollen: ”til 28/10-02, da hun kom til Kristiania, der hun tjente i Brogade 7 hos Rabbineren Aschkanaze i 2 Mdr. Siden i Herman Foss gd. 6 IV hos Danielsen og de sidste 14 dage i Akersbakken 14 II. Foreldrene er døde. Ben. (benekter) tidl. Hjælp.

Barnefaderen, Mursvend Andor Andresen, skal bo i Maridalsv. 60 III. Bf. Tilskr. 28/3-1905. Foreldrene til bf. bor paa opg. Sted, men hvor han er vides ikke.”

Bakgrunnen for slike forhør var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den ”fattigkommunen”, dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år.  Utlendinger måtte ha fem års opphold i riket for å få hjemstavnsrett.

Fattigvesenet kunne ikke nekte å hjelpe fremmede i nød, men de krevde utgiftene refundert av hjemstavnskommunen, og de kunne, dersom det ble ansett mest hensiktsmessig, sende klientene hjem. Når det gjaldt utlendinger hadde man avtaler med flere land, deriblant Sverige, Danmark og Tyskland. Men ellers ble utgifter til langveis-farende, i likhet med romani eller reisende, som ble kalt ”fanter”, refundert over statskassa.

Hjemstavnsforhørene ble vanligvis tatt opp ved første gangs understøttelse, som ofte skjedde når folk ble syke og lagt inn på hospitalet – eller når de sto med en lege- eller apotekerregning de ikke kunne betale. I mange tilfeller var det også arbeidsløshet som gjorde at man ”... fremstillede sig som hjælpeløs” på fattigforstanderens kontor. Kvinner som søkte friplass på fødselsstiftelsen var også en betydelig gruppe, og de fleste av disse var, som Selma fra Värmland, ugifte tjenestejenter i begynnelsen av tjue-åra som hadde havnet i ”uløkka”.  Selma hadde bare bodd to år og fire måneder sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør kunne bare notere ”Sverige”  i margen på henne. Selma fikk sin friplass, men refusjon ble søkt fra Sverige. Hun hadde ikke bodd lenge nok til å være ”B.t.”, byen tilhørende, altså med hjemstavnsrett og rett til dekning av kommunen. Mer ble det ikke notert, og hvordan det gikk videre med Selma og barnet hennes kan fattigvesenets kilder ikke hjelpe oss med.

Mange jenter fra landet i østlandsområdet eller svenske nærbygder - som Selma - kom til byen for å søke huspost. De kunne i noen år flytte fra den ene arbeidsgiveren til neste og skiftet gjerne jobb ved faredag, 14. april eller -14. okto--ber. Målet var å legge seg opp litt startkapital og litt arbeidserfaring før de giftet seg. De fleste kom seg ut av det ved ekteskap, ved et varig arbeidsforhold der de kunne slå seg til ro eller ved å få langt bedre betalt fabrikkarbeid. De mange svenskene i byen var oftest kommet som arbeidsvandrere i ung alder, som Selma. De søkte hit fra de svenske grensebygdene som hadde kortere vei til Kristiania enn til noen svensk storby. Jentene gikk til huspost eller til tekstilindustrien, mannfolka til industri og bygg- og anleggsarbeid, de var også gartnere og i underholdningsbransjen (varieté-teatre) og godt representert blant håndverksmestere og kjøpmenn.

Italienske gipsmakere og lirekassemusikanter

I de årlige folketellingene møter vi også de utenlandsfødte. Blant de over hundre gipsmakerne som har hatt firma i Kristiania er nærmere halvparten italienske. På det meste var det rundt et par hundre gipsmakere i byen. Noen av familiene kan gjennom generasjoner følges i adressebøker, folketellinger og likningsprotokoller. Den mest kjente familien er Guidotti, som seinere drev begravelsesbyrå.

Mange av dem som kom nordover var ungkarer; svenner og unge mestere på jakt etter arbeid. Fikk de først et lengre arbeidsforhold, fant de gjerne kona si her også. Flertallet av gipsarbeiderne ser ut til å ha kommet fra nord-Italia, med en overvekt på fjellandsbyer i -Lucca--området, i den grad tellingene gir nærmere opplysninger om hvor i Italia de kom fra.

Etter krakket i 1899 reiste mange av italienerne videre for å arbeide i andre land, særlig til Sverige eller tilbake til -Italia. I Norge bidro en del til gjenoppbyggingen av Ålesund etter brannen i 1904.  Stukkatur hørte med til jugendstilen.

I 1905 var det 51 italienere igjen i byen (mot 83 - fire år tidligere). De drev som gipsmakere, stukkatører, mosaikkleggere og arbeidere, men også som positivspillere (lirekassemusikanter) og med handelsvirksomhet. Karl den 12tes gade 32 hadde i 1899 hele sju gipsarbeidere med fødesteder i Lucca-området i Italia, samt to kvinner født i henholdsvis Finland og Värmland. Vi finner fortsatt noen italienere i Karl den 12tes gate 32 i 1905. Men disse har andre yrker. I desember 1905 bodde Giovanni Zazzera, selger av leketøy, født i Bettola i Italia 1872, med kona Marianna Zazzara, født i Gropparello i Italia, og deres sønn Jakob født i Gropparello i 1897 og datter Olesia født i Kritiania i 1905, i annen etasje. De var kommet i august samme år.

I Gruegaden 20 i første etasje finner vi Giovanni Bartelotti som handler ballonger, vifter og papir med hustru Giovanna som var kommet i 1900. De har døtrene Darin født i 1901 og Ines født i 1905. I tillegg bor seks italienske positivspillere i alderen 15 til 48 år i leiligheten. De var uten fast bosted og reiste rundt og spilte: Angelo Gallinavi, Luigi Gandolfini, Karlo Santori, Ludvig Jakonelli, Biagio Vettise og Karmino -Jokonelli. En hadde bodd i Sverige året før, de andre i Italia. Ståltrådarbeider Pedro Bardetti med kona Lisa bodde også i første etasje. Han var født i Italia og hun i Østmark i Sverige. De kom til Kristiania henholdsvis i 1873 og 1865.

I Klingenberggata 14 finner vi menageridirektør (sirkusdirektør) Giacomo Cunco født i Genova. Han var gift med Johanne Matilde, født Larsen, fra Karlsøy. De hadde sønnen John Giacomo Cunco, født på Røros, som i en alder av 16 år var titulert som kasserer. Tjenestejenta Anna Margarete Scharff bodde også sammen med dem. Året før hadde familien bodd i Gøteborg. I Byarkivets protokoll over utlendinger med norsk statsborgerrett finner vi Cunco igjen. Det ser ut som han søkte om statsborgerrett 6. august 1906 og avla statsborgerløftet 18. februar 1909.

Jødiske innbyggere

En annen gruppe som trer fram i folketellingene er jøder av forskjellig nasjonalitet. Med 1905-tellinga kommer personlistene - en for hver husstand. Rubrikkene har opplysninger om fødselsår, og dato, om man er fast bosatt på adressen, og i fall ikke; hvor man har ”sedvanligt bosted".

Videre spør man etter statsborgerskap og bopel ved forrige telling. Jøder er ikke avmerket i disse års tellinger, bare navn og opprinnelsesland gir en pekepinn. Men jøder som var medlem av et jødisk trossamfunn ble registrert som dissentere, religiøse samfunn utenfor statskirken, og beretningen ble sendt inn til Magistraten.  De fleste var sysselsatt i handel, særlig omførselshandel, og en del i håndverk og industri (Salomons skofabrikk, Glotts cigar- og cigaretfabrikk, Conrad Langaard).

Adresseboka for 1905 viser at de utgjorde minst elleve av 102 frukthandlere, fem av 196 tobakkshandlere, -elleve av 254 manufakturer og tre av 58 urmakerforretninger. Jødene bodde først og fremst på Grünerløkka og i området rundt Hausmanns gate – nær syna-gogene og egne butikker. Fram til 1910 bodde mellom 35 og 39 prosent av jødiske innvandrere i dette området, i det såkalte Jakob sogn – rundt 1900 bodde hele 16 prosent i ei gate: Osterhaus' gate!

I fjerde etasje i Brogata 7 finner vi rabbiner Dr. Mayer Aschkanaze, som Selma fra Värmland tjente hos ei kort tid, med fødested Stanislau i Østerrike. Han var kommet hit i 1898 og gift med Fanny, født Landau, fra Østerrike, som kom i 1902. Vi finner deres vielse 13. juli 1902 i innberetninger fra dissentermenighetene til Magistraten. Her er anmerket at begges fedre var rabbinere og at samtlige er ”Israeliter”. Brudgommen var enkemann og lovlig skifte var  avholdt i Tyskland. Datteren Esther Debora var født her i 1904. De bodde sammen med barnepike Birgitte Eriksen fra Trondheim og tjenestejente Anna Krohl fra Skiptvedt. I samme gård holdt to svenske damer til i hver sin leilighet, skredder-syerske Emma Sofie Andersson som kom fra Sverige i 1893 og Anna Wendén, gift syerske som bodde alene og var kommet fra Vesternorrlands län i 1902.

I Ebbells gade 3 finner vi ullvarehandler Menace Aronstam med kone Rebekka, begge født i Russland og innflyttet i 1897, samt datter Rachel og sønn Salomon. Foreldrene var født i henholdsvis Latvia og Litauen i følge ”Våre falne”. Begge, samt deres datter Sofie (født 1915), ble deportert i 1942 og omkom i tysk fangenskap. I samme gård finner vi også kjøpmann Magnus Kaup som var født i Russland. Han var uten statsborgerskap, kom til byen i 1900 og var sjømann ett år tidligere. Vi finner fabrikkbestyrer Wiktor Julius Boman  fra Stockholm med hustru Bertha, født i Vestre Gausdal og de fem barna. Her finner vi også en svensk familie. Murersvenn Elof Adolf Bergquist fra Sillerud og Marie fra Glava var kommet hit i henholdsvis 1891 og 1888. Deres fem barn var alle født i Kristiania. De hadde seks losjerende, en av disse kom også fra Glava.     

Da som nå           

Oslo var en by avhengig av innvandret arbeidskraft, alt fra spesialister i håndverksfag til håndlangere, musikere og artister. Samtidig var det vanskelig å skaffe seg arbeid i tida etter Kristiania-krakket, så mange nordmenn utvandret. Både jøder, svensker og tyskere dannet menigheter her og organiserte seg i foreninger som tok seg av samvær og hjelpebehov - ikke ulikt mange av dagens innvandrere. Antakelig var den jødiske minoriteten noe av det mest synlige i bybildet med synagoger, sabbat, egen mat, butikker og møteplass i parken på Olaf Ryes plass. De fleste andre kom fra kulturer så lik majoritetens at det først og fremst var språket som ga dem et særegent preg. Særlig svenskene kunne få et og annet ukvemsord etter seg. Andre som syntes godt var selvsagt de omreisende lirekassespillerne. Omreisende musikere ble sett på med stor skepsis og søkt utvist av justismyndighetene.

Mange aspekter ved dette er slående lik situasjonen hundre år seinere. For oss er det også tydelig at det er lite kilder som sier noe om innvandrerne sett fra deres eget ståsted. Det blir fort den ekstraordinære situasjonen som nedfelles i myndighetenes arkiver, som den hjelpeløse på fattigvesenets kontor. Men på tross av den norske funksjonærens blikk, sier slike hjemstavnsforhør oss likevel ganske mye om livsvilkår og menneskeskjebner den gang. Vi får håpe dagens innvandrere får satt flere egne spor etter seg, også i form av arkiver som framtidige generasjoner kan studere, slik vi oppfordrer til i prosjektet Oslos multikulturelle arkiver.

Mange nasjonaliteter i statistikken

De største grupper (over 50 personer) utenlandsfødte i Kristiania fordelte seg slik 31. desember1904:

Sverige                  9677

Danmark                 1109

Finland                   55

Russland                 177

Tyskland                 961

Amerika                  272

De forente stater     212

England,                 163

Frankrike                93

Italia                      51

I byen bodde det også blant annet én tyrker, 16 fra Afrika og 17 fra Madagaskar, 8 fra Kina, 3 fra India og to fra Java og Sumatra, 17 fra Australia og én fra New Zealand.

Kilder

Statistisk årbok for Kristiania 1900 og 1905

Kristiania fattigvesen, Hjemstavnsundersøkelser, Fødselsstiftelsen 1903-1905

Folketellinger 1904 og 1905

Adressebog for Kristiania 1905

Utlændinge der har norsk statsborgerret A-K

Christiania Magistrat, Dj 523 Innberetninger fra dissentermenighetene 1896-1921

Litteratur

Bergersen, Terje: "Med engler og rosetter. Italienske gipsmakere i Kristiania",  Tobias 4/96

Gjernes, Marta: "Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania", Historisk tidsskrift 3/2004

Røsjø, Ellen: "Oslo byarkiv og den flerkulturelle utfordringen. Oslo som innvandrerby",  ABM-skrift 13,  ABM-utvikling 2005

Statistikk og historie. Kristianiakrakket 1899. SSB.Oslo  2001

Våre falne. 1939-1945, Oslo 1948-1951

Myhre, Jan Eivind: Svenskers møte med nordmenn. Foredrag 5. juni 2000

Kjeldstadli, Knut (red.): Norsk innvandringshistorie, bd. 2, Oslo 2003

TOBIAS 1 og 2/2005