[Oslo kommune, Byarkivet]

Gokstadskipet? Snakk med vaktmester’n! Turister i Kristiania anno 1905

Fra midten av 1800-tallet begynte en del utlendinger å fatte interesse for Norge som turistmål. Det som i all hovedsak lokket de reisende var naturopplevelser. Kristiania var mest for gjennomreise og som knutepunkt for ferden videre. "Kristiania-Ciceronen" fra 1905 gir oss et innblikk i hva byen kunne tilby de tilreisende, og ikke minst hvordan byen selv ønsket å fremstå.

 

Av Morten Brøten

Turistene som kom til Kristiania var i hovedsak engelskmenn, tyskere og skandinavere. Det finnes ingen statistikk over hvor mange som besøkte Kristiania akkurat i 1905, men i 1906 kom totalt 34000 turister til landet som helhet, hvorav 12000 var engelske, 7000 var tyske, mens resten var svenske, danske og franske. Fra 1902 til 1912 viste sommertrafikken en fordobling av antall utlendinger til Norge.

Året 1905 ”brakte naturligvis en stagnasjon” heter det i Bennett Reisebureaus jubileumsbok fra 1950. Ikke alle ønsket å besøke en by og et land som opplevde en ”revolusjon” og hvor det kanskje kunne bryte ut krig. Men det gikk fort over, og i 1906 opplevde man en voldsom oppgang i turisttrafikken, bl.a. takket være kroningen i Trondheim.

Til lands og til vanns

Den vanligste måten å komme seg til Kristiania på var enten ved hjelp av dampskip eller med jernbanen. I følge Kristiania-Ciceronen la dampskip fra utlandet til kai ved ”Palæbryggen” i Bjørvika, dagens Palékaia, mens skipene fra Bergen, Stavanger og det Nordenfjelske la til ved ”Fæstningsbrygga”. Dampskip fra England gikk fra Hull eller London via Kristiansand. I 1905 tok turen med dampskipet ”Cameo” førti timer fra London og kostet åtte pund tur/retur på første klasse. Skipet hadde avreise fra London hver fredag klokken fire på ettermiddagen med retur fra Kristiania hver fredag morgen.

Tog fra Stockholm tok på den tiden ca 14 timer, mens dampskip fra København brukte rundt tjue timer. Hvis man ikke hadde alt for mye bagasje kunne man benytte en av de mange faste bære-hjelperne som møtte fram på kaia eller stasjonen. I unionsoppløsningsåret kostet en slik tjeneste mellom 50 øre og kroner 1,50. I Ciceronen, blir tilreisende advart mot å bruke ”løse folk, der især paa Dampskipbryggerne tilbyder sig at bære”. Gjorde man det kunne man fort risikere å bli ”trukket en Smule op”, dvs. lurt.

For å komme seg videre til hotellet kunne man ta grønntrikken eller praie en av byens mange hestedrosjer. Prisen for én person i en enspent drosje med ankomststed innenfor de indre bydeler, var syttifem øre. Ved kjøring etter klokken 23.00 eller ønske om tospent kjøretøy kom et tillegg til prisen, det samme hvis man hadde bagasje over 25 kilo eller hund. Og det var vel ikke helt utenkelig at de engelske lordene hadde med seg en hund eller to på reisen. Man kunne også benytte drosje til sightseeing ved å betale en fast timepris. Kristianias første bildrosje kom tre år senere, i 1908.

Innkvartering og bespisning

Hva med innlosjering? Hadde man en bekjent eller en slektning i byen var man heldig. Men byen hadde på den tiden mange hoteller, pensjonater og sanatorier å tilby de tilreisende. I Ciceronen nevnes tjuesju hoteller, hvorav flere nøt ”et rænt europæisk Ry for sin Soliditet, sit gode Stell og sine rimelige Priser”.

Noen av de største og mest anerkjente var Grand Hotel, Hotel Scandinavie og Victoria Hotel. Sistnevnte hotell, som lå i krysset Rådhusgata - Dronningens gate, var bosted for tre engelskmenn som i året 1880 besøkte Norge og Kristiania. I boka ”Tre i Norge: Ved to av dem”, skriver de bl.a. følgende om Victoria: ”I det hele er Victoria et meget behagelig hotell, både for den trette sjømann, som har vært tumlet om på Nordsjøens vrede bølger, og for den værslitte jeger, som kommer like fra de øde snevidder i landets indre”. Oppholdet der var som en ”uavbrutt lykksalighetens drøm” kunne de fortelle. Hotellet ble i 1888 til og med kåret til Europas beste hotell av leserne av det engelske tidsskriftet St. Stephens Review. Det kom inn flere tusen svar, og Victoria tok altså prisen! I 1905 hadde hotellet hundre værelser og prisen for et enkeltrom var mellom 2,50 og ni kroner, inklusiv ”Lys, Ildning og Betjening”. For de med stive knehaser eller andre skavanker kunne hotellet friste med at ingen værelser lå ”høiere enn 2 Trapper op”. I 1917 brant dessverre den eldste delen av bygningen, og etter flere trange år ble hotellet lagt ned for godt i 1930.

Grand hotell i Karl Johans gate var et naturlig valg for mange turister. Hotellet hadde i 1905 130 værelser, og et enkeltværelse kostet mellom to og ti kroner natta. Ønsket man noe rimeligere kunne man ta inn på Søstrene Larsens Hotel i Karl Johans gate 39, hvor prisene for et enkeltrom var mellom 1,50 og  fem kroner. Flere av hotellene på den tiden kunne skryte av ulike moderne innretninger som ”Elevator”, ”Elektrisk Lys”, ”Centralopvarming” og ”Brandsignalapparater”. I Bennetts Reisehaandbog fra 1905 het det i en begeistret omtale av Fillingers Hotell i Karl Johans gate at man der hadde ”en overflod av elektrisk belysning”. Moderniteten hadde definitivt nådd hotellbransjen i Kristiania!

Holmenkollen og omegn var et populært reisemål for mange turister fra slutten av 1800-tallet, enten det var for å overnatte eller bare for utfluktens skyld. Dette området var også populært i vinterhalvåret. Tilgjengeligheten til området ble betydelig forbedret gjennom åpningen av Holmenkolbanen i 1898. Den 6,6 km lange turen fra Majorstuen og helt opp til Holmenkollen stasjon på 242 meter over havet, kostet tjuefem øre. Her kunne man for eksempel ta inn på Holmenkollens Turisthotell som ble gjenoppført i dragestil i 1896 etter en brann året før, eller på Holmenkollen sanatorie. Sistnevnte var en kombinasjon av en helseanstalt og et feriehotell, hvor man kunne få pleie og nyte den friske luften i høyden. Bygget utgjør i dag en del av Holmenkollen Park Hotell Rica. Etter en spasertur kunne man nyte en bedre middag i Holmenkollen restaurant etterfulgt av en kopp kaffe i Sportsstuen, begge bygninger reist i 1896. ”Udsigten herovenfra er glimrende” lovte Ciceronen.

I følge Ciceronen hadde Kristi-ania en ”hel Del smukke og tidsmæssige Caféer og Spisesteder” i 1905. Først og fremst var det kafeene på de store hotellene i byen som ble trukket frem. I tillegg var Engebret ved bankplassen populær blant turistene den gang som i dag, hundre år etter.

Prisene på hovedstadens kafeer var meget moderate i følge Ciceronen. Til gjengjeld var det viktig at gjestene ga ”Drikkepenge” til personalet, ”da Betjeningens Aflønning som Regel er baseret paa Drikkepengesystemet”. Kjøpte man seg en halv øl eller en kaffe til rundt tjue øre, burde man gi fem øre i driks. Spiste man for over førti øre, burde man gi ti øre, og ved bespisning over én krone var det god kutyme å gi ti-femten prosent av summen. De besøkende ble oppfordret til aldri å gi under fem øre i driks.

"Disse herlige Omgivelser"

I en engelskspråklig turistguide for Skandinavia fra 1905 slås det fast at siden byen Kristiania var såpass ny, så kunne den ikke skilte med så mange vitenskapelige samlinger som Stockholm og København. Byen kunne heller ikke skryte av storslått arkitektur og prangende bygninger i samme grad som for eksempel København. ”Det, som foreløpig giver Præg”, skriver Ciceronen om Kristiania, er ”Terænet og Omgivelserne, Skogen, Fjorden og Fjeldlinjerne, hele Beliggenheden, disse herlige Omgivelser, som for alle Tider vil vedblive at danne det allervakreste Træk i hele Byens Fysiognomi”. For å nyte denne vakre naturen,  kunne man anbefale et opphold på et av sanatoriene eller hotellene i byens omegn. Eller sagt på en annen måte; dra ut av byen.

Vikingskipene ”Gokstadskipet” og ”Tunebaaden”, som den gang ikke lå på Bygdøy, men i ”opførte Træskur” ved Universitetshaven, var ”utvilsomt et av Kristianias aller interessanteste Severdighæder”. Osebergskipet var ennå ikke tilgjengelig for publikum i 1905. Det som slår en når en leser Ciceronen er de svært begrensede åpningstidene man hadde i disse treskurene; søndager, mandager og fredager mellom klokken tolv og to. Ønsket man å beskue skipene utover disse tidspunktene kunne man ta kontakt med vaktmesteren på Universitetet, og gi ”Drikkepenge efter Behag”.

Ville man ha lettere underholdning kunne man ta en tur på forlystelsesstedet Tivoli i Stortingsgata. Tivoli, som bl.a. kunne by på sirkus, ble oppført på slutten av 1800-tallet og skulle bli Kristianias svar på Tivoli i København. Inngangsbygningen til området, Tivolibygningen, inneholdt restaurant og teatersalong. Restauranten gikk under tilnavnet ”drammeslukeren”. Området ble revet i 1934 til fordel for bl.a. Høyres hus. Etter en tur på Tivoli, kunne man spasere til Dovrehallen, som holdt hus i kjelleren i Storgata 22. Her kunne man se varieté og senere revyteater.

Reisebyrå og foreninger

Vinterturistkomiteen ble stiftet i 1892 med det formål å lokke utlendinger, og spesielt svensker, til Kristiania for å oppleve ski-eventyret i Nordmarka. Komiteens arvtaker, Norsk vintersportforening, ble dannet to år senere i Rococco-salen på Grand hotell og skulle arbeide med vinterturisme generelt i Norge. Tilstede på stiftelsesmøtet var bl.a. Henrik Ibsen, veidirektør Hans Krag og Francis Bennett. Faren til sistnevnte, engelskmannen Thomas Bennett, opprettet i 1850 Bennett Reisebureau, som skulle bli sentral i utviklingen av turismen i byen og landet for øvrig. Bennett la sterk vekt på å informere utlandet om Norge som feriemål og fra 1870-tallet utga byrået en engelsk-norsk ordbok til bruk for turister. I Bennetts lokaler i Karl Johans gate 35 hadde byrået en ”gjestebok” hvor de reisende ble bedt om å skrive seg inn når de ankom Kristiania, før de eventuelt fortsatte reisen i Norge. Boken for årene 1883 til 1908 inneholder en variert samling navn, hvorav mange kjente personligheter, hovedsakelig fra England og USA, men også fra andre Europeiske land.

Tvære bauere?

Hvordan fremstod de ”innfødte” for turistene? Hvilket ”lynne” hadde en ”Kristianenser” anno 1905? Kristiania var en ung storby i unionsoppløsningsåret, og innbyggerne bestod den gang som i dag av en stor andel innflyttere. I Ciceronen skrives det at ”saavel Byen som dens Folk endnu ikke har stivnet i noget paategelig Særpreg”. Likevel fantes karaktertrekk å spore hos innbyggerne i landets hovedstad. Onde røster ville ha det til at innbyggerne i Kristiania var ”tvære Bauere”, dvs. vanskelige bønder uten dannelse eller manerer, men ”Intet kan være mer usandt, mer uretfærdigt”, parerer Ciceronen. Tvert i mot mente Ciceronen; det som kjennetegnet ”Kristianenseren” var en ”solid, uskrømtet Forekommenhed, næsten overdreven Elskværdighed overfor Fremmede, Tjenestevillighed og dertil en god Portion Munterhed, adskillig Sans for bred Humor parret med baade Lune og Vid”. Og det var ikke måte på hvor hjelpsomme Kristianiafolk var mot fremmede:  ”..mer grei og hjertelig Beredvillighed er man neppe mødt noget andet Sted i Verden”. En annen positiv ting med Kristiania by var at gatene var helt frie for ”disse drikkeskillingssyge Hjælpere, som besørger Forekommenheden i andre Storbyer”.

På sine ærender i Kristiania kunne britene i reiseberetningen Tre i Norge. Ved to av dem fortelle at ”de handlende i butikkene var temmelig sene av seg”, og ”I det hele tatt finner vi ikke at den kjekke nordmann har sin sterkeste side akkurat i forretningsveien”. Dette står i kontrast til Ciceronen, som kunne fortelle at ”Forretninger sluttes baade greit og hurtig”. Sannheten ligger vel kanskje et sted midt i mellom? Det kan jo også tenkes at det hadde skjedd forbedringer på området på de tjuefem årene som hadde gått siden britene besøkte byen?

Ønsket man å sende et ”brevkort” hjem til sine kjære og fortelle hvordan livet var i Norges hovedstad, kostet dette fem øre til land i Norden, ti øre til resten av verden. Til sammenligning kostet et telegram til Storbritannia 23 øre pr ord, kr. 1,35 pr ord til USA.

Om postkortene og telegrammene som ble sendt i 1905 inneholdt ros eller ris til Kristiania som turistmål, om de innfødte ble beskrevet som ”Tvære bauere” eller elskverdige mennesker, kan vi bare spekulere i. Kanskje stod det noe om en hjelpsom vaktmester man traff i et skur ved Universitetet?

Litteratur

Haugstøl, Henrik: Hundre år for Norge, Oslo 1950

Hoemsnes, Ole N. : Reiselivet gjennom 150 år, Tangen 1999

Kristiania-Ciceronen. En veileder for Publikum, 1905

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Lund, Børre Aa. og Gundersen, Alf: Reiseliv i Oslo gjennom 75 år. Oslo promotion

To the Midnight Sun, 16. edition, 1905

Tre i Norge. Ved to av dem, Oslo 1998

TOBIAS 1 og 2/2005