Pulsen på helsen

Fram til midten av 1800-tallet hadde sykdom, helse og velferd vært ansett som et privat anliggende. Gradvis tok det offentlige større ansvar. Sykehusene gikk fra å være oppbevaringssteder for de som ikke hadde anledning til å få privat pleie, til å bli behandlingssteder. Økt forskning hadde resultert i flere nye vaksiner. I 1905 kunne man vaksineres mot kopper, miltbrann, hundegalskap, difteri og tyfoid-feber. Samtidig levde folkemedisinen videre. Adresseboka for -Kristiania gir oss navn og adresse til flere igle- og koppekoner.

Av Anette Walmann

Helt tilbake til 1853 har Sundhedskommisjonen, eller Helserådet som det het helt fram til nedleggelsen i 1988, utgitt årlige og landsomfattende Beretninger om Sundhedstilstanden og Medicinalforholdene i Norge. Her finnes tall og tørre fakta om utbredelsen av epidemiske sykdommer og dødeligheten i befolkningen, men også personlige vurderinger av årsaker til at helsen var dårlig i visse områder. Til sammen gir de et detaljert bilde av folks helsetilstand opp gjennom tidene, samtidig som de avslører legestandens og øvrighetens ideer om korrekt livsførsel.

Kampen mot epidemiene

Tuberkulose var dødsårsak nr. 1 i Kristiania i 1905, hele 20,68% av de som døde dette året døde av tuberkulose. Epidemiske sykdommer som kom og gikk, og i enkelte år kunne skylle inn over befolkningen med voldsom styrke, var fortsatt dominerende i sykdomsbildet. 1905 var et år hvor difteri angrep særlig hardt; dobbelt så mange ble rammet som året før, og det var barna som var mest utsatt.

Kunnskapen om hvordan sykdommer som difteri, tyfoidfeber og diaré spredte seg ved hjelp av bakterier som ble overført gjennom dråpesmitte og gjennom mat, melk og drikkevann, økte betydelig på slutten av 1800-tallet. Kunnskapen dannet grunnlag for en ny medisinsk vitenskap, nemlig bakteriologien.

Bakteriologisk forskning rundt 1900 utviklet flere nye vaksiner. Difteriserum ble tatt i bruk i Norge i 1895. Etter det sterke utbruddet av difteri i 1905, vedtok Sundhedskommisjonen at produksjonen av difteriserum på Ullevål Sykehus’ laboratorium skulle økes. Det ble åpnet for at serumet i sterkere grad kunne tas forebyggende. Sundhedskommisjonens beretning fra 1905 forteller at folk møtte opp ”av egen drift” for å få sprøytet inn difteriserum etter utbrudd i samme gård.

Isolasjon og desinfisering ble viktige tiltak for å hindre spredning av de smittsomme sykdommene. Med tuberkuloseloven av 1900 ble det mulig å tvangsisolere de som var smittet. Syke ble lagt inn på byens sanatorier og lasaretter for å få en kur bestående av frisk luft, turer i naturen, sunne måltider og søvn. Slik skulle man beskytte de friske mot de syke og sikre at de syke fikk behandling. Men isolasjonen hadde også sine negative sider; barn som måtte holde seg hjemme fra skolen, mistet lekekamerater, tidligere tuberkuløse som mistet arbeidet, selv om de var erklært friske osv.

På tross av ny medisinsk viten om sykdommers natur og deres spredningsveier, økte forekomsten av smittsomme sykdommer fram mot århundreskiftet. Forekomsten av tuberkulose kuliminerte i 1900. Epidemisk pregede infeksjonssykdommer representerte det desidert største helseproblemet de tre siste tiårene på 1800-tallet. Utbredelsen av disse sykdommene hang nøye sammen med de sosiale og økonomiske forhold folk levde under.

Bolignød

På begynnelsen av 1900-tallet var de sosiale forholdene i Kristiania preget av bolignød. Mellom 1879 og 1900 hadde folketallet i byen fordoblet seg. Industrialiseringen førte med seg en kraftig strøm av innflyttere til byen. Samtidig økte fødselsoverskuddet. Leilighetene var overbefolkede og ofte i dårlig stand. Slike forhold ga gode trivselsvilkår for tuberkulose, difteri, tyfoidfeber og diaré.

Sundhedskommisjonen hadde eget boligkontor som skulle inspisere byens boligstandard og bolighygiene. I arkivet etter boligkontoret finner vi beretninger om rå leiligheter som lå under middelvannstanden, kloakkinnsig, kjellerrom som huste barnefamilier og hussopp både i eldre og nyere gårder. I Nordbygata 24 på Grønland hadde boligkontoret i 1903 fått klage fra leieboerne på at leilighetene var kalde. Rapporten fra stedet forteller om et tak som ikke var tett. Gulvene i første etasje lå direkte på bakken uten ventilasjon under. Takhøyden på loftet var 1,60. Boligkontoret erklærte første etasje som uskikket til beboelse, andre etasje kunne verken brukes som beboelsesrom eller arbeidsrom. Boligkontoret kunne pålegge og forordne, men fattigdommen, som de kummerlige boligforholdene ofte bunnet i, hadde sterkere makt over folk. Loftsetasjen i Nordbygata 24 var bortleid til en eldre kvinne som hadde fem koner i måneden i fattigunderstøttelse. Husleien var på fire kroner i måneden. Eieren av huset kunne berette at han flere ganger hadde sagt henne opp og pålagt henne å flytte, men at hun anmodet sterkt om å få bo der. Rapporten forteller at hun bodde der til sin død i 1908.

De sosiale skillelinjene mellom østkanten og vestkanten i byen gjenspeiles i dødelighetsstatistikkene. I øst hadde Jacob sogn en dødelighetspromille på 20,57 i 1905. Lavest var dødeligheten i Frogner sogn hvor dødelighetspromillen var 8,55.

Renslighet - en kulturkamp?

Med økt kunnskap om hvordan sykdommer ble overført fra menneske til menneske og gjennom mat- og drikkevarer, økte fokuset på personlig hygiene og kontrollen med utsalgssteder og oppbevaringssteder for næringsmidler. Sundhedskommisjonen var et viktig redskap i dette arbeidet. I ”Kristiania by’s politivedtægt og sundhedsforskrifter” av 1899 finnes detaljerte forskrifter om alt fra innretning av fjøs og grisehus til hvordan man skulle håndtere avfall og til hvordan matvarer helst burde oppbevares. I følge § 19h måtte ferskt kjøtt, ferskt flesk og fersk fisk, samt brød og bakverk ikke føres gjennom gatene eller føres ut under åpen himmel uten å være ”saaledes tildækkede, at varerne ikke udsættes for støv eller anden urenlighed eller for paavirkning af sol, regn eller andet, der kan gjøre dem mindre tjenlige til menneskeføde. Ingen maa under transporten sidde paa varene”. Videre skulle alle urinsteder være innrettet slik at ”vægge og gulv i den udstrækning, hvori urinen kommer i berøring med dem, har en glat, vandtæt overflade, og at urinen har afløb”. Urinstedene måtte til enhver tid holdes rene og fri for stank. Det var påbudt med minst en do for hver tjuende beboer i beboelseshus.

Sundhedskommisjonens forskrifter og beretninger synliggjør et sprik mellom embetsstandens kulturelle vaner og den folkelige kultur. Holdningene til fattigfolks hygieniske standarder kommer blant annet til syne i omtalen om melkeutsalgene i beretningen fra 1905:

”Melkeudsalgene indehaves ofte av folk, som sidder i yderst fattige kaar; disse har mangengang heller ikke den rette sans for melkens behandling og det renslige stell som denne kræver. Man kan derfor ikke alene finde melkeudsalg, som er yderst urene, men ogsaa, at selve indehaversken optræder skidden og fæl under ekspedisjon af melken.”

Gjennom lover, regler og inspeksjoner ga øvrighetspersonene uttrykk for hvor den kulturelle overlegenhet befant seg. Det ble ved flere anledninger satt likhetstegn mellom de minst renslige og de minst kultiverte. Gjennom renslighet skulle man også heve den moralske standard.

Byens sykehus

Forebyggende helsearbeid var sentralt og ble prioritert i forsøkene på å få ned syketallene.

Stor betydning for befolkningens helse hadde også styrkningen av det kommunale helsevesen.

I 1903 åpnet hovedanlegget ved Ullevål Sykehus. Allerede i 1880-årene hadde kapasiteten ved byens sykehus vært sprengt. Hovedavdelingen ved Krohgstøtten ble supplert med pleiestuer og improviserte sykehusavdelinger rundt omkring i byen. I 1887 åpnet epidemiavdelingen ved Ullevål Sykehus. Arbeidet med denne hadde fått førsteprioritet av frykt for en ny koleraepidemi som hadde brutt ut i Sør-Europa. I 1903 sto også en kirurgisk- og en medisinsk avdeling ferdig, samt to blokker for hud- og veneriske sykdommer klare til å ta imot pasienter. Antallet somatiske sykeplasser for byens befolkning ble med dette mer enn doblet.

Med etableringen av Dikemark asyl fikk også byens psykisk syke et langt bedre behandlingstilbud enn tidligere. Mannsavdelingen sto ferdig i 1905, mens kvinnene kunne flytte etter i 1908. Det gamle kommunale asylet i Storgaten var gammeldags og tarvelig, og sto i skarp kontrast til det moderne Gaustad asyl som var statlig eid. Fra 1904 til 1909 økte kapasiteten ved byens asyl fra 192 sengeplasser til 462.

Asyler ble ofte lagt til landlige steder utenfor byene. Egne gårdsanlegg skulle gi de syke mulighet til å arbeide, samtidig som asylet fikk produsert landbruksvarer til eget forbruk. Dikemark var bygd etter det såkalte kolonisystemet: En rekke små avdelinger spredt rundt på et gårdsbruk med et sentralanlegg som samlende midtpunkt. Det var en bygning for rolige pasienter, en for halvurolige, og tre for urolige pasienter.

Mens dollhusene hadde vært forvaringssteder for sinnslidende som var i en slik forfatning at de ikke kunne være hjemme, skulle asylene være behandlingssteder. Lange bad var en av hjørnestenene i den ”moderne sinnssykebehandling”. Et bad kunne strekke seg over flere dager, med eller uten opphold om nettene. Var pasienten svært urolig, kunne det spennes et dekken over badekaret, som hadde et hull for hodet og et hull for påfyll av vann. Her finner vi igjen tanken om en sammenheng mellom kroppens renhet og sinnets ”renhet”.

Borgernes helse og velferd ble i økende grad ansett som et offentlig anliggende. Det ga seg utslag i nye offentlige sykehus, økt forskning, ny lovgivning og en sterk offentlig innsats i det forebyggende helsearbeid. Forutsetningen var en styrket offentlig økonomi. Innsatsen har gitt resultater; mange av epidemiene som preget samfunnet i 1905 er nærmest utryddet i den industrialiserte del av verden. Men på verdensbasis dør fortsatt mellom to og tre millioner mennesker av tuberkulose. Det er fortsatt den enkeltinfeksjonen som tar livet av flest mennesker hvert år.

Kilder

Arkivet etter Sundhedskommisjonen

Arkivet etter Dikemark Sykehus

Adressebok for Kristiania 1905

Beretning om Folkemængden og Sundhedstilstanden i Christiania 1901-1904

Beretning om Folkemængden og Sundhedstilstanden i Christiania 1905-1908

Beretning om Kristiania Kommune for aarene 1887-1911

Litteratur

Flood, Grethe: "Sykehusvesenet i Kristiania", Tobias 3/2000

Flood, Grethe: "Byens sinnssykevesen: Da bør Øvrigheden sette hannem i Forvaring", Tobias 3/2002

Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990

Kristiansen, Kristian og Larsen, Øivind (red.): Ullevål sykehus i hundre år

Mamen, Hans Chr.(red.): Dikemark sykehus 1905-1955

Norsk Teknisk Museum: www.museumsnett.no/ntm/

Schiøtz, Aina: Det offentlige helsevesen i Norge. Folkets helse – landets styrke, bd. 2

TOBIAS 1 og 2/2005