[Oslo kommune, Byarkivet]

Skolen på tvers

Skolen for hundre år siden var en skole i sterk forandring. Skoleloven av 1889 hadde gjort slutt på betalingsklasser og fattigklasser, og skolen var blitt allemannseie. Gjør vi et tverrsnitt i byens skolevesen i 1905, finner likevel en skole vi kan være glad for at vi slipper å sende våre egne barn til.

 

Av Bård Alsvik

35 000 skolebarn troppet opp første skoledag i 1905. Vel 29 000 av dem for å begynne ved byens 18 folkeskoler, seks tusen ved de private skolene. Aldri hadde så mange banket på skoleporten som dette året. Dårlige økonomiske tider, blant annet som en følge av Kristiania-krakket i 1899, hadde redusert søkingen til de private skolene, som tradisjonelt rekrutterte barn fra bedrestilte familier. Flere valgte derfor folkeskolen. Men også generell vekst i befolkningen og stadig flere som nådde skolemoden alder, ga større elevkull i den kommunale folkeskolen. Eksempelvis fantes det 58 000 barn i byen i 1895. I 1905 var tallet økt til 74 000.

Stor pågang til folkeskolen

For å lette den store pågangen til folkeskolen, vedtok skolestyret 1. september 1905 at elevtallet per klasse kunne økes fra 33.9 (snitt 1903) og opp imot lovens maksimumsgrense rundt 37-38 elever. Siden 1886 hadde kommunen dessuten bygget åtte nye folkeskoler, samt bygget ut flere av de eksisterende med nye etasjer og annekser. 30. november 1905 satte bystyret den foreløpige kronen på verket, og vedtok byggingen av Majorstua skole på kommunens eiendom Frogner.

I 1905 var ikke skolegangen bare en rettighet for alle barn, den var også gratis. Folkeskolen skulle være en skole for alle samfunnslag, og fra 1889 hadde de såkalte betalingsklassene i ”almueskolerne”, som folkeskolen til da hadde blitt kalt, forsvunnet. Men det fantes som nevnt flere private skoler i byen der bedrestilte betalte for å la barna sine slippe den mer simplere folkeskolen. Disse hadde hatt sin blomstringstid i 1890-åra. Etter krakket i 1899 gikk noen dukken, men rundt 1905 var det fortsatt så mange som 30-40 ulike private skoler. De aller fleste var nokså små skoler. Enkelte rene pikeskoler med få elever, andre gutteskoler, og alle innrettet som treningsanstalter for et liv i de øvre samfunnsklasser. Noen få var riktig store, som Vestheim, Frogner, Nissen, Aars og Voss og Berle. Men under og etter første verdenskrig ble privatskolene nedlagt, mens de største av dem ble overtatt av kommunen.

Hovedreglen var rene jenteklasser og rene gutteklasser, men på flere skoler var det også fellesklasser i 1905. De proppfulle skolene gjorde det imidlertid nødvendig å dele undervisningen i to, slik at noen gikk på skole før tolv og andre etter tolv. Friminutt hadde man dessuten etter hver time.

Jentefag og guttefag

Læring foregikk best i et sunt legeme. Gymnastikk var gjort obligatorisk for begge kjønn fra 1877, mens bare pikene hadde håndarbeid. Gutta tok det imidlertid igjen på sløydsalen etter at tresløyd var blitt innført i 1890, mens tegning var felles for både piker og gutter. Heimkunnskap, eller det som i 1905 ble kalt ”forsøkskjøkken”, var også på vei inn i skolen. ”Forsøket” hadde startet i 1891 under ledelse av Helga Helgesen ved Kampen skole, som med kommunalt stipend hadde studert ”skolekjøkkensaken” i England og Skottland. I løpet av 1890-tallet ble det innført skolekjøkkener på en rekke andre skoler. Undervisningen var imidlertid frivillig og skjedde etter ordinær skoletid. To år etter unionsoppløsningen ble skolekjøkken gjort obligatorisk for alle piker i 6. og 7. klasse innenfor normal skoletid.

Fellesfagene var de tradisjonelle fagene som norsk, matematikk, historie og religion. Sistnevnte hadde lagt beslag på mye av skoletiden fram til 1889, mens de andre fagene vokste på bekostning av religionsundervisningen fram mot 1905. På timeplanen sto også ”Jordbeskrivelse” og ”Naturkundskap”.

I tillegg til at elevene fikk egne karakterer i norsk skriftlig og norsk muntlig, var ”skrivning”, i betydning skjønnskrift, skilt ut som en egen disiplin. Fra Møllergata skole har Byarkivet bevart skjønnskriftsbøker fra året 1905, både for jenter og gutter. Her er det historien om Magnus den gode som blir gjenfortalt av elevenes penn. Sirlig håndskrift, som hvem som helst kan misunne i dag, viser at både skriften og nasjonens historie var godt plantet i datidens sjuendeklasser.

Sykdom og død i skolehverdagen

Elevene hadde sju uker med sommerferie å glede seg til. Fra og med 1905 startet denne den 1. juli. Skoleloven av 1889 hadde imidlertid åpnet for inntil tolv ukers ferie fordelt utover året, så det vanket fridager også ellers i året i tillegg til en lang juleferie fra den 18. desember til den 9. januar. Sommerferien var imidlertid ikke skillet mellom to skoleår som i dag. Skoleåret 1905/06 begynte så tidlig som 1. april av rene strategiske grunner. Årsaken var at de elever som lot seg konfirmere til påske i svært mange tilfeller unnlot å møte opp på skolen når de hadde trådt inn i de voksnes rekker. Ved å flytte skoleårs-skillet fra 1. juni til 1. april fra og med 1893, unngikk man dette problemet.

Forsømmelse av skolegangen var imidlertid et stort problem på alle klassetrinn. I 1905 var Møllergata verst og størst med sine 2 360 elever. Størst fravær var det blant jentene. Til sammen hadde skolens jenter 14 144 forsømte dager i 1905. Over 12 000 av disse skyltes sykdom, 1 261 med tillatelse fra skolen, 201 uten gyldig grunn og så mye som 508 på grunn av ”mangel paa klæder og sko”. Guttene var litt bedre med 12 700 forsømte skoledager: 10 439 på grunn av sykdom, 1 318 med tillatelse og 536 fordi de manglet klær eller sko. Guttene var imidlertid de verste skulkerne med 434 ugyldige fraværsdager.

Totalt ble nesten 350 000 skoledager forsømt i 1905, mer enn noen gang før. I hovedsak skyltes dette veksten i antallet elever som meldte seg opp i folkeskolen – ikke at ting ble verre. Forsømmelsesprosenten var eksempelvis hele 6,2 i 1900 mot 5,4 i 1905. Men både i 1900 og i 1905 var det sykdommer som dro opp snittet. I 1905 slo blant annet difteri sterkt ned i befolkningen. Særlig ble barna rammet hardt. I aldersklassen 6-15 år ble hele 964 angrepet av sykdommen, 64 av dem døde.  En av foranstaltningene mot sykdommen var å isolere de smittede, som regel i hjemmet. Dette var viktig også ved andre typer sykdommer, som for eksempel tuberkulose. Størst hang hadde de nok til den frie melkeomsetningen som ikke gikk om torgene. Bønder i Aker leverta melka varm på døra til folk, og i de mange melkebutikkene ble det ofte avslørt graverende hygieniske forhold.

I trange hjem fikk dette lett konsekvenser for familien. En rapport fra en legeassisten fra 1. april 1905 illustrerer godt forholdene: ”Portner As datter G, 7 aar gammel, er daarlig, hoster spytter noksaa meget, men gaar oppe… Familien, der har 5 børn fra 3 maaneder til 9 aar gml., har en leilighed paa 2 værelser og kjøkken. Hele familien ligger i et rum, og den syge deler seng med sine søskende. Renholdet var ogsaa mindre godt. Moren forklarede, at hun ikke havde sengeklæder nok til, at den syge kunde ligge alene.”

Fravær på grunn av trass

Syke som var isolert, førte ofte til isolering av hele familier, og dermed flere barn som ikke kunne gå på skolen. Barnas evne til å møte opp på skolen var dessuten i mange tilfeller bestemt av foreldrene. På den ene siden økonomisk. Mangel på sko og klær er allerede nevnt. Disse gikk på omgang mellom søsknene der det sto dårligst til. Verst var det om vinteren, lettere var det om sommeren. På Tøyen skole var det utdeling av sko, sokker, luer og jakker til trengende elever i 1905, takket være legatmidler.  På den annen side eksisterte det holdninger hos enkelte foreldre om at skolen var bortkastet tid. Barna trengtes i hjemmet, til arbeid og til pass av mindre søsken. Disse holdningene smittet over på barna, og skulking ble en (u)vane.

På den ene siden kunne skolen motvirke dette med holdningsbygging, både blant foreldre og elever, men svært ofte måtte skolen ty til hardere midler. Riset bak speilet var ”Toftes gave” og andre steder som mottok ”ivrige skulkere og vanartige barn” i tvangsskole. Som det går fram av navnet, så ble elevene tvunget bort fra sitt vante miljø, sendt ut på landet og satt til undervisning under tvang. I noen tilfeller ble politiet koplet inn i saken før elevene fikk sin skjebne avgjort av vergerådet, i hvert fall i de tilfeller elevene hadde nasket eller gjort andre ”tyvaktige” sprell. I ”Dagbog for overlæreren” fra Møllergata skole finner vi en mengde eksempler på elevenes ”kriminelle” løpebane. ”Henry” hadde sammen med to andre gutter fått politiet på nakken fordi de hadde gjort ”innbrud i kjælder og stjaalet turnips”. I november 1905 ble han sendt til Bastøya, mens de to andre slapp med ”ris paa skolen”. I mange tilfeller ser vi også at foreldre eller forsørgere selv tar affære og melder sine egne barn: ”Guttens mor vil ha ham bortsat paa tvangsskolen, fordi han stjæler og opfører sig daarlig hjemme”.

Ved årets begynnelse var 25 elever innsatt på Tvangsskole, alle var gutter, og da 1905 ebbet ut var belegget 30 gutter. Men i løpet av året hadde så mange som 82 gutter vært i tvangsskolen. Antallet gutter i tvangsskolen hadde imidlertid gått ned siden århundreskiftet, og skolemyndighetene var raske til å konkludere med at tvangsskolen hjalp.

Den straffereaksjonen som de aller fleste barna i normalskolen fikk føling med var imidlertid riset. Skoleloven av 1889 hadde innskjerpet reglene for anvendelse av ”legemlig” straff. Den kunne ikke lenger gis ukontrollert av læreren, men skulle skje under tilsyn av en annen lærer. I lærernes instruks het det: ”Læreren er ansvarlig for, at han ikke ved Afstraffelsen tilføier Barnet Skade paa Helbred og Lemmer, og at han ikke sætter Hensyn til Sømmelighed og Velstændighed tilside”. Refselsen, som ble tildelt med spanskrør eller ris, skulle skje på en sindig måte, helst av en lærer som ikke hadde noe med ”gjærningsmennene” å gjøre. Det vanlige var at straffen ble gitt i ”Overvær” av overlæreren. Han kunne dessuten frata læreren refselsesmyndighet dersom vedkommende gikk over streken, for eksempel hvis straffen rammet ”Hovedet eller dets Organer”. I ”Straffe-bog” fra Bolteløkka skole, finner vi blant mange straffehandlinger, lille Oscar i 2B, som av lærerinne Margrethe Munthe, den 6. oktober 1905, får sine ”5 slag ris for løgn og skulking” i overvær av S. Corneliussen og i samråd med Overlæreren.

1905 og skolen

Det var nok neppe i dette øyeblikket at Margrethe Munthe fikk ideen til ”Nei, nei gutt, dette må bli slutt”, for samme år ga hun ut sin første sangbok ”Kom skal vi synge”, hvor nevnte sang sto på trykk. Boka ble godt mottatt, særlig fordi det fra før fantes nesten bare utenlandske barnesanger i Norge – mange med et traurig innhold. Sangene var forankret i en pedagogisk idé hun var alene om å utvikle, og hun underviste andre lærere i hvordan sang og lek kunne brukes for å gjøre barneoppdragelsen mer lystbetont, både for voksne og barn. At Munthes bok kom ut i 1905, var nok tilfeldig, selv om hun i flere av sine sanger markerte sin stolthet over nasjonen: ”Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Og jeg, jeg kan du elske mitt land du, det skal du se en gang.” I forbindelse med  folkeavstemningen i august 1905 skrev hun dessuten sangen ”Alle flag op i dag!”

I skolens lesebok, av Nordahl Rolfsen, fikk barna dessuten en god dose med nasjonalromantisk litteratur med normalisert rettskriving, men disse bøkene kom ut første gang i 1892 og må sees i sammenheng med nasjonsbyggingen som hadde startet allerede rundt og etter unionsinngåelsen i 1814, og som spredte seg i så vel skriftformen som i det norske kultur- og åndslivet utover 1800-tallet. Det er i det hele tatt vanskelig å dokumentere i hvilken grad Kristiania-skolene ble påvirket av unionsoppløsningen, annet enn at vi må tro at det har vært et samtaleemne både på lærerværelsene og i klasserommene. I de timeplaner og pensumbeskrivelser som er bevart fra året 1905, ser vi dessuten at undervisningen har fulgt samme spor som tidligere. På Hammersborg skole undervises det i ”Høst lærebog i verdenshistorie fra keiser Augustus til Renessancen” og ”Raabes Norges historie til reformationen”.

Det vi imidlertid kan se er at alle skolebarn i byen hadde fri den 25. november 1905 og de tre påfølgende dagene etter at Håkon 7, Norges nye konge ankom landet.

Kilder

Diverse skolearkiver fra Hammersborg skole, Møllergata skole, Tøyen skole, Sagene skole og Bolteløkka skole

Statistisk aarbog for Kristiania by 1905

Beretning om Kristiania folkeskolevæsen for 1901-1910

Beretning fra Kristiania sundhedskommission og Kristiania kommunale sygehus for aaret 1905

Beretning om Kristiania kommune 1887-1911

Litteratur

Oslo bys historie, bd. 4, Oslo 1990

TOBIAS 1 og 2/2005