Hovedstaden i 1905

Da kongeskipet "Heimdal" seg ut av tåka foran Honnørbrygga sent i november 1905, brøt jubelen løs fra de tusener som hadde møtt fram for å hilse Norges nye kongepar velkommen. Folk ble rørt til tårer da de så den lille prinsen på pappas arm vinke med det norske flagget. Symboleffekten av kongeinntoget var viktig for den unge, selvstendige nasjonen Norge. Men hva betydde den for Kristiania som by?

Av Bård Alsvik

Kristiania sto i sentrum for første akt av begivenhetene i 1905. Det var på Stortinget man konstaterte at svenskekongen ikke klarte å skaffe landet en regjering og at unionen med Sverige dermed var oppløst. Neste akt fant sted i Karlstad, hvor norske og svenske delegater ble enige om betingelsene for oppløsningen, før Kristiania, den 25. november, som siste akt, tok imot landets nye overhode, kong Haakon 7.

Hvordan byen forberedte seg på å ta i mot den nye kongen og dronningen, sier byens arkiv mye om, da det var Kristiania kommunens oppgave å skape ramme for de offisielle festlighetene. Hvordan folk stemte ved kongevalget noen uker i forveien, kan vi også lese ut av arkivene, fordi det var kommunens oppgave å avvikle valg og folkeavstemninger. Men hva som ble besluttet i storting og regjering, hvilke skritt nasjonens menn tok før og etter 7. juni, er det de nasjonale arkivene som dokumenterer.

Våre største nasjonale kulturinstitusjoner, som museer, arkiver, universiteter og biblioteker, markerer unionsoppløsningen både på nett, i bokform og ved ulike arrangementer. Byarkivets bidrag til feiringen er det nummeret av Tobias du nå holder i hånden, der vi vil rette søkelyset på byen Kristiania i frigjøringsåret 1905. I hvilken ”kondisjon” var byen kulturelt, økonomisk og sosialt? Hvordan var den sammenliknet med andre storbyer i Europa? Hvordan var det å bo og leve her, og hvordan var det å besøke den?

Rent konkret medførte unionsoppløsningen tre ting for Kristiania: Den ble en permanent kongelig residensby, det ble opprettet et utenriksdepartement her, og fremmede stater etablerte ambassader i byen. Ellers var Kristiania akkurat som før. Industrien langs Akerselva og rundt om i byens utkanter støyet og oste, gatene var dominert av fotgjengere, hester med kjerrer og små elektriske trikker.

Vi må likevel tro at unionsbegivenhetene var på alles lepper. At de ble snakket om på byens kafeer, i klasserommene og ved middagsbordet. Vi vet også at folk feiret. Feiringene den 17. mai 1905 var overstadig, ja nesten demonstrativ rett før stortinget satt kronen på verket ved å erklære unionen som oppløst 7. juni. På Folkvang (Sagene lunsjbar) var det musikk, dans og feiring ut i de små nattetimer etter folkeavstemningen 13. august.

Den mentale historien er imidlertid vanskelig å etterspore i arkivene. Hvordan de nasjonale politikerne tenkte, hva nasjonale foregangsmenn som Michelsen og Nansen mente, det kan vi lese i publiserte artikler og dokumenter. Men hvilke tanker mannen og kvinnen i gata gjorde seg, det er et større kildemessig problem. 368 208 svarte ja og 184 nei til unionsoppløsningen den 13. august 1905. Det gir en klar indikasjon på folks velvillighet og samhørighet. Men stemmen fra arbeideren på Myhren, lærerinnen på Bolteløkka eller tjenestepiken på Frogner får vi likevel ikke.

Hva byens egne politikere mente og tenkte om unionsoppløsningen, er det også få spor etter. Den påvirket i liten grad den politiske agendaen i hovedstaden. Ett spor finner vi likevel. Den 8. juni 1905 åpnet viceordfører Bugge representantskapsmøte med følgende uttalelse:

”Førend vi gaar over til forhandlingerne i dag, vil jeg faa lov at meddele denne forsamlings medlemmer, at der i formandskabsmøde den 31te mai ble besluttet at tilstille storthing og regjering følgende henvendelse fra magistrat og formandskab: ”Kristiania magistrat og formandskab takker storthing og regjering for den fasthed, der er udvist ved hævdelse af Norges ret, og udtaler haabet om en værdig og snarlig udgang af den politiske krise. Jeg er sikker paa at have hele forsamlingen med os i denne henvendelse, som vi har gjort, og at jeg er ikke mindre sikker paa at have hele forsamlingen med mig, naar jeg beder Dem med mig istemme et Gud bevare fædrelandet.”

Hele forsamlingen, som stående hadde overhørt hans ord, istemte dette. Så satte den seg og gikk, betegnende nok, i gang med å behandle første sak på dagsorden – ”Sag nr. 26 angaaende forandring i forskrifter for brug af motorvogne”. Et viktig sak for byen, som nå var i ferd med å ta steget inn i rekken blant andre moderne europeiske storbyer – uavhengig av unionens oppløsning eller ikke!

TOBIAS 1 og 2/2005