[Oslo kommune, Byarkivet]

De første turistkart for Nordmarka

Først var det skog. Så kom sager og fossekraft, og økser lot trær falle. "Den grønne løgn", kalte forstmester og eventyrforteller P. Chr. Asbjørnsen den. På avstand så skogen tett og fin ut, men gikk man nær inn på den var det en uttynnet og pistrete skog. For de aller fleste var likevel skogen et uinntakelig område, hvor bare jegeren og tømmerhoggeren vandret. Først når skiløpingen ble adoptert av borgerskap i Kristiania på 1880-tallet, ble det fart i friluftslivet i Nordmarka, og behovet for et turistkart meldte seg.

 

Av Bård Alsvik

I en artikkel i St. Hallvard fra 1955 minnes stortingsarkivar Vilhelm Haffner sin ungdomstid i Nordmarka på begynnelsen av 1880-åra. Det fantes ingen veier, forteller han, bare gamle krokete stier som førte fram til vannene og plassene der nordmarksfolket bodde.

Folk flest hadde kunnet lese om disse dunkle og mystiske skoger – om tusser og troll, om skrømt og haugfolk – i Asbjørnsens klassiske fortellinger fra Nordmarka og Krokskogen. Bernhard Herres romantiske fortellinger fra skogene rundt hovedstaden i "En Jegers erindringer" (1850), vekket stor interesse og nådde sitt tredje opplag før det ble skrevet 1880. Men å besøke disse strøk av byens omegn var for de aller fleste helt utenkelig. Særlig om vinteren, da byens omegn lå innpakket i et uframkommelig hav av snø og is. Da søkte folk ned til fjorden, til skøyteisen inn under festningens bratte stup hvor det kunne være et yrende liv av store og små skøyteløpere på søndagene.        

Skiene åpner Marka

Fra 1880-årene vant skisporten terreng i borgerskapets Kristiania. Skienes fortreffelighet som fremkomstmiddel – slik man hadde kjent det i Norge i tusener av år – ble ikke bare en del av skisporten, men fortrengte til slutt de hasardiøse bakkeløpene som hadde dominert skiløpingen på 1850- og 1860-tallet, der unge menn kaptes om å demonstrere sine akrobatiske ferdigheter for et gispende publikum. Samtidig åpnet Thomas Heftye sin syv tusen mål store eiendom Frognerseterskogen for allmennheten. Frognerseteren ble raskt et populært utfartssted, og flere og flere tok skiene fatt. I 1898 åpnet Holmenkollbanen stasjon på Besserud, noe som ble det endelige støtet for friluftslivet i området.

Nordmarka fortsatte likevel en tid til å ligge nokså urørt. Turistene nøyde seg lenge med å legge sine turer på jordene i Aker, eller nær husveggene på Frognerseteren. Det var bare de aller dyktigste skiløperne og de mest eventyrlystne som la på vei inn i vinterskogen. En av dem var en ung ingeniør, Ernst Bjerknes, som senere skulle bli reguleringssjef i Kristiania. I boka "Med ski, velosiped og skissebok" gir han et bilde av hvor uframkommelig og uoppdaget skogen i 1880-åra var. Uten merkede løyper og med liten kunnskap om hva som ventet bak neste åsrygg, ble turene de reneste oppdagelsesferder, skriver han. "Det var aldri tale om å rydde eller merke løiper den gang. Det hendte derfor ofte at mindre lokalkjente skiløpere tok feil og kom frem på ganske andre steder en forutsatt. Dette satte mig på den tanke at det kunde være bruk for et skikart over Nordmarka."

Bjerknes luftet tanken i skimiljøet og fikk god respons på ideen om et eget skikart. Han gikk straks i gang med arbeidet, og brukte mye av tiden ute i skogen til synfaring. Verken på kartet eller i boka gir han opplysninger om hvilke oppmålingsgrunnlag han har forholdt seg til ved tegningen av kartet. Kartgrafiker Sverre Holm antyder i en artikkelserie i Aftenposten i 1962 om Nordmarks-kart, at det er sannsynlig at Bjerknes tok utgangspunkt i to nye kart som Norges Geografiske Oppmåling (NGO) hadde gitt ut i 1887 i sin "Kristiania Omegn-serie", nemlig  blad V - Sørkedalen og blad VI – Maridalen.

Bjerknes' utgangspunkt var først og fremst å tegne inn skikkelige løypetraseer. I boka forteller han levende om hvordan han bestemte seg for hvor disse skulle gå: "Jeg dro rundt fra plass til plass og spurte og grov efter veier og stier hvor man kunne ta sig frem på ski". Nordmarksbeboerne var imidlertid nokså skeptiske til hele prosjektet, noe Bjerknes forklarer med skogfolkets manglende skiløperferdigheter. Men nevnte Bjerknes Nordmarkas flinkeste skiløper, Nils Kamphaug, og hvor han eventuelt kunne klare å ta seg fram, kom diskusjonen om hvor løypene best kunne legges raskt på gli: "Efter disse forklaringer drog så jeg i vei for å finne en brukbar løipe og merke den av på kartet med en rød strek. Det var et besværlig, men morsomt arbeide."

Verdens første skikart

Bjerknes arbeid var nok langt mer viktig enn han selv ante. Selv om skogsbilveier og moderne løypedrift preger dagens skitraseer i Nordmarka, risset Bjerknes opp en skisse for det "skjelettet" som binder Marka-plassene sammen i dag i form av røde og blå streker på kartet. Bjerknes lagde verdens første skikart og utgivelsen skjedde i mars 1890. Tittelen på kartet er "Kart over Nordmarken og Sørkedalen for Skiløbere og Turister". Målestokken er 1: 30 000 og kartet har en ekvidistanse på 20 meter. Kartet ble trykt ved "Den private Opmaalings Anstalt" i Kristiania. Bjerknes, som også var en utmerket frihåndstegner, dekorerte kartet med tegninger fra Grøttum i Sørkedalen og Frønsvollen.

Den sørlige rammen av kartet går helt ned til Majorstuen, som hadde vært start og mål for verdens første fem-mil i 1888, hvor Bjerknes for øvrig ble nummer tre. I nord tar kartet akkurat med seg Kikuttoppen, i øst Maridalsvannet og mot vest går rammekanten mot Lyse-gårdene i Sørkedalen. Skiløypene er røde, som på dagens kart, og løyper med bratte bakker og skarpe svinger har fått røde tverrstreker som en advarsel. Hoppbakker er også merket av, dessuten er gårder med "Natlogi og Mad" understreket med rødt. Kartet har jevne og runde høydekurver med en gråbrun fjelltone. Selv om kartet inneholder unøyaktigheter slik at det nok ikke vil tilfredsstille dagens krav, er det forbausende bra på flere områder. Men som Bjerknes selv sier i innledningen til kartet, så er hovedmisjonen ved kartet å vise "hvor man kan komme frem i terrænget".

En god oppfølger

Allerede i 1895 kom det et nytt Nordmarkskart, men fra en annen hånd enn Bjerknes’. Dette har målestokk 1:60 000, og dekker det vi i dag kaller Nordmarka og Krokskogen, fra Steinsfjorden i vest, Mylla i nord og Hakadal i øst – altså et større område enn Bjerknes’ kart. Heller ikke på dette kartet er det oppgitt hva målegrunnlaget er. Tittelen på kartet er "Skikart over Nordmarken med Tilstøtende Trakter". Også dette kartet har høydekurver og ekvidistansen er angitt til hundre fot. Høydekurvene har fått en rødbrun farge, og de "mer befærdede skiveier" er tegnet inn med en blå, tykk strek.

Kartet ble kuriøst nok gitt ut av Larsens Vaabenforretning i Kristiania, men selve hovedpersonen bak kartet var inspektør ved Norges geografiske oppmåling, Kristian Petersen. I likhet med Bjerknes var han friluftsmann som tråkket Nordmarka på kryss og tvers. Innen kartfaget var han en innovatør og fant senere opp en kartstemplingsmaskin som blant annet ble tatt i bruk av engelske kartografer. I skikretser var han også kjent for å ha utviklet en universal skismøring til bruk for alle typer føre.

Etter utgivelsen sørget Kristian Petersen for å korrigere kartet på turene sine i Nordmarka. I 1914 kom han ut med et nytt og oppdatert kart med samme tittel som det forrige. Denne gangen oppga han hvorfra han hadde fått målegrunnlaget. For det første "Akerselvens Brugseierforenings Kart i Maalestok 1:10 000" og oppmålinger gjort av Norges Geografiske Oppmåling. Dette var et godt oppmålingsmateriale og har kanskje inspirert Kristian Petersen til nyopptrykket, skriver Sverre Holm i sin artikkel. Sikkert er det i hvert fall at Kristian Petersens Nordmarka-kart ble veldig populært, og denne gangen med røde skiløyper i stedet for blå. Det kom i flere opplag helt fram til midten av 1920-åra, både som skikart og som sommerkart. Olaf Norlis forlag sto som utgiver og produksjonen foregikk på Petersens eget lille trykkeri her i byen.

Mange private, endelig et offentlig

Kristian Petersen, og kanskje Ernst Bjerknes, baserte sine kart blant annet på NGOs oppmålinger. Det tok imidlertid sin tid før det offentlige kartverket selv utga et turistkart for hele Nordmarka. Kanskje så man Petersens og andre privat utgitte kart som så gode at de statlige kartmyndigheter ikke så behovet for et slikt kart. Kristian Petersen, og flere med ham, hadde jo bakgrunn i eller nær tilknytning til NGO, noe som borget for kvalitet. I 1930 slo imidlertid NGO på stortromma og ga ut det kanskje mest kjente førkrigskartet fra Nordmarka: "Tryvasshøgda – Kikut". Kartet var basert på målinger gjort i årene 1919 til 1925. Målestokken var 1:25 000 og ekvidistansen ti meter. Det hadde hele røde streker for merkede sommerstier og prikkede røde for umerkede. Hver femte kurve var tegnet som tykk tellekurve og kartet ble vanlig i bruk til orienteringsløp.

Et annet kart var i mellomtiden kommet ut, og i vesentlig grad bygde dette på målinger "... stilt til disposisjon av ..." godseier H. Løvenskiold og målinger gjort av NGO. Det var karttegner O. A. Tolleruds kart fra 1929, som var et ”kombinert kart for sommer og vinterbruk over Nordmarka”. I følge Sverre Holm var kartet oversiktlig og lettlest og fridde så avgjort til de store masser av turgåere. Kartet hadde målestokken 1:40 000 og en ekvidistanse på ti meter.

Noe som ytterligere gjorde dette kartet til et hendig redskap for turer i Marka, var den lille boka som fulgte med, som Tollerud hadde kalt "Med kart og kompass i Nordmarka", og som viste en mengde rutebeskrivelser. Både løypesjefen i Holmenkollrennene og folk fra Den Norske Turistforening hadde bistått Tollerud med inntegning av traseer for henholdsvis vinter og sommerløyper.

Nok et nytt kart kom i 1934, tegnet av major H. K. Hertzberg. Det strakte seg helt til Grua i nordøst og Sundvollen i vest, og dekket et større område enn Tolleruds kart, om enn med samme målestokk, men med en ekvidistanse på tretti meter.

Et annet kart som må nevnes er kartet som fulgte med "Turbok for utfartsstrøkene omkring Holmenkollen-Tryvannsbanen, Sognsvannsbanen, Smedstad-Røa-banen" fra 1935. Boka var redigert av kaptein O. H. Huseby og gitt ut av A/S Holmenkolbanen. Kartet manglet høydekurver, men var et greit oversiktskart for alle dem som hadde sporveisnettet som utgangspunkt for søndagsturene. Det var for øvrig ikke siste gang A/S Holmenkolbanen ga ut Nordmarka-kart. I 1943 kom "Søndre del av Nordmarka" i målestokken 1: 25 000. Kartet var tegnet av Toralf Øyen og bygde på oppmålinger gjort av NGO. I 1935 ga dessuten Sporveien ut et skikart "Kjelsås-Nordmarka" med oversikt over avstander fra og til Kjelsås med utgangspunkt i det som på kartet blir kalt "Skogkafeer". Heller ikke statsbanen ville være dårligere og ga ut kartet "Til Nordmarka med Gjøvikbanen".

 Først i 1938, nesten førti år etter Bjerknes’ kart, ble det første offentlige turistkart som samlet hele Nordmarka på et kartblad utgitt. Med dette kartet ble rekken av kart som viste Nordmarka i hestens og tømmerfløtingens tid avsluttet. Etter krigen ble skogsdriften mekanisert. Tømmer ble fraktet på lastebiler og skogsbilveier boret seg inn i terrenget og skapte en ny skog mer lik den vi kjenner i dag. Marka var ikke lenger villmark, men oppnåelig for de aller fleste av oss. Kartet er likevel en god følgesvenn på tur, samt en skattet kilde når vi vil gjenoppleve våre og andres minner fra Nordmarka hjemme i godstolen.

Kilder

Ernst Bjerknes: Med ski, velosiped og skissedagbok, Oslo 1943

Kartgrafiker Sverre Holms artikkel om Nordmarkskart i Aftenposten 14. og 15. februar 1962

Edv. Bull: Akers historie, Kristiania 1918

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Vilhelm Haffner: ”Nordmarka i gammel tid” , i St. Hallvard, hefte nr. 3, 1955

TOBIAS 3/2004