![[Oslo kommune, Byarkivet]](Standardmal_files\byarkivlogo.gif)
Geografiske
informasjonssystemer i et bevaringsperspektiv
Går kompleksitet i systemene på bekostning av mulighet for
bevaring av innhold? GPS-utstyr, karttjenester på Internett, kulturminneatlas
og økonomiske kart er alle forskjellige medier for gjengivelse av geografisk
informasjon. De er daglige verktøy for mange, og informasjonen man får fra
dem har stor verdi i mange sammenhenger. Ikke minst kan ettertiden ha stor
nytte av denne informasjonen for å få et godt bilde av vår samtid. Av Signe Marie Solås Geografiske Informasjonssystemer (GIS) er programvare som kombinerer ulike
typer statistiske data med deres geografiske posisjon. Ved å kombinere
basiskart med datasett som framstiller de ulike datas geografiske fordeling,
produseres automatisk nye, tematiske kart over fordelingen av slike data.
Geografiske data kan defineres som opplysninger om egenskaper og relasjoner
til objekter som er entydig geografisk stedfestet. Egenskapene kan for
eksempel være fysiske forhold, klassifiserte opplysninger eller hendelser.
Relasjonen mellom geografiske objekter er også en viktig opplysning.
Stedfestningen blir ofte basert på rettvinklede koordinatsystemer, eller ved geografiske
koordinater, dvs. geografisk lengde og bredde. For å håndtere de relativt
store mengdene med data kreves det en avansert funksjonalitet fra den
tekniske løsningen i systemet. Noe av styrken til GIS ligger i muligheten for kobling av ulike typer data.
Man kan for eksempel koble data om utbyggingsbehov mot data om
verneinteresser i et konfliktområde. Denne styrken gjør at GIS brukes i
stadig økende grad som informasjons- og planleggingsverktøy, blant annet på
alle nivåer innen offentlig forvaltning. Informasjonen som etter hvert samles
i slike systemer, er av stor nytte og interesse for samtiden, men den kan
også være viktig for ettertiden. Et spørsmål er da om den avanserte
teknologiske løsningen kompliserer bevaring av informasjon fra slike systemer.
For å kunne besvare et slikt spørsmål må man ha en forståelse av hvordan
systemet er bygd opp, og hvilken informasjon i systemet som er unik og
bevaringsverdig. Oppbygging av GIS Et Geografisk Informasjonssystem inneholder flere funksjonsområder og verktøy
for håndtering av data, de kan grupperes i tre områder: Geo-database - forskjellige datasett som er lagret i en database.
Datasettene representerer geografisk informasjon i betydning av generiske GIS
datamodeller (topografier, raster, nettverk, egenskaper osv.) Geo-visualisering - et sett av intelligente kart som viser kjennemerker og
sammenheng dem imellom på jordoverflaten. Man kan konstruere forskjellige
kart for å vise den underliggende geografiske informasjonen, og bruke disse
som vinduer inn mot databasen. Kartene kan brukes til å støtte spørringer,
analyser og til redigering av informasjonen. Geo-håndtering - omformingsverktøy som utleder nye datasett fra
eksisterende datasett. Disse funksjonene tar informasjon fra eksisterende
datasett, legger til analytiske funksjoner, og skriver resultatet inn i nye,
utledede datasett. Alle tre områdene er viktige deler av et komplett GIS, og inngår i
varierende grad i alle GIS-løsninger. Lagring av data Geo-databasen er en datamodell som representerer geografisk informasjon
ved å bruke standardteknologi for relasjonsdatabaser: ·
data er organisert i tabeller ·
tabellene inneholder rader ·
alle radene i en tabell inneholder de samme kolonnene ·
hver kolonne har en type, så som desimal, nummer osv. ·
relasjoner er brukt til å assosiere rader fra en
tabell med rader i andre tabeller (ved hjelp av primær- og sekundærnøkler i
tabellene) ·
en rekke funksjoner og operatorer kalt SQL, er
tilgjengelige for å håndtere tabeller og tilhørende dataelementer Spesielle tabeller som inneholder geografiske kjennetegn og
rasterinformasjon, fungerer også etter de samme Data Base Management System
(DBMS) prinsippene. DBMS håndterer disse enkle datatypene og tabellene, men for å håndtere mer
kompleks gjengivelse av de geografiske objektene samt å håndtere deres
integritet, må man ha en programmert logikk i løsningen. Denne programmerte
logikken byr på en noe mer kompleks situasjon i forhold til bevaring og
formidling av data, men den er tatt høyde for i den tekniske løsningen. Bevaring og gjenbruk I GIS er det en sentral tankegang å kunne integrere og kombinere
forskjellige datasett for å få lagvis gjengivelse av geografisk informasjon.
Dette gjør at man kan gjenbruke datasett utviklet av andre institusjoner som
beskriver for eksempel topografi, bebyggelse og infrastruktur, mens man selv
kan legge til datasett som viser spesielle forekomster. Ett eksempel på en
slik benyttelse av lagvise datasett er Groruddalen Kulturminneatlas 2004,
utgitt av Oslo Kommune, Byantikvaren. Her er det benyttet datasett med
topografi og bebyggelse fra Statens Kartverk, mens Byantikvaren har utviklet
datasett som for eksempel viser historiske kartlag. Datasettene som kan
brukes av flere er gjerne utviklet i forhold til gjeldende, ofte
internasjonale standarder, mens lokalt utviklede datasett ikke nødvendigvis
trenger å følge noen standard. Det er da viktig i et bevarings- og
gjenbruksperspektiv at man dokumenterer de lokale datasettene nøye, noe det
er mulighet for i Geografiske Informasjonssystemer. Både geografisk informasjon og programmert logikk for håndtering av
informasjonen er viktige for å kunne gjengi den geografiske informasjonen på
en korrekt måte. Den geografiske informasjonen kan bevares direkte ved hjelp
av tabelluttrekk fra relasjonsdatabasen, men kan også kan trekkes ut fra
løsningen, og dokumenteres på en form, XML, som er anbefalt for nettopp
bevaring for ettertiden. Denne uttrekks- og dokumentasjonsmetoden kan også
benyttes for den programmerte logikken, og man vil dermed både kunne
gjenbruke data og gjenskape systemet i ettertiden. En slik metode gjør at man
ikke er avhengig av å bruke dagens programvare for å vise geografisk
informasjon i fremtiden. Så selv om de geografiske informasjonssystemene har relativt avanserte,
tekniske løsninger for lagring og gjengivelse av informasjonen, har de også
tatt høyde for bevaring og gjenbruk av både informasjon og logikk i
systemene. De tekniske mulighetene for bevaring av informasjon for ettertiden
er imidlertid ikke nok, man må også underveis ha rutiner som sikrer at
informasjonen både blir jevnlig tatt vare på og dokumente Kilder Line Monica Grønvold: "Digitale kart og tegninger" i Tobias
3/2001 ArcGisO: Engineered for
Interoperability – An ESRIOWhite Paper, august 2004 ArcGisO 9: What is
ArcGis? Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon TOBIAS 3/2004 |