[Oslo kommune, Byarkivet]

Bevaring av privatarkiv - en grunnleggende kulturoppgave

Bjørn Bering har skiftet beite – fra å være byarkivar til å bli leder for Riksarkivets avdeling for privatarkiv; det vi si arkiver etter bedrifter, organisasjoner og personer. Han vil fortsette å arbeide med mange av de samme utfordringene som i Byarkivet, men nå i en nasjonal sammenheng. Han håper og tror på en økt innsats for bevaringen av privatarkiv, men ser også store utfordringer i et samfunn hvor brev erstattes med e-post og SMS, og der stadig mer arkivmateriale foreligger i form av databaser.

 

Av Leif Thingsrud

–  Det er en grunnleggende kulturoppgave å ha et relevant og pålitelig grunnlag for å kunne forstå vår egen historie, sier Bering. Han understreker nødvendigheten av å ha dette for alle som arbeider med historiske sammenhenger, så som forskere, dokumentarforfattere og journalister. For eksempel kunne ikke Espen Søbyes bok om Kathe Lasnik latt seg skrive uten både offentlige og private arkiver i tillegg til de muntlige kildene. For mange brukere er det uvesentlig om kildene har offentlig eller privat opphav.

For Riksarkivet er det en vesentlig oppgave å sikre privatarkiv som en del av nasjonens historie, vår felles hukommelse. For en del andre institusjoner, for eksempel kommunale, vil dette være en tilleggsoppgave man ikke kan bruke like mye ressurser på. Men oppgaven er likevel viktig. Stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museum i 1999 og regjeringens kulturmelding i 2003 legger begge vekt på behovet for økt vern av privatarkiver for nettopp å sikre en mer helhetlig samfunnsdokumentasjon.

En annen side, som vi heller ikke må glemme, legger han til, er at privatarkiver kan være viktige også for å sikre grunnleggende rettighetskrav og personlige interesser. Det gjelder blant annet arkiv etter private omsorgsinstitusjoner og for eksempel "Norsk misjon blant hjemløse". Dette privatarkivet, som dokumenterer behandlingen av de norske taterne eller de reisende, er bevart i Riksarkivet. Det er blitt mye brukt i erstatningssakene etter de overgrepene denne folkegruppen har vært utsatt for og for å finne ut av personlig bakgrunn og livsløp.

–  Hva er bakgrunnen for Riksarkivets engasjement for privatarkiver?

–  Riksarkivet har alltid tatt vare på viktig arkivmateriale med privat opphav. Husk at mye av det vi har bevart av middelalderdokumenter, såkalte diplomer, egentlig er fragmenter av person- og gardsarkiv. Men den nåværende Privatarkivavdelingen er et resultat av at det tidligere Norsk Privatarkivinstitutt ble en del av Riksarkivet i 1987.

Riksarkivet har to oppgaver med hensyn til privatarkiv. Vi skal ta imot, ordne, oppbevare og gjøre tilgjengelig forskjellige privatarkiv. Men vi skal også være aktive med å styrke privatarkivarbeidet på landsplan i samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner. Særlig vil det nye utviklingsorganet ABM-utvikling – Statens senter for arkiv, bibliotek og museum – være viktige her.

Nå er Riksarkivet, i samarbeid med fylkeskommunene og ABM-utvikling, i ferd med å oppnevne koordinerende institusjoner for privatarkivarbeidet i alle landets fylker. Men vi venter stadig på en statlig støtteordning for privatarkiv. Uten penger blir målsetningene i Stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museum (ABM-meldingen) og i Regjeringens kulturmelding lett tomme oppfordringer om større innsats. Det er likevel grunn til å ha forventninger til en økt aktivitet både fra Riksarkivets og ABM-utviklings side.

–  Hvor store ressurser bruker Riksarkivet på privatarkivene?

– Privatarkivavdelingen, som har seks stillinger, skal koordinere privatarkivarbeidet, men det er viktig at vi skal være en del av arkivverket som helhet, understreker Bering. Mange privatarkiver tas hånd om av andre avdelinger her.

Statsarkivene har en viktig rolle regionalt, fortsetter han. De skal samarbeide nært med kommunene og uavhengige institusjoner, og mange av dem gjør en betydelig innsats på dette området. Privatarkivarbeidet har allikevel stått svakt i forhold til arbeidet med de offentlige arkivene. Nå er det imidlertid kommet sterke politiske signaler om å trappe opp privatarkivarbeidet. Særlig ved overgangen til elektroniske arkiver er det nødvendig å sette inn ressurser. Folk skriver ikke brev lenger og skaper ikke tradisjonelle arkiver. Det er vanskelig å avklare hva vi kan og bør ta vare på i en tid preget av e-post og SMS.

–  Hvilke kriterier har Riksarkivet for hva det tar imot av privatarkiver?

–  Mye er tilfeldig. Mye er resultatet av situasjonsbestemte redningsaksjoner, innrømmer Bering. Men selvfølgelig har det også vært et målrettet arbeid mot riksdekkende organisasjoner som har hatt betydning på nasjonalt plan: partier, næringsorganisasjoner, kulturorganisasjoner og religiøse organisasjoner. Likeså har vi vært aktive for å sikre oss arkivene etter sentrale offentlige personer. Ett av de siste vi har fått inn, er etter Jens Chr. Hauge.

Riksarkivet skal primært ta vare på arkiver fra organisasjoner og virksomheter som er landsomfattende eller av nasjonal betydning. Regionalt er det statsarkivene og fylkeskommunale arkivinstitusjoner som gjør den største innsatsen. Innenfor visse sektorer finnes også egne landsdekkende organisasjoner, for eksempel Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek. Uten et nært samarbeid mellom alle disse kommer vi vanskelig videre.

Riksarkivet har også sikret arkivene fra noen få nøkkelbedrifter. Det største enkeltarkivet vi har fått er et slikt, Vesterålens Dampskibsselskab. De ca. 250 hyllemetrene dokumenterer blant annet dannelsen av Hurtigruta.

Næringslivsarkiv er et problemområde, sier Bering. Her er det gjort alt for lite, mest fordi disse arkivene er store. Dermed kreves det betydelige ressurser for å oppbevare dem og stor arbeidsinnsats for å ordne dem. Men det er viktig å gjøre en større innsats for å dokumentere vårt økonomiske liv. I det hele tatt må det gjøres noe med samarbeidet mellom de private arkivskaperne og arkivinstitusjonene for at vi skal kunne bevare mer og få gjort dette tilgjengelig.

–  Men om midlene skulle komme: Er institusjonene beredt til å bruke så store ressurser på privatarkiv?

–  De fleste arkivinstitusjoner er etablert for å være et verktøy for forvaltningen. De skal skaffe sine eiere – og deres brukere og kunder – informasjon og dokumentasjon, og de skal medvirke til kontinuitet og historisk sammenheng i forvaltningens virksomhet. Men de har også fått et ansvar for å dokumentere samfunnet og historiens forløp. Denne dokumentasjonen blir ufullstendig og skjev hvis et samfunn bare tar vare på arkivene etter offentlige virksomheter. Særlig vil arkiver etter bedrifter, organisasjoner og viktige enkeltpersoner være nødvendige som grunnlag for en sammensatt og helhetlig dokumentasjon av fortid og samfunn.

TOBIAS 2/2004