[Oslo kommune, Byarkivet]

Kulturinstitusjonene og kommunen

Teater og musikk har lange tradisjoner i Oslo. Men kommunes engasjement overfor denne delen av byens liv oppsto først mot slutten av 1800-tallet. Det begynte med avgiftsbelegging, men fikk straks etter også form av bidrag til orkesterkonserter og fortsatte med tilskudd til teatrene. I 1938 gikk kommunen og staten inn i et spleiselag for å dekke teatrenes underskudd. Denne ordningen viste seg å inneholde mange skjevheter, og avfødte mange og lange forhandlingsrunder inntil staten tok over de fleste av kulturinstitusjonene på 1990-tallet.

 

Av Leif Thingsrud

Teaterforestillinger og konserter har lange tradisjoner i Oslo. På 1700-tallet dannet de kondisjonerte flere små teaterlag som holdt lukkede forestillinger, og i 1771 ble den første offentlige teaterforestilling holdt. Bak dette sto et teaterselskap under ledelse av danselærer Nürenbach og enkefru Stuart. Stykket som ble spilt, var Holberg-komedien "Den pantsatte bondedreng". Straks etter fulgte flere forestillinger, blant annet av "Jeppe paa Bierget", og som en ekstra bonus ble forestillingene kombinert med sirkusakrobatikk. Sannsynligvis var skuespillerprestasjonene ytterst slette, og etter et halvår var det kroken på døra.

I 1780 ble det opprettet et dramatisk selskap, som i 1820 skal ha hatt hele fire hundre medlemmer. Mange av disse, som tilhørte byens fornemste borgerskap, var med og spilte, og til dels svært bra, i alle fall etter samtidens egen bedømming. Først i 1827 fikk byen igjen et offentlig teater, ledet av den svenske skuespilleren Johan Peter Strömberg. Et teaterbygg ble oppført ved Hammersborg, litt inn på den tomta der Maltheby-gården ligger i dag, og det rommet hele åtte hundre personer. Skuespillerne var et ganske sammenrasket kompani, og prestasjonene skal visstnok ha vært heller tvilsomme. Teatret skiftet ledelse en rekke ganger, og etter hvert ble staben dominert av danske skuespillere. Rent faglig var nok det en klar bedring, men det utløste en språkstrid som ikke fikk sin avslutning før Bjørnstjerne Bjørnson kastet seg inn i den på 1850-tallet. Etter det ble norsk språk og gode norske skuespillere dominerende.

I 1835 brant teateret i Akersgata ned, men forestillingene fortsatte i leide lokaler, og allerede to år senere sto Christiania Theater på Bankplassen ferdig til bruk. Dette ble byens hovedscene til Nationaltheatret sto ferdig i 1899, og det meste av skuespillere, musikere og øvrig stab fulgte med på flyttelasset.

I annen halvdel av 1800-tallet, og særlig i 1890-årene grodde det fram en rik flora av små teaterscener, som regel med servering. Repertoaret var for det meste av dette lettere slaget, komedier, farser og ren variete, men disse scenene ga flere unge skuespillere en øvelsesplass før de kom inn på de seriøse teatrene. Og disse skulle det etter hvert bli flere av. Centralteatret kom til i 1902, som en komedie- og lystspillscene, mens Det Norske Teatret åpnet sine dører i 1913. Det har i alle år hatt en meget bredt repertoar. Fahlstrøms teater drev i Torggata 9 – det som nå er Eldorado kino – fra 1903 til 1911 og med biscene på Tivoli.

Teatrene var byens musikkscene

Profesjonell musikkutøvelse i byen – utenom kirkene – var lenge overdratt til én mann, den priviligerte Stadsmusikanten. Den første utnevnelsen skjedde i 1700, og først i 1841 ble denne ordningen opphevet. De kondisjonerte hadde imidlertid muligheten av å danne private musikkselskaper, og det eldste av disse, kalt Det musikalske Lyceum, ble opprettet av stiftamtmann Falbe i 1809. Lycéet holdt flere konserter, både alene og sammen med tilreisende musikere. Besetningen må ha vært et alminnelig symfoniorkester etter datidens mål, og de skal ha oppført blant annet en stor Haydn-symfoni og utdrag av en rekke operaer.

Publikum foretrakk opera og syngespill framfor ren instrumentalmusikk, og musikklivet fikk dermed sitt ankerfeste i teatrene. Christiania Theater hadde et lite fast orkester, og dette ble betydelig utvidet da de flyttet til Nationaltheatret. På 1860-tallet var det årlig to konserter i Kristiania med stort orkester, men i årene som fulgte skulle dette øke. Arrangør av konsertene var kjente musikere, som Edvard Grieg og Johan Svendsen, og spillingen var en betalt ekstrajobb for musikerne ved teatrene. I 1872 ble Musikkforeningen opprettet, og det medvirket til at tilbudet på orkesterkonserter ble bedre.

Driftsbidrag for å redde institusjonene

Kommunens befatning med disse institusjonene begynte i 1877. Da ble det innført en vedtekt med bestemmelse om at de som arrangerte konsert eller teater skulle gi kommunen en avgift av hver forestilling for brann- og polititilsyn. Etter noe tid fikk de faste teaterscenene lav avgift, mens kunstnere på turné og mer sirkus-preget underholdning fikk betale mer. Offentlig støtte til teatrene ble fremdeles sett på som utenkelig, idet teater nærmest ble regnet som kommersiell underholdning og ikke som kunst.

Fremførelse av klassisk musikk ble derimot sett på med mer positive øyne. I 1889 begynte kommunen å gi årlige bidrag til Musikkforeningen for at Kristiania teaters orkester skulle kunne holde seks seriøse konserter hver vinter. I tillegg kom populærkonserter om sommeren, da teatret var stengt. Disse bidragene vokste med orkesteret, og da dette løsrev seg fra teatret i 1919 og ble til Filharmonisk Selskaps Orkester, ble det snakk om helt andre beløp – over ett hundre tusen kroner i året. I 1924 bestemte bystyret at bidrag skulle gis av kinematografenes overskudd. Dette skulle nemlig benyttes til allmennyttige formål. Men allerede i 1929 var orkesteret tilbake på det alminnelige kommunale budsjettet.

Støtten til teatrene kom først indirekte, i form av at kommunen refunderte noe av strøm- og gassutgiftene Nationaltheatret hadde. På 1920-tallet ble imidlertid den økonomiske situasjonen der så vanskelig at kommunen måtte gå inn med et lite driftsbidrag og bruke mye av kinematografenes overskudd for at teatret ikke skulle bli nødt til å stenge. Etter et par år var hele bidraget kommet over på bykassa, og beløpet var for det meste ett hundre kroner pr. år.

Det Norske Teatret fikk et lite driftsbidrag i 1931, mot Høyres stemmer, som deretter ble en årlig post på budsjettet. Byen hadde i tillegg flere mindre scener, og på 1930-tallet kom sporadiske tilskudd til disse også. Dette var mest en slags økonomisk nødhjelp, og ble ikke til noe fast driftstilskudd. Kommunen ga også bidrag til byggingen av Folketeatret på Youngstorget og til Folketeaterforeningen. Den hadde som formål å spre teaterinteressen i "… kretser som tidligere sto fremmed overfor teatret", og kjøpte forestillinger ved Nationaltheatret.

Spleiselag med staten

I 1937 kom innstillingen fra Stortingets teaternemnd. Den foreslo en fast regulering av statens tilskudd til de seriøse teatrene knyttet opp mot at kommunene skulle yte et tilsvarende beløp. For Nationaltheatrets vedkommende medførte det staten i 1938 ga 125 tusen kroner, Oslo hundre tusen, Aker tyve tusen og Bærum fem tusen. Dette skulle på den ene siden sikre teatrene mot at en bidragsyter plutselig skulle svikte dem i sin budsjettbehandling, men påla også teatrene å tilby kommunene skoleteaterforestillinger. Tilskuddsbeløpene skulle raskt stige, ikke minst på grunn av publikumsboikotten under krigen. Det Norske Teatret ble også omfattet av avtalen, mens de mindre scenene, som hovedsakelig befattet seg med lystspill, falt utenfor.

Etter krigen vokste utgiftene ved teatrene raskere enn inntektene. Den såkalte "selvdekningsprosenten" var stadig synkende. Den kommunale teaterpolitikken skulle derfor arte seg som en nærmest kontinuerlig økonomisk diskusjon med staten, og teaterstøtten var gjenstand for fire offentlige utredninger i løpet av 1950- og 60-tallet.

I 1952 startet Folketeatret som Oslos tredje seriøse scene. Det kom også inn under ordningen med statlige og kommunale tilskudd, noe som medførte at utbetalingene her måtte økes betydelig. Staten gikk med på det mot at Oslo kommune skulle gi like store tilskudd som staten.

I 1958 startet Den Norske Opera sin virksomhet. Samtidig var den økonomiske situasjonen ved Det Nye Teater og ved Folketeatret i ferd med å bli kritisk. Resultatet ble en sammenslåing av de to teatrene til Oslo Nye Teater, som fikk tilskudd fra kommunen, mens Folketeatrets lokaler skulle brukes til barneteater og ellers leies ut til Den Norske Opera.

Etter grundige utredninger ble tilskuddsordningen i 1962 endret slik at det offentlige dekket en viss prosent av teatrenes utgifter, men denne prosenten måtte stadig økes. Oslo hadde for mange teatre i forhold til publikumstilstrømmingen, og det offentlige betalte i realiteten for de mange tomme setene. Det offentlige var i denne sammenheng Oslo kommune og staten. Akershus fylke og Bærum kommune ga bare småpenger. Situasjonen var lignende i de andre byene med faste scener. Bykommunen betalte det meste, fylket noe og omegnskommunene og nabofylkene slapp helt unna.

I 1977 gikk Akershus fylke med på å dekke en noe større andel av støtten til teatrene og Oslo-filharmonien. Oslo og staten krevde at fylket skulle dekke 10% av utgiftene ved de to store teatrene og 25% av utgiftene ved Oslo Nye og filharmonien, men fylkespolitikerne lot seg ikke presse. Bystyret gikk derfor over på en linje hvor de krevde høyere egendekning. Det innebar at billettprisene måtte settes opp. Dette medførte nye forhandlinger med staten, hvor løsningen ble at kommunens andel av tilskuddet til operaen ble satt ned, mot at kommunen skulle bidra med finansieringen av Det Norske Teatrets nybygg.

Nye runder med forhandlinger fortsatte nærmest kontinuerlig, og i 1985 gikk staten også inn som tilskuddspartner for Oslo Nye Teater. Prinsippet med at staten bare skulle støtte de seriøse scenene ble dermed forlatt. Antakelig skjedde dette fordi prinsippet hadde overlevd seg selv. Særlig Det Norske Teatret hadde i flere år vist at det gikk an å sette opp klassisk og moderne dramatikk side om side med musikaler.

For teatrene og de andre kulturinstitusjonene var denne ordningen langt fra gunstig. I kampen om kronene hadde de mange motparter å forholde seg til, som lå i en nærmest evig innbyrdes krangel om fordelingsnøkkelen. Dette ble tatt opp i stortingsmeldingen "Kultur i tiden" i 1991, og etter nye forhandlinger og vedtak kunne staten i 1995 definere noen av disse institusjonene som nasjonale og andre som regionale. De som ble nasjonale institusjoner skulle helt og holdent finansieres av staten, på samme måten som Den Norske Opera, Rikskonsertene og Riksteatret. Som motytelse måtte de berørte kommunene akseptere at rammetilskuddet de fikk fra staten ble redusert. De regionale institusjonene skulle fortsatt være et spleiselag og ha 30% bidrag fra det fylket de lå i. Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Oslo Filharmoniske Orkester og Norsk Teknisk Museum ble nasjonale institusjoner, mens Kunstindustrimuseet og Oslo Nye Teater ble regional institusjon. Torshovteatret ble drevet av Nationaltheatret med bidrag fra Oslo kommune.

I årene som fulgte fortsatte forhandlingene ut fra ønsket om at bare ett forvaltningsnivå skulle ha ansvaret for den enkelte institusjon. I desember 1998 ble derfor en ny avtale mellom staten og Oslo kommune undertegnet. Torshovteatret ble statens bord, mens Oslo Nye Teater mistet statstilskuddet. Kommunen solgte sine aksjer i Nationaltheatret til staten og måtte i stedet kjøpe statens aksjer i Oslo Nye Teater. Skillet mellom statlig og kommunalt finansierte teatre har imidlertid skapt forskjellige økonomiske rammebetingelser for Oslo-teatrene. Oslo Nye Teater har vært taperen, med en svak nedgang i tilskuddenes realverdi. De statlig finansierte teatrene har hatt en svak oppgang. Alle er avhengige av å ha godt publikumsbelegg for at regnskapene ikke skal vise røde tall, og i de senere årene har besøket jevnt over vært godt. Det kan tyde på at kommunens og statens politikk overfor teatrene og de andre kulturinstitusjonene har vært riktig, selv om den har gått over mange runder med forhandlinger.

Nye institusjoner – nye tilskudd

I løpet av den siste mannsalderen har også de etablerte scenene blitt utfordret av en rekke frie grupper og små institusjoner. I motsetning til tidligere tiders småscener tilbyr disse først og fremst ikke variete og annen lødig underholdning. Tvert imot er flere av dem åsted for utprøving av ny dramatikk og nye former for scenekunst, ofte i grenseland mot andre kunstformer. Flere av disse nye institusjonene har fått tilskudd av kommunen. I mange tilfeller har dette bestått i de har fått hjelp til lokaler. Black Box Teater har leid rom på Aker brygge fra 1985 og inntil nylig. For en måneds tid siden kunne det ønske velkommen til nye lokaler i Marstrandgata. Det Åpne Teater fikk i 1995 fast tilhold i Tøyenbekken 34.

Retningslinjer for tilskudd til kulturarbeid i Oslo ble vedtatt i Bystyret i 1990, og de slo fast at det normalt ikke skulle gis "… tilskudd til ordinær drift av institusjoner, organisasjoner eller annen virksomhet." Støtten skulle etter de generelle målsetningene "… fortrinnsvis gis til typer aktiviteter som drives hele året eller over hele sesonger."

Dette ligner på utgangspunktet før kommunen for om lag hundre år siden begynte å gi bidrag til kulturinstitusjoner. Man skulle skaffe allmuen lettere tilgang til kulturgoder og unngå at gjeld tvang institusjoner til å gjøre oppbud. Det kan være lett å fremsi profetier om at flere av dagens små institusjoner og grupper vil ende opp som faste bidragsposter på kommunens budsjett. Og det er vel så, at historien har lett for å gjenta seg. Men gjentakelsen er aldri noen blåkopi, og kommer neppe til å bli det her heller. Det som derimot er sikkert, er at det også i fremtiden vil kunne skrives nye kapitler om Oslo kommune og dens forhold til sine kulturinstitusjoner.

Kilder

Bystyresaker, gjengitt i Aktstykker for Oslo kommune og på www.sak.oslo.kommune.no

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, Oslo 1952

Ann Christiansen: ”Oslo Nye er fattig, men satser dyrt” i Aftenposten 28.01.2004

Amund Helland: Topografisk-statistisk beskrivelse over Kristiania bd. 2, Kristiania 1917

Bernt H. Lund: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000

Børre Qvamme: Musikkliv i Christiania, Oslo 2000

Elisabeth Seland: Teateroppblomstringen i Kristiania i 1890-årene, Hovedoppg. i historie v. Univ. i Oslo 1990.

Oslo Byleksikon 4. utg., Oslo 2000

 

TOBIAS 1/2004