[Oslo kommune, Byarkivet]

Jazzen og kommunen – en musikksjanger kommer inn i varmen

Oslo har blitt kalt jazzhovedstaden i Norge, sågar en ”jazzmetropol” i Europeisk målestokk. I følge Aftenposten bor to av tre norske jazzmusikere i Oslo. Hvilken rolle har kommunen og politikerne spilt i forhold til denne musikksjangeren i byen? Hvilken støtte og anerkjennelse har miljøet fått?

 

Av Morten Brøten

De første "jazzorkestre" dukket opp i Oslo på 1920-tallet. Disse spilte dansevennlig musikk rundt omkring på de ulike restaurantene, som en del av underholdningen. Rene jazzkonserter ble vanligere utover på 1930-tallet, bl.a. på Chat Noir hvor størrelser som Robert Normann og Rowland Greenberg fikk briljere.

Etter krigen fikk byen de første jazzklubbene. Utviklingen gikk mot mindre dans og mer jazz. Man skulle nå sitte og lytte til musikken. Populære klubber på 50- og 60-tallet var Big Chief Jazz Club på Majorstua, Metropol Jazzklubb i Akersgata og The Penguin Club i Norabakken, senere i Universitetsgata. I tillegg ble det avholdt konserter utenfor klubbene, først i kinoene Colosseum, Eldorado og Saga, etter hvert også i Nordstrandhallen og Njårdhallen. Louis Armstrongs konsertbesøk i Colosseum kino i 1952, var en stor begivenhet i byen. Avisene kunne melde om billettkøer lange som et vondt år, armer som gikk ut av ledd, besvimelser og et stort politikorps på plass.

Klubber uten støtte

Slutten av 1950-tallet og tidlig 1960-tallet var en god tid for jazzlivet i Oslo. Det "krydde" av klubber med mer eller mindre lang levetid. Ingen fikk offentlig støtte. En av de viktigste tidlig i 1960-årene var "Jazzkjellern" i Gamlebyen. Opprinnelig tilhørte lokalet Gamlebyen skole, men ble ved hjelp av dugnadsarbeid satt i stand som fritidsklubb og etter hvert jazzklubb. Hver fredag var det omkring 400 mennesker tilstede her for å høre jazz, og klubben hadde på det meste rundt 2000 medlemmer. Til tross for denne "gullalderen" kunne få eller ingen jazzmusikere i byen leve av kun å spille jazz. I beste fall var det en biinntekt. Først et stykke ut på 1960-tallet fikk vi de første heltids jazzutøvere i Oslo.

Kommunens bevilgninger til musikkformål steg fra kr. 329 500 i 1951 til kr. 4 940 800 i 1967, altså en 15-dobling på 16 år. Den prosentvise andelen av kulturpotten som gikk til musikk økte også betraktelig utover på 1950 og 1960-tallet. Kommunens støtte til musikk og sang i denne perioden var hovedsakelig knyttet til Filharmonisk selskap, Nationaltheatrets orkester og Norsk Operaselskap/Den Norske Opera. Eksempelvis ble det i 1967 gitt kr. 887 000 til Filharmonisk selskap og kr. 3 573 500 til Operaen. I tillegg mottok en del kammerorkestre, korps og kor mindre beløp fra kommunen.

Jazzmusikken måtte slite for å få anerkjennelse som seriøs musikk i Norge. Enkelte små bevilgninger ble gitt fra de statlige myndighetene fra midten av 1960-tallet, mens tilskudd til jazz over kommunebudsjettet i Oslo var fraværende. Miljøet var nok heller ikke alltid like flink til å markedsføre seg og til å søke kommunen om tilskudd der dette var mulig. Ser man i arkivene etter kulturrådmannen finner man stort sett søknader om støtte fra kor, sangforeninger, korps etc. Dette bildet holdt seg mer eller mindre til ut på 1970-tallet.

Jazzen satt pris på

"Oslo bys kulturstipend for arbeids- reise- og studieformål", ble opprettet i 1929 og senere omdøpt til "Oslo bys kunstnerstipend". Kulturrådmannen foreslo overfor Kulturutvalget hvem som skulle motta dette årlige stipendet. Kulturrådmannens forslag baserte seg på innstilling fra Norsk Musikerforbund og Norsk Tonekunstnersamfund. I 1975 ble saksofonisten Jan Garbarek som første jazzmusiker tildelt stipendet. Kulturrådmannen innstilte fiolinisten Ørnulf Boye Hansen som nummer én, men Kulturutvalget valgte Garbarek som var innstilt som nummer to av kulturrådmannen. Formannskapet fulgte Kulturutvalgets innstilling. Fra 1998 ble antall kunstnerstipender som skulle deles ut økt til to, og til fire fra år 2000. De siste ti årene har jazzmusikere nesten uten unntak vært blant de som har fått denne utmerkelsen.

I 1977 foreslo kulturrådmann Dagfinn Austad at Karin Krog skulle tildeles stipendet for sangere med begrunnelsen at hun var en "..fremragende kunstner" og at ".. dette stipend aldri har vært tildelt noen jazz-sanger". Stipendet ble tildelt Krog, og siden den gang har stipendet blitt gitt til tre kvinnelige jazzsangerinner; Sidsel Endresen i 1993, Laila Dalseth i 1994 og Magni Wentzel i 2002.

Formannskapet opprettet i 1978 "Oslo bys kunstnerpris". Prisen tildeles personer som har gjort en "fremragende innsats innen kulturarbeid og kunstliv med særlig vekt på Oslo". Kultur- og utdanningskomitéen innstiller mens forretningsutvalget foretar utdelingen. Kunstnerprisen har blitt tildelt en rekke jazzutøvere gjennom årene. Den første var Garbarek, nettopp i 1978, etterfulgt av Karin Krog, saksofonisten Bjarne Nerem og trommeslageren Jon Christensen på 1980-tallet. Siden 1990-tallet har sangeren Sidsel Endresen og saksofonisten Carl Magnus "Calle" Neumann mottatt denne utmerkelsen. Kommunen deler i tillegg ut en egen kulturpris. Denne har blitt utdelt siden 1966, men så langt ikke til noen med tilknytning til jazzmiljøet i Oslo.

Club 7

I 1970-årene oppstod det i Oslo en rekke klubber med jazz på programmet. På enkelt ukedager kunne man velge mellom seks-sju jazzklubbtilbud. I 1980 var det i følge Aftenposten elleve jazzklubber i Oslo og den mest kjente jazzscenen i Oslo på 1970-og 80-tallet var nok Club 7. Klubben ble etablert i 1963, og kunne i tillegg til jazz by på både blues, viser og rock. Etter hvert ble det også etablert både teater, galleri, bibliotek og filmklubb i klubbens lokaler. Ut fra regnskapene kan man lese at det i 1974 ble arrangert åtti jazzaftener/konserter med norske musikere, og 33 jazzkonserter med utenlandske artister.

Klubben flyttet i 1971 inn i nye lokaler i Munkedamsveien 15, konserthusets D-blokk og Oslo kommune var husvert. Åpningsfesten ble feiret med brask og bram og med ordfører Brynjulf Bull i spissen for kommunepolitikerne. Mange hadde møtt fram, og i følge VG skal det i løpet av to timer ha blitt konsumert 460 flasker champagne!

Etter at lyden fra champagnekorkene hadde stilnet, skulle det vise seg at Club 7 kom til å slite med ubalanse i regnskapene og med betydelig økonomisk rot. Kommunen var inne med både årlige driftstilskudd, husleiereduksjon og kommunale lånegarantier i 1970- og 1980-åra. På et styremøtet i Club 7 i 1985 måtte kommunens representant slå fast at nok var nok: Husleia ville ikke bli redusert, og gjelda til det offentlige ville ikke bli ettergitt. Kulturinstitusjonen Club 7 var dermed historie.

Oslo Jazzhus

Amalienborg Jazzhus, eller "Malla" på folkemunne, ble stiftet i 1973 og holdt til i Arbeidergata 2. Her kunne man faktisk høre jazz seks ganger i uka hvis man ville. Og det ville man jo. Malla skiftet i 1984 navn til Oslo Jazzhus og flyttet til Musikkens hus i Toftes gate og i 1994 til lokalene etter nedlagte Bergene sjokoladefabrikk på Rodeløkka. Oslo Jazzhus var en viktig scene for yngre musikere i byen og hadde bl.a. nære bånd til musikklinja på Foss videregående skole. Terje Mosnes i Dagbladet skrev i 1995 at "Oslo Jazzhus har blitt viktig for norsk jazz, og særlig for morgendagens Garbarek-er og Rypdal-er".

Jazzhuset mottok årlige tilskudd over kommunens kulturbudsjett; 60 000 i 1982, 300 000 i 1986 og 370 000 i 1996. Et av hovedargumentene for å gi tilskudd til Jazzhuset fra kommunens side var å støtte opp om det lokale ungdomsmiljøet og gi gode vekstvilkår for morgendagens jazzmusikere.

På samme måte som Club 7 var Oslo Jazzhus preget av økonomiske vanskeligheter. I 1989 måtte klubben holde stengt i juni måned etter at kommunen ikke så seg i stand til å gi garanti om tilskudd for annet halvår. Fremskrittspartiet foreslo å fjerne støtten helt. Etter underskriftskampanjer og oppslag i avisene fikk klubben til slutt tilført 150 000 kommunale kroner og kunne fortsette driften. Høsten 1996 var det likevel ubønnhørlig slutt for Oslo Jazzhus, og klubben ble lagt ned. Mange av talentene i miljøet rundt Oslo Jazzhus skulle senere inngå i klubben Blå da den ble opprettet i 1998.

Østnorsk Jazzsenter

I 1980 fikk Norsk Jazzforbund sin første bevilgning over statsbudsjettet, Foreningen Norske Jazzmusikere året etter. I 1990 utgjorde disse midlene ca 1,5 millioner kroner, og de store festivalene fikk også en viss vekst. I 1998 ble Norsk Jazzforbund og Foreningen Norske Jazzmusikere oppløst og erstattet av Norsk Jazzforum og regionale jazzsentra i alle landsdeler. Østnorsk Jazzsenter, som dekker Oslo og sju andre østlandsfylker, skal drive formidlings- og kompetansearbeid for jazz i denne regionen. Senteret har administrasjon i Oslo, og mottar driftstøtte både fra statlig hold og fra Oslo kommune. Østnorsk Jazzsenters hovedscener ligger i Oslo, nærmere bestemt New Orleans Workshop Jazzclub, Kampenjazz, Herr Nilsen og Blå. Oslo kommunes støtte til Østnorsk jazzsenter har de siste åra vært kr. 200 000 pr. år, men byråden for næring og kultur valgte å halvere denne støtten for 2004.

Oslo Jazzfestival

Oslo Jazzfestival ble arrangert for første gang i august 1986. Festivalen skulle gi klubbene og miljøet en ny giv, etter en periode med sviktende publikumsoppslutning. De første årene var tradjazzen dominerende, men festivalen har gradvis endret og utvidet sin profil til å dekke de fleste retninger innen jazzen.

Budsjettet var i 1986 på kr. 350.000, og staben var på 43 frivillige entusiaster. Festivalen mottok kr. 48 000 i støtte fra kommunen. I begrunnelsen for støtten vektla kulturdirektøren at mange av arrangementene ville foregå utendørs. Dette ville i følge kulturdirektøren kunne bidra til å åpne opp et musikkmiljø som kunne virke noe "lukket", og på den måten nå et større publikum.

I 1990 bevilget kommunen kr. 260 000 og i 1994 kr. 358 000. Sistnevnte år bevilget til sammenligning kommunen 500 000 til Oslo Rockfestival. I 1999 hadde Oslo Jazzfestivals budsjett vokst til ca. 5,5 mill. kroner og staben hadde vokst til ca. 200 personer. Den kommunale støtten dette året var på kr. 400 000. For 2004 har byrådsavdelingen bevilget kr. 600 000 og festivalen har sammen med Molde og Kongsberg definitivt befestet seg som en av de viktigste jazzfestivalene i landet. Initiativtaker og daglig leder for Oslo Jazzfestival, Aage Teigen, fikk i 2002 Oslo bys kunstnerpris for sitt arbeid for jazzen i byen.

Fortsatt i skyggen?

Jazz og annen såkalt "rytmisk musikk" har lenge stått i skyggen av klassisk musikk og opera når det gjelder myndighetenes oppmerksomhet og gunst. Noen mener nok at det fortsatt er slik. Men ved å se på hvilke overføringer, stipender og priser som er gitt til miljøet de siste tredve årene, ser man at musikksjangeren gradvis har fått anerkjennelse som "seriøs" musikkform også blant politikerne og byråkratene. Miljøet selv har også bidratt til å gjøre seg mer synlige overfor kommunen.

Jazzlivet i Oslo fremstår i dag som pulserende og nyskapende. Er dette på tross av eller på grunn av kommunepolitikerne i rådhuset? Svaret ligger nok nærmere det siste enn det første, men svaret er ikke nødvendigvis det samme i morgen eller om ti år.

Kilder

Utrykte i Byarkivet:

Formannskapets møteprotokoller

Skole-/Kulturrådmannens sakarkiv 1923-1986

Utrykte i Byrådsavd.s arkiv:

Kulturdirektørens sakarkiv 1986-1990

Trykte

Angell, Olav, Jan Erik Vold og Einar Økland (red.): Jazz i Norge, Oslo 1995

Førland, Tor Egil: Club 7, Oslo 1998

Oslo byleksikon, Oslo 2000

Stendal, Bjørn og Johs Bergh: Cool, kløver & dixie, Norsk Jazzarkiv 1997

www.jazzbasen.no

www.jazzarkivet.no  (Norsk Jazzarkiv)

Årsberetninger for kulturområdet i Oslo kommune, 1991-2001

 

TOBIAS 1/2004