Karneval til begjær - og besvær - Oslo-karnevalet 1983 – 1986

Trommene buldrer. Folkemassen gynger og synger. En mann står kun ikledd underbukse og et belte rundt livet med påhengte bananer. På magen står det: "I like bananas". Han smiler lykkelig og tør rope høyt – fordi alle andre rundt han – tusener – også er utkledd og roper og støyer. Det er lørdag ettermiddag i slutten av mai. I Oslo! Det er andre dag i det første Oslo-karnevalet. Året er 1983.

Av Gro Røde

I 2004 tenker man lett på 80-tallets karnevalår som noe 80-talls-Harry. Noe som kokte bort i fyll og fest og forsøpling. Det er lett å glemme at personene bak ideen hadde både visjoner og idealer med karnevalsgjennomføringen. Det var en motreaksjon på en samfunnsutvikling man ikke likte. En av karnevalets idémakere, Henning Dahl, skriver om karnevalet i 1983: "Da kom en gruppe som kaldte seg "Brødre og søstre" som kom med en oppfordring til en fred og frihetsfestival/karneval for å utforske og eksponere seg for byens mangfold." Henning Dahl sier i intervju at karnevalet i 1983 var en konkretisering av fredelige, anarkistiske ideer. Ideen ble unnfanget i den daværende okkuperte, nåværende sagnomsuste, gården i Skippergata høsten 1981/våren 1982. Henning Dahl var en av okkupantene.

En anarkistisk idé

For å forstå personene bak Karneval-ideen og deres opprinnelige tanke om å arrangere karnevalet natt til 1. mai, må man ha det oslo-historiske bakteppet klart for seg. Det hadde vært tiltagende natt-til-1. mai uroligheter fra 1978. I 1979 var det regulære gatekamper i sentrum. Ungdom kastet brostein mot politiet, og flere forretninger ble plyndret. Politiet slo meget hardt tilbake med bruk av skjold, tåregass og køller. I kjølvannet av opptøyene kanaliserte unge mennesker frustrasjon og politisk bevissthet ved husokkupasjoner og demonstrasjoner. Etter fem år med opptøyer ønsket Henning Dahl med venner å arrangere et karneval natt til 1. mai. De ønsket å gi denne natta et annet innhold, ikke for å gi urolighetene masker å gjemme seg bak. Valg av arrangementsdato ble kort og godt avvist, men ideen ble tatt godt i mot.

Fra 1981/1982 hadde Dahl kontakt med det kommunale Ungdomskontoret, og lanserte karnevalsideen. I arkivet etter Ungdomskontoret finner vi at en gruppe fra Skippergata "Brødre og søstre" ved Henning Dahl, fikk forprosjektsmidler for å gjennomføre en karnevals-studietur til København og lage et forslag til opplegg i Oslo. Pengene, kr 25.000, kom fra statlige midler til "Storbytiltak for Ungdom".

I 2004 forteller Dahl oppglødd om karnevalet i 1983: "Det skjedde så mye vi ikke visste om. Folk bare kom med sitt og deltok! Karnevalet var deres; skoler, barnehager, fritidsklubber, innvandrergrupper. Byen kokte!" De som sto bak ideen gikk bare rundt og gliste! Karnevalet foregikk ei hel helg, noe av det som gjorde størst inntrykk på Henning Dahl skjedde på lørdagskvelden da en gruppe afrikanere kom bærende med en båt med masse kulørte lykter. Båten hadde de bygd sjøl, og synet av den og lyktene var en åpenbaring.

At Karneval-83 gikk så fint mener Dahl skyldtes at så lite var organisert. Fornøyd konstaterer han: "Alt gikk som smurt! Masse mennesker snakka sammen. I sentrum kunne man bevege seg fritt. Ikke én ble innbrakt av politiet, ikke noe fyll og søppel og tull! Alle var så fornøyde etterpå! Politiet. Oslo kommune. Ungdomskontoret. Journalistene – ikke minst!" Karnevalene etterpå omtaler Dahl slik: "Derfor ble Karneval 83 i ettertid kuppet av karriere-jegere på klassisk ml-vis. Karnevalet i 84 var hule mennesker som løp rundt og imiterte livet. Karneval 85 falt på sin egen urimelighet." Karneval 86 visste ikke Dahl om at ble arrangert.

Fri flyt og flust med flaks

Ungdomskontoret forfattet en grundig og godt skrevet rapport i november 1983. I den blir vi bedre kjent med det de omtaler som "Karnevalsbevegelsen" og "karnevalister". Diplomatisk formulert står det at kontakten med ulike grupper hadde krevd ”en utradisjonell og til dels strakspreget arbeidsinnsats.” Et konsentrat med understatement gis kanskje i det de skriver: "I enkelte arbeidsintensive perioder har det vært nødvendig å ta stilling til vesentlige spørsmål i øyeblikket." Det var tydeligvis nødvendig for Ungdomskontoret å få fram at arbeidet med Karnevalsgjennomføringen hadde vært ressurskrevende, og at videre ekstrainnsats ville være nødvendig.

Ungdomskontoret sier i klartekst at det anser seg selv som viktig som koordinator og pådriver i å få karnevalistene fra 1983 til å legge strukturerte planer og overholde søknadsfrister overfor politi og kommune. I 1984 skriver det at "hastverkspreget fra fjorårets karneval" må unngås. Det var ikke lett å kommunisere med ustrukturerte idémakere, som i tillegg var preget av indre splid. Etter Karnevalet-83 ble "Brødre og søstre" oppløst, og Karnevalskomiteen fra 1983 delte seg i to grupperinger. Den ene fraksjonen erklærte karnevalskomiteen for oppløst og konstituerte seg som "Interimskomiteen for Oslo Karneval 1984". De resterende medlemmene tok initiativ til dannelsen av "Karneval Spiralstiftelsen".

I en grundig og klar rapport er en av konklusjonene at: "Karnevalsentusiaster kan være i besittelse av en masse ideer og kunnskap om program og innhold, men har lett for å mangle innsikt, forståelse og kunnskap i spørsmål om forvaltningsmessige og beredskapsorienterte problemstillinger." Ungdomskontoret etterlyste fremdeles regnskap for –83 og påpekte manglende samarbeidsevner fra den splittede komiteen. Til tross for problemene ønsket de flere Karneval velkommen, men definitivt med en ny Karnevalskomité, bestående av nye karnevalinteresserte aktører. Det ville ikke være vanskelig å danne en ny komité, for karnevalsinteresserte var det nok av. Mens Henning Dahl mener at Karnevalet i 1983 gikk så bra nettopp fordi det var lite styring og ingen konstruerte underholdningsarrangement, mente Ungdomskontoret at det vellykkede i 1983 skyldtes nærmest flaks og en hovedfaktor: "publikum", som ble utropt til "hovedstjernen".

Ansatte ved ungdomskontoret satt inne med førstehånds kunnskap om hva unge mennesker tenkte og ønsket å gjøre. Deres analyser tilsa det riktig å støtte karnevalet med 120 000 kroner i 1984 og 100 000 kroner i 1985. Midlene kom fra potten med statlige storby-midler. I karnevalssøknaden for 1986 står det imidlertid at departementet ikke lenger ville godta en slik "engangsarrangements"-bruk av de øremerkede storbymidlene for ungdomstiltak.

Deltakere ble til publikum

I 1984 tok karnevalet virkelig av. Fra Oslo spredte det seg en karnevalsfeber. 34 karnevalskomiteer var i arbeid landet rundt. I Helen De Bellis bok Karneval redegjør hun for mange syn på hva karneval egentlig er. På den ene siden kan karnevalet ses på som en reaksjon på vår superteknifiserte, datastyrte verden med passiviserte og fremmedgjorte mennesker. På den andre siden kan karnevalet være et forsøk på å finne tilbake til noe opprinnelig, til det spontane og naturlige, til et dypere fellesskap. Nok et syn har vært at mens karnevalet fra gammelt av var en protest mot de krefter som undertrykte menneskets frie utfoldelse – adelen og kirken, er det i dag en protest mot "de nye herrer": datamaskinen og byråkrativeldet.

Fra 1984 var karnevalsgründerne, idémakerne, ute. Henning Dahl sier han var skuffet og etter hans mening ble karnevalet kuppet av andre som ikke gikk inn i karnevalskulturen. Han deltok i 84 som "en maskot" for den nye Karnevalskomiteen, sier han. Karneval-85 oppsummerer han slik: Avskyelig! Fyll og søppel! Alt for mange folk konsentrert i små områder: "Forskjellen mellom Karneval-83 og de seinere var det at menneskene i 83 var deltakere – alle skulle delta og underholde seg sjøl. Fra 1984 ble menneskene publikum. Scener ble satt opp, underholdere leid og hyra inn til faste scener hvor NRK hadde kjøpt seg inn! Ikke rart det ble tull og uro."

1986-karnevalet – ikke bestått

I 1986 søkte Karnevalskomiteen, som hadde et budsjett på over 600 tusen kroner, om tilskudd på kr 257 874. Det skulle dekke arrangementer i tre dager i overgangen mai-juni. I sammendraget av søknaden står det skrevet at komiteen var klar over tidligere karnevalårs forsøpling og fyll. For å få bukt med det, ville de bruke mer ressurser på vakthold og innhold. Byrådet ville gi støtte, men man så både til Bergen, Trondheim og Stavanger der arrangementet gikk over bare en dag, og hvor det måtte klare seg selv i stor grad. Etatene Vei, Renhold og Park og idrett hadde hatt store utlegg i forbindelse med karnevalet året før, hele kr 212 500. Dette ble nå sett på som kommunal støtte. I tillegg ble det bevilget 120 000 kroner.

Etter karnevalet i 1986 diskuterte man bruken av kommunale ressurser på Oslo-Karnevalet: I tillegg til selve bevilgningen hadde karnevalskomiteen to heltidsstillinger over sysselsettingskontoret over en tid, og utgiftene til årets karneval beløp seg til kr 250 000. Flere så det samme som Henning Dahl. Ordfører Albert Nordengen uttrykte irritasjon over hvordan karnevalet hadde forløpt med fyll, forsøpling og hærverk. Politiet hadde hatt ekstra mannskap ute, men måtte likevel se gjennom fingrene med mange overtredelser fordi de ikke hadde kapasitet til transportering og oppbevaring av personer.

Ordfører Nordengen, som hadde trodd at karnevalet skulle gjøre byen morsommere, lurte nå på om det hørte ”hjemme i denne form på våre breddegrader.” Karnevalskomiteen var orientert om at dette året var et slags prøveår. Prøven var ikke bestått: "… vi kan overhodet ikke finne oss i at vi år etter år skal bli gjenstand for en slik behandling av sentrum (…). Det er det absolutt ikke tale om!" En ting var kommunale utgifter, i tillegg kom det at forretninger ble tilgriset og at eldre mennesker og andre ikke turte bevege seg til sentrum. Alle var enige om at barnekarnevalet i Frognerparken var forbilledlig, men Oslo kommune kom nå til å sette betingelser for bevilgninger til fremtidige karneval.

Samba’n var løs

1986 var siste år med et arrangert Oslo-Karneval. Et merkelig fenomen i Oslo hadde oppstått, og avgått. Hvorfor Karnevalet fikk så enorm oppslutning på 1980-tallet, er et spennende og lite utforsket felt. Karnevalsfeberen gjorde befolkningen oppglødde og blussende glade. Allerede etter første året snakket man om karnevalet som en tradisjon i Oslo. Forberedelsene var veldige. Mange sydde og malte og laget masker i måneder forut. Andre gikk på sambakurs og trommekurs. Det ble gitt ut Karnevalsplate/kassett med karnevalsmusikk. St. Hallvard fant det på sin plass å gi ut et eget Karnevalsnummer. Til vanlig skarpe journalistiske penner, skrev oder til samba, utkledde, omkledde og avkledde. Et sted mellom femti- og hundretusen mennesker bevegde seg i Oslos karnevalsgater.

Man kan med rette spørre hvorfor alt dette? I dag husker ikke folk hvor mange karneval de var med på 80-tallet, men de husker at det som begynte morsomt, endte med for mye flatfyll, hærverk og slagsmål. Byens myndigheter, politikere og politi, sa klart i fra at Karnevalet ikke lenger var velkomment. Trist for den store gruppa som fremdeles bare hadde det gøy og deltok i den unorske "Samba’n er løs!".

Kilder - muntlige

Henning Dahl i samtale med forfatteren

Utrykte kilder i Byarkivet

Finansrådmannen: Mappe: Bidrag til kulturelle formål

Ungdomskontoret: Storbyseksjonen, div. årsmeldinger

Kilder - trykte

Aktstykker, Oslo kommune 1986. Bystyrets saker og Formannskapets saker.

Litteratur

Heidi Egjar: ”Karneval i Oslo” i Materialisten 1983/2

St. Hallvard 1984/2, temanummer: ”Karneval”

Helen De Bellis: Karneval. Drakter og masker, historie og tradisjon, Aschehoug 1985

TOBIAS 1/2004