[Oslo kommune, Byarkivet]

Tarzan mot Perry Mason - kinodrift i fjernsynets barndom

I 1960 åpnet de regulære fjernsynssendingene i Norge. Erfaringer fra våre naboland, og ikke minst fra USA, tydet på at kinoene her hjemme ville gå på en smell. De verste pessimister så for seg kinoenes død. Nedgangen ble markant for kinoene i Oslo, men på mange vis klarte kinodriften seg bedre her enn i mange andre land.

 

Av Bård Alsvik

Det å kjøpe en melkesjokolade, noen smørbukkarameller eller en pose seigmenn i løs vekt, og så sitte i foajeen på kinoen og bare kjenne på spenningen før helten Tarzan rullet over lerretet, det var halve forestillingen for oss unger. Så var det å passere vakta i døra. Stor og tjukk. Han vurderte oss liksom nøye før han rev av billetten hardt og bestemt så det nesten gjorde vondt i en liten guttehånd. I halvmørket lette vi oss fram til bakerste rad, dumpa ned på setet, vrengte av jakka, og begynte å slikke og tygge på alle godsakene. På setet, mellom beina våre, bygde vi opp et arsenal av godtepapir som fikk luft under vingene når reklamen blafra i mot oss. Første rad svarte med et tilsvarende bombardement, mens stakkarne i midten satt der i kryssilden og kunne lite gjøre.

Det vi ikke ante den gangen, var at for hvert papir vi kasta og for hver tyggegummi vi klistra under stolsetet, tapte Tarzan terreng til Perry Mason. 1960-tallet var det store vendepunktet for kinoen i Oslo og landet for øvrig. Fjernsynet endret fra da av våre liv. I løpet av tiåret ble TV-apparatet allemannseie, og når 70-tallet skiftet fra svart-hvitt til farger, når "Hylands Hørna", Erik Bye og Festus fylte de to og tjue tommene i stua vår, var gatene nesten folketomme.

Suksess fra begynnelsen

Den første kinoforestilling i Kristiania fant sted i Stortingsgata 12 i 1904, og det med stor suksess. Hvem som helst kunne starte sin egen kino, og ganske raskt gikk det opp for folk med sans for gode forretninger at film var en stor salgsvare. Rundt om i byen poppet det opp kinoer – i alt tjue-tredve stykker på det meste.

Den harde konkurransen kinoene i mellom, satte sitt preg på filmprogrammet. Det gjaldt å sette opp filmer som pirret publikum.  Hvem ville ikke ha kjøpt billetter til filmer som "Loppen – En piges jagt efter en loppe i linnedet" eller den franske farsen "Den avbrudte bryllupsnatt – soldaten i madrassen"? Var ikke originaltittelen pikant nok, så pyntet man bare litt på den norske oversettelsen. På en av byens kinoer skulle eksempelvis en kinoeier sette opp en filmatisering av Tosca. Men eieren visste ikke hva Tosca var, og syntes heller ikke at tittelen var noe å skilte med. Etter å ha sett filmen kalt han den "Det varme lik". Filmen dro fullt hus, og det hører med til historien at ingen syntes at tittelen var noe særlig merkelig.

Etter hvert ble den offentlige kontrollen med kinodriften skjerpet. I 1913 vedtok Stortinget en egen filmlov som fastslo at ingen offentlig framvisning av kinematografbilder måtte finne sted uten tillatelse av kommunestyret. Først i 1926 ble Oslo kinematografer stiftet og kommunen fikk da monopol på kinodriften i byen. Det første året ble det solgt 2,7 millioner kinobilletter i Oslo. Tre år senere, da kinematografene overtok Aker-kinoene Kinopaleet og Colosseum, steg tallet til 3,5 millioner billetter. Rett før krigen ble fem millioner-grensen brudt, og etter frigjøringen ble toppen nådd med 8,8 millioner solgte billetter.

Hollywood-krisen

På 1950-tallet skjedde det ting ellers i verden som bar bud om at filmens seiersrekker snart var brudt. I 1949 var det ingen TV-apparater i USA og da ble det solgt kinobilletter for 90 millioner dollar i uka. I 1950 hadde man 3,2 millioner TV-apparater og salget på kinobilletter sank til 70 millioner dollar per uke. Seks år senere, i 1956 var det 42,2 millioner TV-apparater i USA, mens salget av kinobilletter var sunket til 46,5 millioner dollar per uke.

Undersøkelser gjort i USA viste at det først og fremst var foreldregenerasjonen som sviktet kinoen. I følge Morgenpostens korrespondent var det flere grunner til dette i 1959: "De har gjerne ett apparat i hvert værelse, til og med på badet ... Foreldrene gidder ikke å gå ut, de bor i en drabantby, de orker ikke maset med trafikken og blir derfor sittende hjemme. TV-programmene durer løs fra klokken 7 til 24 ... Det er ganske nedslående å høre hvordan TV har forandret rytmen i de amerikanske hjem så man blir ugiddelig, de orker ikke engang gå bort å skru på en knapp for å få et annet program, men har tekniske finesser som klarer det".

I Amerika var det naturligvis Hollywood som sterkest fikk merke konkurransen fra fjernsynet. Selv de største filmselskapene måtte kjempe for å holde det gående, og en rekke av filmbyens stjerner måtte flytte til New York, der fjernsynet kunne gi dem et levebrød. Men krisen nådde også Europa. Ni år etter at de ordinære fjernsynssendingene startet, var kinobesøket mer enn halvert i Storbritannia. Seks hundre kinoer hadde måttet stenge. I Danmark, hvor de regulære sendingene hadde startet allerede 1954, hadde kinobesøket gått tilbake med 32 prosent de første fire årene. I Sverige var nedgangen omtrent den samme, mens i Italia, TV-landet fremfor noen i Europa, var kinoene til tider nesten tomme.

Film i fjernsyn

Kino-folk i Norge fulgte utviklingen i utlandet med argusøyne. NRK hadde så vidt startet med prøvesendinger fra 1954, og frykten for hva som kunne skje med kinoen i Norge ble holdt varm av dystre rapporter fra utlandet.

På samme tid var det en slags trøst i at man kunne dra nytte av de erfaringer som var gjort i utlandet. Som et forsøk på å utrede hvordan fjernsyn og kino på best mulig måte kunne tilpasse seg hverandre, nedsatte Statsråd Birger Bergersen en komite i 1959 med representanter for NRK, filmbransjen og kinematografene. Det viktigste spørsmålet som komiteen skulle ta stilling til, var framvisning av film i fjernsynet. På den ene siden ville man ikke at to offentlige kulturinstitusjoner, som kino og fjernsyn, skulle konkurrere og virke ødeleggende på hverandre. På den annen side var det et sterkt ønske å utvikle fjernsynet blant annet ved å vise helaftens spille- og dokumentarfilmer.

Erfaringene fra NRKs prøvesendinger viste imidlertid at fjernsynspublikummet var like kresent som kinogjengerne. I en TV-anmeldelse i Aftenposten fra februar 1959 kan vi blant annet lese: "De siste tirsdager pluss fredag har fjernsynet sendt svenske filmer. Mer eller mindre gamle travere i den honningsøte stil. Rene redsler for dem som kjøper TV-apparater i håp om å få noen severdige filmer. Slike produkter man nu har vist gir et nokså fordreiet bilde av fjernsynets muligheter som filmfremviser."

Leder av Kommunale Kinematografers Landsforbund og redaktør av Norsk Filmblad, Rolf Hofmo, mente at de svenske spillefilmene var et godt eksempel på hvordan filmfremvisning i fjernsynet ikke bare ødela for kinoene, men at det også var "farlig for fjernsynet". I et frontalangrep mot NRK hevdet han at fjernsynet i all hemmelighet hadde kjøpt filmene, på tross av at Landsforbundet med Oslo kinematografer i spissen, allerede i 1957 hadde henvendt seg til NRK-ledelsen vedrørende retningslinjer for kjøp eller leie av svenske filmer. I følge Hofmo hadde de svenske filmene tydelig demonstrert "at det var programmessig antikvarisk, å bygge fjernsynets filmvisning på filmer produsert for store auditorier …  et system som allerede det store utland var i ferd med å avvikle". Han henviste blant annet til de amerikanske TV-stasjonene som for millioner av dollar hadde kjøpt gamle Hollywood-filmer. I løpet av relativt kort tid hadde de kjørt gjennom hele haugen og slapp ganske fort opp for "råstoff" til videre visning. Derfor hadde de amerikanske filmselskapene ved siden av den vanlige filmproduksjonen begynt å lage spesialproduksjoner for TV. Når dette var tilfellet i USA "hvorfor skal så fjernsynet i Norge oppta konkurransen med den vanlige filmfremvisning som vil svekke kinovirksomheten, uten at det løser fjernsynets programbehov", ville Hofmo vite.

Utvalget, nedsatt av statsråd Bergersen, konkluderte på sin side med at man ikke kunne komme utenom film i TV. Noen kjøreregler måtte likevel på plass for å dempe konkurransen med de kommunale kinematografene. Som en hovedregel foreslo utvalget at filmer ikke skulle vises på fjernsyn før de var utspilt på kinoene. Utvalget kom imidlertid til at det ikke var mulig å fastsette en felles norm for når en film var utspilt. Det ble imidlertid foreslått at distributøren skulle melde fra til fjernsynet når kinematografene ikke lenger viste interesse for filmene, slik at fjernsynet kunne få leie dem. Utvalget anbefalte også fjernsynet å ikke sette opp spillefilmer eller helaftens dokumentarfilm før etter klokka ni om kvelden.

Offensive kinematografer i Oslo

Ett år før fjernsynets offisielle åpning var det ingen tegn til panikk i Oslo kinematografer. Holdningen så ut til å være den, at man regnet med at kinobesøket ville gå tilbake, men at det til slutt ville stabilisere seg på et akseptabelt nivå. Kinodirektøren selv, Arnljot Engh, bevilget seg en tur til en rekke utenlandske kinematografer for å se på virkningene av fjernsynet, og ikke minst for å få ideer til hva man kunne gjøre for å motvirke konkurransen. Særlig fattet han interesse for Gentofte, en villaby i København, der man hadde gått hånd i hånd med televisjonen og installert "storfjernsyn" i kinoens foaje. Større spørreprogram trakk til seg store skarer av skuelystne, og ved å beregne én krone i tilleggsavgift, oppnådde man, med Enghs ord, "effektiv utnyttelse av televisjonen i kinematografenes interesse".

Enghs visjoner for kinoen i fjernsynsalderen besto således av noe mer enn bare et sted man kom for å se film. Da Oslokinoene opplevde en økning i antall besøk på over ti prosent de første månedene av 1960, uttalte Engh til Morgenbladet at han trodde at kinoens funksjon som møtested spilte en vesentlig rolle for denne økningen, og var ikke fremmed for å "samarbeide med televisjonen med henblikk på hurtig nyhetsdekning og opprettelse av ungdomssenter med dans og diskusjonskvelder".

Men kinematografene hadde mer i ermet. I mars 1960, tre måneder før fjernsynets offisielle åpning, engasjerte Oslo Kinematografer Dagblad-journalist Halvard Tiseth for å styrke "public realation-arbeidet". Atmosfæren hadde mye å si for kinoene, uttalte Tiseth i sitt første intervju til Morgenposten. Folk måtte føle seg velkomne, og kaffebarer og gratis konfekt skulle sørge for det. Men viktigst av alt måtte det bli lettere å skaffe seg billetter, mente Tiseth: "Hvis folk på Lambertseter skal på kino, må de reise til byen og håpe på å få billetter, og det er ikke tilfredstillende. Det vet kinoene også, men kan ingenting gjøre, for Telefonanlegget kan ikke gi oss linjer".

Dette var som kjent et utstrakt problem på denne tiden. Telefonnettet var for dårlig utbygget til at man kunne få linjer over natta, og problemet med å få bestilt billetter ble også påpekt av hovedstadens aviser som kinoenes største problem. På Lambertseter så det imidlertid ut til at kinogjengerne kunne gå gode tider i møte når "premiere-kinoen" Symra skulle åpne i 1962. I Groruddalen så kinematografene dessuten for seg en kino for "Grorudområdet", som ferdig utbygget ville ha en befolkning på tretti tusen. Både Symra og Edda, som kinoen i Groruddalen senere skulle bli kalt, må ses på som en offensiv satsning fra kinematografene. Man hadde tro på at kinoen fullt ut kunne konkurrere med fjernsynet, samtidig trodde man at de nye drabantbyene var såpass kommunikasjonsmessig avsondret fra sentrum at folk holdt seg der. Konkurransen med fjernsynet måtte derfor tas opp på  drabantbyene.

En opprusting av de eksisterende kinoene var på samme tid en nøkkel for å trekke til seg publikum, hevdet flere, blant annet ordfører Rolf Stranger fra bystyrets talerstol i 1958. Man måtte "konsentrere seg om store kinoer hvor man har de mest moderne og tekniske finesser. Man bør følge med i alle de nye fremvisningssystemene som blir forbedret og lage virkelige gigantkinoer". På den ene siden måtte det bygges nytt, skrev Dagbladet på lederplass i februar 1960. Planer om kinoer i Konserthuset og Hotell Viking måtte gjøres forpliktende, samtidig måtte "tre foreldede kinolokaler som stadig er i drift: Carl Johan-Teatret, Victoria, Palassteateret, alle ved byen hovedgate", saneres.

I stedet for å rive gamle kinoer og bygge store nye, ble 1960-tallet preget av ombygninger av mer kosmetisk art. Rent teknisk skjedde det imidlertid en revolusjon som tydeliggjorde kinoens unike opplevelsesformat og som nok demmet opp for konkurransen fra fjernsynet. Colosseum var først ute i det som ble kalt Windjammer-året 1958. Publikum fikk for første gang oppleve Wide Screen-formatet som krevde tre projektører og fjerning av en rekke stolrader for at alle skulle få se godt. Dette ble en kjempesuksess, og Windjammer satte ny skandinavisk hovedstadsrekord med hele 3,6 millioner innspilte kroner. Allerede i 1960 var Cinemascope og Wide Screen installert på tretten av Oslos kinoer, dessuten var nye maskiner og lydanlegg for 70 millimeter film, såkalt TODD-A-O-film, på vei inn, og som i enda større grad skulle få publikum til å føle seg som en del av handlingen.

Virkningene av TV

1. juli 1960 var datoen mange hadde ventet på; åpningen av de regulærer fjernsynssendingene i Norge. Ved utgangen av året var det solgt 23 500 lisenser i Oslo-området.

Går vi gjennom TV-programmene fra året 1960 med våre "moderne TV-øyne", er det nesten uforståelig at fjernsynet skulle utgjøre noen som helst form for konkurranse. Fjernsynet hadde imidlertid nyhetens interesse og inviterte til en behagelig og passiv underholdning hjemme i egen stue, til det tidspunkt en selv ønsket det. Enkelte programmer ble imidlertid raskt et "must" for folk, og særlig delte folk inn sin kveldstid før og etter Dagsrevyen, som i motsetning til kinoenes filmavis klarte å produsere nyhetsinnslag samme dag som sakene hadde hendt. Pressens dekning av fjernsynssendingene gir imidlertid et bilde av til tider amatørmessig fjernsynsproduksjon og et programtilbud som ble omtalt som "fyllkalk": "Vi er fortsatt like sterkt i tvil om det noen gang har vært Stortingets forutsetning at så meget sendetid skal brukes på så dårlige filmer, og at TV-publikummet skal ha gangstere inn i stuen hver eneste uke", skrev Aftenposten i en kommentar i desember 1960. Samme avis håpet at NRK ville gi "medarbeiderne et kursus i kamerabruk", og anbefalte at fjernsynets Barne-TV-tante burde se mer inn i kamera enn ned i gulvet for å oppnå kontakt med barna.

I 1964 la Oslo-kinoene ned Filmavisen, som hadde vist en markant nedgang siden 1960. Ikke lenge etterpå passerte TV-lisenstallet for Oslo ett hundre tusen. På samme tid besøkte om lag 4,5 millioner mennesker Oslo-kinoene, mot 7,5 millioner i 1959. Året 1965 viste riktignok en liten oppgang for det voksne kinopublikummet, mens barna, som nå fikk filmhungrigheten stilt gjennom fjernsynet, vendte ryggen til kinoene.

Tidlig på 1970-tallet gjennomførte Kinematografene en undersøkelse på oslofolks holdninger til TV. 89 prosent hadde fjernsyn i huset, 46 prosent oppga at de så mandagsfilmen i TV hver gang, 69 prosent så detektimen og 81 prosent lørdagsunderholdningen.

I Norge som i utlandet, krøp først og fremst forelderegenerasjonen opp i sofaen for å hygge seg med reprise på "Kameliadamen", for å følge episoder med "Perry Mason", "Den røde Pimpernell" eller den store mengde filmer og programmer som ble kastet inn for å fylle en hel TV-kveld. De gamle heltene mor og far hadde fra kinolerretet fulgte samtidig med inn i TV-stuen. Mandagsfilmen ble raskt et begrep – et gentlemen-agreement mellom kinoene og NRK – der Clark Gable, James Stewart, Marilyn Monroe og Bette Davis kom på gjenvisitt og minte foreldrene om den gangen de satt på bakerste benk og holdt hverandre i hendene på Rosenborg eller Parkteateret. Samtidig gikk de unge og håpefulle ute i gatene og demonstrerte. De fikk brekninger bare de hørte ordet USA eller så glimtet av en Hollywood-stjerne i TV-ruta. Når de ikke kastet egg på lærerne som ga dem en høyere utdannelse, var de på kino og så på intellektuelle filmer av Godard, Bergmann, Fellini og Kubricks, filmer som plukket i stykker samtiden og rokket ved samtidsoptimismen.

Oslo, som den eneste hovedstad i hele den vestlige verden med kommunal kinodrift, var flink til å fange opp nye strømninger innen filmkunsten og således vekke et nytt publikum. Likevel klarte kinematografene å holde kontakten med sitt gamle publikum. Store oppsetninger, tradisjonelle spenningsfilmer som James Bond og Tarzan, komedier og episke mammutfilmer som Ben Hur i skjønn forening med de eksperimentelle filmene, borget for mangfold og kvalitet.

Fire kinoer ble nedlagt på 1960-tallet, som følge av konkurransen fra fjernsynet. I 1980-åra kom en ny konkurrent i form av hjemmevideoen, og ytterligere åtte kinoer ble nedlagt. Satsningen på kvalitet og bredde viste seg imidlertid i nysatsningen på 1980-tallet med de nye kinosentrene, der store saler ble delt opp i små, eller små ble bygget i tilknytting til de store. En kritikk av dette kan være at kinodriften har blitt mer sentralisert, men på den annen side har kvalitet og komfort blitt betraktelig hevet.

Kinoopplevelse i våre egne stuer har blitt en realitet gjennom Wide Screen-fjernsyn og Surround anlegg. Likevel er det ingen ting som slår en ekte kinoopplevelse. Oslos kinosaler har en så høy standard og komfort, og filmprogrammet kanskje mer spennende og mangfoldig enn noen gang, slik at det bare er papirkastingen som minner om gamle dager da Tarzan og Perry Mason slåss om vår oppmerksomhet.

Kilder

Arkivet etter Oslo kinematografer, herunder klipparkiv og jubileumskrifter.

Oslo Byleksikon, Oslo 2000

Alstad, B.: Holdninger til film og kino i Oslo, Fakta instituttet, Oslo 1974

 

TOBIAS 1/2004