[Oslo kommune, Byarkivet]

Kulturkommunen Oslo

I 1877 ble Deichmanske bibliotek overtatt av kommunen, og i 1889 vedtok Kristiania kommune den første bevilgningen for å sikre byens befolkning tilgang på god orkestermusikk. Kulturen fikk med dette sine faste poster på kommunens budsjetter. Midlene gikk lenge bare til institusjoner som formidlet høykultur til byens publikum eller som presenterte norsk kunst og musikk i utlandet. Omkring 1970 ble kulturpolitikken utvidet i form av støtte til frie grupper og amatøraktiviteter.

 

Av Leif Thingsrud

"Beretning om Oslo kommune" for årene 1912 til 1947 gir en grei oversikt over hvilke kulturformål kommunen støttet i den perioden. Beretningen gjør først rede for kommunens kunstsamlinger, det vil si den testamentariske gaven etter Edvard Munch samt Amaldus Nielsen-samlingen. Avsnittet går i detalj inn på problemene med å finne et egnet sted for sistnevnte. Det skulle bli en av de mest langdryge affærene i Oslos kunsthistorie, og ble ikke løst før samlingen kom på plass i Stenersenmuseet i 1994. Beretningen gjør så rede for "Monumenter, byster og andre skulpturer" før den under "Bidrag til kulturformål" i detalj gjør rede for støtten til Kunstindustrimuseet og Norsk Folkemuseum. Noe mer kortfattet omtales Bymuseet, museene på Tøyen, Universitetets oldsaksamling, Nasjonalgalleriet, Norsk Teknisk Museum og Sjøfartsmuseet. Deretter omtales teatrene, Filharmonisk selskaps orkester, konserthusfondet, Oslo bys stipendier og "Grosserer Theodor Henrichsens Stipendiefond". Til sist kommer en kort omtale av en del enkeltbevilgninger til forskjellige minnesmerker, Musikkonservatoriet, Fortidsminneforeningen og Studentersamfundets friundervisning, bare for å nevne noe.

Det første som er slående her, er at de fleste av de begunstigede institusjonene er det vi vil kalle riksinstitusjoner. Det er rimelig å anta at disse institusjonene ble støttet som en del av hovedstadsfunksjonen. Som hovedstad måtte man forvente at Kristiania skulle være landets kulturelle utstillingsvindu, og da burde riksinstitusjonene også ligge der. Og når byen fikk gleden av å ha disse institusjonene lett tilgjengelige for sin befolkning, var det vel også rett og rimelig at man ga sitt bidrag til disse.

Det andre som er slående var at alle de faste mottakerne var profesjonelle kunstformidlere, som skulle gi byens befolkning et tilbud som passive tilskuere eller lyttere. Kommunen ga ingen ting til amatørvirksomhet annet enn at det over skolestyrets budsjett ble bevilget kr 750 årlig til instruktørlønn i hvert av skolemusikkorpsene. Fra 1948 av ble beløpet høynet til ett tusen kroner. Strykeorkesteret ved Ila skole kom også med i denne ordningen.

Kommunalt ansvar for kulturen

Kulturen kom inn på den kommunale dagsordenen i Kristiania på 1870-tallet. I 1876 ble det vedtatt at Deichmanske bibliotek, som mest hadde fungert som et fagbibliotek for Universitetets studenter og ansatte, skulle bli byens folkebibliotek. I 1878 ble det for første gang bevilget bidrag til Kunstindustrimuséet, og på 1880-tallet kom Skulpturmuséet og folkeopplysningen, i form av Christiania Arbeiderakademi, inn på de kommunale budsjettene. Noen av disse skulle straks gå ut igjen, for å bli finansiert gjennom overskuddet til Brennevinssamlaget, men prinsippet var klart: Midler som ble skaffet gjennom kommunal medvirkning kunne brukes på kunst og kultur.

I 1889 ga kommunen for første gang et bidrag til Kristiania teaters orkester. Dette var på ni tusen kroner og ble gjentatt hvert år framover. Da Nationaltheatret ble opprettet i 1899 ble bevilgningen økt betydelig. Dette hadde sammenheng med at det nye teatret muliggjorde en betydelig utvidelse av orkesteret. Bevilgningen ble knyttet til en bestemmelse om at teatret skulle avstå orkesteret for seks konserter i Musikkforeningens regi hver vinter samt inntil tolv populærkonserter, hovedsakelig om sommeren, da teatret var stengt. Hovedidéen bak bevilgningen var altså at kommunen skulle bidra til å bringe klassisk musikk ut til allmenheten.

I 1914 bevilget formannskapet kr 1000 årlig i tre år til utgivelse av et tidsskrift for Kristianias historie, kalt St.Hallvard, og i årene som fulgte ble det gitt en rekke bevilgninger til forskjellige kulturelle og allmennyttige formål. Pengene gikk til bevaring av ruiner i Gamlebyen, Foreningen "Det gamle Kristiania", utgivelse av Kristiania bys historie samt til friundervisning. I den såkalte "jobbetida" var kommunens økonomi relativt romslig, og det ga muligheter for de som søkte om bidrag til forskjellige kulturelle tiltak. De dårligere tidene på 1920-tallet medførte imidlertid ikke at sekken ble snørt igjen. Det ble bevilget til opprettelse av skimuseum på Frognersetra, til prosjektering av teknisk museum på Frogner, til drift av musikkonservatoriet, til en byhistorisk utstilling på Akershus i 1924 – i anledning 300 års jubiléet for grunnleggelsen av Kristiania – til utgivelse av førere ved zoologisk museum og til bidrag til foreningen "Brukskunst". Oslo kommunes kunstnerstipend ble første gang delt ut i 1929. Samtidig ble kommunen stadig sterkere involvert i form av faste årlige bidrag til flere institusjoner.

Filharmonisk Selskaps Orkester ble opprettet i 1919, som en fortsettelse av orkesterkonsertene til Nationaltheatrets orkester. På budsjettet for 1919-20 ble det bevilget ett hundre tusen kroner til formålet, og orkesteret søkte om at dette måtte gjentas de følgende årene samt at kommunen stilte en garanti på femti tusen kroner. Fullt så store beløp kunne ikke kommunen bevilge, og i 1921 forutsatte magistraten at tilskuddet skulle trappes gradvis ned. Det skulle vise seg umulig å gjennomføre. Orkesteret gikk med store underskudd, og måtte i stedet få nye og større bidrag.

Mens bevilgningene til musikkformål for det meste var ukontroversielle, skapte bevilgningene til teatrene mer debatt. Folketeatret var Arbeiderpartiets prestisjeprosjekt. I 1929 startet planleggingen av det store teaterbygget på Youngstorget, som det i de kommende årene ble bevilget penger til oppførelsen av, hele tiden mot Høyres stemmer. Og da Det Norske teatret i 1931 for første gang kom inn på budsjettet var også det mot Høyres stemmer. Selvsagt var det økonomiske argumenter som ble ført mot bevilgningen, men bak dette lå nok også et kultursyn som var nokså annerledes enn Venstres og Arbeiderpartiets. Bidragene til teatrene var rene driftsbidrag, og ble i 1937 et spleiselag mellom Staten og kommunene Oslo, Aker og Bærum. På 1990-tallet ble kommunene løst fra det meste av dette gjennom full statlig overtakelse av "riksinstitusjoner".

Amatørmusikken får bidrag

Kultur var altså så sent som årene etter krigen i Oslo kommunes definisjon nærmest ensbetydende med det vi i dag vil kalle kunst og "finkultur". Amatørvirksomhet var det offentlige uvedkommende. De eneste anledningene det dryppet litt kommunale kroner den veien var ved store stevner i byen.

Dette skjedde første gang da det i pinsen 1896 ble arrangert landssangerfest her i byen. Hele 750 sangere var ventet å komme til byen, og for den store konserten måtte det reises et provisorisk konsertlokale. Arbeidskomitéen for sangerfesten skrev i sin søknad at "… da det formentlig vil erkjendes, at det Formaal engang at samle Landets Sangere i Christiania fortjener Støtte, og at det ligger indenfor Rammen af de Møder, for hvilke det kan være rimelig at paakalde Kommunens Bistand til en værdig Repræsentation af Hovedstaden, haaber man, at den ærede Kommunebestyrelse velvillig vil imødekomme vort Andragende." Beløpet det ble søkt om var ni tusen kroner. Borgermester Christie gjorde påtegning om at det var gitt bevilgninger til et internasjonalt turnstevne og et nordisk avholdsstevne året før, og innstilte på å bevilge hele beløpet. Saken gled enstemmig gjennom formannskap og bystyre.

Det var først etter siste krig at bevilgningene til amatørmusikk og amatørteater skulle ble hyppige, men da var det til gjengjeld stort sett bare småpenger det dreide seg om. Kor og orkestre som ble opprettet som velferdstiltak i forskjellige kommunale virksomheter fikk gjerne en tusenlapp som starthjelp. Sangens og Musikkens Dag, med underholdning i parker og ved sykehus og aldershjem, ble også begunstiget med noen små bidrag.

Utover på 1950-tallet kom spørsmålet om bidrag til amatørmusikkorpsene opp for alvor. Slike bidrag var blitt vanlige i en del andre kommuner, og finansrådmannen skrev i budsjettforslaget for 1953-54 at bidrag ville være "rimelig", men han kunne ikke gå inn for noen bevilgning, da utgiftene til de profesjonelle kulturinstitusjonene stadig var stigende. Bystyret ville det annerledes og ga en tusenlapp i driftbidrag til hvert av de korpsene som sto i landsforbundet.

En søknad fra Det Norske Solistkor, som var begrunnet med representasjonsoppgaver nedover på kontinentet slapp derimot ikke gjennom det bevilgende nåløyet denne gang. Et år senere ga staten signal om en årlig støtte til koret, og da valgte flertallet i finanskomiteen å innstille på bevilgning. Fem tusen kroner til solistkoret ble deretter en fast post på budsjettene.

Representasjon utenlands var nettopp en mulig inngang til den kommunale pengesekken.  I 1959 fikk Cæciliaforeningen fem tusen kroner til en konsertturné i Italia. Departementet hadde bistått med å få i stand turnéen, og "… det var uttalt at reisen ble ansett som en betydningsfull propagandatur for norsk musikk, idet det utelukkende ville bli fremført verker av norske komponister ...".

Foruten det lille årlige bidraget til korpsene, som rett nok ble en del økt med årene, ble tilskudd til amatøraktiviteter altså i disse årene knyttet opp til meget høye kvalitetskrav. Det var ikke aktiviteten i seg selv, men representasjon av byen og norsk kultur det gikk på. I tillegg kunne man bevilge litt til jubileer, som da Landssangerforbundet i 1961 ble førti år. Over tid skulle kriteriene bli mer utvannet. I 1970 fikk Ruseløkka Ungdomskorps bidrag til en reise til USA og Island, og det var blitt en etablert praksis at ett skolekorps fikk en tusenlapp for å reise til København og spille ved 17. mai-feiringen der.

Amatørkultur er selvsagt mye mer enn musikk, men det synes som om musikklivet sto først i køen. På midten av 1960-tallet ser vi at Elisabeth Gordings barneteater fikk et lite driftsbidrag. Bidrag til andre former for amatøraktiviteter kom for alvor inn på budsjettene først ut på 1970-tallet. Bernt H. Lund omtaler endringen slik: "Kulturbevilgningene endret karakter fra bidrag til et begrenset antall sentrale institusjoner til støtte til et mangfold av aktiviteter over hele byen." Bevilgningene ble i stor grad gitt av bydelsutvalgene, og her var aktivitet målet – ikke representasjon og formidling.

Det økte kommunale engasjementet hadde mye av sin bakgrunn i en ideologisk bølge hvor motkultur og vektlegging av egenaktivitet sto sterkt. Erkjennelsen av at folk, og da særlig ungdommen, hadde behov for sunne fritidsbeskjeftigelser var ikke ny. Men at det var en offentlig oppgave å legge forholdene til rette for dette, var en tanke som for alvor slo igjennom først i denne perioden. Det var imidlertid også blitt vanskeligere å få en allmen aksept for et klart skille mellom "finkultur" og mer folkelige kulturytringer, noe som blant annet ga seg utslag i kulturstipend til jazzmusikere.

Små men stabile budsjettposter

Den nye kulturpolitikken på 1970-tallet innebar også at idrett og friluftsliv ble regnet med som en del av det "utvidede kulturbegrepet". Men bidrag til slike formål var ikke noe nytt. I mer enn hundre år har Kristiania og Oslo kommune sikret seg områder til friluftsformål. Fra mellomkrigstiden har man bygd og vedlikeholdt idrettsplasser og offentlige bad. Administrativt har idretts- og friluftssakene alltid hørt sammen med parkvesenet, og det er derfor vanskelig å kunne gi noen presise oppgaver over hvor mye kommunen har bidratt med til "utvidede" kulturformål. I den største parksaken gjennom 1900-tallets første halvdel, Vigelandsanlegget i Frognerparken, gikk dessuten parkvesen og kunstformidling hånd i hånd.

Bevilgninger til rene idrettsformål forekom allerede fra slutten av 1800-tallet, da i form av støtte til Turnforeningen. Omkring 1920 blir også tilskuddene til Skiforeningen årvisse. I begge tilfeller dreier det seg om foreninger som i hovedsak drev et arbeid til gavn for det man i senere tid har kalt "folkehelsen" og ikke et bidrag til konkurranseidrett.

Det som mest av alt forteller om hvilke prioriteringer kommunen har gjort på dette området er kommunebudsjettene. Dessverre er disse svært vanskelige å bruke som sammenligningsgrunnlag. Kontoplaner endres ofte, og forskjellige bidrag til så vel kultur- som idrettsformål gis fra sekkeposter. Idretts- og friluftsformål blandes ofte sammen med parkanlegg og skogskjøtsel, og den siste mannsalderen har mange kulturaktiviteter blitt finansiert gjennom bydelsbudsjettene.

Bevilgninger over rene kunst- og kultur-poster på budsjettene har imidlertid vist en påfallende stabilitet. I 1904 utgjorte de 35 800 kronene til kultur 0,25% av hele kommunebudsjettet. Ikke før på 1960-tallet fikk kulturen opp mot én prosent av den store kaka. I tillegg til dette kommer Deichmanske bibliotek og kommunens kunstsamlinger. Biblioteket har gjennom de siste hundre år fått mellom 0,3 og 0,45% av budsjettene. Kun ved flyttingen til Hammersborg i 1933 fikk de noe mer. Kunstsamlingene har fått mellom 0,6 og 2 promille av budsjettet.

Men kommunen har ikke bare gitt til kulturen. Den har også tatt. Siden 1877 måtte det betales avgift til bykassa som opprinnelig skulle dekke politi- og brannvakthold ved konserter og dramatiske forestillinger. Avgiften ble straks differensiert, og det ble muligheter for å søke fritak. Dette skjedde særlig ved konserter eller forestillinger hvor overskuddet skulle gå til veldedige formål samt ved utenlandske kunstnerbesøk, herunder opptredener av svenske amatørkor – som det særlig var mange av rett etter siste krig, og hvor billettinntektene knapt kunne dekke husleien. Kulturutvalget og skolerådmannen, som behandlet disse sakene, gjorde det imidlertid helt klart at underskudd ved en forestilling ikke skulle være noe kriterium for ettergivelse.

I desember 1990 vedtok Bystyret "Retningslinjer for tilskudd til kulturarbeid i Oslo", og disse viderefører disse prinsippene. Avgiftene til bykassa av forestillinger var nå fjernet, slik at man kunne sette tiltak som skjedde i innsamlingsøyemed på linje med kommersielle tiltak og holde dem utenfor tilskuddsordningen. Retningslinjene slo også fast at tilskudd ikke skulle gis til dekning av underskudd eller til reiser. Det var vel blitt en nødvendighet i en tid da ethvert skolekorps dro til utlandet minst hvert femte år. Bestemmelsen om at det normalt ikke skulle gis tilskudd til ordinær drift, må sees på som en foranstaltning mot at institusjoner skulle bli avhengige av de kommunale tilskuddene og dermed presse seg til gjentatte bidrag. På den måten ville potten lett blitt bundet opp, og stigen trukket opp overfor nye søkere.

Bevilgningene til idretts- og friluftsformål er mye vanskeligere å lage noen statistikk på. For eksempel: Fra hvilket tidsrom skal badene regnes som idrettsanlegg og ikke som folkehelsetiltak? Bevilgningene til andre typer idretts- og friluftsanlegg var imidlertid noe mindre enn Deichmanskes budsjett i mellomkrigstiden, men på 1960-tallet mange ganger større. I 2004-budsjettet går mer enn 300 millioner til idrett og friluftsformål, og 139 millioner til biblioteket. Det kan i alle fall ikke være noen tvil om at idretts- og friluftssektoren gjennom mange tiår var en budsjettvinner i forhold til kunst og tradisjonell kultur, men at dette har blitt noe reversert den siste mannsalderen. Dette har imidlertid ikke med økt kultursatsing å gjøre, men at kommunens økonomi generelt har blitt strammere, og at idretts- og friluftssektoren da har stått lageligere til for hugg enn kulturen. Det er lettere å kutte i en sektor hvor nyanlegg og teknisk vedlikehold utgjør en vesentlig del, enn hvor ethvert kutt går direkte ut over tjenestetilbudet eller hvor kommunen er bundet på grunn av forskjellige avtaler.

Oslo har søkt om å bli "Europeisk kulturhovedstad" i 2011. Skulle byen bli det, ligger det implisitt en større kultursatsing, som også kommunen må bære en del av de økonomiske byrdene ved. Men det vil spennende å se om satsingen i så fall blir en tilbakevending til en kulturpolitikk med hovedvekt på formidling av høykultur eller en politikk som setter bredde og aktiviteter i sentrum. Og kan kulturpolitikk i så fall bli et sentralt politisk diskusjonstema i årene som kommer?

Kilder

Utrykte i Byarkivet:

Skolerådmannens sakarkiv

Oslo formannskaps uttog

Trykte

Oslo kommunes aktstykker

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Kristiania 1892

Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947, Oslo 1952

Bernt H. Lund: Beretning om Oslo kommune for årene 1948-1986, Oslo 2000

 

TOBIAS 1/2004