[Oslo kommune, Byarkivet]

Historieformidleren Erik Melvold

I tolv år har jeg drevet med lokalhistorie og slektshistorie, og i år ga jeg ut boka Akergårder i Oslo – en landsens byhistorie, fra bygd til hovedstad. Kildene har vært mange. Noen av de viktigste har ligget i Oslo byarkiv.

 

Av Finn Holden

Folketellingen for 1865 gir en fin oversikt over befolkningen i Aker, hvor mange mennesker som har bodd på gårdene, hvor mange husmannsplasser gårdene har og hva de de heter. Men skal vi vite hvor mange hus det var på gårdene og plassene og hvor store de var, må vi gå til branntakstprotokollene i Byarkivet. De forteller oss om størrelsen og forfatningen til bolighusene. Sammen med tellingenes opplysninger om antall mennesker som bodde der, kan vi sette oss noe inn i leveforholdene. I branntakstprotokollene får vi også vite veiadressene til mange av plassene.

Er det mange branntakster på en eiendom, kan vi følge utviklingen i eiendomsmassen. I en kort periode i 1830-årene var gården Vinderen i Bydel Vestre Aker delt i Søndre og Nordre Vinderen, før gården ble samlet igjen. Branntaksten for 1876 viser at den senere gården Steinerud opprinnelig var bygd som Søndre Vinderen.  

Folketellingene for 1801 og 1865 forteller om befolkningsutviklingen gjennom et halvt århundre og er svært verdifulle både for slektshistorikere og lokalhistorikere. Men det er 64 år mellom folketellingene, og levealderen på den tiden var kortere enn 64 år. Derfor kan noen personer forsvinne, og det kan være vanskelig å trekke linjene mellom personer i 1865 og 1801. La oss ta et eksempel.

En av våre aner het Carl Ludvig Gullichsen, 43 år gammel kjøpmann i Christiania i 1865. Men hvem var foreldrene hans? Vi kan kanskje finne ham i en av kirkebøkene for Christiania for 1823. Men hvis han var født et annet sted? Faren kan være født før 1801, men hvem skal vi søke etter der? Sannsynligheten for at han, som sønnen, het Gullichsen, er liten, for loven om faste etternavn kom først i 1923. Mer sannsynlig het faren Gullich, men det var ikke noe uvanlig navn på den tiden. Men hvis Carl Ludvig var født eller oppvokst i Aker, har vi en ekstra mulighet til å finne ham. Byarkivet har kommunale folketellinger for Aker fra flere år i perioden 1832 til 1836 og fra 1840 og 1842, akkurat i de årene han må ha bodd i lag med foreldrene.

Når vi går inn på skattemanntallet for Christiania for 1865, ordnet etter gateadresser, finner vi handelsborger Carl Ludvig Gullichsen med en inntekt på 1800 spesiedaler, en formue på 8000 spd. og med 1265 spd. i byskatt. Hvor mye var 1800 spesiedaler i inntekt i forhold til andre? De andre beboerne i Kongensgade 19 var handelsbetjent Gulbrand Thoresen med en inntekt på 320 spd,, fotograf T. Thoresen 300 spd., skomagermester Thorv. Julius Torgersen 260 spd. og kjøpmann Carl J. Spørck 500 speciedaler.

Matrikkelen for Kristiania by viste at Carl Ludvig var eier av Kongens gate 19 med et bebygget areal på 1517 kvadratalen. Kanskje en av fotografene Wilse eller Væring har foreviget bygningen som ble revet for å gi plass for Steen & Strøm?

De kommunale folketellingene forteller også om husmannsplassene er i en ”god forfatning” eller ”maadelig forfatning”, og gir personlige opplysninger om fattigdom og skrøpelighet. Ligningsforretningene for Aker forteller også om husmennene og plassene deres. Vi kan for eksempel følge sagbruket langs elvene i Aker ved å se hvor mange husmenn ved naboplassene som var sagmestre.

Skiftet i 1842 etter husmann Wilhelm Jacobsen på Bjerkehaugen under Østre Holmen forteller at han hadde tre sønner. Ligningsforretningene for Aker på Byarkivet utdyper skifteopplysningene fra Statsarkivet. Ligningene viser at eldstesønnen Hans Wilhelmsen var innerst hos faren i 1840, men husmann på Bjerkehaugen etter faren i 1855. Neste sønn, Even Wilhelmsen, var husmann på nabogården Lille Borgen. 

Folketellingene gir også rik mulighet til å følge byutviklingen, utparselleringen av små tomter langs Akerselva med Lars Amundsens hus, Sivert Larsens hus osv. Dessuten kan vi følge gjennom et halvt århundre bosettingen på gårdene og plassene med tjenestefolk, innerster og legdslemmer.

Kirkebøkene og de statlige folketellingene gir et godt skjelett til lokalhistoriske framstillinger, men Byarkivet og Statsarkivet har også et bredere kildegrunnlag for å gi kjøtt og blod til materialet. Vi som kan veksle mellom Riksarkivet/Statsarkivet og Byarkivet, har gode arbeidsmuligheter.

TOBIAS 4/2003