[Oslo kommune, Byarkivet]

Kildene brukes

Byarkivet brukes i stigende grad. Våre web-sider er blant kommunens mest besøkte, og antallet skriftlige forespørsler øker kraftig. Hva slag saker det spørres om har dessuten endret seg dramatisk. Hovedtyngden er forskjøvet fra lokal- og personalhistorie til dokumentasjon av rettigheter. Lesesalen er heller ikke lenger dominert av hobbyforskere.

 

Av Leif Thingsrud

Antallet skriftlige henvendelser til Byarkivet har økt voldsomt de siste årene. De fleste som tar kontakt med Byarkivet i dag gjør det skriftlig. Bare i forbindelse med de aktuelle sakene om opphold på barnevernsinstitusjoner har Byarkivet fått mer enn to hundre skriftlige forespørsler. Men antallet forespørsler om andre rettigheter, for eksempel pensjonsgrunnlag, er også høyt.

Et stadig økende antall av de skriftlige forespørslene kommer i elektronisk form, og en del av disse kan besvares meget raskt. Men hovedtendendsen går i retning av at forespørslene blir mer krevende. Det har som regel også større konsekvenser dersom Byarkivet ikke klarer å gi fullstendig og korrekt dokumentasjon i rettighetssakene enn i forskerforespørslene.

I Kommunearkivet på 1980-tallet dreide de skriftlige henvendelsene seg ikke om stort mer enn en håndfull brev i året. Og de fleste gikk på slektsopplysninger. I 2002 ble 1213 brev og e-brev påført Byarkivets journalstempel, og mindre enn fjerdeparten av disse var det vi kan kalle hobbyhenvendelser. Dette har selvsagt sammenheng med at Kommunearkivet ikke hadde nevneverdig med pasient- og klientmateriale. Byarkivet fikk dette ved at man overtok det som lå i Bydelenes dokumentasjonssenter, og ved at man senere har tatt imot store avleveringer bl.a. fra sykehusene.

Voldsom økning i lesesalsbruk

Også på lesesalen står dagens situasjon i sterk kontrast til da Marcia Berg tiltrådte som kommunearkivar høsten 1983. Da ble det for første gang lagt ut ei gjestebok for besøkende, og i løpet av fjerde kvartal kom det 28 navn i boka. I løpet av hele 1984 var det 137 besøk i rådhustårnet. Fem år senere var besøket steget til 472, og i 2000 skrev hele 1715 besøkende seg inn i boka. Årets resultat kan bli enda høyere. Dette innbærer i gjennomsnitt nesten syv besøkende hver eneste dag dørene er åpne. Mange dager kommer det bare to eller tre, men man vet aldri når det plutselig kommer tyve på én dag – eller når det kommer kunder som trenger mye hjelp til å finne fram i flokete saker. Planlegging av arbeidsdagen for lesesalsbetjeningen er kort og godt umulig.

Antallet bind, pakker og bokser som ble båret eller trillet fram til bordene har økt tilsvarende. I 1994 ble 1532 objekter levert ut på lesesalen. I fjor passerte antallet syv tusen. Dette har selvsagt en positiv side. Den viser at det arbeidet Byarkivet gjør for å ordne, oppbevare og tilgjengeliggjøre informasjon og dokumentasjon er viktig, og at interessen for å bruke kildene til byens og bybefolkningens historie er økende. Men bruken har også en negativ side: slitasjen. Mange viktige deler av arkivet og særlig deler av biblioteket er i merkbart dårligere tilstand i dag enn for ti-femten år siden.

For å avhjelpe dette begynte Byarkivet i 1995 å mikrofilme en del av det mest brukte materialet, de eldste folketellingene, fattigvesenets årgangsregistre og ligningsprotokollene fra 1860 til 1895. Mikrofilmede adressebøker ble kjøpt av Nasjonalbiblioteket. Noen statistikk over bruken av disse filmene har vi ikke, men at det dreier seg om mer enn tusen innsettinger i leseapparatene i løpet av året er det liten tvil om.

Forskere fra mange fag

Eldre arkiver bevares fordi de, foruten å ha en fortsatt dokumentasjonsverdi for kommunen, har "historisk interesse". Dette betyr imidlertid ikke at brukerne først og fremst er profesjonelle forskere, og aldeles ikke bare historikere. Det har overrasket oss som har arbeidet med de eldre arkivene, at det er studenter og fagfolk innen et vidt spekter av fag som har behov for eller interesse av arkivsakene.

Kunsthistorikere har vært flittige brukere av byggesakarkivet og våre tegningsarkiver. Studenter i landskapsarkitektur trenger gamle kart og reguleringsplaner, og etnologer jobber med folketellingsmateriale. Kirkeinspeksjonens gamle pakkesaker har vært manna for musikkvitenskapsfolk som har arbeidet med å dokumentere de eldre orglene.

Folk innenfor vidt forskjellige fag har vært innom, som oftest rett nok bare på korte besøk, når de har arbeidet med biografier over fagets store kvinner og menn. Espen Søbye, som nylig kom ut med bok om oslojenta Kathe, som endte sitt liv i Auschwitz, fortalte derimot i et radiointervju etter lanseringen at han hadde de fleste av sine skriftlige kilder fra Byarkivet. Og når dette skrives sitter en forsker fra Holocaust-senteret på lesesalen og går gjennom materiale etter boligrekvireringa under og etter siste krig. Han vil finne ut hva som skjedde med jødenes boliger.

Mange arkiver er mye brukt

Selv om mye forskjellig blir brukt, er det ingen hemmelighet at det bare er en mindre del av arkivsamlingen som blir flittig brukt på lesesalen. Mye av materialet er klausulerte klient- og pasientarkiver, som forskere må søke om å få innsyn i. Mange av arkivene har dessuten større interesse for kommunale saksbehandlere enn for mannen i gata. Om saksbehandlerne ikke er så mange på lesesalen, så kan de ofte være krevende. De har vanskelige saker, og det kan stå om store summer for eksempel i form av garantiansvar eller eiendomsrettigheter.

Første kvartal 1994 ble det tatt opp en statistikk over bruken av de forskjellige delene av materialet på lesesalen i rådhustårnet. 38,4% av ekspedisjonene gjaldt folketellingslister, 19,9% branntakstmateriale, 19,2% fattigvesen og helseråd. Bare 5,5% gjaldt rådmannsarkivene og 1,0% formannskapsarkivet. Noe av dette ble balansert av henvendelsene pr. telefon og brev. De gikk mest på formannskapsarkivet, deretter ligningsprotokollene og med rådmannsarkivene på tredjeplass.

Idag føres det ikke lenger noen statistikk over hva som blir bragt til lesesalsbordene, men fordelingen på materialtyper er nok ikke dramatisk endret siden 1994, med ett unntak: Byggesakarkivet, som benyttes flittig av arkitekter, arkitekturhistorikere, lokalhistorikere og ikke minst Byantivarens folk. Utbyggere og huseiere skal rett nok henvende seg i Plan- og bygningsetaten, men de blir ofte sendt videre til oss, da mikrofilmene der nede ikke alltid er like lesbare som papiroriginalene.

Det som aldri bringes til lesesalsbordene er de store mengdene klient-, pasient- og personalarkiver. Disse er derimot i stadig økende grad gjenstand for de skriftlige henvendelsene. Slik sett er situasjonen i Byarkivet ganske ulik den i Statsarkivene. Der regner man med at mindre enn ti prosent av samlingene er gjenstand for mer enn åtti prosent av bruken. Allikevel er det klart at store deler av Byarkivets samling i dag er lite brukt. De senere års utvikling viser imidlertid med all tydelighet at bruksfrekvensene kan endre seg. Og lite påaktet materiale kan plutselig være gull verdt når det kommer folk som søker dokumentasjon av sin egen fortid eller en kommunal saksbehandler som leter etter dokumenter som forklarer en millionkontrakt eller -garanti.

TOBIAS 4/2003